Sønnen min har bursdag, og søstra er sur.

[Anonym bruker]

Huff da, sender en klem herfra. Når det så er sagt er det viktig at du fortsetter med å gjøre alvor av det du sier. Kanskje du må forklare situasjoner for henne i forkant og lage avtaler om hva du forventer av henne. Det er også viktig at du tenker en ekstra gang over hva du sier, slik at dere unngår misforståelser eller at du får sagt noe som du angrer på i etterkant. å komme med trusler du ikke mener synes jeg bare er synd for jenta (som å true med at hun ikke får være med i brorens selskap). Enten tror hun på dem og blir skikkelig lei seg men etterhvert skjønner hun nok at truslene er tomme og da blir problemene nok bare verre. Skjønner det er vanskelig, men noe i dialogen mellom deg og datteren din sier meg at du også er med på å forsterke situasjonen og trykke på de rette knappene. Det første du må gjøre mener jeg er å slutte å diskutere med jenta når hun er sint. Så får dere hellere prate etterpå, men aller helst i forkant. Høres ut som om jenta di trenger klare og tydelige grenser som hun forstår og kanskje har vært med på å utforme i forkant.

 

Absolutt! Jeg er helt enig med deg! Men når man først er i den tralten er det vanskelig å komme ut av det.

 

Når jeg sier til sønnen min "Nå er vi ferdig, jeg har bestemt...da blir det sånn", så er han ferdig han. Sier jeg det samme til henne så er det hyl og skrik.

En gang skrek hun i 4 timer. Fordi jeg ikke ga meg. Jeg sto på mitt og nektet å gi henne oppmerksomhet for dårlig oppførsel! FIRE timer, og et rasert rom senere måtte jeg gi meg. Klokka var 22 på kvelden, og vi skulle sove.

Det er jo ikke normalt at en snart 8-åring holder på sånn??

[Anonym bruker]

[quote name= ) ) )' timestamp='1346925379' post='144523046] Jeg har ikke lest alle svarene nedover her, men noen... Høres ut som datteren din er veldig oppmerksomhetssyk, og at du har en skikkelig utfordring her. Jeg synes ikke bursdagen til din bror er dagen for å ta denne kampen. Dersom hun alltid sutrer og higer etter oppmerksomhet, mens han alltid godtar, synes jeg virkelig du skal sende henne ut av huset under besøket i dag. Klart at dette blir trist for datteren din, men tenk så trist for din sønn dersom datteren skal ødelegge hele besøket? Hadde dette vært mine barn, hadde jeg gitt klar beskjed om at jenta skal være snill og forståelsesfull under besøket. Om hun laget noe bråk, ble hun sendt avgårde til bestemor, med en gang. Og sendt henne avgårde også, dersom det blir nødvendig. Ikke bare truet med det. Så hadde jeg invitert bestemor bort, slik at hun kan ta hun med seg om det blir noe bråk. Hun er 8 år, såvidt jeg har forstått, og det er virkelig på tide at hun lærer seg at oppførselen hennes får konsekvenser. Hun kan bare ikke ødelegge dagen for broren. La han få denne oppmerksomheten, denne ene dagen. Vær så snill..... Lykke-lykke til med feiringen! Skal sende deg alle gode tanker

 

Nettopp! Der sa du det. Han gir seg alltid! Det er hun som får oppmerksomhet 24/7 uansett.

Men om hun får oppmerksomhet så skal hun bare ha mer. Og mer og mer og mer. Vi kan finne på noe fra morgen til sent på dag, og når klokka er 18 spør hun om å få gå til naboen fordi hun kjeder seg såååååååå, det er jo INGENTING å finne på! Men at vi har vært ute i skogen i 5 timer, det har hun glemt.

 

Det er litt det at uansett hva jeg gjør, så blir det feil.

 

Hun er kjempeglad i å hjelpe til, når HUN har lyst vel og merke. Så her om dagen lagde hun middag til oss, faktisk! (Tomatsuppe, men dog). "Mamma, se her da. Jeg rørte ut de 2 klumpene jeg. Mamma, nå har jeg helt vann i mugga. Mamma, nå tror jeg det koker. Mamma, se her da. Mamma, nå har jeg tatt ut skjeer. Mamma, vi trenger ikke kniv nå da. Mamma se hva jeg gjorde nå da."............!DJISES! Hu prater jo hele dagen, og Må ha et svar på alt ellers gir hun seg ikke. Broren tar til takke med "mhm.ja..ååå" (haha, vi har vel alle vært der en travel dag)

Om jeg gir henne oppmerksomhet for positive ting skal hun bare fremheve alt det fine hun gjør og ha ørten bekreftelser på å bli sett.

 

Og for å være ærlig, jeg syns jeg gir henne plenty positiv oppmerksomhet hele dagen. Jeg må få lov å snakke med broren hennes uten at det blir et helvette.

 

Tenk å ha så 2 vidt forskjellige barn....

 

Uansett; I dag morges ødela hun for broren sin, det får hun ikke lov til i ettermiddag.. Han er drittlei sjøl, og sa her i helga "Kan du slutte?? jeg orker ikke å høre på det maset ditt". Så han orker ikke mer han heller.... Trist, for jeg vil jo at de skal like hverandre, men det gjør de overhodet ikke

[Gjest peacock]

Huff da, sender en klem herfra. Når det så er sagt er det viktig at du fortsetter med å gjøre alvor av det du sier. Kanskje du må forklare situasjoner for henne i forkant og lage avtaler om hva du forventer av henne. Det er også viktig at du tenker en ekstra gang over hva du sier, slik at dere unngår misforståelser eller at du får sagt noe som du angrer på i etterkant. å komme med trusler du ikke mener synes jeg bare er synd for jenta (som å true med at hun ikke får være med i brorens selskap). Enten tror hun på dem og blir skikkelig lei seg men etterhvert skjønner hun nok at truslene er tomme og da blir problemene nok bare verre. Skjønner det er vanskelig, men noe i dialogen mellom deg og datteren din sier meg at du også er med på å forsterke situasjonen og trykke på de rette knappene. Det første du må gjøre mener jeg er å slutte å diskutere med jenta når hun er sint. Så får dere hellere prate etterpå, men aller helst i forkant. Høres ut som om jenta di trenger klare og tydelige grenser som hun forstår og kanskje har vært med på å utforme i forkant.

Absolutt! Jeg er helt enig med deg! Men når man først er i den tralten er det vanskelig å komme ut av det. Når jeg sier til sønnen min "Nå er vi ferdig, jeg har bestemt...da blir det sånn", så er han ferdig han. Sier jeg det samme til henne så er det hyl og skrik. En gang skrek hun i 4 timer. Fordi jeg ikke ga meg. Jeg sto på mitt og nektet å gi henne oppmerksomhet for dårlig oppførsel! FIRE timer, og et rasert rom senere måtte jeg gi meg. Klokka var 22 på kvelden, og vi skulle sove. Det er jo ikke normalt at en snart 8-åring holder på sånn??

 

Har hun oppnådd noe ved å skrike slik tidligere? Hvis ikke er det ikke normalt, og da må dere få noen å snakke med om hennes raseri. Kanskje helsesøster på skolen kan hjelpe dere? Hvis du tidligere har gitt deg når hun har holdt på tror hun vel du kommer til å gi deg hvis hun bare fortsetter lenge nok?

 

Hva skjer om du ignorerer henne mens hun holder på slik og lar henne sitte på rommet slik? Altså at du lar være å be henne om å stoppe og i stedet later som om du ikke kjenner henne/at hun ikke er der?

[Anonym bruker]

8 år?? Hadde aldri i verden tolerert slik oppførsel av en på 8 år. Jeg hadde heller aldri i verden hatt henne hjemme når gutten skulle ferie bursdagen sin. Send henne på tur med pappaen og la bursdagsbarnet får feiret i fred og med oppmerksomheten mot han og ikke en sjalu søster som er 8 år.

 

Nei, jeg heller tolererer det ikke! Nå har det vært en lang periode hvor jeg har sagt at dersom hun sutrer, så er det rett på rommet. Vet at ikke rommet skal brukes som straff, men hu er aldri der ellers så det er igrunn like greit.

Men hun gir seg ikke. Når hun blir sendt dit fordi hun sutrer, så eksalerer det bare. Hun tar helt av, det er sånn at jeg må gå å lukke dører og vinduer...

[Anonym bruker]

Huff da, sender en klem herfra. Når det så er sagt er det viktig at du fortsetter med å gjøre alvor av det du sier. Kanskje du må forklare situasjoner for henne i forkant og lage avtaler om hva du forventer av henne. Det er også viktig at du tenker en ekstra gang over hva du sier, slik at dere unngår misforståelser eller at du får sagt noe som du angrer på i etterkant. å komme med trusler du ikke mener synes jeg bare er synd for jenta (som å true med at hun ikke får være med i brorens selskap). Enten tror hun på dem og blir skikkelig lei seg men etterhvert skjønner hun nok at truslene er tomme og da blir problemene nok bare verre. Skjønner det er vanskelig, men noe i dialogen mellom deg og datteren din sier meg at du også er med på å forsterke situasjonen og trykke på de rette knappene. Det første du må gjøre mener jeg er å slutte å diskutere med jenta når hun er sint. Så får dere hellere prate etterpå, men aller helst i forkant. Høres ut som om jenta di trenger klare og tydelige grenser som hun forstår og kanskje har vært med på å utforme i forkant.

Absolutt! Jeg er helt enig med deg! Men når man først er i den tralten er det vanskelig å komme ut av det. Når jeg sier til sønnen min "Nå er vi ferdig, jeg har bestemt...da blir det sånn", så er han ferdig han. Sier jeg det samme til henne så er det hyl og skrik. En gang skrek hun i 4 timer. Fordi jeg ikke ga meg. Jeg sto på mitt og nektet å gi henne oppmerksomhet for dårlig oppførsel! FIRE timer, og et rasert rom senere måtte jeg gi meg. Klokka var 22 på kvelden, og vi skulle sove. Det er jo ikke normalt at en snart 8-åring holder på sånn??

Har hun oppnådd noe ved å skrike slik tidligere? Hvis ikke er det ikke normalt, og da må dere få noen å snakke med om hennes raseri. Kanskje helsesøster på skolen kan hjelpe dere? Hvis du tidligere har gitt deg når hun har holdt på tror hun vel du kommer til å gi deg hvis hun bare fortsetter lenge nok? Hva skjer om du ignorerer henne mens hun holder på slik og lar henne sitte på rommet slik? Altså at du lar være å be henne om å stoppe og i stedet later som om du ikke kjenner henne/at hun ikke er der?

 

Hun har ikke oppnådd stort annet enn at vi gir oss fordi vi skal et eller annet, rekke jobb/skole, eller at det er så nærme leggetid at hun må være stille så hvertfall broren får sove.

Som jeg skrev istad så satt hun en gang i trappa (nekta å gå inn på rommet) i 4 timer og skreik. "Jeg slutter ikke før jeg får komme ned", og hun gjør virkelig ikke det altså...

 

Når hun sier unnskyld spør jeg alltid hvorfor hun sier unnskyld, og da svarer hun at hun ikke vet. En gang spurte jeg "sier du unnskyld fordi du da skal få lov til å komme ned?" og da svarte hun ja.

 

Jeg er ærlig når jeg sier at jeg ikke vet om jeg tilegner henne litt for "store" ansvarsområder, men bør ikke en 8åring skjønne at egen oppførsel ikke er akseptabel? Eller er det normalt at de tror alle rundt er skyld i det?

[Gjest peacock]

8 år?? Hadde aldri i verden tolerert slik oppførsel av en på 8 år. Jeg hadde heller aldri i verden hatt henne hjemme når gutten skulle ferie bursdagen sin. Send henne på tur med pappaen og la bursdagsbarnet får feiret i fred og med oppmerksomheten mot han og ikke en sjalu søster som er 8 år.

Nei, jeg heller tolererer det ikke! Nå har det vært en lang periode hvor jeg har sagt at dersom hun sutrer, så er det rett på rommet. Vet at ikke rommet skal brukes som straff, men hu er aldri der ellers så det er igrunn like greit. Men hun gir seg ikke. Når hun blir sendt dit fordi hun sutrer, så eksalerer det bare. Hun tar helt av, det er sånn at jeg må gå å lukke dører og vinduer...

 

Om du tydelig viser at du er ukomfortabel med at hun hyler er det kanskje enda en grunn for henne til å fortsette?

[Anonym bruker]

#16 igjen - glad for å kunne hjelpe. Jeg vet jo akkurat hvordan det føles, jeg har også grått mine modige tårer gang på gang fordi jeg er helt utmattet.

 

I tillegg til at det kan være greit med foreldrekurs og støttekontakt, samt at dere bør få veldig klart frem at dere ikke makter hverdagen - så ville jeg vurdert å prøve eye-q, hvis dere ikke allerede har gjort det. Det hadde veldig fin effekt på min sønn, og mange barn med adhd-symptomer har hatt stort utbytte av kosttilskuddet. I vårt tilfelle ble det et problem at far konsekvent rotet bort kosttilskuddet, og ellers nektet å gi det ved samvær, så det ble veldig mye opp og ned. Jeg endte med å kutte det ut, både fordi det ble så svingete når far ikke gir, og fordi jeg tenkte at bup bør få se ham som han er uten kosttilskudd.

 

I tillegg kan det hjelpe å tenke på datteren din som et barn med et handicap. Det har hun, diagnose eller ei. Dette handler ikke om at dere har oppdratt henne feil, dere har jo et barn til, som fungerer helt annerledes. Om man har et barn med psykisk utviklingshemming, eller fysiske handicap, så er det jo mer synlig. Datteren din kan ikke hjelpe for at hun ikke klarer å fungere, noe av det kan rettes opp ved at man lærer gode teknikker - men ingenting av det du beskriver er normalt. Da kan man ikke stille de samme kravene til henne som til ethvert annet barn, siden hun har vansker som hun ikke kan hjelpe for. For meg har det hjulpet litt (ikke dramatisk, for situasjonene er like krevende uansett, men likevel) å tenke sånn. Tror også det er til hjelp for barnet, at man ikke har forventninger som er urimelige ut fra hans funksjonsnivå.

 

Jeg får mindre dårlig samvittighet overfor det yngste barnet (som er eksemplarisk hele tiden) som jo får mindre av oppmerksomheten min i og med at eldste utagerer endel. Og det hjelper meg til å trekke pusten en ekstra gang når det står på som verst. Jeg stiller nok høye krav til barna mine generelt, og blir like oppgitt hver gang et eller annet går galt. Det blir bittelitt lettere å bevare roen når jeg minner meg selv på at sønnen min har vansker som andre barn ikke har, og som han ikke kan hjelpe for. Skal sies at jeg gang på gang feiler her også, fordi jeg blir så oppgitt, sliten og sint hver gang han gjør noe galt. Men de gangene jeg klarer å ha dette i minnet, eskalerer ikke alt like hurtig som ellers.

 

Uansett - ikke gi dere i bup. Ikke godta at de sier at dere er ressurssterke, det er helt tydelig at denne omsorgsoppgaven er altfor stor med de ressursene dere har tilgjengelig nå. Om de fortsatt nekter å komme med konkrete hjelpetiltak, så kan dere vurdere å snakke med barnevernet, for å høre hva de har å tilby av hjelp og tiltak. Det vil nok også kunne sette bup i sving, siden de da blir "sett" av en annen instans, og må samarbeide med dem.

[Anonym bruker]

#16 igjen - glad for å kunne hjelpe. Jeg vet jo akkurat hvordan det føles, jeg har også grått mine modige tårer gang på gang fordi jeg er helt utmattet. I tillegg til at det kan være greit med foreldrekurs og støttekontakt, samt at dere bør få veldig klart frem at dere ikke makter hverdagen - så ville jeg vurdert å prøve eye-q, hvis dere ikke allerede har gjort det. Det hadde veldig fin effekt på min sønn, og mange barn med adhd-symptomer har hatt stort utbytte av kosttilskuddet. I vårt tilfelle ble det et problem at far konsekvent rotet bort kosttilskuddet, og ellers nektet å gi det ved samvær, så det ble veldig mye opp og ned. Jeg endte med å kutte det ut, både fordi det ble så svingete når far ikke gir, og fordi jeg tenkte at bup bør få se ham som han er uten kosttilskudd. I tillegg kan det hjelpe å tenke på datteren din som et barn med et handicap. Det har hun, diagnose eller ei. Dette handler ikke om at dere har oppdratt henne feil, dere har jo et barn til, som fungerer helt annerledes. Om man har et barn med psykisk utviklingshemming, eller fysiske handicap, så er det jo mer synlig. Datteren din kan ikke hjelpe for at hun ikke klarer å fungere, noe av det kan rettes opp ved at man lærer gode teknikker - men ingenting av det du beskriver er normalt. Da kan man ikke stille de samme kravene til henne som til ethvert annet barn, siden hun har vansker som hun ikke kan hjelpe for. For meg har det hjulpet litt (ikke dramatisk, for situasjonene er like krevende uansett, men likevel) å tenke sånn. Tror også det er til hjelp for barnet, at man ikke har forventninger som er urimelige ut fra hans funksjonsnivå. Jeg får mindre dårlig samvittighet overfor det yngste barnet (som er eksemplarisk hele tiden) som jo får mindre av oppmerksomheten min i og med at eldste utagerer endel. Og det hjelper meg til å trekke pusten en ekstra gang når det står på som verst. Jeg stiller nok høye krav til barna mine generelt, og blir like oppgitt hver gang et eller annet går galt. Det blir bittelitt lettere å bevare roen når jeg minner meg selv på at sønnen min har vansker som andre barn ikke har, og som han ikke kan hjelpe for. Skal sies at jeg gang på gang feiler her også, fordi jeg blir så oppgitt, sliten og sint hver gang han gjør noe galt. Men de gangene jeg klarer å ha dette i minnet, eskalerer ikke alt like hurtig som ellers. Uansett - ikke gi dere i bup. Ikke godta at de sier at dere er ressurssterke, det er helt tydelig at denne omsorgsoppgaven er altfor stor med de ressursene dere har tilgjengelig nå. Om de fortsatt nekter å komme med konkrete hjelpetiltak, så kan dere vurdere å snakke med barnevernet, for å høre hva de har å tilby av hjelp og tiltak. Det vil nok også kunne sette bup i sving, siden de da blir "sett" av en annen instans, og må samarbeide med dem.

 

Tusen takk for godt tips! Det skal jeg prøve ut! Her er det også samvær med far, og jeg kan jo fint se at det blir glemt der...Men det er kanskje et håp!

Han er jo ikke interessert i dette overhodet, vi snakker jo ikke engang sammen... Men når det er sagt er han akkurat som henne, og det og trigger meg litt at det er som å se han når hun holder på. En mann jeg virkelig ikke kan fordra!

 

Vi har blitt avsluttet hos bup, med beskjed om at det er baaare å ta kontakt igjen. Hm, ja. Jo. Men det stikker dypt inn altså... Jeg har vært der, vist henne frem, tatt ørten tester (hun satt ikke i ro på noen av dem, og var den eneste ungen som faktisk har klatra OPP i "sandkassa" der for å leke) men alikevel så sa de at de kan ikke gjøre noe for å hjelpe..... Jeg forstår det bare ikke.

 

Jeg sitter med alt dette alene. Har en fantastisk støtte i min mann, for all del, men når alt kommer til alt så vil jeg gjerne ha hennes far tilstedet og hjelpe til med dette. Men han ble rasende når jeg informerte om at hun var henvist bupa, fordi det feilte ikke henne noe! Og det verste er, han fikk jo rett. det har han brukt mot meg i ettertid..:"Ja, du er jo en så dårlig mor at du sender ungen rett til psykiatrisk fordi du ikke klarer å ta deg av henne selv".....

 

Alt dette i tillegg.... Hvordan skal man holde ut? Jeg er ikke laget av stein jeg. Nå har arb.dagen min stort sett gått med på dette her, lese fornuftige svar, ta til meg tips og råd, virkelig prøve å forstå...

 

Og nei, jeg trenger ingen diagnose på henne, selvom det ville gjort det langt enklere i skolen! Med en diagnose har kommunen penger til mer ressurser. Det har de ikke så lenge hun er uten...Alt er bare kaos

 

Men det roer seg vel en dag, håper jeg..

[Anonym bruker]

Ja, det er utrolig krevende å stå i en konfliktsituasjon med far til barnet, når barnet har så store vansker. Det er også noe med at barn som regel utagerer der de bor fast, der de er tryggest. Dermed ser ikke nødvendigvis samværsforelderen problemene like tydelig. Konflikten i seg selv er veldig ødeleggende for barna, selv om den gjerne er "skjult". Det i seg selv bidrar nok mye til adferdsvanskene, selv om jeg nok tror at det bare er en av flere faktorer - at hun har grunnleggende vansker i bånn.

 

Jeg reagerer på at bup bare har avsluttet. Skole/sfo må jo se at hun har vansker, i og med at hun ikke fungerer sosialt. Sånn sett bør hun jo ha en viss oppfølging, har skolen tatt inn ppt? Jeg ville tatt kontakt med bup igjen, og gjort det klart at de ikke bare kan avslutte. De kan ikke konkludere med at hun ikke er aldersadekvat, og at du nok håndterer vanskene, og dermed si at de er ferdige. Samtidig er det jo noe med at hvis de har tatt alle slags tester, og ikke kommer frem til noe, så vet de ikke helt hva mer de skal gjøre. Jeg vet ikke hvor dere bor, men kanskje du burde vurdere å få gjennomført en privat nevropsykologisk utredning av henne.

 

Endel av de private har refusjonsavtale med nav, slik at man ikke må betale for det. Etter mitt syn er det ikke nok å gå gjennom noen skjema, man må vite hvordan barnet fungerer rent nevrologisk. Slike tester vil også være langt klarere, og vise hvor vanskene er lokalisert, på et vis. Selv har jeg fått en adhd-diagnose i voksen alder, og dro da til follo nevropsykologi, til Sverre Andresen. Kom raskt til, og betalte ingenting. Han har utredet barn også, og jeg antar at legen deres kan henvise dere dit hvis du ber om det. Evt kan du ringe adhd-foreningen, og spørre dem om de kjenner til noen utredere nær dere, som er private og har refusjonsavtale, og ikke har eviglang venteliste.

 

Uansett må jo noen kunne komme med tiltak, bup vet jo at hun ikke har det godt på skolen, og om hun ikke er aldersadekvat bør hun jo få ekstra oppfølging. Kanskje skolen burde ta inn ppt, og la dem gjøre en vurdering ift ekstra hjelp osv. Diagnose eller ei - det er som du sier lettere å få ressurser. I tillegg vil de voksne vite at hun ikke kan hjelpe for ting, og dermed ha større forståelse for henne og hennes situasjon. Kanskje vil også de andre barna i klassen bedre kunne hjelpes av de voksne til å forstå at datteren din prøver så godt hun kan, at hun ikke oppfører seg dumt med vilje. Og at det gjør at barna også har litt mer tålmodighet med henne.

 

Og du - be bup om å melde deg på foreldrekurs. Ikke fordi man nødvendigvis får en mirakelkur. Men man får tips, råd, og møter andre foreldre i samme situasjon. Og jeg tror man føler at man får en forståelse fra fagfolkene, som gjør at man skjønner at man faktisk ikke er en dårlig forelder. Føler man seg hjelpeløs og ubrukelig er det umulig å få det til å gå rundt. Jeg tror man blir motivert og får energi av å komme seg ut, prate med andre, og øve seg, gjøre "hjemmelekser", og gi og få tilbakemeldinger på hvordan ulike ting fungerer. Google f.eks "De utrolige årene", som er ett av sikkert mange kurs i regi av bup. Motivasjon gir energi, og teknikkene kan fungere slik at dere får det bedre, mens dere venter på å finne ut av de andre tingene

[Anonym bruker]

Ja, det er utrolig krevende å stå i en konfliktsituasjon med far til barnet, når barnet har så store vansker. Det er også noe med at barn som regel utagerer der de bor fast, der de er tryggest. Dermed ser ikke nødvendigvis samværsforelderen problemene like tydelig. Konflikten i seg selv er veldig ødeleggende for barna, selv om den gjerne er "skjult". Det i seg selv bidrar nok mye til adferdsvanskene, selv om jeg nok tror at det bare er en av flere faktorer - at hun har grunnleggende vansker i bånn. Jeg reagerer på at bup bare har avsluttet. Skole/sfo må jo se at hun har vansker, i og med at hun ikke fungerer sosialt. Sånn sett bør hun jo ha en viss oppfølging, har skolen tatt inn ppt? Jeg ville tatt kontakt med bup igjen, og gjort det klart at de ikke bare kan avslutte. De kan ikke konkludere med at hun ikke er aldersadekvat, og at du nok håndterer vanskene, og dermed si at de er ferdige. Samtidig er det jo noe med at hvis de har tatt alle slags tester, og ikke kommer frem til noe, så vet de ikke helt hva mer de skal gjøre. Jeg vet ikke hvor dere bor, men kanskje du burde vurdere å få gjennomført en privat nevropsykologisk utredning av henne. Endel av de private har refusjonsavtale med nav, slik at man ikke må betale for det. Etter mitt syn er det ikke nok å gå gjennom noen skjema, man må vite hvordan barnet fungerer rent nevrologisk. Slike tester vil også være langt klarere, og vise hvor vanskene er lokalisert, på et vis. Selv har jeg fått en adhd-diagnose i voksen alder, og dro da til follo nevropsykologi, til Sverre Andresen. Kom raskt til, og betalte ingenting. Han har utredet barn også, og jeg antar at legen deres kan henvise dere dit hvis du ber om det. Evt kan du ringe adhd-foreningen, og spørre dem om de kjenner til noen utredere nær dere, som er private og har refusjonsavtale, og ikke har eviglang venteliste. Uansett må jo noen kunne komme med tiltak, bup vet jo at hun ikke har det godt på skolen, og om hun ikke er aldersadekvat bør hun jo få ekstra oppfølging. Kanskje skolen burde ta inn ppt, og la dem gjøre en vurdering ift ekstra hjelp osv. Diagnose eller ei - det er som du sier lettere å få ressurser. I tillegg vil de voksne vite at hun ikke kan hjelpe for ting, og dermed ha større forståelse for henne og hennes situasjon. Kanskje vil også de andre barna i klassen bedre kunne hjelpes av de voksne til å forstå at datteren din prøver så godt hun kan, at hun ikke oppfører seg dumt med vilje. Og at det gjør at barna også har litt mer tålmodighet med henne. Og du - be bup om å melde deg på foreldrekurs. Ikke fordi man nødvendigvis får en mirakelkur. Men man får tips, råd, og møter andre foreldre i samme situasjon. Og jeg tror man føler at man får en forståelse fra fagfolkene, som gjør at man skjønner at man faktisk ikke er en dårlig forelder. Føler man seg hjelpeløs og ubrukelig er det umulig å få det til å gå rundt. Jeg tror man blir motivert og får energi av å komme seg ut, prate med andre, og øve seg, gjøre "hjemmelekser", og gi og få tilbakemeldinger på hvordan ulike ting fungerer. Google f.eks "De utrolige årene", som er ett av sikkert mange kurs i regi av bup. Motivasjon gir energi, og teknikkene kan fungere slik at dere får det bedre, mens dere venter på å finne ut av de andre tingene

 

På skolen er hun flink (var det ikke det du sa om din sønn og??) og ligger langt fremme! Har begynt i 3.klasse nå i år, og allerede i fjor gjorde hun oppgaver som hørte 3.klasse til.

Jeg har hørt at de første 4-5 årene går lekende lett, for så å snu skikkelig når oppgavene blir vanskelig å skjønne... Stemmer det hos dere? Jeg ser antydninger allerede, til at ting ikke er fullt så enkelt i år som i fjor..

 

ang helsesøster, så har vi vært der når hun skulle ta vaksine. etter å ha romstrert og rivd ned kontoret 3 ganger sa hun at hun lurte på om det var ok å sende henvisning til barnepsykolog... Jeg sa jo selvsagt ja, men har enda ikke hørt noe.. Kanskje jeg bare skal ringe med en gang.

 

Jeg fikk tilbud om et foreldrekurs, men takket nei da jeg ikke hadde mulighet pga avstand til jobben. Nå er jeg veletablert i ny jobb og vil nok få mere gehør for å reise fra jobb her, så jeg skal nok be om det.

Jeg vil gjerne ha med mannen min på det, men han har ikke mulighet... Føler jeg blir sittende med alt alene da.

 

Jeg fikk en bok av svigermor, "mindfullness for foreldre". God bok, men jeg føler jeg har forsøkt alt som står i den allerede uten hell...

 

Etter vi var ferdig på bupa så merket jeg en forskjell, antagelig fordi jeg selv godtok at det var sånn det var og at ikke garden kom opp med en gang hver gang det var noe. Men da jobbet jeg 50% og hadde mye overskudd.... Nå jobber jeg 100% og det er ørten ting som skjer hver eneste ettermiddag. Denne uka har det vært lite søvn pga ryggplager jeg har, og noe som har skjedd hver ettermiddag.... Neste torsdag, er første dagen uten planer...

 

Men som sagt, jeg skal ta til meg alt dette og dra hjem i ettermiddag med et smil om munnen og et åpent sinn!!!

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Jeg lurer på om jeg har lest en god del innlegg om datteren din tidligere (men da under nick). Hvis jeg tar utgangspunkt i at det stemmer + det jeg leser her i innlegget, synes jeg du bør gjenoppta kontakten med BUP. Det er helt klart tydelig at dette ikke er en ålreit situasjon for noen i familien. Dette gjelder både datteren din, som tydelig ikke har det helt greit med seg selv (det må jo være et eller annet som gjør at hun har dette behovet for konstant oppmerksomhet, og et slags behov for å være i kontroll). Jeg hadde ønsket en mer grundig utredning. Er det f.eks. mulig å bli henvist til en barnepsykolog? Det er sikkert ikke så veldig greit for datteren din å ha dette sinnet i seg heller, og jeg tenker at det gjerne må være en grunn til det. For meg ville det ha vært naturlig å kontakte alle instanser som kan hjelpe både familielivet og barnet mitt, og så får faren hennes bruke det mot deg.

 

Det virker ikke som om vanlig oppdragelse kan hjelpe dere så veldig mye, og derfor synes jeg det er vanskelig å si hva dere burde gjøre med feiringen i kveld. Jeg synes på mange måter at det er viktig at lillebror får den oppmerksomheten han fortjener på dagen sin, uten at storesøster er der å ødelegger. Samtidig er jeg redd for at det ikke får noen positiv effekt på datteren din hvis hun ikke får være en del av bursdagsfeiringen. SOm jeg sier, har jeg inntrykk av at det må være veldig mye mer som ligger bak oppførselen hennes enn naturlig trass, og da føler jeg også at det på noen måter kan unnskylde litt av oppførselen hennes (så lenge hun ikke få oppfølging og hjelp til å takle dette). Samtidig er det viktig at det ikke alltid unnskylder dårlig oppførsel, og at hun også kan forstå hvilke konsekvenser ting får. Jeg hadde nok personlig latt lillebror få hatt bursdagsfeiringen sin alene, uten storesøster til stede. Nettopp fordi det også er viktig å se han oppi det hele.

 

Jeg forstår at du blir sliten av dette! Håper du tar kontakt og får hjelp videre. Noe må kunne gjøres for å bedre familiesituasjonen og hjelpe datteren din.

[Anonym bruker]

Det er jo veldig lett å være etterpåklok. Du skulle invitert henne med på sang og muffins med lys på, og forklart at alle skal spise muffins etterpå - før du begynte å synge. Men så ble det nå ikke sånn, og da gjelder det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Du kan i hvert fall ikke holde henne utenfor idag, men snakk med henne før gjestene kommer, og forklar henne hva som skal skje og hva du forventer av henne. Det går fint

Ja, jeg ser jo det nå-etterpå. Men det var som sagt ikke meningen i det hele tatt, jeg fikk bare et innfall og skyndta meg i bare håndkle ut for å gi han en muffins med lys på. Mannen var heller ikke klar over det før han skjønte greia og sang med. Ja jeg får bare prate med henne.... Huff, gruer meg allerede til hun har bursdag selv. Sist lå hun på kjøkkengulvet i 20 minutter å hylte. Aldri vært så flau i hele mitt liv

å huff, hun er en skikkelig dramaqueen, altså. Hvor gammel er hun?

Ja Det som skjedde da var at hun ville åpne en haug med topmodel-tegnesaker hun hadde fått. Jeg sa først nei, da ble hu sur. Så sa jeg at hvis hun skulle åpne det måtte de andre og få lov å tegne, men det var hvertfall ikke aktuellt!! så det endte med at hun gikk og kasta hele blokka på ei jente i klassen og brølte til henne at hun ikke ville ha den stygge gaven :( Hun blir 8......

Hva sa hun selv etterpå da?

Hun sa det var urettferdig at hun måtte dele, det var hennes gave. Jeg forklarte rolig da at det var derfor jeg sa hun kunne vente med å åpne det, men det var jo feil det og. Men hun forstår ikke sånt. Er det ikke meninga man skal forstå det? Er det jeg som tilegner henne egenskaper hun er for liten til å inneha, eller hva er det??

 

Jeg hadde sendt bursdagsbarnet på rommet sitt, så fikk gjestene sitte og spise kake. Jeg har vært mobbet selv og kan forestille meg hvordan det er for en liten jente å velge gave til sin venninne som har bursdag, legge sjela i det, og få høre at hun "ikke vil ha den stygge gaven". Jeg hadde vært knust. Har opplevd noe lignende i et selskap min sønn var i, og gutten som ga gaven som "ikke falt i smak" var skikkelig på gråten og gikk derfra... Uff!

[Anonym bruker]

Hei HI! Jeg lurer på om jeg har lest en god del innlegg om datteren din tidligere (men da under nick). Hvis jeg tar utgangspunkt i at det stemmer + det jeg leser her i innlegget, synes jeg du bør gjenoppta kontakten med BUP. Det er helt klart tydelig at dette ikke er en ålreit situasjon for noen i familien. Dette gjelder både datteren din, som tydelig ikke har det helt greit med seg selv (det må jo være et eller annet som gjør at hun har dette behovet for konstant oppmerksomhet, og et slags behov for å være i kontroll). Jeg hadde ønsket en mer grundig utredning. Er det f.eks. mulig å bli henvist til en barnepsykolog? Det er sikkert ikke så veldig greit for datteren din å ha dette sinnet i seg heller, og jeg tenker at det gjerne må være en grunn til det. For meg ville det ha vært naturlig å kontakte alle instanser som kan hjelpe både familielivet og barnet mitt, og så får faren hennes bruke det mot deg. Det virker ikke som om vanlig oppdragelse kan hjelpe dere så veldig mye, og derfor synes jeg det er vanskelig å si hva dere burde gjøre med feiringen i kveld. Jeg synes på mange måter at det er viktig at lillebror får den oppmerksomheten han fortjener på dagen sin, uten at storesøster er der å ødelegger. Samtidig er jeg redd for at det ikke får noen positiv effekt på datteren din hvis hun ikke får være en del av bursdagsfeiringen. SOm jeg sier, har jeg inntrykk av at det må være veldig mye mer som ligger bak oppførselen hennes enn naturlig trass, og da føler jeg også at det på noen måter kan unnskylde litt av oppførselen hennes (så lenge hun ikke få oppfølging og hjelp til å takle dette). Samtidig er det viktig at det ikke alltid unnskylder dårlig oppførsel, og at hun også kan forstå hvilke konsekvenser ting får. Jeg hadde nok personlig latt lillebror få hatt bursdagsfeiringen sin alene, uten storesøster til stede. Nettopp fordi det også er viktig å se han oppi det hele. Jeg forstår at du blir sliten av dette! Håper du tar kontakt og får hjelp videre. Noe må kunne gjøres for å bedre familiesituasjonen og hjelpe datteren din.

 

Det kan nok stemme det. Men orket ikke nå da jeg ikke finn anonymisert det så veldig

 

Jeg skal ta kontakt med bup igjen ja. Kan man forresten gjennopta kontakten der uten henvisning fra fastlegen?

 

Ang idag så tror jeg at jeg gjør som foreslått over her... Jeg alierer meg med mamma, så får hun komme å ta henne om det skulle bli den minste antydning til tull.

 

Jeg spør henne hele tiden om det er noe inni henne som ikke har det bra, eller om hun tenker på noe osv, men hun svarer bare "veit ikke". Og når jeg først får lirka frem noe så kommer det stadig tilbake til en episode i 1.klasse (!!) hvor en i klassen hadde sagt at hun var stygg. Skal sies at hun har fått juling av en i klassen etter det, så jeg tror ikke det er der det ligger, egentlig. Men jeg har vært veldig obs på denne gutten fordi han har banket henne, så hun vet nok at hun får litt trøst om hun nevner han.... Uff, nei jeg veit ikke jeg altså...

 

Får bare ta kontakt med legen og få noe hjelp...

[Anonym bruker]

Min sønn går også i tredje klasse nå. Han ligger også veldig langt foran. Han er vel et såkalt begavet barn, som har både ordforråd og evner langt over sitt aldersnivå. Dette med at han klarte seg godt på skolen ift bup handlet om at han satt stille og jobbet fint i klasserommet. Han har generelt roet seg veldig de siste årene - tidligere kunne han ikke sitte stille et sekund. De første årene på skolen var det mye uro og klovning i klasserommet, men der har han bedret seg voldsomt. Kan bli kjempeoppslukt av oppgavene han driver med, og det er derfor ikke så tydelig at han kan ha konsentrasjonsvansker.

 

Samtidig er det da sånn at når et barn har så høyt evnenivå, så blir det litt usynlig hvis han har konsentrasjonsvansker. For han klarer jo å løse de vanskeligste oppgaver, og da må han vel konsentrere seg, ikke sant......det blir så usynlig. Gutten klarer jo ikke å holde orden på noenting. De siste månedene har han rotet bort hele seks hjelmer, fem fotballer, x antall sett med regntøy, skolebøker, matbokser, drikkeflasker.......det er ikke noe han kan hjelpe for, men han er bare så vimsete. Det i seg selv handler jo om oppmerksomhetsvansker, at han ikke klarer å holde oppmerksomheten fordi det er mange tanker og ting på en gang.

 

Og så er det dette impulsive, at han har et impulsivt sinne, og får impulsive infall om ting han vil gjøre. Som å klippe i stykker sengetøy og klær, male seg med neglelakk i ansiktet, stjele penger og løpe i butikken og kjøpe noe godt. Relasjonsmessig klarer han seg nok mye bedre enn datteren din. Der er han aldersadekvat, noenlunde. Mange venner. Men han klovner jo enormt, og de andre ser ham nok som litt umoden grunnet det. Og han havner i enorme konflikter stadig vekk, de minste bagateller kan føre til at han stikker av fra skolen, eller fra hjemmet til andre når han er på besøk. Han kan skrike, bli rasende, gråte, ta av seg skoene og kaste dem i skogen - eller bli fysisk mot vennene sine. Det går jo ikke i lengden, og det er tydelig at navnet til barnet mitt går mye igjen ift klager fra andre barn både på sfo og hjem til foreldrene deres.

 

Selv om mannen din ikke kan være med, så tror jeg det viktigste er at du selv får utbytte av et foreldrekurs. Jeg tror det er tyngre for oss mødre, vi får et kaos av følelser av sinne, frustrasjon, frykt, dårlig samvittighet, bekymring og en følelse av at verden går under. Særlig i ditt tilfelle, siden hun alltid vil være nærere deg enn din mann, som ikke er faren hennes. å lese en bok er ikke det samme, man blir ikke inspirert på samme vis som når man er i en gruppe med foreldre og fagpersoner.

 

Og ja - ring gjerne helsesøster og purr på dette, selv om hun kanskje tenker at det ikke er så mye mer å gjøre når barnet likevel er/har vært i bup. Om bup ikke kan utrede henne noe mer, så må de jo i det minste kunne oppnevne en psykolog til henne. Hun må jo ha veldig mye som skjer på innsiden, og da er ikke foreldre alltid gode nok. Mange barn trenger å snakke med utenforstående, som er trent til å drive terapi med barn. Hun kan ikke bare avskrives som et problembarn som vi ikke vet hva vi skal gjøre med, det er ikke holdbart.

 

Håper du finner krefter nå, og at du ikke havner rett ned i kjelleren igjen hvis det går galt i besøket i dag. Prøv å tenke deg om en ekstra gang hvis hun gjør noe dumt, om det er noe som er krise og må slås ned på der og da, eller om det går an å være litt rund.

[Anonym bruker]

Takk for svar igjen.. Tror ikke jeg kan holde på med dette mer idag, tårene bare triller for hvert svar jeg leser. Det er så sant så sant alt du skriver!

 

Nå har jeg forsøkt å ringe helsesøster, men fikk ikke svar så jeg sendte en mail. Så håper virkelig at vi kan bli tatt på alvor. Føler ikke skolen er noe flinke, og jeg har egentlig mest lyst å bytte skole, men det er jo ikke så greit det heller...

 

Virrvarr av følelser på innsiden nå, og det er ikke godt.

 

Men, det blir bursdag i ettermiddag, og jeg skal være så blid som aldri før Lurer på om jeg skal høre med sjefen om å få gå hjem snart, så kan jeg sove litt og få igjen litt energi før huset blir invadert av søte småtroll

[Anonym bruker]

Ja, gjør det Du har ikke råd til underskudd på søvn, så om du får sovet litt, så er det en veldig god investering.

 

Siste råd fra denne kanten, nå skal du få konsentrere deg om bursdag - men skriv dagbok, hvis du ikke alt har gjort det. Jeg merket at når ting sto på som verst, så følte jeg at "dette skjer hver dag, hele tiden", mens hvis han hadde en god dag, så tenkte jeg at "det er jo ikke Så ofte". Så bestemte jeg meg for å føre en liten logg, bare skrive på slutten av dagen hva vi har gjort den dagen, hvilke positive og negative ting jeg har observert, og hvordan jeg har håndtert situasjonene. Det er kjempenyttig, både fordi man er sånn i opprør at man ikke klarer å huske hva som skjedde når. Man får et mer realistisk bilde.

 

Men mest - det er nyttig i forhold til bup. Skriv nøkternt, men deskriptivt, skriv hvor lenge raserianfallene varer, hvor lang tid hun bruker på å sovne, etc. Gjør dette hver dag, print ut og gi til bup neste gang du prater med dem (de må jo ta dere inn igjen hvis du ber om det), sånn at de ser hvor uholdbart det faktisk er.

 

God klem over nettet - du er ikke alene om å ha det som du har det, selv om det virkelig kan føles sånn iblant

[Anonym bruker]

Jeg begynner å like denne jenta jeg. At hun er en håndfull og vell så det å håndtere forstår jeg godt, men det ser jo ut som om hun har fantastiske muligheter om hun lærer å håndtere mennesker bedre. Hun er smart og hun er utrolig sta. Hun ønsker å bli likt og annerkjent, men får det bare ikke helt til. Desuten må hun sloss med en perfekt lillebror om oppmerksomheten, hun har en mor og en far som er helt uenige i hvordan hun skal oppdras og hva hun trenger og en stefar som er der, men helst ikke skal involveres. Jeg tror ikke det er lett å være henne.

Det høres ut som om dere har kommet inn i en skikklig vond sirkel som dere kansje trenger hjelp til å komme ut av. Hva med å kontakte familievernkontoret i komunen slik at alle dere 3 voksne og de to barna kan få hjelp til å forholde dere til hverandre på en god måte?

[Anonym bruker]

Jeg hadde med en venninne av datteren min på tur for en stund siden. Det var noe som skjedde der som hun ikke var enig i hvor det endte med en sinnsykt raseri anfall fra henne. Hun gråt og skrek og kalte meg og mine barn de styggeste ting. Jeg har aldri sett en stor unge på 10 år oppføre seg sånn. MIn datter begynte å gråte for hun ble redd og jeg bare lempet henne i bilen og kjørte henne hjem til foreldrene. Hun holdt vel på i ca en time...kanskje litt mer...

 

Når vi kom til henne fortalte jeg hva som hadde skjedd og de fortalte da at hun hadde adhd men tok ikke medisinene sine om de ikke passet på...så det var derfor hun oppførte seg slik.

 

Kanskje det er noe det samme med din datter?

[Anonym bruker]

Et konkret tips bare som fungerer fint på mange barn med litt adferdsvansker. Kampsport! Mange barn har voldsom nytte av kombinasjonen av disiplin, "slossing" og fysisk trening i for eksempel judo eller karateklubber.

[Anonym bruker]

Jeg begynner å like denne jenta jeg. At hun er en håndfull og vell så det å håndtere forstår jeg godt, men det ser jo ut som om hun har fantastiske muligheter om hun lærer å håndtere mennesker bedre. Hun er smart og hun er utrolig sta. Hun ønsker å bli likt og annerkjent, men får det bare ikke helt til. Desuten må hun sloss med en perfekt lillebror om oppmerksomheten, hun har en mor og en far som er helt uenige i hvordan hun skal oppdras og hva hun trenger og en stefar som er der, men helst ikke skal involveres. Jeg tror ikke det er lett å være henne. Det høres ut som om dere har kommet inn i en skikklig vond sirkel som dere kansje trenger hjelp til å komme ut av. Hva med å kontakte familievernkontoret i komunen slik at alle dere 3 voksne og de to barna kan få hjelp til å forholde dere til hverandre på en god måte?

 

Ja, hun er absolutt god på mange måter

 

Men, jeg har aldri sagt at stefar ikke skal involveres? Jeg bare sa at foreldrekurs ikke er forenelig med hans arbeid da han reiser mye i jobben og aldri vet når og hvor han må dra.

[Anonym bruker]

Et konkret tips bare som fungerer fint på mange barn med litt adferdsvansker. Kampsport! Mange barn har voldsom nytte av kombinasjonen av disiplin, "slossing" og fysisk trening i for eksempel judo eller karateklubber.

 

Takk for tips! Hun går på fotball, så noe sport ved siden av er ikke mulig da det er trening 1 gang i uka, pluss kamper 1 gang i uka og gjerne cup og andre ting i helgene. Er redd hun ikke får fulgt opp begge deler.

[Anonym bruker]

Jeg hadde med en venninne av datteren min på tur for en stund siden. Det var noe som skjedde der som hun ikke var enig i hvor det endte med en sinnsykt raseri anfall fra henne. Hun gråt og skrek og kalte meg og mine barn de styggeste ting. Jeg har aldri sett en stor unge på 10 år oppføre seg sånn. MIn datter begynte å gråte for hun ble redd og jeg bare lempet henne i bilen og kjørte henne hjem til foreldrene. Hun holdt vel på i ca en time...kanskje litt mer... Når vi kom til henne fortalte jeg hva som hadde skjedd og de fortalte da at hun hadde adhd men tok ikke medisinene sine om de ikke passet på...så det var derfor hun oppførte seg slik. Kanskje det er noe det samme med din datter?

 

Nå har ikke jenta mi noen diagnose og går heller i på medisiner, så tror ikke det.... Men at jeg innimellom tenker at hun bør få en diagnose, det er nå helt klart.

[Anonym bruker]

Ja, gjør det Du har ikke råd til underskudd på søvn, så om du får sovet litt, så er det en veldig god investering. Siste råd fra denne kanten, nå skal du få konsentrere deg om bursdag - men skriv dagbok, hvis du ikke alt har gjort det. Jeg merket at når ting sto på som verst, så følte jeg at "dette skjer hver dag, hele tiden", mens hvis han hadde en god dag, så tenkte jeg at "det er jo ikke Så ofte". Så bestemte jeg meg for å føre en liten logg, bare skrive på slutten av dagen hva vi har gjort den dagen, hvilke positive og negative ting jeg har observert, og hvordan jeg har håndtert situasjonene. Det er kjempenyttig, både fordi man er sånn i opprør at man ikke klarer å huske hva som skjedde når. Man får et mer realistisk bilde. Men mest - det er nyttig i forhold til bup. Skriv nøkternt, men deskriptivt, skriv hvor lenge raserianfallene varer, hvor lang tid hun bruker på å sovne, etc. Gjør dette hver dag, print ut og gi til bup neste gang du prater med dem (de må jo ta dere inn igjen hvis du ber om det), sånn at de ser hvor uholdbart det faktisk er. God klem over nettet - du er ikke alene om å ha det som du har det, selv om det virkelig kan føles sånn iblant

 

Takk for tipset, skal ta det med meg i bunken her :)

[Anonym bruker]

Jeg begynner å like denne jenta jeg. At hun er en håndfull og vell så det å håndtere forstår jeg godt, men det ser jo ut som om hun har fantastiske muligheter om hun lærer å håndtere mennesker bedre. Hun er smart og hun er utrolig sta. Hun ønsker å bli likt og annerkjent, men får det bare ikke helt til. Desuten må hun sloss med en perfekt lillebror om oppmerksomheten, hun har en mor og en far som er helt uenige i hvordan hun skal oppdras og hva hun trenger og en stefar som er der, men helst ikke skal involveres. Jeg tror ikke det er lett å være henne. Det høres ut som om dere har kommet inn i en skikklig vond sirkel som dere kansje trenger hjelp til å komme ut av. Hva med å kontakte familievernkontoret i komunen slik at alle dere 3 voksne og de to barna kan få hjelp til å forholde dere til hverandre på en god måte?

Ja, hun er absolutt god på mange måter Men, jeg har aldri sagt at stefar ikke skal involveres? Jeg bare sa at foreldrekurs ikke er forenelig med hans arbeid da han reiser mye i jobben og aldri vet når og hvor han må dra.

Jeg trodde du skrev at du ikke syntes det burde være hans jobb selv om han var en god støtte, eller noe sånt tidligere. Det er mulig jeg misforsto det. Det beklager jeg i tilfellet. Jeg tror det er viktig at dere er sammen om dette slik at du ikke blir stående alene. Da blir du bare utslitt og irritabel og det hjelper i hvertfall ikke. Om jeg eller mannen blir det minste irriterte i stemmen klikker i hvertfall jenta mi garantert ;-)

[Anonym bruker]

Jeg begynner å like denne jenta jeg. At hun er en håndfull og vell så det å håndtere forstår jeg godt, men det ser jo ut som om hun har fantastiske muligheter om hun lærer å håndtere mennesker bedre. Hun er smart og hun er utrolig sta. Hun ønsker å bli likt og annerkjent, men får det bare ikke helt til. Desuten må hun sloss med en perfekt lillebror om oppmerksomheten, hun har en mor og en far som er helt uenige i hvordan hun skal oppdras og hva hun trenger og en stefar som er der, men helst ikke skal involveres. Jeg tror ikke det er lett å være henne. Det høres ut som om dere har kommet inn i en skikklig vond sirkel som dere kansje trenger hjelp til å komme ut av. Hva med å kontakte familievernkontoret i komunen slik at alle dere 3 voksne og de to barna kan få hjelp til å forholde dere til hverandre på en god måte?

Ja, hun er absolutt god på mange måter Men, jeg har aldri sagt at stefar ikke skal involveres? Jeg bare sa at foreldrekurs ikke er forenelig med hans arbeid da han reiser mye i jobben og aldri vet når og hvor han må dra.

Jeg trodde du skrev at du ikke syntes det burde være hans jobb selv om han var en god støtte, eller noe sånt tidligere. Det er mulig jeg misforsto det. Det beklager jeg i tilfellet. Jeg tror det er viktig at dere er sammen om dette slik at du ikke blir stående alene. Da blir du bare utslitt og irritabel og det hjelper i hvertfall ikke. Om jeg eller mannen blir det minste irriterte i stemmen klikker i hvertfall jenta mi garantert ;-)

 

Njei, jeg skrev vel noe om at selvom han er der for meg og henne og støtter meg mye, så skulle jeg ønske jeg kunne snakke med pappaen hennes om det

Og hadde min mann jobba 8-16 på kiwi så hadde han absolutt blitt med på alt det måtte være. Han har tatt fri fra jobb for å følge til de fleste samtaler på bupa, og han er med på samtaler på skolen osv.

Han stiller opp på foreldremøter, 17.mai arrangementer, bursdager osv osv osv. Det er han og hun som har en "greie" med fotballen, det er såvidt jeg får være med Men jeg ønsker så gjerne at pappaen hennes skal delta. Han gjør ingen av tingene min mann gjør, så det er ekstra sårt og jeg føler jeg blir så alene med det i selve foreldrerollen.