Sønnen min har bursdag, og søstra er sur.

[Anonym bruker]

Hadde laga muffins igår, og pynta en muffins med lys idag tidlig og sang bursdagssangen for gutten. Før jeg rakk å synge ferdig første linja begynte søstra å mase om at hu også måtte få muffins. Jeg ignorerte og sang videre... Så begynte det..MAMMAMAMMA MAAAAAAAAMMA, jeg vil og ha muffins!!!!!!!!!!!! Og det lenge før jeg fikk syngi ferdig.

 

Når mannen og jeg var ferdig og synge sa jeg på fleip (var vel her jeg dreit meg ut) at "jammen du har jo ikke bursdag idag jenta mi" (hun har det snart) og da begynte hu å furte skikkelig.

 

Så sa jeg at jeg ikke tolererte sutring og at hun hvertfall fikk gi seg med det før hun fikk noe. Da ble hun enda surere, så sa jeg "Det er klart du skal få en muffins, men nå må du gi deg med sutringa" og da sa hun at nei, hun skulle ikke ha noe.

Neivel, det er ditt valg, sa jeg da. Hun hylte og skreik, og ga seg ikke....

Så sier jeg. Nå teller jeg til 3, og har du ikke gitt deg da så blir det ikke noe muffins på deg. Hun ga seg ikke, og fikk ikke muffins.

 

I 15 minutter skreik hun "Jeg slutter ikke å grine før jeg får muffinsen!!!!!!!" Jeg sto på mitt, og tilslutt sa jeg at hvis hun ikke ga seg Nå med en eneste gang så fikk hun ikke være hjemme når broren feira bursdagen idag. Da ble det jo et enda større helvette (La meg legge til at jeg skulle reist på jobb når dette skjedde, men rakk jo ikk det....)

Hun hylte og skreik i 40 minutter. 40 jævla minutter på morran hvor vi har dårlig tid fra før av!!

 

Jeg spurte henne om hun forsto hvorfor jeg ble sur. Jada, hun forsto "Du ble sur fordi jeg ikke fikk muffins"....Eh??

 

Når er det liksom på tide at ungene skjønner når nok er nok?

 

Så da er spørsmålet. HVA i alle dager gjør jeg feil?? Ja, jeg burde ikke tulla å spurt om det var hun som hadde bursdag, jeg ser den. Men til mitt forsvar sa jeg det på en fleipete måte som hun burde ha skjønt (Hun skjønner det alltid ellers og sier alltid "Mamma, nå tuller du, jeg ser det på deg")

Men skal jeg la henne delta i bursdagen? Eller skal jeg la hu være hos bestemora? Jeg vet ikke om jeg orker noe stort mer tull og leven fra den ungen...

[Anonym bruker]

Oi, jenta di har det nok vondt med å måtte "gi all oppmerksomhet" til bursdagsbarnet... Mine er også veldig sutrete og sjalue på hverandre når dem har bursdag,men det er veldig vanlig.

 

Ville ikke ekskludert henne fra selskapet til broren da dette kan føles enda værre for jenta di. Dessuten er det en fin måte for henne å "stå i situasjonen" og lære noe. At det er den som har bursdag som får oppmerksomhet.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du burde kanskje forberedt henne på dagen? I går burde du da fortalt henne at i morgen har broren din bursdag, han vil få en muffins med lys på på morgenen, og etter at mamma, pappa og du har sunget "gratulerer med dagen", så skal vi tre kose oss med en muffins hver oss også. Og forklare at når det er hennes tur å ha bursdag, så er det bror sin tur til å vente på sin muffins.

 

Synes det blir feil å overse ene ungen, og ikke forklare noe, verre blir det når man bare påpeker det negative ved ungen "slutte å sutre", i stedenfor å prate med ungen om det som hender og det hun føler.

[Anonym bruker]

Du burde kanskje forberedt henne på dagen? I går burde du da fortalt henne at i morgen har broren din bursdag, han vil få en muffins med lys på på morgenen, og etter at mamma, pappa og du har sunget "gratulerer med dagen", så skal vi tre kose oss med en muffins hver oss også. Og forklare at når det er hennes tur å ha bursdag, så er det bror sin tur til å vente på sin muffins. Synes det blir feil å overse ene ungen, og ikke forklare noe, verre blir det når man bare påpeker det negative ved ungen "slutte å sutre", i stedenfor å prate med ungen om det som hender og det hun føler.

 

Takk for tips! Det var et veldig godt råd. Men, vi hadde ikke planlagt det sånn, for vi lagde muffins langt over leggetid igår. Hun visste jo om selskapet, hun har jo vært med å bakt den ene kaka, dekka bord osv.

 

Greia er vel mer det at hun sutrer gjerne opptil 10 ganger om dagen, og hvis jeg skal bruke 20 minutter hver gang så må jeg nesten slutte å jobbe og ta hu ut av skolen, ellers rekker jeg ikke det som skjer resten av dagen

[Anonym bruker]

vi ha også en storebror her i hus som ikke liker når lillesøster får oppmerksomhet eller at storebror får oppmerksomhet for lillesøster,

vi jobber med dette hver dag. bruker tid med begge og hver for seg.

 

på bursdager syns jeg alle skal få den type kake som er servert. og syns også man bør forbrede begge barna på hva som skal skje.

 

her har lillesøster bursdag om 3 uker.

dette vet begge to alt nå. vi prater mye om hvilken kake jeg og storebror skal bake til lillesøster,

storebror her får være med å velge kakeslag til lillesøster samme når storebror har bursdag da velger lillesøster til storebror. blir godkjent av den som har bursdag, men er ingen problem,

 

storebror er veldig opptatt av å skulle kjøpe noe fint til lillesøster til bursdagen. her tar vi med storebror ut på egen tur for å kjøpe gave til lillesøster, så han får glede av dette han og.

[Gjest eelis+kian ♥]

Det er jo veldig lett å være etterpåklok. Du skulle invitert henne med på sang og muffins med lys på, og forklart at alle skal spise muffins etterpå - før du begynte å synge. Men så ble det nå ikke sånn, og da gjelder det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Du kan i hvert fall ikke holde henne utenfor idag, men snakk med henne før gjestene kommer, og forklar henne hva som skal skje og hva du forventer av henne. Det går fint

[Anonym bruker]

Ja, vi også bruker mye tid på dette for når alt kommer til alt er de like sjalu og misunnelig på hverandre begge to. Men lillebror sutrer ikke. Han godtar et nei. Jeg trenger aldri å heve stemmen til han, fordi han godtar ting som de er. Han kan bli sur og lei seg, men han blir aldri krakilsk og slenger rundt med møbler i hele huset sånn som søstra gjør. Han skjønner når jeg har fått nok, og innretter seg.

 

Hu derimot har nå romstrert hele rommet, knust 3-4 glassting hun hadde der og det ser ut som et bomba krater. Igjen!

 

Jeg er bare så lei og så sliten av å aldri kunne ha en eneste dag uten at hun skal være sur og grinete.

 

Forrige uke fikk hun forresten ting broren ikke fikk, så sånn sett burde hun tenkt litt på det. Men hun ser ikke den koblinga overhodet. Det er bare meg meg meg meg meg hele tiden!

 

Hun har som sagt bursdag snart hun og, og da hadde jeg tenkt å vekke henne med en kake. Da skulle det være hun som var i fokus, ikke han.

 

Jeg er så sliten!!!! Sitter på jobb, og tenker bare på dette og griner nesten! Synd ingen respekterer det når jeg låser døra

 

HI

[Anonym bruker]

Det er jo veldig lett å være etterpåklok. Du skulle invitert henne med på sang og muffins med lys på, og forklart at alle skal spise muffins etterpå - før du begynte å synge. Men så ble det nå ikke sånn, og da gjelder det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Du kan i hvert fall ikke holde henne utenfor idag, men snakk med henne før gjestene kommer, og forklar henne hva som skal skje og hva du forventer av henne. Det går fint

 

Ja, jeg ser jo det nå-etterpå. Men det var som sagt ikke meningen i det hele tatt, jeg fikk bare et innfall og skyndta meg i bare håndkle ut for å gi han en muffins med lys på. Mannen var heller ikke klar over det før han skjønte greia og sang med.

 

Ja jeg får bare prate med henne.... Huff, gruer meg allerede til hun har bursdag selv. Sist lå hun på kjøkkengulvet i 20 minutter å hylte. Aldri vært så flau i hele mitt liv

[Gjest eelis+kian ♥]

Det er jo veldig lett å være etterpåklok. Du skulle invitert henne med på sang og muffins med lys på, og forklart at alle skal spise muffins etterpå - før du begynte å synge. Men så ble det nå ikke sånn, og da gjelder det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Du kan i hvert fall ikke holde henne utenfor idag, men snakk med henne før gjestene kommer, og forklar henne hva som skal skje og hva du forventer av henne. Det går fint

Ja, jeg ser jo det nå-etterpå. Men det var som sagt ikke meningen i det hele tatt, jeg fikk bare et innfall og skyndta meg i bare håndkle ut for å gi han en muffins med lys på. Mannen var heller ikke klar over det før han skjønte greia og sang med. Ja jeg får bare prate med henne.... Huff, gruer meg allerede til hun har bursdag selv. Sist lå hun på kjøkkengulvet i 20 minutter å hylte. Aldri vært så flau i hele mitt liv

 

å huff, hun er en skikkelig dramaqueen, altså. Hvor gammel er hun?

[Anonym bruker]

Hvor gammel er denne jenten, skjønner at du er frustrert men barn er barn...

[Anonym bruker]

Det er jo veldig lett å være etterpåklok. Du skulle invitert henne med på sang og muffins med lys på, og forklart at alle skal spise muffins etterpå - før du begynte å synge. Men så ble det nå ikke sånn, og da gjelder det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Du kan i hvert fall ikke holde henne utenfor idag, men snakk med henne før gjestene kommer, og forklar henne hva som skal skje og hva du forventer av henne. Det går fint

Ja, jeg ser jo det nå-etterpå. Men det var som sagt ikke meningen i det hele tatt, jeg fikk bare et innfall og skyndta meg i bare håndkle ut for å gi han en muffins med lys på. Mannen var heller ikke klar over det før han skjønte greia og sang med. Ja jeg får bare prate med henne.... Huff, gruer meg allerede til hun har bursdag selv. Sist lå hun på kjøkkengulvet i 20 minutter å hylte. Aldri vært så flau i hele mitt liv

å huff, hun er en skikkelig dramaqueen, altså. Hvor gammel er hun?

 

Ja Det som skjedde da var at hun ville åpne en haug med topmodel-tegnesaker hun hadde fått. Jeg sa først nei, da ble hu sur. Så sa jeg at hvis hun skulle åpne det måtte de andre og få lov å tegne, men det var hvertfall ikke aktuellt!! så det endte med at hun gikk og kasta hele blokka på ei jente i klassen og brølte til henne at hun ikke ville ha den stygge gaven :(

 

Hun blir 8......

[Anonym bruker]

Hvor gammel er denne jenten, skjønner at du er frustrert men barn er barn...

 

Hun er snart 8, og har sutra siden hun kom ut....

[Gjest eelis+kian ♥]

Det er jo veldig lett å være etterpåklok. Du skulle invitert henne med på sang og muffins med lys på, og forklart at alle skal spise muffins etterpå - før du begynte å synge. Men så ble det nå ikke sånn, og da gjelder det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Du kan i hvert fall ikke holde henne utenfor idag, men snakk med henne før gjestene kommer, og forklar henne hva som skal skje og hva du forventer av henne. Det går fint

Ja, jeg ser jo det nå-etterpå. Men det var som sagt ikke meningen i det hele tatt, jeg fikk bare et innfall og skyndta meg i bare håndkle ut for å gi han en muffins med lys på. Mannen var heller ikke klar over det før han skjønte greia og sang med. Ja jeg får bare prate med henne.... Huff, gruer meg allerede til hun har bursdag selv. Sist lå hun på kjøkkengulvet i 20 minutter å hylte. Aldri vært så flau i hele mitt liv

å huff, hun er en skikkelig dramaqueen, altså. Hvor gammel er hun?

Ja Det som skjedde da var at hun ville åpne en haug med topmodel-tegnesaker hun hadde fått. Jeg sa først nei, da ble hu sur. Så sa jeg at hvis hun skulle åpne det måtte de andre og få lov å tegne, men det var hvertfall ikke aktuellt!! så det endte med at hun gikk og kasta hele blokka på ei jente i klassen og brølte til henne at hun ikke ville ha den stygge gaven :( Hun blir 8......

 

Hva sa hun selv etterpå da?

[Anonym bruker]

Det er jo veldig lett å være etterpåklok. Du skulle invitert henne med på sang og muffins med lys på, og forklart at alle skal spise muffins etterpå - før du begynte å synge. Men så ble det nå ikke sånn, og da gjelder det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Du kan i hvert fall ikke holde henne utenfor idag, men snakk med henne før gjestene kommer, og forklar henne hva som skal skje og hva du forventer av henne. Det går fint

Ja, jeg ser jo det nå-etterpå. Men det var som sagt ikke meningen i det hele tatt, jeg fikk bare et innfall og skyndta meg i bare håndkle ut for å gi han en muffins med lys på. Mannen var heller ikke klar over det før han skjønte greia og sang med. Ja jeg får bare prate med henne.... Huff, gruer meg allerede til hun har bursdag selv. Sist lå hun på kjøkkengulvet i 20 minutter å hylte. Aldri vært så flau i hele mitt liv

å huff, hun er en skikkelig dramaqueen, altså. Hvor gammel er hun?

Ja Det som skjedde da var at hun ville åpne en haug med topmodel-tegnesaker hun hadde fått. Jeg sa først nei, da ble hu sur. Så sa jeg at hvis hun skulle åpne det måtte de andre og få lov å tegne, men det var hvertfall ikke aktuellt!! så det endte med at hun gikk og kasta hele blokka på ei jente i klassen og brølte til henne at hun ikke ville ha den stygge gaven :( Hun blir 8......

Hva sa hun selv etterpå da?

 

Hun sa det var urettferdig at hun måtte dele, det var hennes gave. Jeg forklarte rolig da at det var derfor jeg sa hun kunne vente med å åpne det, men det var jo feil det og. Men hun forstår ikke sånt. Er det ikke meninga man skal forstå det? Er det jeg som tilegner henne egenskaper hun er for liten til å inneha, eller hva er det??

[Anonym bruker]

Tips i forhold til hennes bursdag, gi henne klar beskjed om på forhånd at gaver skal legges et sted hvor de kan ses men ikke lekes med til alle barna har gått hjem.

Si at det er for om hun åpner og tar i bruk må alle gjestene få lov til å leke med det og da kan det bli brukt opp eller ødelagt før ho får sjansen til å leke med det selv.

 

Jeg har selv en datter som tar lett til sutring, og holder på å gjøre meg gal til tider men hun er nå enda et par år yngre en din og ikke i nærheten så ille.

Jeg diskuterer ikke med ho når det er slik, ho får beskjed om å enten være stille eller gå på rommet. Så går jeg inn å snakker med henne når jeg er ferdig med lillesøster eller det jeg ellers driver med.

Ho har lov å være sur eller lei seg men ho har ikke lov å ødelegge for andre, og noen ganger må man vente før man får oppmerksomheten.

Men det hjelper å ta en samtale på forhånd slik at hun vet hva hun skal forholde seg til. Om det er noe spesielt som skjer.

 

At datteren din er såpass intens i en alder av nesten 8 og ikke hører etter og som 7 åring lagde slike sener med masse klassevenninner tilstede syntes jeg ikke høres helt normalt ut.

Alene med foreldre ja men de fleste barn blir litt mer modererte i så måte med venner til stede, for det er litt flaut at venner ser man oppfører seg som en 3 åring.

Kan det være dere har kommet inn i en litt vond sirkel og kan trenge hjelp til å løse opp i dette både fra deres og deres datter side?

[Anonym bruker]

Uff, så slitsomt og leit. At hun oppfører seg som hun gjør, sutrer mange ganger for dagen over alt og ingenting (jeg tror jeg har lest et innlegg nå nylig om akkurat datteren din og denne sutringen?), er ikke direkte unormalt i den forstand at hun er syk - men det er heller ikke vanlig.

 

Jeg skjønner godt at dere blir utslitt, og det er vanskelig å vite hva som fungerer når barn i den alderen, som er blitt ganske så ressurssterke på mange måter, slår seg vrange. Sliter med sinneanfall hos mitt eget barn på samme alder - og jeg valgte faktisk å gå til legen til barnet og be om henvisning til bup.

 

Dette med at hun ødelegger ting, knuser ting på rommet over ganske bagatellmessige ting, er noe som må tas på alvor. Og forskning viser at barn som har denne typen adferdsvansker er i risikogruppen for å utvikle langt verre vansker senere i livet.

 

Man tenker at bup er for barn som henger i taklampene og lager helt texas overalt - men terskelen skal være mye lavere enn som så. Jenten din, og dere, trenger hjelp. Enten det er fordi hun har en diagnose, eller fordi hun strever med noe som dere ikke får tak i. Dette med at hun ligger og skriker på gulvet i eget bursdagsselskap (hvis jeg husker det andre innlegget riktig), er også bekymringsverdig. Da tenker jeg at hun har litt lite kontroll på seg selv, når hun er så ukritisk ift at andre barn ser henne, og kan stemple henne som annerledes og ute av kontroll. Så jeg ville koblet inn bup først som sist, de er som regel veldig flinke. Og de dømmer dere ikke for å søke hjelp - de ser det snarere som godt foreldreskap at dere tar problemene på alvor, og søker hjelp. Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg tror du kan tjene på å forberede hene grundig på hva som skal skje hele tiden i alle situasjoner og også forsøke å høre hennes argumenter på forhånd.

Når hun selv skal ha fødselsdag kan det for eksempel være lurt å avklare alt som når åpnes gaver, hvor settes de etterpå, hvem får slikke bollen med kakedeig osv, osv. For meg virker det som om hun likner litt på min eldste som fort blir usikker om hun ikke har 100% kontroll på hva som skal skje og da lett låser seg i frustrasjonen. Her hjelper det mye å gi helt tydkige og klare forklaringer om hva som skal skje og så holde seg til det.

 

Når vi skal i butikken er det for eksempel viktig å fortelle at vi skal handle masse og bli enig med henne på forhånd om at vi ber henne finne ting og legge det i handlekurven. Vi skal kjøpe en is, men det blir ikke den største og deter ikke lov å begynne å spise før alt er betalt osv. Så lenge vi har snakket om tingene før det skjer fungere det som regel bra. Må hun ta ting på sparket blir det lett leven.

[Anonym bruker]

Takk for svar både 15 og 16!

 

Ja, #16, det er jeg som skrev om henne for noen dager siden.

Vi har vært på bupa vi, som sa at hun ligger i øvre grenseland for adhd, men siden hun er så innmari eksemplarisk på skolen og jeg er så innmari ressurssterk, så "finner dere nok utav det"..........!!!!

Så ressurssterk er jeg faktisk ikke, altså. Jeg holder på å gå i oppløsning, og nå triller tårene igjen fordi jeg er så sliten. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det kværner hodet mitt hele dagen fordi jeg virkelig ikke klarer, uansett hvor mye jeg prøver, å snu henne.

 

Hun er ikke venn med noen, ingen orker å leke med henne! Og det er fryktelig synd!! Jeg bare klarer ikke å se/forstå hvorfor hun er som hun er.

Jeg har faktisk på et par tidspunkt forsøkt å snakke til henne på en måte jeg ville gjort om hun var 2, og da ser det ut til at det går inn på en annen måte.

Nå sa psykologen på bupa at hun ikke var aldersadevakt, så det kan jo kanskje være noe.

Men HJELP meg da, jeg har jo sitti der i møter inn og ut og bedt på mine knær om hjelp, men de kan ikke tilby noe.

 

Hun og broren er som dag og natt, han er alltid blid og fornøyd han. Og da er det lettere for meg å være hyggelig og blid tilbake. Jeg merker at jeg distanserer meg fra henne mer og mer for hver dag som går, for jeg orker henne ikke lenger. Det er stygt og si det, men jeg kjenner ikke lenger noen glede over det hun sier og gjør i hverdagen...

[Anonym bruker]

Jeg tror du kan tjene på å forberede hene grundig på hva som skal skje hele tiden i alle situasjoner og også forsøke å høre hennes argumenter på forhånd. Når hun selv skal ha fødselsdag kan det for eksempel være lurt å avklare alt som når åpnes gaver, hvor settes de etterpå, hvem får slikke bollen med kakedeig osv, osv. For meg virker det som om hun likner litt på min eldste som fort blir usikker om hun ikke har 100% kontroll på hva som skal skje og da lett låser seg i frustrasjonen. Her hjelper det mye å gi helt tydkige og klare forklaringer om hva som skal skje og så holde seg til det. Når vi skal i butikken er det for eksempel viktig å fortelle at vi skal handle masse og bli enig med henne på forhånd om at vi ber henne finne ting og legge det i handlekurven. Vi skal kjøpe en is, men det blir ikke den største og deter ikke lov å begynne å spise før alt er betalt osv. Så lenge vi har snakket om tingene før det skjer fungere det som regel bra. Må hun ta ting på sparket blir det lett leven.

 

Ja, jeg ser den... Men jeg føler ikke at døgnet har nok timer til slikt Burde nok blitt bedre på det. Men vi jobber begge fullt, mannen er sent hjemme, jenta går på fotball, det er trening og kamper og tiden hjemme er knapp en vanlig hverdag.

Men idag når jeg kommer hjem skal jeg sette meg ned med henne og snakke om hva jeg forventer av henne idag i selskapet, og vi skal snakke ut om det som skjedde i dag tidlig. Må vel be om fri noen timer, men det får gå...

[Anonym bruker]

Takk for svar både 15 og 16! Ja, #16, det er jeg som skrev om henne for noen dager siden. Vi har vært på bupa vi, som sa at hun ligger i øvre grenseland for adhd, men siden hun er så innmari eksemplarisk på skolen og jeg er så innmari ressurssterk, så "finner dere nok utav det"..........!!!! Så ressurssterk er jeg faktisk ikke, altså. Jeg holder på å gå i oppløsning, og nå triller tårene igjen fordi jeg er så sliten. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det kværner hodet mitt hele dagen fordi jeg virkelig ikke klarer, uansett hvor mye jeg prøver, å snu henne. Hun er ikke venn med noen, ingen orker å leke med henne! Og det er fryktelig synd!! Jeg bare klarer ikke å se/forstå hvorfor hun er som hun er. Jeg har faktisk på et par tidspunkt forsøkt å snakke til henne på en måte jeg ville gjort om hun var 2, og da ser det ut til at det går inn på en annen måte. Nå sa psykologen på bupa at hun ikke var aldersadevakt, så det kan jo kanskje være noe. Men HJELP meg da, jeg har jo sitti der i møter inn og ut og bedt på mine knær om hjelp, men de kan ikke tilby noe. Hun og broren er som dag og natt, han er alltid blid og fornøyd han. Og da er det lettere for meg å være hyggelig og blid tilbake. Jeg merker at jeg distanserer meg fra henne mer og mer for hver dag som går, for jeg orker henne ikke lenger. Det er stygt og si det, men jeg kjenner ikke lenger noen glede over det hun sier og gjør i hverdagen...

 

#16 her igjen. Ingen som ikke har stått i disse problemene selv, kan forestille seg hvor utmattende det er. Jeg har selv følt på at de vanlige rådene som vil fungere for de aller fleste barn, overhodet ikke er tilstrekkelige når man har et barn med denne typen vansker. I tillegg blir det et veldig vondt mønster, hvor man ikke har overskudd til å gjøre de pedagogisk smarte tingene. Og som du sier - samspillet blir negativt. Du distanserer deg fra henne, og det merker hun selvfølgelig. Så blir alt verre. Men det føles umulig å bare komme seg ut av det mønsteret igjen, selv om man logisk sett vet at man ikke må distansere seg emosjonelt fra eget barn, så er vi ikke maskiner. Om du ender opp med å føle deg som verdens verste mamma (been there, done that), så blir også situasjonen så veldig mye verre. Ond sirkel, rett og slett.

 

Min sønn har blitt observert på skolen, og der er han utrolig flink. Faglig særdeles sterk, og han jobber veldig fint og tilsynelatende konsentrert. De hadde observert noen hendelser utenfor klasserommet, men når bup skal se etter grunnlag for å utrede for adhd, så ser de først etter åpenbare tegn. Som at barnet ikke kan sitte stille, ikke klarer å konsentrere seg, etc. Mens samspillsvansker på skole/sfo/i hjemmet ikke er like åpenbare indikasjoner på adhd. Det kan jo skyldes så mange andre ting, som at barnet sliter med noe helt annet. Det er en god ting, man skal ikke overdiagnostisere.

 

Men jeg tror jeg leser mellom linjene at du mister motet av at hun karakteriseres som i øvre grense ift adhd, men at de ikke vil gripe mer inn ift en eventuell diagnose. Man tenker jo da at "hvordan i alle dager skal vi nå klare oss", hvis alt man kan se frem til er samtale på samtale med bup, uten mer konkrete hjelpetiltak. Man trenger å se at det er noe konkret som skal skje, som virkelig vil hjelpe. At gode råd ikke er gode nok, at det ikke holder å bare prate.

 

Selv har jeg koblet inn barnevernet, jeg ba bup om å kontakte dem for å få til et møte med både meg, barnas far, bup og barnevern. For å sikre at jeg får hjelp fra de instanser som kan gi nettopp hjelp. Både barnevern og bup kan formidle støttekontakter. Det kan være en god ting for både dere og henne. At hun tas med på positive aktiviteter, samtidig som dere får litt pusterom en ettermiddag eller to i uken. Man må ha overskudd for å ta tak i vanskene, og det høres det ikke ut som om dere har nå som dere står midt oppi alt, hver dag.

 

Jeg selv kommer også til å invitere barnevern og evt bup, hjem til meg. Fordi jeg tenker at det er lettere for dem å hjelpe hvis de ser ting utenfra. Jeg ser ikke meg selv utenfra, og dermed kan det tenkes jeg overser mye ift mitt samspill med barna mine, der er det godt om noen kan se relevante ting jeg bør gjøre annerledes. I tillegg ber jeg om å få gå på foreldrekurs for foreldre med barn som har adferdsvansker.

 

Jeg tror det er viktig at dere får klart frem for bup at dette går ikke lenger. At de skjønner at dere ikke makter situasjonen, at dere må ha mer hjelp. Høres ut som de tenker at "dette fikser dere", men det gjør dere jo ikke. Det er uholdbart for både datteren deres, og resten av familien. Dermed kan de ikke bare si at vi prates litt her og der - da kommer ikke dette til å gå bra. Få frem at samspillet er vondt og vanskelig, at det blir et uutholdelig mønster hvor nye, skadelige faktorer bringes inn og forverrer alt. For det gjør det - når du blir utslitt vil du distansere deg emosjonelt fra barnet ditt, og det er kjempeskadelig for henne.

 

I tillegg ville jeg virkelig gitt beskjed om at det ikke er holdbart at de sier at hun klarer seg så greit på skolen. Det gjør hun jo ikke. TIng må endres kjapt, ellers vil problemene henge ved henne. Det at hun ikke klarer seg sosialt, ikke har venner, ikke er aldersadekvat, dette må tas tak i. Dermed bør hun utredes nevrologisk, for å se om det foreligger adhd, høytfungerende autisme eller annet - slik at hun får hjelp dersom det foreligger en diagnose. Ingen barn fortjener å miste halve barndommen sin fordi de ikke klarer å fungere, og ei heller får adekvat hjelp.

 

Føler med deg. Lykke til i dag, og vær bestemt, men positiv. Ikke bare fokuser på alt hun IKKE skal gjøre, eller hvor dumt det var i dag. Start med blanke ark, og bli enig om en konsekvens hvis det går galt. At nå kommer nok dette til å gå kjempebra, for du er en så flott jente som kan hjelpe til sånn at bror får en fin feiring. Men at hvis det blir tull, så kanskje vi bør være enige om hvordan vi skal håndtere det. Kanskje er det da best at hun går på rommet sitt og tar en tenkepause, eller kanskje noe annet. Men prøv å vri det til en positiv ting, hvor hun er med og bestemmer litt, blir enig. Ellers føler hun seg bare som den bøllen hun fremstår som, og det blir en selvoppfyllende profeti.

[Gjest peacock]

Huff da, sender en klem herfra.

 

Når det så er sagt er det viktig at du fortsetter med å gjøre alvor av det du sier. Kanskje du må forklare situasjoner for henne i forkant og lage avtaler om hva du forventer av henne. Det er også viktig at du tenker en ekstra gang over hva du sier, slik at dere unngår misforståelser eller at du får sagt noe som du angrer på i etterkant. å komme med trusler du ikke mener synes jeg bare er synd for jenta (som å true med at hun ikke får være med i brorens selskap). Enten tror hun på dem og blir skikkelig lei seg men etterhvert skjønner hun nok at truslene er tomme og da blir problemene nok bare verre.

 

Skjønner det er vanskelig, men noe i dialogen mellom deg og datteren din sier meg at du også er med på å forsterke situasjonen og trykke på de rette knappene. Det første du må gjøre mener jeg er å slutte å diskutere med jenta når hun er sint. Så får dere hellere prate etterpå, men aller helst i forkant. Høres ut som om jenta di trenger klare og tydelige grenser som hun forstår og kanskje har vært med på å utforme i forkant.

[Anonym bruker]

Jeg tror du kan tjene på å forberede hene grundig på hva som skal skje hele tiden i alle situasjoner og også forsøke å høre hennes argumenter på forhånd. Når hun selv skal ha fødselsdag kan det for eksempel være lurt å avklare alt som når åpnes gaver, hvor settes de etterpå, hvem får slikke bollen med kakedeig osv, osv. For meg virker det som om hun likner litt på min eldste som fort blir usikker om hun ikke har 100% kontroll på hva som skal skje og da lett låser seg i frustrasjonen. Her hjelper det mye å gi helt tydkige og klare forklaringer om hva som skal skje og så holde seg til det. Når vi skal i butikken er det for eksempel viktig å fortelle at vi skal handle masse og bli enig med henne på forhånd om at vi ber henne finne ting og legge det i handlekurven. Vi skal kjøpe en is, men det blir ikke den største og deter ikke lov å begynne å spise før alt er betalt osv. Så lenge vi har snakket om tingene før det skjer fungere det som regel bra. Må hun ta ting på sparket blir det lett leven.

Ja, jeg ser den... Men jeg føler ikke at døgnet har nok timer til slikt Burde nok blitt bedre på det. Men vi jobber begge fullt, mannen er sent hjemme, jenta går på fotball, det er trening og kamper og tiden hjemme er knapp en vanlig hverdag. Men idag når jeg kommer hjem skal jeg sette meg ned med henne og snakke om hva jeg forventer av henne idag i selskapet, og vi skal snakke ut om det som skjedde i dag tidlig. Må vel be om fri noen timer, men det får gå...

Hos oss tar det ikke så lang tid å gjøre disse forberedelsene. Det dreier seg om å huske å gjøre det hele tiden, ikke å ta en stor formaningsbolk 2 ganger i uka. Vi prøver også å forsøke å legge det frem slik at vi forteller henne om hva som skal skje og hva hun kan forvente seg, ikke hva vi forventer av henne. Om hun føler at vi beskyller henne for å være umulig før hun i det heletatt har gjort noe er det jo ikke rart hun blir sur. Det hender vi trår feil der, men så lenge vi klarer å forberede henne på en positiv måte går ting ganske bra.

[Anonym bruker]

8 år?? Hadde aldri i verden tolerert slik oppførsel av en på 8 år. Jeg hadde heller aldri i verden hatt henne hjemme når gutten skulle ferie bursdagen sin. Send henne på tur med pappaen og la bursdagsbarnet får feiret i fred og med oppmerksomheten mot han og ikke en sjalu søster som er 8 år.

[:o) :o) :o)]

Jeg har ikke lest alle svarene nedover her, men noen... Høres ut som datteren din er veldig oppmerksomhetssyk, og at du har en skikkelig utfordring her.

 

Jeg synes ikke bursdagen til din bror er dagen for å ta denne kampen. Dersom hun alltid sutrer og higer etter oppmerksomhet, mens han alltid godtar, synes jeg virkelig du skal sende henne ut av huset under besøket i dag. Klart at dette blir trist for datteren din, men tenk så trist for din sønn dersom datteren skal ødelegge hele besøket?

 

Hadde dette vært mine barn, hadde jeg gitt klar beskjed om at jenta skal være snill og forståelsesfull under besøket. Om hun laget noe bråk, ble hun sendt avgårde til bestemor, med en gang. Og sendt henne avgårde også, dersom det blir nødvendig. Ikke bare truet med det. Så hadde jeg invitert bestemor bort, slik at hun kan ta hun med seg om det blir noe bråk.

 

Hun er 8 år, såvidt jeg har forstått, og det er virkelig på tide at hun lærer seg at oppførselen hennes får konsekvenser. Hun kan bare ikke ødelegge dagen for broren. La han få denne oppmerksomheten, denne ene dagen.

Vær så snill.....

 

Lykke-lykke til med feiringen! Skal sende deg alle gode tanker

[Anonym bruker]

Takk for svar både 15 og 16! Ja, #16, det er jeg som skrev om henne for noen dager siden. Vi har vært på bupa vi, som sa at hun ligger i øvre grenseland for adhd, men siden hun er så innmari eksemplarisk på skolen og jeg er så innmari ressurssterk, så "finner dere nok utav det"..........!!!! Så ressurssterk er jeg faktisk ikke, altså. Jeg holder på å gå i oppløsning, og nå triller tårene igjen fordi jeg er så sliten. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det kværner hodet mitt hele dagen fordi jeg virkelig ikke klarer, uansett hvor mye jeg prøver, å snu henne. Hun er ikke venn med noen, ingen orker å leke med henne! Og det er fryktelig synd!! Jeg bare klarer ikke å se/forstå hvorfor hun er som hun er. Jeg har faktisk på et par tidspunkt forsøkt å snakke til henne på en måte jeg ville gjort om hun var 2, og da ser det ut til at det går inn på en annen måte. Nå sa psykologen på bupa at hun ikke var aldersadevakt, så det kan jo kanskje være noe. Men HJELP meg da, jeg har jo sitti der i møter inn og ut og bedt på mine knær om hjelp, men de kan ikke tilby noe. Hun og broren er som dag og natt, han er alltid blid og fornøyd han. Og da er det lettere for meg å være hyggelig og blid tilbake. Jeg merker at jeg distanserer meg fra henne mer og mer for hver dag som går, for jeg orker henne ikke lenger. Det er stygt og si det, men jeg kjenner ikke lenger noen glede over det hun sier og gjør i hverdagen...

#16 her igjen. Ingen som ikke har stått i disse problemene selv, kan forestille seg hvor utmattende det er. Jeg har selv følt på at de vanlige rådene som vil fungere for de aller fleste barn, overhodet ikke er tilstrekkelige når man har et barn med denne typen vansker. I tillegg blir det et veldig vondt mønster, hvor man ikke har overskudd til å gjøre de pedagogisk smarte tingene. Og som du sier - samspillet blir negativt. Du distanserer deg fra henne, og det merker hun selvfølgelig. Så blir alt verre. Men det føles umulig å bare komme seg ut av det mønsteret igjen, selv om man logisk sett vet at man ikke må distansere seg emosjonelt fra eget barn, så er vi ikke maskiner. Om du ender opp med å føle deg som verdens verste mamma (been there, done that), så blir også situasjonen så veldig mye verre. Ond sirkel, rett og slett. Min sønn har blitt observert på skolen, og der er han utrolig flink. Faglig særdeles sterk, og han jobber veldig fint og tilsynelatende konsentrert. De hadde observert noen hendelser utenfor klasserommet, men når bup skal se etter grunnlag for å utrede for adhd, så ser de først etter åpenbare tegn. Som at barnet ikke kan sitte stille, ikke klarer å konsentrere seg, etc. Mens samspillsvansker på skole/sfo/i hjemmet ikke er like åpenbare indikasjoner på adhd. Det kan jo skyldes så mange andre ting, som at barnet sliter med noe helt annet. Det er en god ting, man skal ikke overdiagnostisere. Men jeg tror jeg leser mellom linjene at du mister motet av at hun karakteriseres som i øvre grense ift adhd, men at de ikke vil gripe mer inn ift en eventuell diagnose. Man tenker jo da at "hvordan i alle dager skal vi nå klare oss", hvis alt man kan se frem til er samtale på samtale med bup, uten mer konkrete hjelpetiltak. Man trenger å se at det er noe konkret som skal skje, som virkelig vil hjelpe. At gode råd ikke er gode nok, at det ikke holder å bare prate. Selv har jeg koblet inn barnevernet, jeg ba bup om å kontakte dem for å få til et møte med både meg, barnas far, bup og barnevern. For å sikre at jeg får hjelp fra de instanser som kan gi nettopp hjelp. Både barnevern og bup kan formidle støttekontakter. Det kan være en god ting for både dere og henne. At hun tas med på positive aktiviteter, samtidig som dere får litt pusterom en ettermiddag eller to i uken. Man må ha overskudd for å ta tak i vanskene, og det høres det ikke ut som om dere har nå som dere står midt oppi alt, hver dag. Jeg selv kommer også til å invitere barnevern og evt bup, hjem til meg. Fordi jeg tenker at det er lettere for dem å hjelpe hvis de ser ting utenfra. Jeg ser ikke meg selv utenfra, og dermed kan det tenkes jeg overser mye ift mitt samspill med barna mine, der er det godt om noen kan se relevante ting jeg bør gjøre annerledes. I tillegg ber jeg om å få gå på foreldrekurs for foreldre med barn som har adferdsvansker. Jeg tror det er viktig at dere får klart frem for bup at dette går ikke lenger. At de skjønner at dere ikke makter situasjonen, at dere må ha mer hjelp. Høres ut som de tenker at "dette fikser dere", men det gjør dere jo ikke. Det er uholdbart for både datteren deres, og resten av familien. Dermed kan de ikke bare si at vi prates litt her og der - da kommer ikke dette til å gå bra. Få frem at samspillet er vondt og vanskelig, at det blir et uutholdelig mønster hvor nye, skadelige faktorer bringes inn og forverrer alt. For det gjør det - når du blir utslitt vil du distansere deg emosjonelt fra barnet ditt, og det er kjempeskadelig for henne. I tillegg ville jeg virkelig gitt beskjed om at det ikke er holdbart at de sier at hun klarer seg så greit på skolen. Det gjør hun jo ikke. TIng må endres kjapt, ellers vil problemene henge ved henne. Det at hun ikke klarer seg sosialt, ikke har venner, ikke er aldersadekvat, dette må tas tak i. Dermed bør hun utredes nevrologisk, for å se om det foreligger adhd, høytfungerende autisme eller annet - slik at hun får hjelp dersom det foreligger en diagnose. Ingen barn fortjener å miste halve barndommen sin fordi de ikke klarer å fungere, og ei heller får adekvat hjelp. Føler med deg. Lykke til i dag, og vær bestemt, men positiv. Ikke bare fokuser på alt hun IKKE skal gjøre, eller hvor dumt det var i dag. Start med blanke ark, og bli enig om en konsekvens hvis det går galt. At nå kommer nok dette til å gå kjempebra, for du er en så flott jente som kan hjelpe til sånn at bror får en fin feiring. Men at hvis det blir tull, så kanskje vi bør være enige om hvordan vi skal håndtere det. Kanskje er det da best at hun går på rommet sitt og tar en tenkepause, eller kanskje noe annet. Men prøv å vri det til en positiv ting, hvor hun er med og bestemmer litt, blir enig. Ellers føler hun seg bare som den bøllen hun fremstår som, og det blir en selvoppfyllende profeti.

 

Tusen takk for utrolig godt svar! Du satte ord på absolutt alt det jeg føler!! Det var godt, takk!

 

Jeg skal skrive ut dette, og ta med meg hjem. Og du har helt rett, det er ingen som ikke har stått i det selv som kan vite hvordan det er. Jeg kan f.eks ikke klage på at jeg er sliten, for mamma f.eks sier bare at jeg har valgt å få barn selv. Svigermor mener at "neeei, hun er jo bare et barn. Sånn må de få lov til" og alle andre bare ler av meg og spør hva jeg har å være sliten for. Det er virkelig ingen som ser den smerten jeg bærer hver dag pga dette....

 

Takk, igjen! Dette ga meg ny giv til å virkelig stå på idag, og fremover!