Abort vs. adopsjon

[Anonym bruker]

Du skriver at alder og energi er en faktor også? Men du nevner ikke mer av det, lurer jo da på hvilke alder dere er i, og hvorfor energi nivået ikke vil holde til enda et barn? Kan godt forstå problemet med økonomi jeg, her sliter vi med å få mat og klær nok til oss alle, jeg ble gravid nok så kort tid etter fødsel (12,5 mnd mellom 1 og 2) og vi vurderte abort, jeg er ikke noe spesielt for abort jeg heller, så vi gikk over tallene våre, og vi fant ut at vi kunne klare det økonomisk, men det er "på hårstrået" hver mnd. Såvar det faktorer som påkjennelse for kroppen med et svangerskap til (jeg har vært gjennom 2,5 svangerskap fra 09 til i år).. Men etter mye for og imot, så valgte vi å beholde, det som utgjorde det for oss, var at vi ønsket oss hvertfall et barn til, og ikke for stor alder mellom dem. Samboeren sliter med å ha energi nok til begge ungene, de 3 dagene i uka han får sett de, og det tærer på han, så han skal nå forhøre seg om % uføretrygding, han sliter med diabetes og lavt stoffskifte, også har han en skiveutglidning som kommer og går, og spiserørsbrokk som kommer igjen med gjevne mellomrom. Vi hadde en skremmer nå, trodde jeg var gravid. Begge ble livredd for det, for vi vet ikke om kroppen min vil klare det, og jeg må klare å ta meg av de to ungene vi har, for han må jobbe, vi viste heller ikke om vi kunne klare det økonomisk, og samboeren sine sykdommer spiller en rolle, enda 3 barn er ønsket vårt, så funker det rett og slett ikke for oss. Vi tenkte over dette med abort og adopsjon selv, jeg synes abort er helt ok, så lenge jeg slipper det selv. Før vi fikk avkreftet svangerskap, så kom vi frem til at abort ville bli løsningen for oss i såfall. å adoptere bort et barn i Norge er ikke lett å få gjennom, noen ganger kan det jo ta tid å få igjennom papirer, ungen kan ende opp i flere enn et beredskapshjem iløpet av de 8 ukene etter fødsel, vi kom alltid til å lure på hvordan dette barnet hadde det. åpen adopsjon finnes, men jeg tror det vil bli verre enn lukket, for du får se barnet vokse opp, utvikle persjonlighet, interesser osv, og ved lukket, så vil man nok alltid ønske man viste noe om barnet, og hvordan det ser ut. Jeg kan virkerlig forstå tanken din, men det hele vil nok bunne i : Hva er verst? Er det å ta en abort, og være fullt klar over at embroyden fikk verdigheten, ved å slippe å vokse opp uten å vite hvem dere er, eller vet hvem dere er, men ikke forstår hvorfor h*n ikke får være hos dere? Eller er det å adoptere bort et barn du har fått kontakt ved via spark, ultralyd og kontroller, de nye foreldrene til barnet kan aldri kunne forklare hvorfor dere valgte bort h*n.

 

Takk for utfyllende svar.

Jeg er 18 år, mannen er 23 år (vi giftet oss i sommer) Vi kan ikke flytte i fra plassen vi bor på, for jeg trenger en god del hjelp med de to ungene vi har. Etter fødselen, så ble jeg aldri helt "i normalen igjen", det er ikke psykisk, men fysisk, er på utredning nå, og legen mistenker ME, men vi vet enda ikke, de vil ikke si noe fast før de kan være sikre på at det ikke er svangerskapet eller fødselen som "er skyldig"

Det var halsbrekkende å finne ut at jeg var blitt gravid nå, mannen er ikke helt i 100 fysisk han heller, og kapasiteten hans til enda et barn, er heller ikke der, er derfor han skal sterilisere seg nå, vi har snakket med mange profesjonelle om det, og til syvende og siste, så er dette hva han ønsker seg. Når han fikk vite jeg var gravid igjen nå, så holdt han på å knekke sammen, han føler seg allerede skyldig ovenfor de to barna vi har, at han ikke klarer å yte nok for dem. Og det samme gjør jeg, vi flyttet inn under svigerforeldrene mine, og svigermor hjelper meg minst 4 dager i uken, så jeg skal komme meg gjennom dagene.

Inntil jeg har en diagnose, går jeg på aap, og vi vet det kan ta opp til 6 mnd, før legene kan vite bedre hva som feiler meg, og kanskje kan finne en behandligs metode som vil gjøre så vi blir mer uavhengi av familien vår.

Det økonomiske er bare en brøkdel, men nesten alle her inne har vist bestemt seg for at dette er eneste grunnen vi har til ikke å beholde. Du er den første som faktisk leser det jeg skriver, og ser at det er mer enn økonomien.

 

Jeg har tenkt en del over begge "senariene" du nevner her, men ikke på samme måte, kanskje feilen ligger i at jeg allerede tenker "barn" ikke "emboroyde"? At jeg av den grunn ikke klarer å ta slikt valg. Tror nok jeg får kontakte legen, og snakke om abort, så jeg vet eksakt hva en abort vil bety i forhold til hvor langt på vei jeg er. Det er bare så vanskerlig å skulle gå der med vitende vilje, å ta en abort. Men som du sier, barnet vil jo ha tanker, følelser og meninger ang at det er blitt adoprtert bort også. Blir bare mer å tenke på for hvert svar jeg får dette.

[Anonym bruker]

Lurer du på OM det blir tungt å bære frem et barn for så å gi det fra deg??? Det er klart at det blir tungt, det blir en umenneskelig påkjenning, men om du er overbevist om at det er det riktige, vil du klare det. Men hvordan har du tenkt å legge det frem for de barna dere alt har? Hvordan forklare at den babyen som bor i mammas mage, deres søster eller bror, ikke kan få bo sammen med dere? Jeg skjønner at din holdning til abort gjør det vanskelig å leve med den avgjørelsen, men jeg tror ikke det blir lettere for hverken deg, mannen din og spesielt ikke de barna dere har å bære frem og gi fra seg et fullbåret barn... Lykke til med en umulig avgjørelse!

De er fortsatt så små (6 mnd) så de vil nå ikke huske så veldig mye av dette. Saken er at dette barnet er ikke en del av planen vår, etter vi fikk tvillingene, så er vi såpass ferdig med barn, at mannen skal sterilisere seg, han er på venteliste, da det er trangt om kirurgisk inngrep. Det har også med alder og økonomi å gjøre. Det vil nok være litt tungt å bære frem og gi bort et barn, men etter 2 uker i tenkeboksen, så tror jeg fortsatt det er værre for meg å utføre en abort. Bort adopterer vi barnet, så kommer det til mennesker som ikke kan få barn selv, og vi vet at vi har gjort det beste vi kan for barnet.

 

Drit deg ut! Ikke en del av planen.... *Rister på hode*

[Lady lovely locks]

Vi fikk et barn først så fikk vi tvillinger 2 år etter. For oss var det heller ikke et alternativ å få flere barn. Så vi tok konsikvensen av det og mannen min seriliserte seg før tvillingene ble født.

 

Det er mulig det er noe i din situasjon som jeg ikke klarer å sette meg inn i, men jeg forstår deg bare ikke. Du kommer til å ha et barn der ute et sted alltid.

[Anonym bruker]

Siden du poengterte alderen flere ganger, så trodde jeg faktisk dere var i besteforeldre-generasjonen, at mannen var 60-70+

Hva med å adoptere bort alle tre? Er viktigere for søsken å være samlet, enn å bo hos foreldre som uansett ikke har kapasitet til å ta vare på ungene. Barn krever mer, ettersom de vokser til. Hva om svigermor blir syk, og ikke kan stille opp?

Har svart saklig på innlegget ditt tidligere, men det er noe med deg som irriterer meg grenseløst.

[Lille♥mitt]

Så et program på tv, TLC tror jeg det var, sim heter "surrogatmødre" eller noe sånt. Men det var damer som ble gravid på "bestilling" av andre da. Der virket ikke som de hadde veldig store problemer med å gi fra seg barnet, men de var hele tiden innstilt på at det ikke var deres barn, men noen andre sitt.. der ble barnet lagt på brystet til den moren sim skulle adoptere det rett etter fødsel. Surrogatmødrene snakket mye om følelsene de hadde rundt dette tema osv. Var et amerikansk program da, så ut som en serie. Kanskje dette er noe å sjekke ut..? Du må hvertfall innstille deg på at dette ikke er ditt barn, ellers vil du muligens få store problemer i ettertid med dette.

 

Personlig hadde jeg aldri klart å gi fra meg et barn som jeg hadde bært frem og født, jeg ville faktisk heller tatt abort i uke 5 (eller hvor langt du var kommet) enn å gi barnet bort og ikke vite hvordan det går med barnet. Brutalt, men ja.. men nå spurte du jo ikke etter min mening da, men kanskje den tv-serien kunne vært verdt å sjekke ut for deg.

[Gjest Heartbroken]

Når jeg ser deres unge alder skjønner jeg mer av håpløsheten dere føler. Det er dessverre sånn at noen ganger i livet er det å få et barn fullstendig umulig og katastrofalt.

 

Men det er ikke til å stikke under en stol at dere er svært unge og derfor kanskje ikke ser helt rekkevidden av valgene dere vurderer. Det er enkelt å tenke at når man adopterer bort et barn, så kommer det til snille foreldre hvor det er høyt ønsket - og det stemmer jo som regel. Men det kan ikke oppveie for det faktum at de fleste som er adoptivbarn lever et liv med savn og bitterhet etter sin biologiske familie. Det er klart at det vil føles sårt og vondt at ens egne foreldre, som holder sammen og har ens søsken boende hos seg, valgte å sette bort akkurat deg...

 

Når du ser reaksjonene du får her inne, hvor enkelt vil det da bli å forklare deres valg om at dere ikke hadde rom for akkurat dette barnet?

 

Til tross for ditt (deres?) synspunkt på abort, tror jeg at det tross alt vil være lettere for dere å leve med det valget. Det er ikke et barn dere fjerner, men et embryo som er svært lite utviklet, og en abort vil kun føles (fysisk) som en kraftig mens.

 

Tilslutt vil jeg si at beslutningen dere har tatt om at mannen skal sterilisere seg, syns jeg også kanskje er litt forhastet. Dere har et helt liv forran dere, og livssituasjonen kommer helt sikkert til å forandre seg iløpet av de neste 10-15 årene. Så selv om flere barn virker helt umulig nå, kan det godt hende at dere vil skifte mening når ting har gått seg litt til og dere får livet litt mer på skinner.

 

Hvorfor ikke satse på den sikreste prevensjonen, gjerne i kombinasjon med kondom for å være ekstra sikre, i noen år før dere brenner alle broer? En sterilisering er endelig og kan også føre til en sorg hvis dere skulle ønske å sette flere barn til verden senere.

 

Jeg kunne vært moren din mtp alderen vår, og føler nå at jeg har "snakket" til deg som en, men jeg håper at du ikke tar det ille opp og at dere tar det valget som dere kan leve enklest med i fremtiden. Dere har fått en tung bør å bære i altfor ung alder, men jeg håper at dere kommer gjennom denne perioden på beste vis.

 

Lykke til!

[Gidder ikke!]

Kloke Heartbroken!

Hun kommer med gode råd, det er ikke alltid lett å innse rekkevidden av valg man tar når man er såpass unge som dere er, ikke ta det fornærmende, vær så snill.

 

Hvis et barn nå er helt uaktuelt vil jeg virkelig råde deg til å ta abort, heller enn å tenke på adopsjon.

Uansett hva dere velger å gjøre, håper jeg dere finner en løsning dere kan leve med!

 

Sender deg en klem jeg

[PintSizedDictator]

Jeg bare lurer på hva nøyaktig det er som vil koste så sinnsykt mye når dere får ett barn til, at dere må adoptere bort.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Tror de fleste av dere som svarer her selv velger at HI mener det kun er det økonomiske det går på, ta dere tid til å lese, så ser dere at det er mye høyere, og mye værre grunner for de å skulle få et barn til, enn økonomien. Synes nå litt synd på HI, når det blir så mye fokus på økonomien hennes, og ikke resten av det. Ta dere tid til å lese svaret hun har gitt meg, kanskje dere kan se litt anderledes på det da.. Joda, vi alle reagerer litt på adopsjons tankene, men dere må ta dere tid til å se at det er ikke det økonomiske alene som legger grunnlaget her, enda det spiller en rolle.

Når hun forteller at de vurderer å gi fra seg de to de har, pga noe HELT annet enn økonomien, så bør vel de fleste her overse dette med økonomien, og heller ta dere tid til å se svaret til HI her, tror økonomien er bare toppen av "kaka" her, og dette stikker MYE dypere enn noen av oss kan se for oss.

[Chelseafan]

Forstår godt at du sliter veldig da ja,jeg tror personlig at jeg hadde tatt Abort da,for jeg tror ikke jeg hadde klart og gå med en baby i magen i 9 månder,så gi det fra meg,men ønsker deg masse lykke til håper du faller på det som føles best for deg

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer på hva nøyaktig det er som vil koste så sinnsykt mye når dere får ett barn til, at dere må adoptere bort.

 

Hva med å lese alt HI skriver, istede for å trekke ut kun en ting og henge deg opp i den?

[Magia]

Beklager at jeg ikke hadde fått med meg alle grunnene dere har for å vurdere det dere gjør, før jeg svarte. Men det kan nok være riktig som Heartbroken sier at dere ikke fullt og helt ser rekkevidden av konsekvensene for det valget dere nå har tenkt å ta.

 

En annen ting er jo at om du velger å adoptere bort barnet, må fremdeles kroppen din gå gjennom et 9 mnd langt svangerskap som vil tære mye på de kreftene du allerede sliter med å samle for å ta vare på de barna du har fra før.

 

Ikke lett dette for deg, og ønsker deg lykke til med det vanskelige valget!

[aanonym]

Løsningsforslag: Flytt til Nord-Troms eller Finnmark. Her får du ekstra skattefradrag på kr 15.000,- per pers, lavere skattesats, ekstra barnetrygd på på kr 3.840,- pr. barn pr. år, billig strøm, bedre betingelsen i Husbanken osv.

http://www.finnmark.no/page.jsp?id=5

 

Mange jobber er bedre betalt enn i andre deler av landet, og boligene er billige.

 

Om dere virkelig vil, så ordner alt seg.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ser ut til at vi slipper å tenke mer på noe av det, fikk store smerter i går kveld, dro på legevakta, viser seg at jeg er gravid utenfor livmora. Så da har det hele løst seg selv.

 

Takk til de av dere som har tatt dere tid, ekstra takk til dere som faktisk har brydd dere om å lese alt jeg skriver, ikke bare hengt dere opp i økonomien.

[Anonym bruker]

Løsningsforslag: Flytt til Nord-Troms eller Finnmark. Her får du ekstra skattefradrag på kr 15.000,- per pers, lavere skattesats, ekstra barnetrygd på på kr 3.840,- pr. barn pr. år, billig strøm, bedre betingelsen i Husbanken osv. http://www.finnmark.no/page.jsp?id=5 Mange jobber er bedre betalt enn i andre deler av landet, og boligene er billige. Om dere virkelig vil, så ordner alt seg.

 

HI her.

 

Du har nok heller ikke tatt deg tid til å lese alt. Men det hele har ordnet seg selv.

[Anonym bruker]

høres stygt ut å si det, men det må da føles litt godt at du slipper å ta det valget selv nå?

 

ta vare på deg og mannen din nå

[Anonym bruker]

Det var vel kanskje det beste for alle parter.

Skal du opereres eller blir det brukt medikamenter for å fjerne fosteret?

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ja, dette er helt klart det bedre utfall på sett og vis. Jeg er 9+ uker på vei, så blir inngrep. Fortalt det til svigermor, siden hun må passe ungene imens. Legen sier egglederen ikke er til å reddes, de mp fjerne den, ut i fra situasjonen vår, så mente han jeg hadde godt grunnlag for å sterilisere meg i ung alder, så jeg vurderer det. Jeg vet at om de ikke finner ut feilen med meg, og finner en ekstremt funksjonell behandling, så er det aldri mer aktuelt med barn. Føler dårlig samvitighet for de to vi har..

[Anonym bruker]

HI her. Ja, dette er helt klart det bedre utfall på sett og vis. Jeg er 9+ uker på vei, så blir inngrep. Fortalt det til svigermor, siden hun må passe ungene imens. Legen sier egglederen ikke er til å reddes, de mp fjerne den, ut i fra situasjonen vår, så mente han jeg hadde godt grunnlag for å sterilisere meg i ung alder, så jeg vurderer det. Jeg vet at om de ikke finner ut feilen med meg, og finner en ekstremt funksjonell behandling, så er det aldri mer aktuelt med barn. Føler dårlig samvitighet for de to vi har..

Det er meget spesielt at en lege anbefaler en 18 åring å bli sterilisert.

 

Husk bare at det ikke er sikkert at nemda godkjenner dette inngrepet siden du er så ung.

[Anonym bruker]

[Det er meget spesielt at en lege anbefaler en 18 åring å bli sterilisert. Husk bare at det ikke er sikkert at nemda godkjenner dette inngrepet siden du er så ung.

 

HI her.

 

Jeg har prøvd å forklare her at det er mer enn økonomien som spiller inn en rolle her, når du da ser at legen som skal utføre inngrepet etterpå, anbefaler å søke om sterilisering, så kanskje det da er lettere å forstå hvor vanskerlig det er for oss å skulle få flere barn også. Mannen ble jo anbefalt det samme av de han snakket med. Og vi har jo to friske barn, noe vi er glade for, men likevel daglig redd for at det vi kan gjøre for dem, ikke er nok.

Det skal sies, i de 6 mnd som har gått, har vi veiet kraftig for og imot, vi har vurdert å overlate omsorgen til de, til min søster og hennes mann. Det var tøft nok å vite at mannen ikke var i god stand til å skulle ta seg av ungene sine, så hendte dette med meg. Det er tøft å være så unge, og vite at man daglig har feilet etter "god standar", da vi må ha hjelp av andre for å klare hverdagen med 2 barn. Min søster og hennes mann får ikke barn selv, de driver å blir godt kjent med ungene nå, vi er innen BV også, så om vi og min søster og mannen, finner ut at dette er det beste for barna, så er BV enige i at ungene skal overføres til min søster og mannens omsorg. Det er tungt å skulle gjøre, men om jeg ikke blir bedre, så vil nok det være det beste utfallet for ungene.

[Anonym bruker]

[Det er meget spesielt at en lege anbefaler en 18 åring å bli sterilisert. Husk bare at det ikke er sikkert at nemda godkjenner dette inngrepet siden du er så ung.

HI her. Jeg har prøvd å forklare her at det er mer enn økonomien som spiller inn en rolle her, når du da ser at legen som skal utføre inngrepet etterpå, anbefaler å søke om sterilisering, så kanskje det da er lettere å forstå hvor vanskerlig det er for oss å skulle få flere barn også. Mannen ble jo anbefalt det samme av de han snakket med. Og vi har jo to friske barn, noe vi er glade for, men likevel daglig redd for at det vi kan gjøre for dem, ikke er nok. Det skal sies, i de 6 mnd som har gått, har vi veiet kraftig for og imot, vi har vurdert å overlate omsorgen til de, til min søster og hennes mann. Det var tøft nok å vite at mannen ikke var i god stand til å skulle ta seg av ungene sine, så hendte dette med meg. Det er tøft å være så unge, og vite at man daglig har feilet etter "god standar", da vi må ha hjelp av andre for å klare hverdagen med 2 barn. Min søster og hennes mann får ikke barn selv, de driver å blir godt kjent med ungene nå, vi er innen BV også, så om vi og min søster og mannen, finner ut at dette er det beste for barna, så er BV enige i at ungene skal overføres til min søster og mannens omsorg. Det er tungt å skulle gjøre, men om jeg ikke blir bedre, så vil nok det være det beste utfallet for ungene.

Jeg har overhodet intet problem med å forstå hvor vanskelig dere har det, men at en lege anbefaler en 18 åring sterilisering, er uansett svært spesielt. Du har mange år på deg på deg til å bli bedre, og kan også bli det, og da er det drastisk med en så endelig operasjon.

 

Uansett er dette opp til nemda å avgjøre, så da må du nesten bare avvente deres besluttning.

[Anonym bruker]

HI her. Ja, dette er helt klart det bedre utfall på sett og vis. Jeg er 9+ uker på vei, så blir inngrep. Fortalt det til svigermor, siden hun må passe ungene imens. Legen sier egglederen ikke er til å reddes, de mp fjerne den, ut i fra situasjonen vår, så mente han jeg hadde godt grunnlag for å sterilisere meg i ung alder, så jeg vurderer det. Jeg vet at om de ikke finner ut feilen med meg, og finner en ekstremt funksjonell behandling, så er det aldri mer aktuelt med barn. Føler dårlig samvitighet for de to vi har..

 

Jeg har et tips om at dere kjører avholdenhet, uansett hvor hardt det måtte være, til en av dere blir sterilisert. Siden du har blitt gravid på flere typer prevensjon og ikke kan ha flere barn.

[aanonym]

Løsningsforslag: Flytt til Nord-Troms eller Finnmark. Her får du ekstra skattefradrag på kr 15.000,- per pers, lavere skattesats, ekstra barnetrygd på på kr 3.840,- pr. barn pr. år, billig strøm, bedre betingelsen i Husbanken osv. http://www.finnmark.no/page.jsp?id=5 Mange jobber er bedre betalt enn i andre deler av landet, og boligene er billige. Om dere virkelig vil, så ordner alt seg.

HI her. Du har nok heller ikke tatt deg tid til å lese alt. Men det hele har ordnet seg selv.

 

Joda, jeg leste alt. Jeg ser dere sliter med mer enn økonomien, men det var du selv som fremhevet det. Alt det andre kan fikses. Jeg har selv vært gravid, lut fattig og alene, og har i ettertid fått en sykdom som nok er mye verre enn din. Men, det finnes løsninger på alt. Jeg kan avstå fra det meste, men ikke ungene mine.

 

Innlegget ditt om at "det ordnet seg" postet du etter mitt.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Det ser da ut til at det endte på en grei måte for dere, vil tro det har vært tungt for dere. Så får man håpe dere begge får det bedre med tiden, og ungene deres

[Maibarn´13]

Kjære trådstarter. Jeg leste hele tråden nå, og håper virkelig du tenker deg om flere ganger før du velger å sterilisere deg. Jeg har har/har hatt ME, sannsynligvis fra 2001, har en datter på 10 år som jeg har hatt dårlig samvittighet for mange ganger, men hun kunne ikke tenke seg en bedre mamma...noen ganger må man bare prøve å ikke tenke så mye på forventningene som omgivelsene har, men prøve å leve sitt eget liv. Forstår godt at du har tenkt som du har tenkt, du er bare 18 år og jeg husker fra meg selv på den alderen at det var vanskelig å tenke fremover på samme måte som jeg kan nå i en alder av 35.

 

Jeg var dårlig lenge, men har klart å komme ut av den grusomme sykdommen! Helt frisk er jeg kanskje ikke, men frisk nok til å gjøre alt jeg ønsker å gjøre. noen ganger må jeg bare ta det litt mer med ro enn andre, tåler fremdeles ikke stress like godt osv...men iaf, selv om det skulle være ME du har, så kan det gå over!! Og da kan det hende du angrer på valget ang sterilisering.

 

ønsker deg lykke til med inngrepet, og lykke til med sykdommen din! Håper du får hjelp til å bli bedre og at du tar til deg det lille du orker med barna dine som noe positivt, og ikke bare tenker på det du ikke orker/klarer, for det blir du ikke noe bedre av iaf! Tunge tanker tynger denne sykdommen ekstra.....