Abort vs. adopsjon

[Anonym bruker]

Bare forbered deg på at barnet kanskje ikke ønsker kontakt med "mamma og pappa" som ga ham eller henne bort.

Før i tida var det vanlig at noen barn ble satt bort "på legd" i lengre perioder, fordi foreldrene ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Barna bar ikke nag av den grunn, men da var det vel barn nr 9 og 10 som ble satt bort, ikke nr 3 eller 4. Ser også i dag at barn fra Sør-Korea blir gjenforent med sine foreldre, som måtte gi dem bort pga dårlig råd. Adoptivbarna virker da som de skjønner det...

 

"Barna bar ikke nag av den grunn..." Neivel, så det gjorde de ikke??

 

"Adoptivbarna virker da som de skjønner det..." Nei, det er fordi man innfinner seg og innretter seg. Jeg er med i en forening for adopterte og vi ALLE har vært triste, drømt om at foreldrene våre skal hente oss en dag, lengtet, vært sint, vært bitter osv. Selvsagt opplever man er ras av følelser når foreldrene våre ikke ville ha oss og satte oss bort. Det opplever vi og du kan banne på at barna i "gamle dager" også gjorde det + at barna før som ble satt bort ofte ikke ble innlemmet som et vanlig familiemedlem, men som en ekstra arbeidskraft på gården eller i bedrften så å bruke det som argumet at de hadde det bra og ikke bar nag er for dumt.

 

å ikke få vokse opp sammen med mamma, pappa og eventuelle søsken ER utrolig trist. Også når man kommer til en god og snill familie.

[Anonym bruker]

Det finnes økonomisk hjelp å få på alle kanter!! Hør med Amathea, de tilbyr både avlastning og veiledning o.l. økonomi er ingen grunn til å ta abort! Norge har utrolig mange bra ordninger for de som ikke klarer det alene.

 

Som jeg skriver, vi har den økonomiske hjelpen vi kan få, har allerede vært i samtale med nav, eneste ekstra vi får, er en barnetrygd når ungen er født, vi hare regnet på det hele, gravd i det som graves kan, og likevel, så kan vi ikke beholde ungen selv pga økonomien, å påsta at slikt ikke hender i Norge, beviser bare at mange vet ikke at ulike NAV følger ulike retningslinjer, og i vår kommune, så betyr det at vi har de pengene vi kan få, et barn til ugjorde ikke noe forskjell for dems del.

[Anonym bruker]

Bare forbered deg på at barnet kanskje ikke ønsker kontakt med "mamma og pappa" som ga ham eller henne bort.

Før i tida var det vanlig at noen barn ble satt bort "på legd" i lengre perioder, fordi foreldrene ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Barna bar ikke nag av den grunn, men da var det vel barn nr 9 og 10 som ble satt bort, ikke nr 3 eller 4. Ser også i dag at barn fra Sør-Korea blir gjenforent med sine foreldre, som måtte gi dem bort pga dårlig råd. Adoptivbarna virker da som de skjønner det...

 

Men de barna som er utenlandsadoptert vet at de som regel hadde fått et svært dårlig liv om de hadde blitt hos sine biologiske foreldre.

 

Her er det et foreldrepar som holder sammen og som har to barn fra før, men likevel ikke ser en løsning på å beholde et tredje barn.

 

Jeg må si at jeg sliter med å skjønne at en familie i Norge kan ha det så elendig økonomisk at de vurderer å gi fra seg et av barna sine! Om dere får avslag fra NAV om div stønader, er det jo fordi de mener at dere har god nok økonomi til å klare dere.

 

Hva er det med deres situasjon som gjør at statens satser ikke holder for dere? Bor dere veldig dyrt? Har dere veldig dårlig inntekt (ser at du får aap, men mannen jobber vel 100 %?).

 

Jeg skjønner at situasjonen virker uoverkommelig, men i Norge er det ingen grunn til å gi fra seg barnet kun basert på økonomiske grunner.

 

Det er et barn som blir forvist fra sin familie og som vil måtte leve med den vissheten hele livet.

[Anonym bruker]

 

Sånn for å gjøre det enda verre for barnet? "Du kan ikke bo med oss, men vi kan brevveksle"......

Bare forbered deg på at barnet kanskje ikke ønsker kontakt med "mamma og pappa" som ga ham eller henne bort.

 

Det hele vil for oss i såfall være opp til barnet, vi vil sende med det vi føler barnet bør få vite, også får barnet med årene selv ta stilling til om h*n ønsker å ha noe med oss å gjøre.

[Anonym bruker]

Bare forbered deg på at barnet kanskje ikke ønsker kontakt med "mamma og pappa" som ga ham eller henne bort.

Før i tida var det vanlig at noen barn ble satt bort "på legd" i lengre perioder, fordi foreldrene ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Barna bar ikke nag av den grunn, men da var det vel barn nr 9 og 10 som ble satt bort, ikke nr 3 eller 4. Ser også i dag at barn fra Sør-Korea blir gjenforent med sine foreldre, som måtte gi dem bort pga dårlig råd. Adoptivbarna virker da som de skjønner det...

 

Men de barna som er utenlandsadoptert vet at de som regel hadde fått et svært dårlig liv om de hadde blitt hos sine biologiske foreldre.

 

Her er det et foreldrepar som holder sammen og som har to barn fra før, men likevel ikke ser en løsning på å beholde et tredje barn.

 

Jeg må si at jeg sliter med å skjønne at en familie i Norge kan ha det så elendig økonomisk at de vurderer å gi fra seg et av barna sine! Om dere får avslag fra NAV om div stønader, er det jo fordi de mener at dere har god nok økonomi til å klare dere.

 

Hva er det med deres situasjon som gjør at statens satser ikke holder for dere? Bor dere veldig dyrt? Har dere veldig dårlig inntekt (ser at du får aap, men mannen jobber vel 100 %?).

 

Jeg skjønner at situasjonen virker uoverkommelig, men i Norge er det ingen grunn til å gi fra seg barnet kun basert på økonomiske grunner.

 

Det er et barn som blir forvist fra sin familie og som vil måtte leve med den vissheten hele livet.

 

 

Mannens jobb har ikke sikkerhet i lønn, altså. De får lønn etter annbud og timer, av og til kan det bety mer enn halvert lønn en og annen mnd, vi endte opp med å måtte selge huset vårt når vi ventet tvillingene, for lånet ble for dyrt, vi leier nå et lite kryp inn for 3500 i mnd, lever så billig vi kan innen maten. Bilen er viktig, om ikke kan ikke mannen ha sin jobb, og han kan ikke si fra seg jobben å finne ny helt uten videre heller. Så lenge vi ikke har en fast inntekt, så får ikke jeg stønader, fordi NAV mener vi kan utnytte dette, og siden mannen noen mnd kan sitte med inntekt på ca 40 000 (men som regel ligger den på ca 20 000)så kan de ikke gi hverken meg eller han en fastsatt sum. Eneste NAV så som løsning, var at jeg gikk fra mannen, det er IKKE aktuelt.

[Anonym bruker]

Bare forbered deg på at barnet kanskje ikke ønsker kontakt med "mamma og pappa" som ga ham eller henne bort.

Før i tida var det vanlig at noen barn ble satt bort "på legd" i lengre perioder, fordi foreldrene ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Barna bar ikke nag av den grunn, men da var det vel barn nr 9 og 10 som ble satt bort, ikke nr 3 eller 4. Ser også i dag at barn fra Sør-Korea blir gjenforent med sine foreldre, som måtte gi dem bort pga dårlig råd. Adoptivbarna virker da som de skjønner det...

Men de barna som er utenlandsadoptert vet at de som regel hadde fått et svært dårlig liv om de hadde blitt hos sine biologiske foreldre. Her er det et foreldrepar som holder sammen og som har to barn fra før, men likevel ikke ser en løsning på å beholde et tredje barn. Jeg må si at jeg sliter med å skjønne at en familie i Norge kan ha det så elendig økonomisk at de vurderer å gi fra seg et av barna sine! Om dere får avslag fra NAV om div stønader, er det jo fordi de mener at dere har god nok økonomi til å klare dere. Hva er det med deres situasjon som gjør at statens satser ikke holder for dere? Bor dere veldig dyrt? Har dere veldig dårlig inntekt (ser at du får aap, men mannen jobber vel 100 %?). Jeg skjønner at situasjonen virker uoverkommelig, men i Norge er det ingen grunn til å gi fra seg barnet kun basert på økonomiske grunner. Det er et barn som blir forvist fra sin familie og som vil måtte leve med den vissheten hele livet.

Mannens jobb har ikke sikkerhet i lønn, altså. De får lønn etter annbud og timer, av og til kan det bety mer enn halvert lønn en og annen mnd, vi endte opp med å måtte selge huset vårt når vi ventet tvillingene, for lånet ble for dyrt, vi leier nå et lite kryp inn for 3500 i mnd, lever så billig vi kan innen maten. Bilen er viktig, om ikke kan ikke mannen ha sin jobb, og han kan ikke si fra seg jobben å finne ny helt uten videre heller. Så lenge vi ikke har en fast inntekt, så får ikke jeg stønader, fordi NAV mener vi kan utnytte dette, og siden mannen noen mnd kan sitte med inntekt på ca 40 000 (men som regel ligger den på ca 20 000)så kan de ikke gi hverken meg eller han en fastsatt sum. Eneste NAV så som løsning, var at jeg gikk fra mannen, det er IKKE aktuelt.

 

Og han er ikke villig til å bytte jobb for å kunne klare å forsørge ALLE barna sine?

Og dere klarer ikke å spare penger de månedene han tjener mye?

[Anonym bruker]

Bare forbered deg på at barnet kanskje ikke ønsker kontakt med "mamma og pappa" som ga ham eller henne bort.

Før i tida var det vanlig at noen barn ble satt bort "på legd" i lengre perioder, fordi foreldrene ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Barna bar ikke nag av den grunn, men da var det vel barn nr 9 og 10 som ble satt bort, ikke nr 3 eller 4. Ser også i dag at barn fra Sør-Korea blir gjenforent med sine foreldre, som måtte gi dem bort pga dårlig råd. Adoptivbarna virker da som de skjønner det...

Men de barna som er utenlandsadoptert vet at de som regel hadde fått et svært dårlig liv om de hadde blitt hos sine biologiske foreldre. Her er det et foreldrepar som holder sammen og som har to barn fra før, men likevel ikke ser en løsning på å beholde et tredje barn. Jeg må si at jeg sliter med å skjønne at en familie i Norge kan ha det så elendig økonomisk at de vurderer å gi fra seg et av barna sine! Om dere får avslag fra NAV om div stønader, er det jo fordi de mener at dere har god nok økonomi til å klare dere. Hva er det med deres situasjon som gjør at statens satser ikke holder for dere? Bor dere veldig dyrt? Har dere veldig dårlig inntekt (ser at du får aap, men mannen jobber vel 100 %?). Jeg skjønner at situasjonen virker uoverkommelig, men i Norge er det ingen grunn til å gi fra seg barnet kun basert på økonomiske grunner. Det er et barn som blir forvist fra sin familie og som vil måtte leve med den vissheten hele livet.

Mannens jobb har ikke sikkerhet i lønn, altså. De får lønn etter annbud og timer, av og til kan det bety mer enn halvert lønn en og annen mnd, vi endte opp med å måtte selge huset vårt når vi ventet tvillingene, for lånet ble for dyrt, vi leier nå et lite kryp inn for 3500 i mnd, lever så billig vi kan innen maten. Bilen er viktig, om ikke kan ikke mannen ha sin jobb, og han kan ikke si fra seg jobben å finne ny helt uten videre heller. Så lenge vi ikke har en fast inntekt, så får ikke jeg stønader, fordi NAV mener vi kan utnytte dette, og siden mannen noen mnd kan sitte med inntekt på ca 40 000 (men som regel ligger den på ca 20 000)så kan de ikke gi hverken meg eller han en fastsatt sum. Eneste NAV så som løsning, var at jeg gikk fra mannen, det er IKKE aktuelt.

 

Jeg hadde nok valgt å flytte fra mannen min et periode heller enn å gi fra meg et av barna mine om det var eneste løsningen, men vi er forskjellige og prioriterer etter det vi selv føler er riktig.

 

Bare husk at en adopsjon er endelig og at det er noe dere må leve med hele livet - i tillegg til at barna deres også må leve med vissheten om at et av søskena ikke får bo sammen med resten av familien.

[Magia]

Beklager, men jeg klarer ikke å se at den økonomiske situasjonen kan være så håpløs som du mener, HI. Hvor aktiv er mannen din i forhold til å søke andre jobber som gir større økonomisk sikkerhet? Jeg mener, hvis man er i en så håpløs situasjon økonomisk, så bør man være villig til å flytte dit man evt får en jobb. Hvis man søker jobber over hele landet, nekter jeg å tro at man ikke får noe. Dvs. hvis man ikke er kresen på hva slags jobb det skulle være, og eneste kriteriet er å få en fast inntekt. Hvis det er så store forskjeller i praksisen for NAV rundt om i landet (hvilket jeg også syns høres rart ut, er ikke NAV statlig?), så flytt til et sted der NAV muligens ville gitt dere mere stønader. Alle steiner kan bare ikke ha blitt snudd.

 

Forskjellen er rimelig stor mellom et barn adoptert fra fattige kår i Kina, Korea, Colombia ol. og et barn adoptert fra relativt fattige kår i Norge. Fattige mennesker andre steder i verden har under 1 dollar om dagen for å betegnes som fattige. Litt mer forståelig grunn for et barn å ha blitt adoptert bort for å leve et bedre liv. Hvis man skal ta i betraktning hva barnet senere vil komme til å føle ang det å ha blitt adoptert bort mener jeg...

 

Jeg høres veldig krass ut, jeg er klar over det, og beklager det! Jeg bare synes løsningen om adopsjon bør være bedre begrunnet enn kun på grunn av økonomiske problemer.

[Influences]

Jeg har aldri vært i denne situasjonen selv, men som bv ped vet jeg at 98% av de som gjennomgår adopsjonsprosessen i svangerskapet likevel ender med å beholde barnet. Barnevernet kan være tilstedet under fødselen eller hente barnet umiddelbart etter fødselen for å plassere det i beredskapshjem. Slik var hvertfall praksisen for fire år siden. Det sier seg selv at det er tungt å gi fra seg dette barnet, og som sagt 98% av kvinnene velger å likevel beholde barnet selv etter å ha signert papirer og vært helt klar på at adopsjon er eneste løsning under hele svangerskapet. I Norge er det mellom 0 og 2 innenlandsadopsjoner i året.

Er det mange som ombestemmer seg etter at barnet er plassert i beredskapshjem også?

ja

[3 er nok!]

Jeg har aldri vært i denne situasjonen selv, men som bv ped vet jeg at 98% av de som gjennomgår adopsjonsprosessen i svangerskapet likevel ender med å beholde barnet. Barnevernet kan være tilstedet under fødselen eller hente barnet umiddelbart etter fødselen for å plassere det i beredskapshjem. Slik var hvertfall praksisen for fire år siden. Det sier seg selv at det er tungt å gi fra seg dette barnet, og som sagt 98% av kvinnene velger å likevel beholde barnet selv etter å ha signert papirer og vært helt klar på at adopsjon er eneste løsning under hele svangerskapet. I Norge er det mellom 0 og 2 innenlandsadopsjoner i året.

 

Er det mange som ombestemmer seg etter at barnet er plassert i beredskapshjem også?

 

Det har jeg ingen tall på, men de fleste ombestemme seg så raskt at barna aldri kommer i beredskapshjem. Jeg har selv aldri jobbet med innenlandsadopsjoner, dette er kun statistikk jeg har tilgang til gjennom jobben.

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest alle svarene her, men ble så ivrig at jeg må bare svare med en gang.

 

Jeg hadde virkelig ofret alt for barna mine. Kan dere ikke flytte til en billigere plass? Det finnes små bygder som har kjempe gode jobb tilbud om man bare vil flytte bort, har mer i kontant-støtte, myyye billigere boliger osv. Snakk med NAV, forklar situasjonen.

 

Klær og utstyr har dere jo etter tvillingene, dere kan bruke tøybleier, sjekke om dere har det billigste forsikringselskapet, bare ha en billig bil eller bo nærmere sentrum, slik at dere kan spasere, prøv å spare inn på alle kanter!

 

Det er tross alt barnet deres det er snakk om..

 

Jeg får så vondt av deg når du prater om adopsjon, og vil gi barnet ditt bort. Men det er nok sikkert fordi jeg ALDRI hadde klart det selv. Jeg får en vond klump i magen

 

Og jeg klarer bare ikke tro på at dere ikke har råd til et barn til.. Norge lar ikke et lite barn sulte... Og barn bryr seg ikke om materielle ting når de er små, men kjærlighet, nærhet og samhold. Og når de vokser til litt, så skulle en jo tro at både du og mannen din hadde seg en litt bedre betalt jobb, enn det virker som om dere har nå..

[Anonym bruker]

Kan du ikke skrive ned inntekten deres og hva pengene går til? Så kan vi her inne hjelpe til med å se hvor dere kan spare eller gjøre annerledes! Mange kloke damer her også

 

Ho ene på unge mødre som har tvillinger (de var vel rundt 6 mnd) fortalte da at de hadde 9000 kr inn i mnd. De klarte seg jo, og har nå ett tredje barn.

 

Jeg tror at hvis man vil,så klarer man det. Og tror myyye heller at de barna dere har nå, heller vil broren eller søsteren sin hjemme hos dere, og vokse opp sammen med dem, enn å ha "litt" bedre økonomi....

[Anonym bruker]

Ser ikke problemet med abort. Gjør du det nå tidlig i svangerskapet får du stikkpiller som provoserer frem menstruasjonen, slik ser jeg på det. Ikke noe narkose og ikke noe hokus pokus. Har gjort det selv en gang og ikke hatt noe problemer med det. Jeg kunne aldri klart å adoptere bort et barn, skulle jeg først bære frem barnet mitt skulle jeg jaggu tatt ansvaret for det også. Men vi er selvfølgelig ulike alle sammen.

[studVest]

Jeg har to provoserte aborter bak meg, og nå har jeg en liten prinsesse på syv måneder. Har aaaldri hatt betenkninger rundt valgene jeg gjorde, og det har heller ikke hatt noe å si for min mentale helse. Når jeg tenker nå at jeg kunne hatt barn med flere forskjellige menn (sad, but true), er jeg sjeleglad for at jeg gjorde som jeg gjorde!

 

Skjønner ikke problemet, hadde gjort det igjen om det absolutt var helt klin umulig for oss å få et barn akkurat da. Men adopsjon?! Nei, da ville jeg behøvd psykologhjelp i hundre år! Bare tanken på at noen skulle komme og reist med mitt nyfødte barn... Får vondt i magen og klump i halsen bare ved tanken

[Tabitha]

Hvorfor syns mange det er greit å ta abort pga økonomiske grunner og utdannelsesgrunner, mens slike årsaker ikke holder for å velge adopsjon?

[MammaHåp1]

Har du først blitt gravid, behold det. Stakkars lille baby.....

Å lure på om det blir tungt? Det gjør meg litt provosert.....

Heller et barn for mye, enn for lite......

Hilsen ei som har prøvd å bli gravid i 8 år!

[Magia]

Hvorfor syns mange det er greit å ta abort pga økonomiske grunner og utdannelsesgrunner, mens slike årsaker ikke holder for å velge adopsjon?

 

Kanskje fordi barnet kanskje senere vil få problemer med å ha blitt adoptert bort, mens man hører lite om hva fostere som har blitt abortert bort føler.

[Anonym bruker]

Synes dere er en ganske krevende gjeng, som til og med ber trådstarter å legge ut detaljer om økonomien hennes, slik at dere kan hjelpe henne å spare??

 

Jeg ser heller ikke at hun ber om folks holdninger for eller imot abort og adopsjon, men hun ber om å høre fra noen som har adoptert bort et barn og lurer på hvordan de klarte det, emosjonelt sett. Skulle ønske at dere som ikke har denne erfaringen, kan holde meningene deres for dere selv!

[Magia]

Synes dere er en ganske krevende gjeng, som til og med ber trådstarter å legge ut detaljer om økonomien hennes, slik at dere kan hjelpe henne å spare?? Jeg ser heller ikke at hun ber om folks holdninger for eller imot abort og adopsjon, men hun ber om å høre fra noen som har adoptert bort et barn og lurer på hvordan de klarte det, emosjonelt sett. Skulle ønske at dere som ikke har denne erfaringen, kan holde meningene deres for dere selv!

 

Vel, man kan ikke bestemme hvem som skal svare og ikke på et åpent nettforum. Det er vel også ganske naturlig at man på et mammaforum får en del reaksjoner på at noen ønsker å adoptere bort barnet sitt.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke adoptert bort noe barn, men to av mine kvinnelige slektninger har, og felles for dem er at de aldri helt har kommet over savnet av barnet.

Nå har den ene fått kontakt med sin datter i en alder av over 80 og hun er overlykkelig.

Nå skal det sies at begge to som en skjebnens ironi aldri mer fikk egne barn, men savnet hadde neppe blitt mye mindre om de så hadde.

[Anonym bruker]

Dette får meg til å tenke på den mystiske bestemora til Susan Sarandon. Den mystiske Anita Rigali forsvant og lot barna vokse opp sammen med barnefaren. Hun ble derfor kjent som "a bad mother".

Etter hvert kom det fram at hun fødte barna da hun var bare ca 13 år gammel. Hun klarte vel ikke forholde seg til det hele, da.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Jeg har ikke bedt dere om tips til sparing eller noe, jeg har to valg å gå etter, vi KAN ikke beholde barnet, økonomien spiller stor rolle, men er ikke eneste grunn, det har jeg skrevet her før også, men jeg kan ikke noe for at DERE har bestemt dere for at dette er vår eneste grunn til ikke å beholde.

Jeg ba ikke om deres mening om å beholde barnet, da dette ikke er aktuelt for oss uansett hva.

 

Jeg får heller se om jeg finner et forum et sted på nettet, med mennesker som har adoptert og bort adoptert barn. Burde jo vist at det var idioti å legge ut noe slikt her, for det er kun en persjon som har gitt litt av svaret jeg spurte om..

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Du skriver at alder og energi er en faktor også? Men du nevner ikke mer av det, lurer jo da på hvilke alder dere er i, og hvorfor energi nivået ikke vil holde til enda et barn?

Kan godt forstå problemet med økonomi jeg, her sliter vi med å få mat og klær nok til oss alle, jeg ble gravid nok så kort tid etter fødsel (12,5 mnd mellom 1 og 2) og vi vurderte abort, jeg er ikke noe spesielt for abort jeg heller, så vi gikk over tallene våre, og vi fant ut at vi kunne klare det økonomisk, men det er "på hårstrået" hver mnd. Såvar det faktorer som påkjennelse for kroppen med et svangerskap til (jeg har vært gjennom 2,5 svangerskap fra 09 til i år)..

Men etter mye for og imot, så valgte vi å beholde, det som utgjorde det for oss, var at vi ønsket oss hvertfall et barn til, og ikke for stor alder mellom dem. Samboeren sliter med å ha energi nok til begge ungene, de 3 dagene i uka han får sett de, og det tærer på han, så han skal nå forhøre seg om % uføretrygding, han sliter med diabetes og lavt stoffskifte, også har han en skiveutglidning som kommer og går, og spiserørsbrokk som kommer igjen med gjevne mellomrom.

Vi hadde en skremmer nå, trodde jeg var gravid. Begge ble livredd for det, for vi vet ikke om kroppen min vil klare det, og jeg må klare å ta meg av de to ungene vi har, for han må jobbe, vi viste heller ikke om vi kunne klare det økonomisk, og samboeren sine sykdommer spiller en rolle, enda 3 barn er ønsket vårt, så funker det rett og slett ikke for oss.

Vi tenkte over dette med abort og adopsjon selv, jeg synes abort er helt ok, så lenge jeg slipper det selv. Før vi fikk avkreftet svangerskap, så kom vi frem til at abort ville bli løsningen for oss i såfall.

å adoptere bort et barn i Norge er ikke lett å få gjennom, noen ganger kan det jo ta tid å få igjennom papirer, ungen kan ende opp i flere enn et beredskapshjem iløpet av de 8 ukene etter fødsel, vi kom alltid til å lure på hvordan dette barnet hadde det. åpen adopsjon finnes, men jeg tror det vil bli verre enn lukket, for du får se barnet vokse opp, utvikle persjonlighet, interesser osv, og ved lukket, så vil man nok alltid ønske man viste noe om barnet, og hvordan det ser ut.

Jeg kan virkerlig forstå tanken din, men det hele vil nok bunne i : Hva er verst?

Er det å ta en abort, og være fullt klar over at embroyden fikk verdigheten, ved å slippe å vokse opp uten å vite hvem dere er, eller vet hvem dere er, men ikke forstår hvorfor h*n ikke får være hos dere?

Eller er det å adoptere bort et barn du har fått kontakt ved via spark, ultralyd og kontroller, de nye foreldrene til barnet kan aldri kunne forklare hvorfor dere valgte bort h*n.

[Anonym bruker]

Forstår at dere er i en presset situasjon hvor det er vanskelig å tenke klart, men samtidig er det mye jeg setter spørsmålstegn ved.

Om mannen din ikke har en jobb med fast inntekt, har dere jo ingenting å tape på å flytte. Da kan dere velge et sted med rimelige hus/leiligheter. F.eks Finnmark. Dere må være villig til å ofre "kjærestetid", med at han evt. pendler, eller at du for en periode blir enslig mor. Babyer koster ikke så mye, du ammer, og klær og utstyr arver den jo. Man trenger ikke å kjøpe masse tull til barna, unødvendig pynt, leker og krimskrams. Kan også handle på bruktmarked. Ang. det følelsesmessige. Hvordan tror du det føles for et barn å bli satt bort, mens søsken får bli boende hjemme? Hva tror du storesøsken tenker om dere foreldre når de blir eldre? Tror alle tre barna kan bli veldig bitre, og slite psykisk pga. foreldrenes ubetenksomme valg. Ingen behøver å sette bort barn i Norge i dag. Det går helt fint å leve enkelt. Tror faktisk det er noe flere burde vurdere, meg selv inkl. Lykke til HI. Dere klarer et barn til.

[Anonym bruker]

Forstår at dere er i en presset situasjon hvor det er vanskelig å tenke klart, men samtidig er det mye jeg setter spørsmålstegn ved. Om mannen din ikke har en jobb med fast inntekt, har dere jo ingenting å tape på å flytte. Da kan dere velge et sted med rimelige hus/leiligheter. F.eks Finnmark. Dere må være villig til å ofre "kjærestetid", med at han evt. pendler, eller at du for en periode blir enslig mor. Babyer koster ikke så mye, du ammer, og klær og utstyr arver den jo. Man trenger ikke å kjøpe masse tull til barna, unødvendig pynt, leker og krimskrams. Kan også handle på bruktmarked. Ang. det følelsesmessige. Hvordan tror du det føles for et barn å bli satt bort, mens søsken får bli boende hjemme? Hva tror du storesøsken tenker om dere foreldre når de blir eldre? Tror alle tre barna kan bli veldig bitre, og slite psykisk pga. foreldrenes ubetenksomme valg. Ingen behøver å sette bort barn i Norge i dag. Det går helt fint å leve enkelt. Tror faktisk det er noe flere burde vurdere, meg selv inkl. Lykke til HI. Dere klarer et barn til.

 

HI her.

Som jeg sier, det er ikke bare økonomien som spiller en rolle, det er alder, energi behovet til 3 barn, når man knapt har til 2. Jeg har (nok en gang) ikke bedt dere fortelle meg at det funker med 3 barn, for vi VET det ikke funker, at dere her inne henger dere opp i økonomien alene, det fatter jeg ikke, for jeg har aldri sakt at det er eneste grunnen til at vi ikke kan beholde.