Har ALLE barn ad/hd el?

[Anonym bruker]

Det er helt klart en overdiagnostisering av AD/HD nå for tiden. Det betyr ikke at de som har det og fungerer godt på medisiner kritiseres på noen måte. Men det er helt utrolig hvor fort og hvor vanlig det er med ad/hd diagnoser nå. Jeg jobber mye med dette og ser det nesten hver dag. Jeg har også noen i familie hvor gutten har gått på ad/hd medisin i flere år. Han var litt mer aktiv enn broren så da måtte det være noe "galt". Nå skal de heldigvis ta bort medisinene, men disse har han brukt i mange år. Det er utrolig stort spenn innenfor "normalen" og noen barn er aktive og urolige uten at de trenger en diagnose for dette. Jeg var feks. et slikt barn, og hadde jeg vært ung i dag hadde de sikkert utredet meg for ad/hd også. Ser at sønnen min er en skikkelig mark, han er urolig, kjempeaktiv og høyt og lavt til enhver tid. Men det er jo ikke så rart, for det var jo jeg også så det har han nok arvet fra sin mor. Jeg synes denne debatten er super for det er stort behov for store holdningsendringer innenfor dette feltet. Både på brukersiden og hos lærere, psykologer etc. Selvsagt har noen barn ad/hd og de trenger hjelp, støtte og behandling. Men alle de som har denne diagnosen i dag har ikke ad/hd. Likvel skal man være litt forsikig med å synse på om barna til bekjente har eller ikke har denne diagnosen. Det får være opp til de som faktisk kan noe om dette, og det er altfor mange som googler og hobbydiagnostiserer både her og der.

[Anonym bruker]

Hvis du tror det er sånn at alle urolige barn får en diagnose fordi foreldrene vil, så tar du feil.

 

Jeg har merket en annen ting, er at enkelte foreldre har barn UTEN diagnose, som er uoppdragne, og avfeier oppførselen til barnet med at "han/hun har sikkert ADHD og kan ingenting for det". Istedet for å ta tak i oppdragelsen. Nei, det er IKKE typisk for de med ADHD å banne, skulke skolen, være frekke i kjeften, stjele og gjøre andre ting som VANLIGVIS bunner i mangel på oppdragelse. Svært mange foreldre i dag praktiserer "fri barneoppdragelse", les: ikke gidder å lære ungene sine ordentlig folkeskikk. På skolen til eldste var det en mobber, han sloss og mobbet alle i klassene under seg. mora sa at han kunne da ikke noe for det, siden han sikkert hadde ADHD, og at det måtte tas hensyn til. At en liten førsteklassing gråt hver dag fordi denne gutten dyttet, slo, ertet ham og ødela bøkene hans, var ikke så viktig, bare hennes "stakkars" unge med kanskje ADHD skulle få styre på som han ville.

 

Jeg har selv samboer med ADHD, og flere i familien hans har det. Så ja, jeg vet hva som er den typiske oppførsel for dem med ADHD, og det er IKKE mobbing, slåssing og banning 24/7.

[Anonym bruker]

Det er helt klart en overdiagnostisering av AD/HD nå for tiden. Det betyr ikke at de som har det og fungerer godt på medisiner kritiseres på noen måte. Men det er helt utrolig hvor fort og hvor vanlig det er med ad/hd diagnoser nå. Jeg jobber mye med dette og ser det nesten hver dag. Jeg har også noen i familie hvor gutten har gått på ad/hd medisin i flere år. Han var litt mer aktiv enn broren så da måtte det være noe "galt". Nå skal de heldigvis ta bort medisinene, men disse har han brukt i mange år. Det er utrolig stort spenn innenfor "normalen" og noen barn er aktive og urolige uten at de trenger en diagnose for dette. Jeg var feks. et slikt barn, og hadde jeg vært ung i dag hadde de sikkert utredet meg for ad/hd også. Ser at sønnen min er en skikkelig mark, han er urolig, kjempeaktiv og høyt og lavt til enhver tid. Men det er jo ikke så rart, for det var jo jeg også så det har han nok arvet fra sin mor. Jeg synes denne debatten er super for det er stort behov for store holdningsendringer innenfor dette feltet. Både på brukersiden og hos lærere, psykologer etc. Selvsagt har noen barn ad/hd og de trenger hjelp, støtte og behandling. Men alle de som har denne diagnosen i dag har ikke ad/hd. Likvel skal man være litt forsikig med å synse på om barna til bekjente har eller ikke har denne diagnosen. Det får være opp til de som faktisk kan noe om dette, og det er altfor mange som googler og hobbydiagnostiserer både her og der.

 

 

Kan du vise til kilder som støtter opp om utsagnet ditt om at det er en helt klar overdiagnsotisering av ADHD idag? Mine kilder sier nemlig det stikk motsatte. Og hvordan vet du at for mange har denne diagnsoen idag? Hvor mange for mange snakker vi om her? prosent?

 

Faktum er at det ikke er en enkel diagnose å få satt. Medisinering er ingen automatisk behandling og kriteriene for å få medisiner er svært strenge. Retningslinjene er helt klare.

 

Ellers får man ikke ADHD diagnosen i Norge, den eksisterer ikke i vårt diagnostiske system. Vi har en gruppe forstyrrelser av hyperkinetisk art, og det vi forbinder med ADHD i Norge ligger under denne gruppen. Når folk bruker ADHD er det fordi det er begrepet som brukes på folkemunne, men det brukes om flere forstyrrelser som kan arte seg svært ulikt.

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det kan virke for lett. Men jeg snakker uten utdanning innen BUP. Det kan jo være ting man ikke vet..?

 

Men jeg har et barn på avlastning som er litt annerledes. Barnet får plutselig den ene diagnosen etter den andre. JEG ser det ikke, og har barn på samme alder. Det er vanskelig å høre på råd fra BUP/barnevern om hvordan man skal håndtere et slikt barn når de aldri har møtt barnet lengre enn 1-2 timer, mens vi har barnet flere døgn om gangen. Synes de svøper ting inn i rosa sukkerspinn istedenfor å være strenge. Jeg orker ikke mere av dette, og skal si fra meg jobben.

 

Men som nevnt - har ikke utdanning innen dette.

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det kan virke for lett. Men jeg snakker uten utdanning innen BUP. Det kan jo være ting man ikke vet..? Men jeg har et barn på avlastning som er litt annerledes. Barnet får plutselig den ene diagnosen etter den andre. JEG ser det ikke, og har barn på samme alder. Det er vanskelig å høre på råd fra BUP/barnevern om hvordan man skal håndtere et slikt barn når de aldri har møtt barnet lengre enn 1-2 timer, mens vi har barnet flere døgn om gangen. Synes de svøper ting inn i rosa sukkerspinn istedenfor å være strenge. Jeg orker ikke mere av dette, og skal si fra meg jobben. Men som nevnt - har ikke utdanning innen dette.

 

At du ikke "ser" det betyr ikke at det ikke eksisterer, som du selv sier, du har ingen fomell kompetanse.

 

Det er svært trist at du melder deg som besøkshjem for så å avslutte det av disse grunnene. Disse barna trenger kontinuitet og siden du ikke har kvalitetene som trengs for å møte det på riktig måte burde du vel helst aldri tatt jobben?

[MilaMila]

Jeg har 2/5 veldig aktive gutter. En på tre og en på åtte. Siste året i bhg ble vi sendt til psykolog,ppt og førskoleteam... Stakkars gutt han måtte jo ha ADHD... Barnehagen hadde problemer med å nå inn til han og hvis han var sint og lei seg ville han ikke ha nærhet,kos og klapp av de voksene. Jeg ble ganske overrasket over hva bhg hadde å si, og jeg sa jeg ikke hadde samme problemene med han som de hadde. Tenkte da at det kanskje var fremgangsmåten. Jeg var og er svært imponert over pedagogikken fra kemplerinstituttet og mener at barna må anerkjennes for den de er, og få anerkjennelse for sine følelser. Jeg sammenliknet det med meg selv, og tenkte at om jeg var ordentlig sint så var det siste jeg ville at noen skulle komme å holde meg i hånden å si a det går over. Si heller til meg at du ser at jeg er ordentlig sint og lei og at jeg skal få lov å sitte alene å gråte hvis jeg ikke vil snakke om det. Kanskje vil jeg snakke om det etterpå,men nå trenger jeg få ut min frustrasjon alene. Bhg syns ikke dette var helt greit for barnet måtte jo ta imot en hjelpende hånd.... Hva vet vel de om hviskende følelser akkurat dette barnet har og hva dette barnet trenger?De kan jo ikke bestemme hvordan følelsene hans skal takle situasjoner! Jeg nektet medisinering,men sa at bhg gjerne måtte ta imot den hjelpen og kompetansen de trengte for å takle mitt barn. Første møte med læreren i første klasse overrasket enda mer. Dette fikk meg til å få en stor seiersfølelse! Hun fulgte mye av den samme pedagogikken som meg og sa at barnet var veldig opptatt av rettferdighet, han var den "kuleste og kjekkeste" i klassen ( oppfattet av medelever) og de andre så veldig opp til han. Han var super intelligent, hjalp de andre og satt stille og rolig i klassen så lenge han hadde oppgavene sine på bordet,for han kan absolutt ikke sitte å følg forelesning for da får han ikke med seg noe som helst og da blir det kjedelig og han kan forstyrre. Han var dermed en stor ressurs for klassen. Jeg var virkelig glad for at noen greide å se han slik han var! Da var han ikke noe problem for noen! Så ja,jeg tenker at mange av ADHD diagnosene kan behandles ved at vi foreldre bare kan "se" barnet! Min bror fikk adhddiagnosen siste året på barneskolen, han begynte med ritalin. Første året på ungdomsskolen tok han medisinene sine selv hve dag. Alle sa han var blitt så bra av de. Da de spurte han selv også var han helt enig å sa han var helt avhengig av å ta disse medisinene hver morning. Jo dette var jo veldig flott! Tre år senere sa han "Første gang jeg tok medisinen følte jeg at jeg ikke var meg selv. Etter det har jeg aldri tatt en eneste en! De gikk i søppla hver eneste dag".......

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det kan virke for lett. Men jeg snakker uten utdanning innen BUP. Det kan jo være ting man ikke vet..? Men jeg har et barn på avlastning som er litt annerledes. Barnet får plutselig den ene diagnosen etter den andre. JEG ser det ikke, og har barn på samme alder. Det er vanskelig å høre på råd fra BUP/barnevern om hvordan man skal håndtere et slikt barn når de aldri har møtt barnet lengre enn 1-2 timer, mens vi har barnet flere døgn om gangen. Synes de svøper ting inn i rosa sukkerspinn istedenfor å være strenge. Jeg orker ikke mere av dette, og skal si fra meg jobben. Men som nevnt - har ikke utdanning innen dette.

At du ikke "ser" det betyr ikke at det ikke eksisterer, som du selv sier, du har ingen fomell kompetanse. Det er svært trist at du melder deg som besøkshjem for så å avslutte det av disse grunnene. Disse barna trenger kontinuitet og siden du ikke har kvalitetene som trengs for å møte det på riktig måte burde du vel helst aldri tatt jobben?

 

Ser det du sier, og det skal være sagt at jeg har vært besøkshjem i flere år til dette barnet, ikke 2-3 mnd. Og i tillegg ser vi at når vi får styre vår måte som betyr grensesetting/konsekvens - har barnet positiv endring, til og med fått høre det fra skolen til barnet.

 

Men når det ikke oppfølges hjemme og at hjemmet og staten ikke setter krav til barnet føles det hele bortkastet. Barnet roper etter grenser og konsekvenser for dårlig oppførsel! (Faktisk sant, barnet ønsker samme strenge regler som mine - og de er ikke strenge engang, bruker bare sunn fornuft der høflighet/respekt for andre er viktigst) Det er det eneste som varmer for meg, at barnet selv ser det trenger det! Da har jeg iallefall prøvd å gjøre det som skal til for endring.

 

Men atter igjen - ingen utdanning i dette.

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som fikk diagnosen i voksen alder, jeg var 30 år da jeg endelig fikk begynne på medisiner. Livet mitt har blitt totalt forandret etter dette. Jeg slipper alt tankekaos, konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll og den indre uroen. En indre uro, ensomhet, impulskontroll og fortvilelse som tre ganger har ført til at jeg har prøvd å ta livet mitt. Heldigvis at jeg ikke lyktes kan jeg si i dag, fordi jeg vet hva medisinene har gjort for meg. Det er ikke slik at man føler seg ruset, man føler bare rett og slett at man har ro inni seg!!!!

 

Medisinene har hjulpet meg til endelig å få til et varig forhold og å skape meg en familie, og i dag har jeg det godt. Det eneste jeg savner i livet, er en utdanning og en jobb. Noe jeg kanskje kunne hatt dersom det hadde blitt oppdaget at jeg har AD/HD i barneårene.

 

å leve med AD/HD er et daglig helvete uten medisiner, og de som blir feildiagnostisert virker medisinen motsatt på.

 

Min erfaring både personlig og gjennom venners barn som har fått diagnosen, er at det er svært vanskelig og tar lang tid å få diagnosen. Og det må være enkelte lærere som er opphengt i å få satt diagnoser, for jeg kjenner ikke igjen dette med at lærere generelt vil sette diagnoser på aktive barn eller barn med konsentrasjonsproblemer.

 

Jeg blir sterkt provosert av det HI skriver og jeg blir faktisk lei meg også, lei meg for alle både barn og voksne som daglig lever med AD/HD, og som blir uglesett pga slike ignorante og fordomsfulle mennesker som HI. Vi må faktisk leve med slike holdninger også i tillegg til den tilstanden vi faktisk er født med. Og som hvem som helst gjerne kan få prøve, om så bare for en dag, for å se hvor "lett" alt er!

 

Det er også en stor misforståelse at det er aktive barn først og fremst som får diagnosen. AD/HD kan like gjerne være innadvendt som utadvendt, men har gjerne til felles enten konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll, eller indre uro og tankekaos, eller alle de nevnte!!!!

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som fikk diagnosen i voksen alder, jeg var 30 år da jeg endelig fikk begynne på medisiner. Livet mitt har blitt totalt forandret etter dette. Jeg slipper alt tankekaos, konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll og den indre uroen. En indre uro, ensomhet, impulskontroll og fortvilelse som tre ganger har ført til at jeg har prøvd å ta livet mitt. Heldigvis at jeg ikke lyktes kan jeg si i dag, fordi jeg vet hva medisinene har gjort for meg. Det er ikke slik at man føler seg ruset, man føler bare rett og slett at man har ro inni seg!!!! Medisinene har hjulpet meg til endelig å få til et varig forhold og å skape meg en familie, og i dag har jeg det godt. Det eneste jeg savner i livet, er en utdanning og en jobb. Noe jeg kanskje kunne hatt dersom det hadde blitt oppdaget at jeg har AD/HD i barneårene. å leve med AD/HD er et daglig helvete uten medisiner, og de som blir feildiagnostisert virker medisinen motsatt på. Min erfaring både personlig og gjennom venners barn som har fått diagnosen, er at det er svært vanskelig og tar lang tid å få diagnosen. Og det må være enkelte lærere som er opphengt i å få satt diagnoser, for jeg kjenner ikke igjen dette med at lærere generelt vil sette diagnoser på aktive barn eller barn med konsentrasjonsproblemer. Jeg blir sterkt provosert av det HI skriver og jeg blir faktisk lei meg også, lei meg for alle både barn og voksne som daglig lever med AD/HD, og som blir uglesett pga slike ignorante og fordomsfulle mennesker som HI. Vi må faktisk leve med slike holdninger også i tillegg til den tilstanden vi faktisk er født med. Og som hvem som helst gjerne kan få prøve, om så bare for en dag, for å se hvor "lett" alt er! Det er også en stor misforståelse at det er aktive barn først og fremst som får diagnosen. AD/HD kan like gjerne være innadvendt som utadvendt, men har gjerne til felles enten konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll, eller indre uro og tankekaos, eller alle de nevnte!!!!

 

Du har rett i at AD/HD ikke trenger bety hyperaktivitet. Jeg har gått på kurs i regi av kommunen og kursholder sa at guttene har en tendens til å bli utagerende mens jentene er stillere. Jenter han en tendens til å bli promiskuøse i tidlig ungdom også. Det er mange forskjellige måter AD/HD vises på, men dette var den store mengden, men ingen er like.

De mest hardt rammede AH/HD barn er også lett psykisk utviklingshemmet. De fungerer kroppslig slik at man ikke ser på barna at de er syke. Men de har store problemer sosialt/språk ol.

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det kan virke for lett. Men jeg snakker uten utdanning innen BUP. Det kan jo være ting man ikke vet..? Men jeg har et barn på avlastning som er litt annerledes. Barnet får plutselig den ene diagnosen etter den andre. JEG ser det ikke, og har barn på samme alder. Det er vanskelig å høre på råd fra BUP/barnevern om hvordan man skal håndtere et slikt barn når de aldri har møtt barnet lengre enn 1-2 timer, mens vi har barnet flere døgn om gangen. Synes de svøper ting inn i rosa sukkerspinn istedenfor å være strenge. Jeg orker ikke mere av dette, og skal si fra meg jobben. Men som nevnt - har ikke utdanning innen dette.

At du ikke "ser" det betyr ikke at det ikke eksisterer, som du selv sier, du har ingen fomell kompetanse. Det er svært trist at du melder deg som besøkshjem for så å avslutte det av disse grunnene. Disse barna trenger kontinuitet og siden du ikke har kvalitetene som trengs for å møte det på riktig måte burde du vel helst aldri tatt jobben?

Ser det du sier, og det skal være sagt at jeg har vært besøkshjem i flere år til dette barnet, ikke 2-3 mnd. Og i tillegg ser vi at når vi får styre vår måte som betyr grensesetting/konsekvens - har barnet positiv endring, til og med fått høre det fra skolen til barnet. Men når det ikke oppfølges hjemme og at hjemmet og staten ikke setter krav til barnet føles det hele bortkastet. Barnet roper etter grenser og konsekvenser for dårlig oppførsel! (Faktisk sant, barnet ønsker samme strenge regler som mine - og de er ikke strenge engang, bruker bare sunn fornuft der høflighet/respekt for andre er viktigst) Det er det eneste som varmer for meg, at barnet selv ser det trenger det! Da har jeg iallefall prøvd å gjøre det som skal til for endring. Men atter igjen - ingen utdanning i dette.

 

Når barn med AD/HD får grenser, vet de akkurat hva de skal forholde seg til. Det letter på den indre uroen som oppstår fordi de ikke vet hvilke regler som gjelder til enhver tid. Tydelighet og stabilitet gjør slike barn tryggere både i miljøet de oppholder seg i, og de blir tryggere i seg selv fordi de vet de har støtte!!!

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som fikk diagnosen i voksen alder, jeg var 30 år da jeg endelig fikk begynne på medisiner. Livet mitt har blitt totalt forandret etter dette. Jeg slipper alt tankekaos, konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll og den indre uroen. En indre uro, ensomhet, impulskontroll og fortvilelse som tre ganger har ført til at jeg har prøvd å ta livet mitt. Heldigvis at jeg ikke lyktes kan jeg si i dag, fordi jeg vet hva medisinene har gjort for meg. Det er ikke slik at man føler seg ruset, man føler bare rett og slett at man har ro inni seg!!!! Medisinene har hjulpet meg til endelig å få til et varig forhold og å skape meg en familie, og i dag har jeg det godt. Det eneste jeg savner i livet, er en utdanning og en jobb. Noe jeg kanskje kunne hatt dersom det hadde blitt oppdaget at jeg har AD/HD i barneårene. å leve med AD/HD er et daglig helvete uten medisiner, og de som blir feildiagnostisert virker medisinen motsatt på. Min erfaring både personlig og gjennom venners barn som har fått diagnosen, er at det er svært vanskelig og tar lang tid å få diagnosen. Og det må være enkelte lærere som er opphengt i å få satt diagnoser, for jeg kjenner ikke igjen dette med at lærere generelt vil sette diagnoser på aktive barn eller barn med konsentrasjonsproblemer. Jeg blir sterkt provosert av det HI skriver og jeg blir faktisk lei meg også, lei meg for alle både barn og voksne som daglig lever med AD/HD, og som blir uglesett pga slike ignorante og fordomsfulle mennesker som HI. Vi må faktisk leve med slike holdninger også i tillegg til den tilstanden vi faktisk er født med. Og som hvem som helst gjerne kan få prøve, om så bare for en dag, for å se hvor "lett" alt er! Det er også en stor misforståelse at det er aktive barn først og fremst som får diagnosen. AD/HD kan like gjerne være innadvendt som utadvendt, men har gjerne til felles enten konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll, eller indre uro og tankekaos, eller alle de nevnte!!!!

Du har rett i at AD/HD ikke trenger bety hyperaktivitet. Jeg har gått på kurs i regi av kommunen og kursholder sa at guttene har en tendens til å bli utagerende mens jentene er stillere. Jenter han en tendens til å bli promiskuøse i tidlig ungdom også. Det er mange forskjellige måter AD/HD vises på, men dette var den store mengden, men ingen er like. De mest hardt rammede AH/HD barn er også lett psykisk utviklingshemmet. De fungerer kroppslig slik at man ikke ser på barna at de er syke. Men de har store problemer sosialt/språk ol.

 

Hva er det du sier? De med alvorlig grad av ADHD er slett ikke automatisk psykisk utviklingshemmet.Hvor har du dette fra?

 

Tvert imot er det slik at det er vanskelig å stille diagnosen ADHD på de med psykisk utviklingshemming. Det forekommer, men det er IKKE slik at de med "sterk" ADHD er psykisk utviklingshemmet!

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som fikk diagnosen i voksen alder, jeg var 30 år da jeg endelig fikk begynne på medisiner. Livet mitt har blitt totalt forandret etter dette. Jeg slipper alt tankekaos, konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll og den indre uroen. En indre uro, ensomhet, impulskontroll og fortvilelse som tre ganger har ført til at jeg har prøvd å ta livet mitt. Heldigvis at jeg ikke lyktes kan jeg si i dag, fordi jeg vet hva medisinene har gjort for meg. Det er ikke slik at man føler seg ruset, man føler bare rett og slett at man har ro inni seg!!!! Medisinene har hjulpet meg til endelig å få til et varig forhold og å skape meg en familie, og i dag har jeg det godt. Det eneste jeg savner i livet, er en utdanning og en jobb. Noe jeg kanskje kunne hatt dersom det hadde blitt oppdaget at jeg har AD/HD i barneårene. å leve med AD/HD er et daglig helvete uten medisiner, og de som blir feildiagnostisert virker medisinen motsatt på. Min erfaring både personlig og gjennom venners barn som har fått diagnosen, er at det er svært vanskelig og tar lang tid å få diagnosen. Og det må være enkelte lærere som er opphengt i å få satt diagnoser, for jeg kjenner ikke igjen dette med at lærere generelt vil sette diagnoser på aktive barn eller barn med konsentrasjonsproblemer. Jeg blir sterkt provosert av det HI skriver og jeg blir faktisk lei meg også, lei meg for alle både barn og voksne som daglig lever med AD/HD, og som blir uglesett pga slike ignorante og fordomsfulle mennesker som HI. Vi må faktisk leve med slike holdninger også i tillegg til den tilstanden vi faktisk er født med. Og som hvem som helst gjerne kan få prøve, om så bare for en dag, for å se hvor "lett" alt er! Det er også en stor misforståelse at det er aktive barn først og fremst som får diagnosen. AD/HD kan like gjerne være innadvendt som utadvendt, men har gjerne til felles enten konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll, eller indre uro og tankekaos, eller alle de nevnte!!!!

Du har rett i at AD/HD ikke trenger bety hyperaktivitet. Jeg har gått på kurs i regi av kommunen og kursholder sa at guttene har en tendens til å bli utagerende mens jentene er stillere. Jenter han en tendens til å bli promiskuøse i tidlig ungdom også. Det er mange forskjellige måter AD/HD vises på, men dette var den store mengden, men ingen er like. De mest hardt rammede AH/HD barn er også lett psykisk utviklingshemmet. De fungerer kroppslig slik at man ikke ser på barna at de er syke. Men de har store problemer sosialt/språk ol.

 

Mange barn med AD/HD er faktisk over snittet smarte også, og er gjerne svært gode på det de interesserer seg for!!!

 

Det HI skriver om den gutten som er så lat, er dessuten en vanlig misforståelse blant folk i forhold til mennesker med AD/HD. De er ikke late, men de får bare ikke til ting vi ikke trives med, og det ligger som en del av diagnosen at en har veldig vanskelig for å fullføre ting. Gjennomføringsevne er nesten ikke i vokabularet til mange med AD/HD. Og det er IKKE pga latskap, det er pga at man ikke er i stand til det!!!

[Anonym bruker]

Jeg har en datter som etter press fra skole er testet på sykehuset for ADHD og andre nevrologiske ting.

Skolen nekter nemlig å kalle inn PPT

Sykehuset ser en veloppdradd jente, mens skolen mener hun åpenbart har en diagnose og vi har ikke lett lenge nok.

 

Så jeg skjønner hva HI mener

[Anonym bruker]

Jeg har en datter som etter press fra skole er testet på sykehuset for ADHD og andre nevrologiske ting. Skolen nekter nemlig å kalle inn PPT Sykehuset ser en veloppdradd jente, mens skolen mener hun åpenbart har en diagnose og vi har ikke lett lenge nok. Så jeg skjønner hva HI mener

 

Men skolen setter ikke en diagnose! Man kan ikke si at for mange barn har diagnosen ADHD fordi enkelte lærere og skoler uttrykker mistanker! Det er jo bare stupid.

[Mandalas]

En ting er veldig merkelig med dere som svarer i denne tråden. Dere syns det er en overdiagnostisering på bakgrunn av at andre "uvitende" mennesker/ mennesker uten formell kunnskap innen emnet ofte sier "det og det barnet må ha adhd". Hva? Hvordan blir det overdiagnostisering av at lekmenn ofte drar inn adhd når det gjelder aktive barn?

 

Så ufattelig mange fordommer som florerer rundt adhd, antakelig oftest av mennesker som leser vg og dagbladet og dermed tror de får fakta servert gjennom de mediene.

 

Og du som er avlaster. For det første er det noe helt annet å ha barnet 24/7 kontra det å være avlaster. Det er mye lettere å være konsekvent og sette grenser når man ikke er konstant utslitt - for det er jo en grunn til at foreldrene trenger avlastningen dere gir. (Også er bokstavsdiagnoser arvlige, så det kan også være at en eller begge foreldrene også har disgnosen, dermed blir det da gjerne vanskeligere å holde rutiner).

 

Dessuten er det veldig ofte at disse barna klarer å ta seg sammen når de er i settinger uten foreldrene. Det som da skjer er at de flyr helt i taket når de kommer hjem - av slitenhet! Og det skjer spesielt hvis de som har hatt barnet ikke tar hensyn til diagnose, for da blir barnet ofte overstimulert og sliten rett og slett. Kanskje godtar barnet mange ting som det vanligvis ville protestert mot, og dermed bygger det seg mye frustrasjon opp i barnet som kommer ut med det samme h*n kommer hjem.

 

Nok en gang.. Sjokkert over at dere syns "alle" har adhd fordi folk slenger rundt seg med uttrykket i tide og utide. Forstår dere ikke at det ikke er naboer, lærere, familie eller dere som setter diagnose? Hva de mener er revnende likegyldig. Det er ikke mange med diagnose bare fordi mange i din omgangskrets bruker uttrykket på barn som ikke er utredet.

[Cat.68]

Har ikke lest alle svarene, men er litt betenkt selv. Lærerene til vår eldste begynte å snakke om ad/hd før jul i 1. Klasse. Da var sønnen vår nettopp fylt 6. Han har alltid vært veldig fysisk/aktiv. Elsker å være ute å løpe og herje. Vi ble kalt inn til møte og det første de begynte å snakke om var medisinering! Da så vi rødt! Ja, han brukte litt tid til å omstille seg til mye stillesitting, men han har ikke ad/hd! Vi fille heldigvis mye støtte av helsesøster, Min far som er lærer og ppt. Virket på meg som læreren så etter en enkel løsning? Han har nå begynt i 3.klasse og har omstilt seg for lenge siden. Fikk senere vite at det samme var foreslått for 5 andre i klassen...

 

Men poenget er jo at det ikke er læreren som stiller diagnosen adhd , og det er ikke opp til dem å vurdere hvorvidt et barn skal begynne på medisin heller. Derimot kan dem jo si at dem trur at et barn har mulig adhd og at foreldrene kanskje kan få dem utredet. Så er det opp til foreldrene å sjekke det videre eller la være. Men du skal vite at der nok er mange foreldre som HAR barn med adhd men der foreldrene er livredde for å at barnet skal få denne diagnosen og lar være å følge opp.

[Cat.68]

Jeg har en datter som etter press fra skole er testet på sykehuset for ADHD og andre nevrologiske ting. Skolen nekter nemlig å kalle inn PPT Sykehuset ser en veloppdradd jente, mens skolen mener hun åpenbart har en diagnose og vi har ikke lett lenge nok. Så jeg skjønner hva HI mener

 

Men er ikke det flott da?? Dere har fått henne utredet og sykhuset sier det ikke er tilfelle at hun har diagnose.Da kan jo lærrne mene hva dem vil egentlig, fordi nå vet dere at det ikke er tilfelle.. Da ser du vel heller at det fungerer som det skal. Hadde det vært overdiagnostisering som det påstås,hadde jo jenta di fått diagnosen av sykhuset uten at det var tilfelle. Men det skjer ikke. Selvdiagnostisering uten utredning/ testing av utdannet helsepersonell på adhd, regnes ikke som diagnostisering. Disse får heller ikke medisin, samt at personer som IKKE har adhd vil ikke ha noen som helst effekt av ritalin feks, da dem vil bli hyper av medisinen.

[mrsrogaland.]

Beklager å måtte si det, men faen så dum du er!

Min lillebror på 12 år har ad/hd. Gikk på ritalin og nå får han concerta. Han sier selv at han ikke klarer noen ting om han ikke får medisinen sin. Klarer ikke sitte i ro, være høfflig, konsentrere seg, snakke ordentlig. Takk gud for flinke leger som har utredet han og stilt diagnosen. Nå får han hjelp, og også medisiner.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest alle svarene her nå, men jeg tror ingen av de som påstår at det er lett å få ADHDdiagnose noen gang har hatt barn til utredning for nettopp det. Det er en LANG, krevende og beinhard utredning. De går virkelig i dybden, og noen ganger kan det føles som en stor belastning for foreldrene når man ser at barnet virkelig sliter. Hver eneste dag, i alle mulige situasjoner. Jeg ante virkelig ikke hvor krevende det kan være å ha et slikt barn før jeg fikk det. Det er jo alldeles ikke snakk om å bare være litt ekstra aktiv, det kan være snakk om utagering, manglende empati, manglende impulskontroll, det å ikke forstå konsekvenser eller selv ikke belønning. Ikke kunne sette seg inn i andres situasjon, aldri klare å slappe av (selv ikke når man sover), være utrolig sår for alt fra berøring til lukter osv.osv. Lista er evig lang, og det kan faktisk være farlig både for barnet og folk rundt når all motgang eller forsøk på oppdragelse før til selvskading, vold og ødeleggelser av materielle ting. Jeg synes det er trist å lese at folk med så lite innsikt i hva det egentlig dreier seg, uttaler seg så bastant og lite nyansert.

[Anonym bruker]

http://www.dagbladet...sidiq/22970987/

[Cat.68]

http://www.dagbladet...sidiq/22970987/

 

APPLAUS!!

[Anonym bruker]

Jeg har ADHD selv. Og det er ikke noe jeg bare har bestemt meg for å ha, siden mange mener det er en "motediagnose". Jeg har blitt testet i alle bauger og kanter.

 

Og jeg har barn med diagnosen. INGEN kan i dag så en liten tvil i meg om diagnosen til mitt barn. Jeg vet, og lever med det hver dag - et barn med over gjennomsnittet høy IQ, slik jeg selv har - men samtidig et barn som ikke fungerer i de settingene de fleste barn fungerer. Diagnosen er alvorlig grad av ADHD. Og meg selv, med mitt rotete hode, som forsøker etter alle kunstens regler å lage hverdag og rutiner.

 

IQ'en til barnet viser ikke i hele tatt på skolen, men den er der likevel. Det er skolen som gjør noe feil, siden de ikke klarer å hente frem mitt barns evner. For dersom det var barnet som feilet, så skulle heller ikke målingen av IQ vist det den gjorde hos hverken PPT eller BUP. Samme resultat begge steder, men flere års mellomrom.

 

Den gangen mitt barn fikk diagnosen, så hadde jeg ikke hørt om ADHD. Men jeg hadde hørt om MBD. Det var barnehagen som mente noe var galt, og ikke pga banning eller hærverk eller slåssing. Men at endring i rutiner var så ekstremt vanskelig for barnet.

 

Foreldre som sier barnet sitt sikkert har ADHD, og tror at da må de være snillere med barnet, har virkelig misforstått. Da ødlegger de hvertfall barnet sitt. Mitt barn har ADLRI fått bruke det som unnskyldning for dårlig oppførsel, og har hatt strengere regler og rutiner enn de aller fleste barn ellers.

 

Skolen kan ikke sette diagnose, eller kreve medisinering. Og det er foreldrene som må skrive under på søknad om hjelp fra PPT. Legen til barnet er den som henviser til BUP, når foreldre sier de ønsker det. PPT kan nemlig heller ikke sette diagnose, men de kan utrede problemområdene til barn i skolesammenheng. BUP kan både utrede og sette diagnose når det trengs. PPT trenger ikke noen diagnose for å hjelpe, så lenge barnet viser problemer faglig sett. Dette er deres område.

 

Dersom skolen ser store problemer hos et barn, og foreldrene IKKE vil se det, og nekter på at der er problemer, så kan skolen rett og slett melde fra til barnevernet.

 

Tro meg... jeg har vært mange år i disse systemene, så jeg vet altfor godt gangen i det hele.

 

Ikke lat som om dere som ikke lever med dette i hverdagen, virkelig vet hva det er. Start heller å hør på oss som virkelig vet hva det er utfra personlig erfaring.

 

Jeg har alltid fått tilbakemeldinger på hvor høflig og veloppdragent mitt barn er, fra alle. Også besøkshjem, som har kjent barnet godt. Slik er barnet også hjemme og andre steder. Takker for maten, og er grei. Det er ikke her problemene er.

 

Jeg gidder ikke engang hisse meg opp over dine tanker, HI. For det er tydelig at det ikke vil ha noe å si likevel. Men kanskje litt opplysningsarbeid med deg er bedre? Du trenger å lære, det er hvertfall tydelig

[mamma_bergen]

Vet du, jeg er faktisk enig med deg! Har et søsken med diagnosen adhd, og han har virkelig slitt. Etter han fikk diagnosen skulle foreldrene mine ha samme diagnose på både meg og mine andre søsken "for det var KLART vi også MåTTE ha adhd!". Min mann har en lillebror som er veldig aktiv. Har fått høre mange ganger at han bare mååå ha adhd for han klarer ikke sitte i ro. Hva med tanken om at noen barn faktisk bare er mer aktiv enn andre? Min sønn er også et veldig aktivt barn, og adhd er blitt nevnt mange ganger. Men jeg er 100% sikker på at han ikke har et snev av en slik diagnose. Jeg blir provosert og frustrert over denne overdiagnostiseringen som foregår i hjemmene til mennesker som ikke har bedre ting å ta seg til. Jeg ville aldri i verden slengt på med medisiner med en eneste gang. Ritalin er bl.a et sentrastimulerende middel, det står på narkotikalisten i flere land bl.a Norge. Det finnes flere flere måter å prøve å kontrollere adhd på, som f.eks ved endringer i kosthold.

 

Vet du,du må sitte deg mer inn i diagnosen,farmakologien og annet før du uttaler deg.

[Vogndilla]

Det er trist å lese hvor mange dumme tanker folk har rundt ADHD barn, foreldrene deres og utrednings systemet. Hvorfor gidde å synse å mene om ting dere ikke har greie på? Er det ikke bedre å bruke energien sin på ting dere kan noe om?

 

Jeg kan masse om dette temaet fordi jeg har et barn på ni år som er født med denne sykdommen, han er ikke som andre barn og har aldri vært det. Han har et stabilt hjem og har alltid hatt det, han har riktig kosthold, klare regler og rutiner, oppegående friske foreldre og besteforeldre samt et stort nettverk rundt seg, aldri opplevd noe traumatisk, en helt normal og frisk lillesøster. Men allikevel har han adferdsvansker i høy grad, hyper, impulsiv, intens, ekstremt ukonsentrert, selvsentrert, lav sosial kompetanse, veldig intelligent, lav frustrasjons terskel, kjempe empatisk, stort temperament, høy omsorgsevne, med andre ord en sammensatt, unik og herlig gutt som ikke er lik noen andre. Og fagfolkene som har utredet han mener han har ADHD.

 

Det jeg prøver å si er at folk med ADHD er like ulike som alle andre mennesker, det finnes ingen mal og det finnes i utrolig mange grader. Noen trenger medisiner, andre ikke. Min gutt MÅ ha medisiner, uten de er han 15 hakk over alle andre, med medisiner er han bare 5 hakk over alle andre og fungerer nogenlunde normalt.

 

Og ja, det finnes feil diagnostisering og det finnes barn som ikke burde vært utredet, men at det finnes en hel haug med unger i dag som får medisiner uten grunn -det tror jeg ikke på. Utredning gjennom BUP eller PPT er tidkrevende og en nøyaktig prosess, er jo ikke sånn at man bare får en resept og så håper de på det beste. Men for uvitende mennesker kan det kanskje fremstå sånn.

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk helt enig med deg, jeg=) Jeg tror det er alt for lett å få den diagnosen nå til dags...