Barn som har foreldre som går fra hverandre:

[Anonym bruker]

Synd at alle hisser seg sånn opp.

Klart at det er flere stressfaktorer for skilsmisse barn. Men noe av problemet er at disse faktorene ikke nødvendigvis bunner i selve skilsmissen men i at foreldrene har hatt problemer i lang tid, bruker barna som brekkstang osv.

Har undervist barn i kulturskolen og ser ofte at de som kommer fra stabile hjem er de som kommer lengst. Blir det mye surr og rot m avtaler osv så går det ut over ungene. Og dette gjelder enten foreldrene er skilt eller ei, men det er nok oftere stabile rammer rundt kjernefamilien med felles barn. Prioriteringen blir på et vis enklere.

 

Man har mer stabilt hjem der mor har ny samboer/mann som bryr seg, enn der mor lever i destruktivt forhold med en mann som driter i barna. Eller?

 

Barn som lever med en stefar har my større risiko for å bli mihandlet/misbrukt enn barn som ikke gjør det.

 

Link? Her har far hatt ustabilt humør, voldelige tendenser og manipulering som hobby. Mens stefar er rolig, kjærlig og ansvarlig. Så hva mener du risikoen hadde vært her? Skulle jeg blitt hos den udugelige faren, så barna skulle være mer lykkelig kanskje?

 

 

Hvorfor blir du personlig og presenterer din historie når noen kommer med en kald faktaopplysning?

 

Fordi enkelte mennesker (altfor mange egentlig) bare ikke EVNER å forstå konseptet GENERELLE TENDENSER og STATISTIKKER. Helt utrolig.

 

- Det er farlig å røyke.

- Nei, det er det dessåmeiikke, for faren min har røyka i alle år og han er heeelt frisk!

 

- Barn som ikke ammes har noe forhøyet risiko for å utvikle astma enn barn som ammes.

- Nei det er IKKE sant, for ingen av mine femten barn ble ammet, og ingen av DEM har astma!

 

- Skilsmissebarn har forhøyet risiko for å få skader som følge av skilsmissen, sammenlignet med barn der foreldrene ikke er skilt.

- For noe vås, jeg er skilt og mine barn går det heeeeeelt fint med, så det så!

[Anonym bruker]

I diskusjoner som denne, der det handler om skilsmisser og det å jobbe for å få forholdet til å funke: Hvorfor må alltid de mest ekstreme tilfellene bli brukt som "motargument" for statistikk og forskning?

 

De fleste skiller seg ikke fordi mannen denger kone og barn på jevnlig basis, eller knuller alle venninnene hennes så fort anledningen byr seg. De aller fleste går fra hverandre av langt mindre dramatiske årsaker enn som så!

 

Jeg har aldri lest noen her inne mene at man skal bli hos en mann som mishandler deg fysisk eller psykisk! Skulle ønske folk kunne drite i å alltid skulle dra inn de mest ekstreme eksemplene, det blir bare for dumt!

[Anonym bruker]

I diskusjoner som denne, der det handler om skilsmisser og det å jobbe for å få forholdet til å funke: Hvorfor må alltid de mest ekstreme tilfellene bli brukt som "motargument" for statistikk og forskning?

 

De fleste skiller seg ikke fordi mannen denger kone og barn på jevnlig basis, eller knuller alle venninnene hennes så fort anledningen byr seg. De aller fleste går fra hverandre av langt mindre dramatiske årsaker enn som så!

 

Jeg har aldri lest noen her inne mene at man skal bli hos en mann som mishandler deg fysisk eller psykisk! Skulle ønske folk kunne drite i å alltid skulle dra inn de mest ekstreme eksemplene, det blir bare for dumt!

 

Det er drøss av innlegg (bare man gidder å lete) der man mener at utroskap bør tilgis, det er jo "bare sex", at hvis mannen slår EN gang, så kan alt ordnes med familieterapi osv osv. Så jo, det eksisterer.

[Anonym bruker]

jeg endte opp ganske ille selv med foreldre sammen.

først når foreldra mine skilte seg fikk jeg det bedre. og livet begynte å gå sin gang.

[Anonym bruker]

jeg endte opp ganske ille selv med foreldre sammen.

først når foreldra mine skilte seg fikk jeg det bedre. og livet begynte å gå sin gang.

 

Igjen: dette er snakk om statistikker og generelle tendenser, ikke enkeltpersoners erfaringer!

[Anonym bruker]

Synd at alle hisser seg sånn opp.

Klart at det er flere stressfaktorer for skilsmisse barn. Men noe av problemet er at disse faktorene ikke nødvendigvis bunner i selve skilsmissen men i at foreldrene har hatt problemer i lang tid, bruker barna som brekkstang osv.

Har undervist barn i kulturskolen og ser ofte at de som kommer fra stabile hjem er de som kommer lengst. Blir det mye surr og rot m avtaler osv så går det ut over ungene. Og dette gjelder enten foreldrene er skilt eller ei, men det er nok oftere stabile rammer rundt kjernefamilien med felles barn. Prioriteringen blir på et vis enklere.

 

Man har mer stabilt hjem der mor har ny samboer/mann som bryr seg, enn der mor lever i destruktivt forhold med en mann som driter i barna. Eller?

 

Barn som lever med en stefar har my større risiko for å bli mihandlet/misbrukt enn barn som ikke gjør det.

 

Link? Her har far hatt ustabilt humør, voldelige tendenser og manipulering som hobby. Mens stefar er rolig, kjærlig og ansvarlig. Så hva mener du risikoen hadde vært her? Skulle jeg blitt hos den udugelige faren, så barna skulle være mer lykkelig kanskje?

 

 

Hvorfor blir du personlig og presenterer din historie når noen kommer med en kald faktaopplysning?

 

Fordi enkelte mennesker (altfor mange egentlig) bare ikke EVNER å forstå konseptet GENERELLE TENDENSER og STATISTIKKER. Helt utrolig.

 

- Det er farlig å røyke.

- Nei, det er det dessåmeiikke, for faren min har røyka i alle år og han er heeelt frisk!

 

- Barn som ikke ammes har noe forhøyet risiko for å utvikle astma enn barn som ammes.

- Nei det er IKKE sant, for ingen av mine femten barn ble ammet, og ingen av DEM har astma!

 

- Skilsmissebarn har forhøyet risiko for å få skader som følge av skilsmissen, sammenlignet med barn der foreldrene ikke er skilt.

- For noe vås, jeg er skilt og mine barn går det heeeeeelt fint med, så det så!

 

 

Atte hæ?? Jeg spør en dame som kommer med en masse personlig som motargument til en faktaopplysning, og du (samme dame?) kommer med alt dette som poengterer mittt poeng?

[selma07 og engel]

Nå har jeg ikke lest alle innlegg her.. Så mulig det er nevnt før i tråden.. Jeg jobber m barn m spesielle behov, og ser at mange av dem har skilte foreldre. Selvfølgelig av ulike årsaker.. Men de sier selv at det hadde vært lettere om foreldrene bodde sammen. En digresjon....

 

Min bekymring går til at det i større og større grad blir vanlig å dele barnet 50/50... Der barn i småbarnsalderen bor to steder.. Det kan da ikke være bra?? Hva tror dere? Jeg kan ikke se at det er en løsning til barnets beste? Da bør barnet bi en plass, og de voksne flytte ut hver sin uke, mener jeg! Men ingen voksne ønsker det, eller?

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest alle innlegg her.. Så mulig det er nevnt før i tråden.. Jeg jobber m barn m spesielle behov, og ser at mange av dem har skilte foreldre. Selvfølgelig av ulike årsaker.. Men de sier selv at det hadde vært lettere om foreldrene bodde sammen. En digresjon....

 

Min bekymring går til at det i større og større grad blir vanlig å dele barnet 50/50... Der barn i småbarnsalderen bor to steder.. Det kan da ikke være bra?? Hva tror dere? Jeg kan ikke se at det er en løsning til barnets beste? Da bør barnet bi en plass, og de voksne flytte ut hver sin uke, mener jeg! Men ingen voksne ønsker det, eller?

 

Men problemet med denne statistikken, er nettopp at foreldre oftere skiller seg når de får barn med spesielle behov. Fordi det tærer på forholdet, og mange menn ikke takler det å ha et handicappet barn som får mye større plass i kvinnens liv enn mannen, og krever mye tid og stell. Folk blir omsorgspersoner og sykepleier, og klarer ikke å være partnere. Så her er det samme som med høna og egget... Ikke sikkert at skilsmissen som er årsaken til at barna sliter, men at barnas spesielle behov er årsaken til skilsmissen...

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest alle innlegg her.. Så mulig det er nevnt før i tråden.. Jeg jobber m barn m spesielle behov, og ser at mange av dem har skilte foreldre. Selvfølgelig av ulike årsaker.. Men de sier selv at det hadde vært lettere om foreldrene bodde sammen. En digresjon....

 

Min bekymring går til at det i større og større grad blir vanlig å dele barnet 50/50... Der barn i småbarnsalderen bor to steder.. Det kan da ikke være bra?? Hva tror dere? Jeg kan ikke se at det er en løsning til barnets beste? Da bør barnet bi en plass, og de voksne flytte ut hver sin uke, mener jeg! Men ingen voksne ønsker det, eller?

 

Men problemet med denne statistikken, er nettopp at foreldre oftere skiller seg når de får barn med spesielle behov. Fordi det tærer på forholdet, og mange menn ikke takler det å ha et handicappet barn som får mye større plass i kvinnens liv enn mannen, og krever mye tid og stell. Folk blir omsorgspersoner og sykepleier, og klarer ikke å være partnere. Så her er det samme som med høna og egget... Ikke sikkert at skilsmissen som er årsaken til at barna sliter, men at barnas spesielle behov er årsaken til skilsmissen...

 

Men herregud, dette tar man da høyde for når man forsker på det! Man kan mene mye rart om forskning og forskere altså, men såpass peiling tror jeg de har at de tar høyde for spesielle tilfeller som vil påvirke utfallet.

[Anonym bruker]

Synd at alle hisser seg sånn opp.

Klart at det er flere stressfaktorer for skilsmisse barn. Men noe av problemet er at disse faktorene ikke nødvendigvis bunner i selve skilsmissen men i at foreldrene har hatt problemer i lang tid, bruker barna som brekkstang osv.

Har undervist barn i kulturskolen og ser ofte at de som kommer fra stabile hjem er de som kommer lengst. Blir det mye surr og rot m avtaler osv så går det ut over ungene. Og dette gjelder enten foreldrene er skilt eller ei, men det er nok oftere stabile rammer rundt kjernefamilien med felles barn. Prioriteringen blir på et vis enklere.

 

Man har mer stabilt hjem der mor har ny samboer/mann som bryr seg, enn der mor lever i destruktivt forhold med en mann som driter i barna. Eller?

 

Barn som lever med en stefar har my større risiko for å bli mihandlet/misbrukt enn barn som ikke gjør det.

 

Link? Her har far hatt ustabilt humør, voldelige tendenser og manipulering som hobby. Mens stefar er rolig, kjærlig og ansvarlig. Så hva mener du risikoen hadde vært her? Skulle jeg blitt hos den udugelige faren, så barna skulle være mer lykkelig kanskje?

 

 

Hvorfor blir du personlig og presenterer din historie når noen kommer med en kald faktaopplysning?

 

Fordi enkelte mennesker (altfor mange egentlig) bare ikke EVNER å forstå konseptet GENERELLE TENDENSER og STATISTIKKER. Helt utrolig.

 

- Det er farlig å røyke.

- Nei, det er det dessåmeiikke, for faren min har røyka i alle år og han er heeelt frisk!

 

- Barn som ikke ammes har noe forhøyet risiko for å utvikle astma enn barn som ammes.

- Nei det er IKKE sant, for ingen av mine femten barn ble ammet, og ingen av DEM har astma!

 

- Skilsmissebarn har forhøyet risiko for å få skader som følge av skilsmissen, sammenlignet med barn der foreldrene ikke er skilt.

- For noe vås, jeg er skilt og mine barn går det heeeeeelt fint med, så det så!

 

 

Atte hæ?? Jeg spør en dame som kommer med en masse personlig som motargument til en faktaopplysning, og du (samme dame?) kommer med alt dette som poengterer mittt poeng?

 

Haha, sorry men tror det ble en misforståelse her.

Mitt svar til deg var ment som en bekreftelse på ditt poeng. Som et forsøk på å harselere litt med disse som på død og liv skal trekke frem egne personlige erfaringer som motargument for tall/faktaopplysninger.

[Gjest UndrendeUllteppe]

... og selv om samlivsbrudd er vanskelig for barn, og selv om en del forskning tilsier at barn tar skade av samlivsbrudd, så vil det likevel alltid finnes tilfeller, som i ditt, der brudd likevel var det eneste rette å gjøre.

 

Og de gangene det er det rette å gjøre bør de som jobber med barn stå klare til å hjelpe barnet på best mulig vis. HI mener (som jeg forstår det) ikke at folk ikke skal skille seg. Hun mener at de barna som opplever en skilsmisse må møtes på best mulig vis med grunnlag i de statistiske funnene hun viser til. Er det så fælt da?

 

Jepp. La dama som er blitt mishandlet psykisk og fysisk få oppleve innblanding av "fagfolk" og barnevern med en gang hun er tøff nok til å bryte ut, for å følge opp barna og beslaglegge hennes privatliv. Dette er nok veien å gå.

 

????

[magica fra tryll]

- har større risiko for å selv å ikke klare å leve i et stabilt samliv som voksen

 

-gjør det dårligere på skolen

 

- opplever i større grad psykisk sykdom

 

- begår flere kriminelle handlinger

 

- misbruker oftere rusmidler

 

- tar sjeldnere høyere utdanning

 

 

Dette er sannheten, men den er ubehagelig så vi liker ikke å høre den. Media fremstiller de lykkelige samlivsbruddene, mens forskning viser at barna lider. Særlig de som opplever at foreldrene går fra hverandre når de er små.

 

Vi som jobber med barn må etterhvert få hodet opp av sanden og tørre å ta disse problemstillingen på alvor!

 

Det er fint at du vil ta hodet opp av sanden. Jeg har jobbet som lærer for barn og ungdom i mange år, og har selvfølgelig vært oppmerksom på hvordan barna har det. Både de som er lei seg for at foreldrene har gått fra hverandre, og de som er lei seg for at det er så trist og leit hjemme med foreldre som krangler mye og ikke er glad i hverandre. Eller er lei seg fordi pappa eller mamma ikke bryr seg, er deprimert eller hva det måtte være.

 

Og så er det fint at du vil møte alle familiene du treffer med en vennlig, ikkedømmende og respektfull holdning. Slik at alle føler seg godt ivaretatt og kan gjøre det best mulig for barna.

 

Du vet, at det statistikken ikke sier noe om, er hvordan disse barna ville hatt det etter å ha levd et helt liv i en dårlig fungerende familie.....Du vet sikkert også at de viktigste rollemodellene når det gjelder kjærlighet og relasjoner, er hvordan de ser at foreldrene behandler og er mot hverandre. Noen ganger er en skilsmisse et valg mellom pest eller kolera, galt blir det uansett. Dette er prisen noen må betale for å ha valgt forferdelig feil. Så blir valget: Skal du velge feil resten av livet, eller velge på nytt å håpe på at du kan veie opp for det dårlige valget du tok.

 

Nå vet jeg du ikke liker personlige historier, men jeg tar en likevel. Jeg levde 5 år i et forferdelig ekteskap, og har nå levd 17 år i et fantastisk et. Barna har blitt 20 år og er fullstendig enig med meg i at jeg gjorde det riktige valget den gangen.

Så er det jo hyggelig for dem å ha fått en fantastisk stefar og flere nydelige søsken:) Så får du bare se bort i min personlige historie hvis den ikke passer inn i ditt verdensbilde. Ha en strålende dag!

[Anonym bruker]

Når man er i en skilsmisse er det vanlig å ha mye å tenke på, det er sorg, det er uroligheter i forhold til penger og tid og barna.

Det kan være sinne mot den andre parten,det er mye følelser i sving. Det er også mye mer uro rundt alt det praktiske.

Det er mindre overskudd til overs for å tenke på barna, og å være fullt tilstede mentalt og praktisk for barna, for det å dekke barnas behov.

 

Barna skal venne seg til å bo litt her og litt der, barna er urolig for sine foreldre, barna kan føle skyldfølelse, sorg og ensomhet. Barnas kapasitet til å være glade og ubekymrede barn, er også redusert.

 

Klart dette er en påkjenning for barna, klart barnas ressursser inkludert foreldrenes engasjement er redusert i forhold til i en familie der det bare er lykke og velstand.

 

Særlig dette med økonomi er hardt i skilsmissefamilier,familier med samlivsbrudd. Trenger ikke være kvantefysikker for å forstå det.

 

Sier ikke at ikke mange foreldre greier å finne en tilstrekkelig god nok løsning til å skjerme barna godt nok, å gjøre det beste ut av det. Men det er også mange foreldre somikke evner dette. Det er også i mange familier det går hardt utover barna med skilsmisser.

 

Ingen skilsmisser er like, og det er alltid mange sider. Men å tenke at det er uproblematisk, og udelt til det beste for barna i nesten alle tilfeller,det blir unektelig litt feil.

[Anonym bruker]

Er så flott å se norske holdninger i et nøtteskall.. Sett folk i bås å gi de et stempel i panna , sånn er det ferdig med det !!

 

Her er jeg skilt ja, syntes det var bedre å la ungene slippe å se en pappa som var full og drakk hele tiden og å flytte fra faenskapet.. Fordi jeg selv opplevde det som liten og det endte opp med skilsmisse der og, og vi ble tilslutt flyttet i fosterhjem ( til noen forferdelig folk som gjorde det for pengene) en historie i seg selv..

 

Det har ikke hindret meg på noen som helst måte, tvert i mot har jeg kommet styrket ut av min oppvekst, jeg er sterk og vet at livet går videre til tross og har en ekstra god grunn til å gjøre ting bra og til å takle med vanskelige situasjoner i mitt liv og også takle med barna og deres ve og vel i dette !

 

Og jeg har en 5 årig univeritetsutdannelse ( den eneste i hele slekta som faktisk har mer enn videregående) Og jeg forventer og kommer til å forlange minimum 3 år med høyskole for mine barn...

 

Hadde jeg derimot skulle ta innover meg alle stempel jeg har fått oppigjennom i min oppvekst, hadde jeg vært både narkoman og død for lengst..

 

Men takket være slike idioter som HI her, får jeg mer lyst til å bevise alle feil.. Men ikke alle er like sterk som meg da, derfor er det mer viktig å ta slike artikler med en klype salt og heller bidra til å løfte opp unger og unge som går igjennom vanskelige ting med å ha tro på og vise de det, alt er mulig om man vil..

[Anonym bruker]

"Antallet skilsmisser i 1965 var 2581, mens tallet for 1994 var 10934. (Kilde for alle tall her er statistisk sentralbyrå). Dette vil si over en firedobling på 30 år, noe som gjør at nærmere halvparten av alle norske ekteskap ender i skilsmisse." Så, statistisk sett, den eneste måten å helgardere seg mot at barna skal vokse opp og bli en del av den grimme statistikken er å rett og slett ikke få barn. Få deg hund i stedet.

 

Eller slutt å lese statistikker og gjør det beste du kan for dine barn. Det tror jeg både samfunnet og barna setter mest pris på. Statistikker er som kartboka - veiledende, men med fare for omveier og feilkjøringer. Og så må det oppdateres på jevnan for å ha noen relevans.

 

Det er bra at det settes fokus på barn med problemer, men å poengtere at det i størst grad er skilsmissebarn, eller barn hvis foreldre ikke er sammen, som sliter kan gjøre sitt til at de blir "merket" og satt i bås, kun fordi de er skilsmissebarn. Og det kan også gjøre at foreldre som kanskje burde gått fra hverandre ikke gjør det, fordi de vil gjøre det som (statistisk sett) er best for barna.

[Anonym bruker]

"Antallet skilsmisser i 1965 var 2581, mens tallet for 1994 var 10934. (Kilde for alle tall her er statistisk sentralbyrå). Dette vil si over en firedobling på 30 år, noe som gjør at nærmere halvparten av alle norske ekteskap ender i skilsmisse." Så, statistisk sett, den eneste måten å helgardere seg mot at barna skal vokse opp og bli en del av den grimme statistikken er å rett og slett ikke få barn. Få deg hund i stedet.

 

Eller slutt å lese statistikker og gjør det beste du kan for dine barn. Det tror jeg både samfunnet og barna setter mest pris på. Statistikker er som kartboka - veiledende, men med fare for omveier og feilkjøringer. Og så må det oppdateres på jevnan for å ha noen relevans.

 

Det er bra at det settes fokus på barn med problemer, men å poengtere at det i størst grad er skilsmissebarn, eller barn hvis foreldre ikke er sammen, som sliter kan gjøre sitt til at de blir "merket" og satt i bås, kun fordi de er skilsmissebarn. Og det kan også gjøre at foreldre som kanskje burde gått fra hverandre ikke gjør det, fordi de vil gjøre det som (statistisk sett) er best for barna.

 

Men, det kan også hende at slike tall gjør at enkelte (som ikke lever i forhold der den ene er voldelig, alkoholiker eller utro) jobber hardere for å få forholdet sitt til å vare. Fordi man vet at man ved å bryte utsetter barna sine for smerte og potensielle mentale skader. At man senket forventningene sine til "evig forelskelse" og "personlig vekst", er litt realistisk og jobber hardere for å holde sammen med barnas mor/far.

 

Det kan hende. Og det er jo bare positivt.

[Lilje Sille ♀♀♂]

Tro det eller ei HI, men statistikk er ikke en sannhetsvitenskap! Den er tolket og bearbeidet og knadd. Gjør en det lenge nok, vil tallmaterialet til slutt tilstå, komme opp med ethvert svar.

 

Jeg er skilsmissebarn og har verken psykiske problemer, problemer i egne forhold eller spesielt kort utdanning (holder 8 år på universitet?)

 

Dette er bare dumt. Hvor stor tallmatrise er undersøkt? Hvordan er data samlet inn? Hvor stor varians var det? Hva slags statistiske modeller er benyttet? Det vil vise om det er hold i påstandene.

 

å tro blindt på statistikk er veldig veldig farlig. Slike feiltolkninger får man av å kun følge tallene og ikke tenke på hva som ligger bak dem. Mange eksempler på det fra historien!

[Anonym bruker]

Er så flott å se norske holdninger i et nøtteskall.. Sett folk i bås å gi de et stempel i panna , sånn er det ferdig med det !!

 

Her er jeg skilt ja, syntes det var bedre å la ungene slippe å se en pappa som var full og drakk hele tiden og å flytte fra faenskapet.. Fordi jeg selv opplevde det som liten og det endte opp med skilsmisse der og, og vi ble tilslutt flyttet i fosterhjem ( til noen forferdelig folk som gjorde det for pengene) en historie i seg selv..

 

Det har ikke hindret meg på noen som helst måte, tvert i mot har jeg kommet styrket ut av min oppvekst, jeg er sterk og vet at livet går videre til tross og har en ekstra god grunn til å gjøre ting bra og til å takle med vanskelige situasjoner i mitt liv og også takle med barna og deres ve og vel i dette !

 

Og jeg har en 5 årig univeritetsutdannelse ( den eneste i hele slekta som faktisk har mer enn videregående) Og jeg forventer og kommer til å forlange minimum 3 år med høyskole for mine barn...

 

Hadde jeg derimot skulle ta innover meg alle stempel jeg har fått oppigjennom i min oppvekst, hadde jeg vært både narkoman og død for lengst..

 

Men takket være slike idioter som HI her, får jeg mer lyst til å bevise alle feil.. Men ikke alle er like sterk som meg da, derfor er det mer viktig å ta slike artikler med en klype salt og heller bidra til å løfte opp unger og unge som går igjennom vanskelige ting med å ha tro på og vise de det, alt er mulig om man vil..

 

Idioten her er vel deg! Hvordan kan du være voksen åha så elendig leseforståelse som det du viser her? Du har jo ikke skjønt hva HI skriver i det hele tatt, i tillegg er du ubehøvlet og frekk og kaller HI en idiot. du virker ikke akkurat som et reflektert menneske..

[Lilje Sille ♀♀♂]

Nå har jeg ikke lest alle innlegg her.. Så mulig det er nevnt før i tråden.. Jeg jobber m barn m spesielle behov, og ser at mange av dem har skilte foreldre. Selvfølgelig av ulike årsaker.. Men de sier selv at det hadde vært lettere om foreldrene bodde sammen. En digresjon....

 

Min bekymring går til at det i større og større grad blir vanlig å dele barnet 50/50... Der barn i småbarnsalderen bor to steder.. Det kan da ikke være bra?? Hva tror dere? Jeg kan ikke se at det er en løsning til barnets beste? Da bør barnet bi en plass, og de voksne flytte ut hver sin uke, mener jeg! Men ingen voksne ønsker det, eller?

 

Du har to meget gode poenger. Når det gjelder barn med spesielle behov så er det vel ofte slik at det kommer en stor tilleggsbelastning til, ved at familien i tillegg til å ha omsorg og bekymringer for barnet sitt, må slåss for å få det minste lille vedtak, nødvendig utstyr og avlastning. Ut fra det jeg ser og hører, er dette verre for familiene enn at barna har spesielle behov. Dermed blir totalbelastningen for stor og foreldrene greier ikke mer. Det bør gjøres noe med dette, fra myndighetshold! For det er en stor besparelse for samfunnet om foreldrene holder sammen, i slike tilfeller.

 

Det andre du tar opp er at barn som bor i to hjem naturlig nok blir stresset. Amen! Foreldre som har den løsningen mener jeg er egoistiske, det er helt vilt at ungene skal måtte leve slik! Her hadde jeg for min egen del ofret meg om det hadde blitt brudd med meg og mannen. Slik skal barn slippe å leve! Det er umenneskelig. Foreldrene bør pålegges å bo i gangavstand til hverandre, og så kan ungene besøke mor/far uten å måtte bo der. Eller at man bygger "skilsmissehus" der barnas soverom har dør inn til to leiligheter.

[Anonym bruker]

Tro det eller ei HI, men statistikk er ikke en sannhetsvitenskap! Den er tolket og bearbeidet og knadd. Gjør en det lenge nok, vil tallmaterialet til slutt tilstå, komme opp med ethvert svar.

 

Jeg er skilsmissebarn og har verken psykiske problemer, problemer i egne forhold eller spesielt kort utdanning (holder 8 år på universitet?)

 

Dette er bare dumt. Hvor stor tallmatrise er undersøkt? Hvordan er data samlet inn? Hvor stor varians var det? Hva slags statistiske modeller er benyttet? Det vil vise om det er hold i påstandene.

 

å tro blindt på statistikk er veldig veldig farlig. Slike feiltolkninger får man av å kun følge tallene og ikke tenke på hva som ligger bak dem. Mange eksempler på det fra historien!

 

Dette kan man jo si om all forskning og alle statistikker. Skal man bruke det argumentet hver gang man hører tall som ikke passer en, at statistikk ikke er en sannhetsvitenskap? Statistikk sier noe om TENDENSER.

 

Og at du ikke har hatt problemer med dine forelders skilsmisse, og at du har åtte års universitetsutdanning, hva har det med saken å gjøre? Det har blitt påpekt flere ganger i denne tråden at det ikke finnes NOEN forskning som påstår at ALLE skilsmissebarn får problemer eller ikke tar utdanning! Forskningen sier at skilsmissebarn GENERELT (altså ikke deg personlig) løper en noe fornøyet risiko for å få problemer som følge av foreldrenes brudd!

 

Og hvordan denne forskningen har foregått? Det er ikke EN forskningsundersøkelse som viser dette. Det er flere, både nasjonalt og internasjonalt. Hvis du har interesse for det kan du jo gå samtlige forskningsprosesser vedrørende dette i sømmene, men synes du ikke det er LITT snodig hvis så mange forskere på verdensbasis har bommet fullstendig på dette?

 

"Dette er bare dumt". Hvordan vet du det, når du ikke har sett på forskningen og hvordan den har foregått? Du vet jo som du selv sier ikke hvor stor tallmatrise som er undersøkt, eller hvordan data er samlet inn og så videre... hvordan kan du da bare avskrive forskningen? Gjør du alltid dette med forskning du ikke vet noe som helst om?