kjernefamilie

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som "finner på unnskyldninger". Utad ga jeg opp, jeg prøvde ikke og jeg sier bare at vi passet ikke sammen.

 

Det folk ikke vet er at han jevnlig voldtok meg, at han snakket stygt til barna, at han var utro, at han slo og at han satte meg i gjeld.

 

Mulig at du forventer, og nesten vil kreve, at jeg burde fortelle dette til "gud og hvermann", men hvorfor i helvete skal jeg det??? Er det din sak hva som har skjedd i mitt forhold? Får du det bedre om du vet at jeg gikk fra mannen min fordi han holdt meg fast og presset en colaflaske opp i meg så jeg revnet?

Føler du virkelig at det er din sak?

 

Fy faen! Jeg blir så matt av slike som deg!! Kom deg ned fra hesten din og bruk hodet til noe mer enn et hattestativ!

 

Det var nok ikke de som har opplevd det du har opplevd HI myntet innlegget sitt på, det tenker jeg du skjønner. Kanskje du bør prate med noen for å få det på avstand. Er lov å oppføre seg selv om man er på nett og anonym.

 

Jeg er også enig i at folk gir opp for lett, men er det vold eller psykisk terror i bildet er det bare å komme seg ut.

[magica fra tryll]

Jeg synes det er virkelig trist med alle de barna som sliter med umodne,intolerante og ureflekterte foreldre. Skilte eller ikke...

[Anonym bruker]

http://www.tv2.no/ny...nt-3196037.html

 

Jeg tviler sterkt på at alle skilsmissebarn lider. Det er hvordan foreldrene samarbeider og unngår drittslenging som påvirker barna mest. Ikke selve skilsmissen. Og så er det grensesetting som påvirker. Mange sliksmissebarn får ikke noe ansvar for noen verdens ting, de går fra den ene "festuka" til den andre fordi forelder og barn skal ha det så koselig sammen den stunda de har til rådighet. Og midt oppi det hele glemmes det at samværet er hverdagen til barna, og at det er skadelig i lengden å ikke ha noen grenser.

 

Mange barn sier også i voksen alder at de skulle ønske foreldrene skilte seg i stedet for all kranglinga i hjemmet.

 

Nei, det forskes på skilsmissebarn, men det forskes IKKE på en sammenlignening mellom gruppen som levde med foreldre som bodde sammen i oppveksten og som kranglet mye - OG gruppen med skilsmissebarn. Tipper tallene ville tippet over i skilsmissebarnas favør i en slik sammenligning. Den ville forøvrig vært riktigere, enn sammenligning med en gruppe der mange av barna har vokst opp i en harmonisk kjernefamilie! For det er det som hadde vært det reelle alternativet til svært mange av skilsmissebarna.

 

Så HI, du har intet grunnlag til å være så bastant!!!

[Anonym bruker]

Dere som drar frem "seriøs forskning" på området som sier at det beste foreldre kan gjøre er å ta vare på seg selv, har dere lest den forskningen som sier at skilsmissebarn bl.a gjør det dårligere på skolen og har lettere for å havne på skråplanet?

 

Hvis barna alltid får det så mye bedre med skilte, lykkelige foreldre, burde jo ikke dette bli resultatet?

 

Nei det er ikke svart/hvitt. Og det gjelder begge veier. Noen ganger lider faktisk barna veldig under samlivsbrudd selv om mor og far aldri har vært så lykkelige før!

 

Jeg tror du misforsto to ting.

 

Ta vare på sin egen lykke og trivsel er ikke det samme som å skille seg.

 

å ikke klare å ta vare på sin egen lykke har i utgangspunktet ikke noe å gjør med om du er ditt første eller andre ekteskap eller om du er singel.

 

Det kan godt hende at en del skiller seg fordi de ønsker å bli lykkeligere, men ikke klarer det.

 

Jeg klar over det at å ta vare på sin egen lykke ikke er det samme som å skille seg, jeg er også klar over at det i UTGANGSPUNKTET ikke har noe med sivilstatus å gjøre.

 

Men, og det er et stort men her for meg: mine erfaringer er at det er de som skriker høyest om egen lykke, mener bestemt at lykkelige foreldre gir lykkelige barn osv er de som gir opp for fort/lett kall det hva du vil. Og nei, nå snakker jeg ikke om psyksisk og fysisk vold og slike ting, men at du ikke er lykkelig nok, forelsket nok osv.

 

Jeg deler iallfall ikke det synet at det alltid er viktigst med foreldrenes lykke. Ser det er mange som er uenige med meg, men husk at dere ikke har monopol på hva som er riktig!

[magica fra tryll]

Så de som mener at lykkelige foreldre gir lykkelige barn, er de som gir opp for fort???...ehhh Jeg mener bestemt at lykkelige foreldre gir lykkelige barn. I mitt første ekteskap betydde dat at jeg måtte skille meg. I mitt andre ekteskap betyr det at jeg har gått gjennom store utfordringer gjennom 17 år. Hvorfor? Jo, fordi det første ekteskapet var fullstendig dødfødt, det andre var det virkelig håp for. Generalisering er sjeldent vellykket. Akkurat lile lite vellykket som å mene noe om andre menneskers valg. Ingen har monopol på hva som er riktig, spesielt ikke hva som er riktig for andre!!

[Anonym bruker]

Så de som mener at lykkelige foreldre gir lykkelige barn, er de som gir opp for fort???...ehhh Jeg mener bestemt at lykkelige foreldre gir lykkelige barn. I mitt første ekteskap betydde dat at jeg måtte skille meg. I mitt andre ekteskap betyr det at jeg har gått gjennom store utfordringer gjennom 17 år. Hvorfor? Jo, fordi det første ekteskapet var fullstendig dødfødt, det andre var det virkelig håp for. Generalisering er sjeldent vellykket. Akkurat lile lite vellykket som å mene noe om andre menneskers valg. Ingen har monopol på hva som er riktig, spesielt ikke hva som er riktig for andre!!

 

Skjønner at du har tatt noen personlige valg som gjør deg spesielt hissig og opptatt av å rettferdiggjøre din skilsmisse i denne tråden.

 

Ehhhh, ja jeg mener de største egoistene gir opp først og prioriterer seg selv foran barna. Og når du bestemt mener det du gjør, har vi helt forskjellig syn på hva som er riktig!

 

Og tror du barna nødvendigvis forsto at du måtte skille deg første gangen fordi det var "dødfødt" men at du gang nummer to kjemper deg gjennom store utfordringer? Det handler jo strengt tatt om DEG og dine oppfatninger og ikke nødvendigvis barnas syn på far.

[magica fra tryll]

Så de som mener at lykkelige foreldre gir lykkelige barn, er de som gir opp for fort???...ehhh Jeg mener bestemt at lykkelige foreldre gir lykkelige barn. I mitt første ekteskap betydde dat at jeg måtte skille meg. I mitt andre ekteskap betyr det at jeg har gått gjennom store utfordringer gjennom 17 år. Hvorfor? Jo, fordi det første ekteskapet var fullstendig dødfødt, det andre var det virkelig håp for. Generalisering er sjeldent vellykket. Akkurat lile lite vellykket som å mene noe om andre menneskers valg. Ingen har monopol på hva som er riktig, spesielt ikke hva som er riktig for andre!!

 

Skjønner at du har tatt noen personlige valg som gjør deg spesielt hissig og opptatt av å rettferdiggjøre din skilsmisse i denne tråden.

 

Ehhhh, ja jeg mener de største egoistene gir opp først og prioriterer seg selv foran barna. Og når du bestemt mener det du gjør, har vi helt forskjellig syn på hva som er riktig!

 

Og tror du barna nødvendigvis forsto at du måtte skille deg første gangen fordi det var "dødfødt" men at du gang nummer to kjemper deg gjennom store utfordringer? Det handler jo strengt tatt om DEG og dine oppfatninger og ikke nødvendigvis barnas syn på far.

 

Vet du at barna fra mitt første ekteskap er 20 år idag og forstår helt utmerket at jeg skilte meg fra faren deres, og fremdeles er gift med nr 2. Og de skjønner at jeg på mange måter gjorde det for dem.,de hadde det nemlig ikke godt med faren sin. Dette innlegget ditt viser bare enda tydeligere hvor utrolig lite du skjønner. Du vet da INGENTING om hva jeg legger i uttrykket "dødfødt" om mitt første ekteskap. Og jeg trenger absolutt ikke rettferdigjøre meg her.

 

Og du,-prøv å sitere riktig! Jeg reagerte på at du sa at de som mener at lykkelige foreldre gir lykkelige barn, var de som ga opp først.Dette er da noe som ikke henger sammen i det hele tatt!

 

Og hva er det jeg bestemt mener? At alle må ta de valgene som er best for dem. Men du mener kanskje at andre bør ta de valgene DU mener er best??

 

Men jeg hadde bestemte meninger en gang i livet jeg også, om at jeg og min familie ihvertfall ikke skulle bli noen skilsmissefamilie. Helt til livet ga meg litt mer livserfaring og ydmykhet.

[Anonym bruker]

Så de som mener at lykkelige foreldre gir lykkelige barn, er de som gir opp for fort???...ehhh Jeg mener bestemt at lykkelige foreldre gir lykkelige barn. I mitt første ekteskap betydde dat at jeg måtte skille meg. I mitt andre ekteskap betyr det at jeg har gått gjennom store utfordringer gjennom 17 år. Hvorfor? Jo, fordi det første ekteskapet var fullstendig dødfødt, det andre var det virkelig håp for. Generalisering er sjeldent vellykket. Akkurat lile lite vellykket som å mene noe om andre menneskers valg. Ingen har monopol på hva som er riktig, spesielt ikke hva som er riktig for andre!!

 

Skjønner at du har tatt noen personlige valg som gjør deg spesielt hissig og opptatt av å rettferdiggjøre din skilsmisse i denne tråden.

 

Ehhhh, ja jeg mener de største egoistene gir opp først og prioriterer seg selv foran barna. Og når du bestemt mener det du gjør, har vi helt forskjellig syn på hva som er riktig!

 

Og tror du barna nødvendigvis forsto at du måtte skille deg første gangen fordi det var "dødfødt" men at du gang nummer to kjemper deg gjennom store utfordringer? Det handler jo strengt tatt om DEG og dine oppfatninger og ikke nødvendigvis barnas syn på far.

 

Vet du at barna fra mitt første ekteskap er 20 år idag og forstår helt utmerket at jeg skilte meg fra faren deres, og fremdeles er gift med nr 2. Og de skjønner at jeg på mange måter gjorde det for dem.,de hadde det nemlig ikke godt med faren sin. Dette innlegget ditt viser bare enda tydeligere hvor utrolig lite du skjønner. Du vet da INGENTING om hva jeg legger i uttrykket "dødfødt" om mitt første ekteskap. Og jeg trenger absolutt ikke rettferdigjøre meg her.

 

Og du,-prøv å sitere riktig! Jeg reagerte på at du sa at de som mener at lykkelige foreldre gir lykkelige barn, var de som ga opp først.Dette er da noe som ikke henger sammen i det hele tatt!

 

Og hva er det jeg bestemt mener? At alle må ta de valgene som er best for dem. Men du mener kanskje at andre bør ta de valgene DU mener er best??

 

Men jeg hadde bestemte meninger en gang i livet jeg også, om at jeg og min familie ihvertfall ikke skulle bli noen skilsmissefamilie. Helt til livet ga meg litt mer livserfaring og ydmykhet.

 

Jeg siterer riktig, jeg mener at de som sier at lykkelige foreldre gir lykkelige barn gir opp først! Mine erfaringer tilsier at dette henger sammen sier jeg jo!

 

Det du sier at du bestemt mener at lykkelige foreldre gir lykkelige barn.Kanskje du skal lese gjennom det du skriver?

 

Så jeg har ikke livserfaring og ydmykhet jeg da eller? Du vet enda mindre om min bakgrunn en jeg vet om din, så det blir for dumt å komme med sånne utspill. Jeg har heldigvis lov til å mene hva jeg vil, og jeg mener basert på MIN livserfaring at de største egoistene bruker "lykkelige barn gir lykkelige foreldre" for alt det er verdt for å rettferdiggjøre sine handlinger som kanskje ikke alltid - jeg sier ikke aldri - er til det beste for barna!

[Anonym bruker]

Altså; en generell grunnregel sier at lykkelige foreldre gir lykkelige barn.

 

Men debatten om man blir mer/mindre lykkelig av å skille seg eller leve i ekteskap av varierende kvalitet er jo en helt annen.

 

At foreldre som er opptatt av å ta vare på egen lykke gir opp for lett og er de største egoistene var nytt for meg.

 

I mine øyne gir foreldre bare opp "for lett" når de ikke finner styrke til å bryte ut av destruktive forhold. Da gir de nemlig opp sin egen integritet og selvfølelse.

 

Og i mine øyne er de største egoistene de som kun klarer å se seg selv og ikke ser barna. å være opptatt av egen lykke betyr heldigvis ikke at man ikke er opptatt av barnas lykke i tillegg og det har derfor ingenting med egoisme å gjøre.