kjernefamilie

[Mamma med 2 små]

Når jeg leser her inne hvor mye barn sliter med steforeldre så forstår jeg ikke hvorfor man skiller seg så lett. Hvor ble det av og gjøre det beste for barna? Kjempe for familien og forholdet? Mange setter sin egen vilje og lykke foran barna. Helt forferdelig... Hva med å forstå at ikke alt er rosenrødt hele tiden og heller kjempe for familien og det man har? Mange egoistiske foreldre ja...

[Popelko]

Er enig med deg. Jeg skjønner at i noen tilfeller er brudd eneste utvei, men jeg synes det virker som mange gir opp lett.

[eaglebeagle]

Jeg kjenner ingen som har gitt opp lett. Selv jobbet jeg i 14 år før et brudd. Har i dag etablert en "ny" kjernefamilie, med snart fem barn. Her er alle barna like mye verdt, og jeg tror både bonusbarn og egne barn har det veldig godt med sine "nye" familier.

 

Utfordringer finner man i alle områder i livet, også samlivet. Jeg tror det er veldig få mennesker som bryter ut av en kjernefamilie av egoistiske årsaker. For de fleste handler det nettopp om barna, og når man bryter ut - er det kanskje nettopp fordi det ikke er noen kjerne.

 

Jeg synes det er en veldig "lettvint" uttalelse, om at "folk gir opp så lett". Det finnes sikkert mange eksempler på at folk gjør dårlige valg, også innen samlivet, men som en generell uttalelse på vegne av alle oss med et samlivsbrudd bak oss, synes jeg du bommer stygt.

[Mamma med 2 små]

Så lenge det ikke er vold eller misbruk i bildet så gir man opp for lett mener jeg. Ingen barn har godt av at familien brytes opp. Men mange finner jo på unnskyldninger for å forsvare at de bryter opp en familie og gjør det verre for barna....

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Så lenge det ikke er vold eller misbruk i bildet så gir man opp for lett mener jeg. Ingen barn har godt av at familien brytes opp. Men mange finner jo på unnskyldninger for å forsvare at de bryter opp en familie og gjør det verre for barna....

 

Hvordan mener du, eller vet du, at man gir opp for lett? Kan det være fordi folk ikke forteller om sin hverdag, sine prøvelser og sine forsøk, og at du derfor ikke vet?

Og hva mener du i såfall at man burde prøve og gjøre siden du mener at mange ikke prøver hardt eller godt nok?

[eaglebeagle]

Så lenge det ikke er vold eller misbruk i bildet så gir man opp for lett mener jeg. Ingen barn har godt av at familien brytes opp. Men mange finner jo på unnskyldninger for å forsvare at de bryter opp en familie og gjør det verre for barna....

Det må være godt å sitte på fasitløsningen for alle parforhold der ute - de gir opp for lett altså. "Folk finner på unnskyldinger for å forsvare et brudd" - i motsetning til deg tror jeg de fleste "folk" (inkludert meg selv) gjør alt for å få det til å fungere. Jeg tror heller ikke jeg er i en posisjon til å mene så mye om andres valg, uten å ha mer informasjon. Det er flott at du har det bra i ditt forhold, det unner jeg deg og alle andre.

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som "finner på unnskyldninger". Utad ga jeg opp, jeg prøvde ikke og jeg sier bare at vi passet ikke sammen.

 

Det folk ikke vet er at han jevnlig voldtok meg, at han snakket stygt til barna, at han var utro, at han slo og at han satte meg i gjeld.

 

Mulig at du forventer, og nesten vil kreve, at jeg burde fortelle dette til "gud og hvermann", men hvorfor i helvete skal jeg det??? Er det din sak hva som har skjedd i mitt forhold? Får du det bedre om du vet at jeg gikk fra mannen min fordi han holdt meg fast og presset en colaflaske opp i meg så jeg revnet?

Føler du virkelig at det er din sak?

 

Fy faen! Jeg blir så matt av slike som deg!! Kom deg ned fra hesten din og bruk hodet til noe mer enn et hattestativ!

[Mamma med 2 små]

Vet om mange som selv sier de gikk fordi de ikke var forelsket osv. Ja da gir man opp for lett. Ja vi har det bra nå, men har jaggu jobbet for det også i disse 10 årene. Opplevd utroskap i forholdet vårt, opplevd sykdom, kriser i økonomien og at følelser blir borte. Men vi har kjempet og jobbet oss gjennom alt, fordi vi er enige om at uansett hva problemet er, så jobber vi oss gjennom det isteden for å gå. Hva mener dere er grunn til å gå hvis man ser bort i fra vold og misbruk, som jeg mener er eneste grunnen til å gå.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Vet om mange som selv sier de gikk fordi de ikke var forelsket osv. Ja da gir man opp for lett. Ja vi har det bra nå, men har jaggu jobbet for det også i disse 10 årene. Opplevd utroskap i forholdet vårt, opplevd sykdom, kriser i økonomien og at følelser blir borte. Men vi har kjempet og jobbet oss gjennom alt, fordi vi er enige om at uansett hva problemet er, så jobber vi oss gjennom det isteden for å gå. Hva mener dere er grunn til å gå hvis man ser bort i fra vold og misbruk, som jeg mener er eneste grunnen til å gå.

 

Jeg mener at det er opp til den enkelte å avgjøre og hva andre gjør, eller ikke gjør, med sine forhold er ikke min sak. Det burde heller ikke være din.

[Anonym bruker]

Hvis du leser litt seriøs litteratur om barn og barns oppvekst, vil du ganske raskt se at det beste foreldrene kan gjøre for barna sine er å ta vare på seg selv. Enten de er i forhold eller ikke.

 

Altså er du i et forhold som er bra er det beste du kan gjøre for barna dine å leve ut denne lykken og ta vare på parforholdet og partneren.

 

Hvis du forblir i et forhold som er destruktivt "for barnas skyld" vil barna lide under ditt "offer". Barn som vokser opp med destruktive relasjoner i hjemmet vil vokse opp med å føle skyld overfor foreldrene fordi foreldrene blir pga barna. Stakkars barn, det er en tung bør å bære.

 

Så hvis du setter din egen lykke høyt på din agenda, vil du skape trygghet og harmoni i hjemmet. Da gjør du beste for dine barn. Uavhengig av hva slags sivilstatus du har.

[Mamma med 2 små]

Så kommer de som har opplevd vold og forsvarer seg. Er jo ikke de jeg mener, bruk hue selv du tenker jeg. Herregud.....

[Anonym bruker]

Så kommer de som har opplevd vold og forsvarer seg. Er jo ikke de jeg mener, bruk hue selv du tenker jeg. Herregud.....

 

Empati er ikke din sterkeste side! Poenget mitt er at utad er jeg jo en av dem som bare gir opp. Andre vet ikke hva jeg har opplevd. Kanskje du kjenner meg og bruker meg som eksempel på den som gir opp for lett?

 

Hva vet du egentlig om hva som skjer innenfor husets fire vegger i de forholdene du sier at folk bare gir opp??? Nå må du begynne å tenke litt her!

[eaglebeagle]

Jeg tror det blir en meningsløs diskusjon, for det blir også et definisjonsspørsmål hva som eks er "misbruk", det kan være så mangt og defineres ulikt ettesom hvilket erfaringsgrunnlag man har.

 

En har en vond historie som hun over, og det finnes tusenvis av andre historier, vonde og mindre vonde. For mitt vedkommende handlet det om total mangel på kommunikasjon, aggresjonsproblemer (ikke direkte fysisk vold) et for stort alkoholkonsum og manglende vilje til å ønske å gjøre noe med problemene. Jeg forsøkte i over 7 år å få min ektemann den gang til å gå i terapi, med eller uten meg, men han ville ikke. Jeg gikk selv, bare for å forsøke å forstå og holde ut.

 

Etter 14 år var det nok, skulle jeg og sønnen min ha noen mulighet til å leve et godt liv videre, måtte vi bort. Kun min nærmeste familie og terapeuten visste hvordan den lå an. Så, om du hadde sett meg med "dine øyne" - er jeg nok en av de som ga opp lett.

 

Det er så enormt mye du ikke vet når du uttaler deg som du gjør. Det vitner etter mitt syn om manglende evne til innlevelse og forståelse av at andre kan ha det annerledes enn deg. Det er supert at dere har jobbet dere gjennom vanskeligheter, det gjør de aller fleste av oss. Heldigvis.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Jeg syntes du er veldig dømmende i din utaelse. Det er ikke svart hvitt.

 

Jeg er også helt enig i at man skal prøve og gjøre alt man kan for å holde sammen, men jeg mener også at og følelsene er borte og det ikke er noe igjen av forholdet er det på tide og gå. Det er viktig at barna lærer og ser at foreldrene er lykkelige. Barn skjønner mye mer enn vi tror, om barnet vet foreldrene kun er sammen for barnets skyld gir dette et enormt ansvar å barnet noe som kan gi mye skyldfølelse senere!

 

Foreldrene fortjener også å være forelskede og lykkelige det tror jeg det er viktig for barnet og forstå slik at det selv ikke tilside setter seg selv helt den dagen barnet selv får en egen familie. Viktig å lære at alle fortjener å være lykkelige.

 

Det å bryte en familie er aldri en lett avgjørelse for noen, og vil alltid være fryktelig vondt for barnet, men jeg tror det er det beste i mange tilfeller. Viktig å prate masse med barnet og forklare årsaken til bruddet og at det aldri er barnets feil!

[Anonym bruker]

Det er klart man skal ta hensyn til barna, men de voksne har også rett til å strebe etter egen lykke.

Hvor lenge ville du at dine barn skulle måtte leve i et ulykkelig ekteskap?

[valkyrien]

Når jeg leser her inne hvor mye barn sliter med steforeldre så forstår jeg ikke hvorfor man skiller seg så lett. Hvor ble det av og gjøre det beste for barna? Kjempe for familien og forholdet? Mange setter sin egen vilje og lykke foran barna. Helt forferdelig... Hva med å forstå at ikke alt er rosenrødt hele tiden og heller kjempe for familien og det man har? Mange egoistiske foreldre ja...

 

Det er ikke det beste for barna at foreldre som ikke fungerer sammen på død og liv skal "holde sammen for barna". Mine foreldre gjorde det, og jeg hadde en elendig oppvekst i et utrygt hjem...

 

Det er bedre med to stabile hjem enn med ett ustabilt et, barn merker at ting ikke er som de skal.

 

Og før jeg får slengt i trynet at det sier jeg bare fordi jeg vil ha "lette" løsninger: Jeg er godt gift med barnefaren, og har tenkt å fortsette med det.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ofte ER det til barnas beste at foreldrene skiller seg.

 

Merkelig at det finnes så mange selvopptatte mennesker som ikke skjønner det?

[magica fra tryll]

Og noen ganger er det kanskje slik at "folk" forsvarer det å bli i et elendig forhold uten kjærlighet, gjennom å si at det er "best for barna". Når saken egentlig er at de er for feige til å gjøre noe med det.

[Gjest Heartbroken]

Jeg syntes du er veldig dømmende i din utaelse. Det er ikke svart hvitt.

 

Jeg er også helt enig i at man skal prøve og gjøre alt man kan for å holde sammen, men jeg mener også at og følelsene er borte og det ikke er noe igjen av forholdet er det på tide og gå. Det er viktig at barna lærer og ser at foreldrene er lykkelige. Barn skjønner mye mer enn vi tror, om barnet vet foreldrene kun er sammen for barnets skyld gir dette et enormt ansvar å barnet noe som kan gi mye skyldfølelse senere!

 

Foreldrene fortjener også å være forelskede og lykkelige det tror jeg det er viktig for barnet og forstå slik at det selv ikke tilside setter seg selv helt den dagen barnet selv får en egen familie. Viktig å lære at alle fortjener å være lykkelige.

 

Det å bryte en familie er aldri en lett avgjørelse for noen, og vil alltid være fryktelig vondt for barnet, men jeg tror det er det beste i mange tilfeller. Viktig å prate masse med barnet og forklare årsaken til bruddet og at det aldri er barnets feil!

 

Jeg er enig i mye av det du sier og tror at barn vil bære preg av å vokse opp i et ulykkelig hjem. Men når du sier at foreldre fortjener å være forelsket og lykkelige, tror jeg du har litt urealistisk syn på hva et samliv krever.

 

Om man skal leve sammen i mange år, helst hele livet, kan man ikke forvente å være lykkelig hele tiden. Livet går i bølgedaler, og (nå snakker jeg kun for meg og mitt forhold) vi har hatt lange perioder hvor vi slett ikke har vært "lykkelige", men vi har bitt tennene sammen og holdt ut. For det er faktisk det man må gjøre noen ganger. Holde ut og håpe på bedre tider

 

Hos oss har vi lykkes med dette, de gode tidene har alltid kommet tilbake, etter kortere og lengre perioder. Men om man etter en viss tid merker at dette ikke går seg til og man føler seg ulykkelig og ikke ser noe positivt med å fortsette, må man vurdere alternativet.

 

I mine øyne er det forskjell på å ikke være lykkelig og å være ulykkelig, om du skjønner hva jeg mener?

 

Og jeg tror at absolutt ingen klarer å holde på forelskelsen gjennom et langt samliv og det er når den blekner man ser om forholdet har livets rett

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Det heter seg vel strengt talt at NOEN gir opp for lett. I hele min omkrets av venner, familie og bekjente, så er det en del familiebrudd, og kun et minimalt fåtall av dem ga opp uten kamp, de fleste kjemper med nebb og klør for forholdet og familien.

 

Her har jeg og samboeren slitt en god del, først mistet vi to barn, noe som var beinhardt og holdt på å ta knekken på forholdet, vi sørget forskjellig,og startet å hate hverandre for at den andre parten ikke forsto vår sorg. Men vi kom oss gjennom det.

Han flørtet bevist med en annen kvinne i 3 uker, før han la det dødt og fortalte meg det. Det var et herk å komme over, men etter en stund var vi "plutserlig" videre.

Jeg hadde en periode hvor jeg avviste han totalt, taklet ikke være i samme rom som han engang, men vi kom oss over det.

Han flørtet med sin eks, jeg var på randen av å forlate han, men med litt hjelp utenifra, så var det overkommelig dette også.

 

De fleste vi kjenner har hatt det som oss, mange værre, og de har innsett at deres kamp om forholdet, slet på barna dems.

Det er ikke alltid det beste for barnet at foreldrene holder sammen, barn oppfatter mye, og kan bære en sorg over at foreldrene ikke har det godt.

 

Det er fin forskjell på det å være forelsket og å elske, det samme med å være lykkelig og ulykkelig, begge deler er der, men det er noe mellom der også.

[Anonym bruker]

Hvis du leser litt seriøs litteratur om barn og barns oppvekst, vil du ganske raskt se at det beste foreldrene kan gjøre for barna sine er å ta vare på seg selv. Enten de er i forhold eller ikke.

 

Altså er du i et forhold som er bra er det beste du kan gjøre for barna dine å leve ut denne lykken og ta vare på parforholdet og partneren.

 

Hvis du forblir i et forhold som er destruktivt "for barnas skyld" vil barna lide under ditt "offer". Barn som vokser opp med destruktive relasjoner i hjemmet vil vokse opp med å føle skyld overfor foreldrene fordi foreldrene blir pga barna. Stakkars barn, det er en tung bør å bære.

 

Så hvis du setter din egen lykke høyt på din agenda, vil du skape trygghet og harmoni i hjemmet. Da gjør du beste for dine barn. Uavhengig av hva slags sivilstatus du har.

 

Helt enig! Jeg vokste opp med foreldre som ikke hadde det bra sammen fra før jeg var født til jeg ble 18-20 år. Det gikk utover meg. Ingen av dem hadde særlig overskudd til oss, for konflikten dem i mellom tærte på. Jeg tror aldri min far slo mor, men det var mye psykisk misbruk. Tror det noen ganger også gikk andre veien... Far var av den særdeles gamle skolen der barn mest skulle ses og ikke høres, og han trodde på god gammeldags tukting. Jeg hørte aldri at de kranglet høyltt annet enn når mor skulle beskytte oss fra fars strenge oppdragelse (takk gud for at hun gikk i mellom!!). Men det var isende kulde dem i mellom som gikk innpå oss barna.

 

I dag har jeg svært få gode minner fra barndommen... Og jeg er overbevist om at jeg hadde hatt en lykkeligere og mer harmonisk barndom om de hadde skilt seg. I dag trekker jeg meg tilbake i eget forhold om jeg blir lei, frustrert og irritert. Jeg klarer ikke å uttrykke det jeg føler, eller hvorfor jeg føler det jeg gjør. Det er ødeleggende for mitt forhold... å fortelle hva man føler er egentlig den enkleste sak i verden, men fytte rakker'n så vanskelig det er for meg!!! For jeg stoler ikke på noen. Dette er bare 1 av flere ødeleggende faktorer som påvirker meg den dag i dag. Men jeg har en forståelsesfull mann, så jeg tror vi kommer oss igjennom dette også på sett og vis... Men om jeg noen gang vil kunne klare å leve upåvirket av oppveksten, det gjenstår å se. Og jeg er allerede halvveis i livet.

[Anonym bruker]

Vet om mange som selv sier de gikk fordi de ikke var forelsket osv. Ja da gir man opp for lett. Ja vi har det bra nå, men har jaggu jobbet for det også i disse 10 årene. Opplevd utroskap i forholdet vårt, opplevd sykdom, kriser i økonomien og at følelser blir borte. Men vi har kjempet og jobbet oss gjennom alt, fordi vi er enige om at uansett hva problemet er, så jobber vi oss gjennom det isteden for å gå. Hva mener dere er grunn til å gå hvis man ser bort i fra vold og misbruk, som jeg mener er eneste grunnen til å gå.

 

Heldigvis er det revnende likegyldig for andre hva du mener!

 

Jeg ville aldri blitt i et uheldig forhold bare fordi du ( og sikkert noen andre korttenkte mennesker synes at jeg ikke har grunn nok til å gå.. (jeg er forresten gift på 10. året, har 3 barn, og ingen planer om å gå fra min fantastiske mann!)

[LillaGorilla♥♥]

Så kommer de som har opplevd vold og forsvarer seg. Er jo ikke de jeg mener, bruk hue selv du tenker jeg. Herregud.....

 

 

Poenget er at du ikke VET om de har opplevd vold eller ikke. Det kan man nemlig ikke se på folk sånn helt automatisk.

 

Så om de forteller deg- og dermed lyver- at de går fordi de ikke er forelsket lenger, VET du ikke om det egentlig er fordi mannen er en jævel.

 

Det er ikke alle som rapporterer i detalj til gud og hvermann hva som egentlig er grunnen til at de drar.

[Mamma med 2 små]

Herregud for noen Svar. Snakk om å ikke kunne diskutere sakelig. Gudskjelov så kjemper hvertfall vi for det vi har. Å jeg vet at barna våre har lykkelige foreldre. Å de har en Pappa som gidder og bry seg. Ikke bortskjemte pappagutter som ikke gjør en dritt. De har også en mamma som ikke trenger å søke etter større lykke, men som faktisk er lykkelig med og setter pris på den familien hun har. Eneste grunnen til at skilsmisse statestikken skyter i været er egoistiske foreldre.

[Mamma med 2 små]

Herregud for noen Svar. Snakk om å ikke kunne diskutere sakelig. Gudskjelov så kjemper hvertfall vi for det vi har. Å jeg vet at barna våre har lykkelige foreldre. Å de har en Pappa som gidder og bry seg. Ikke bortskjemte pappagutter som ikke gjør en dritt. De har også en mamma som ikke trenger å søke etter større lykke, men som faktisk er lykkelig med og setter pris på den familien hun har. Eneste grunnen til at skilsmisse statestikken skyter i været er egoistiske foreldre.