50/50 deling... er det for barnets beste? eller foreldrenes egoisme?

[Anonym bruker]

Min venninnes foreldre ble skilt da hun var 16, og hun bodde én måned hos mora og én måned hos faren, til hun flyttet til et annet land for 18 åring.

 

Er slike "lange pauser" for store for små barn, eller er det en genial måte? Vet ingenting om dette selv, da jeg kjenner få skillsmissebarn og ikke er det selv...

 

Ville blitt mye mindre flytting i hvertfall, tenker jeg...

[Anonym bruker]

Unger er, som skilsmissebarnet i tråden her nevner, lojal til døden mot foreldrene sine og vil ALDRI innrømme at de f.eks trives best hos den ene, eller at de blir sliten av pendling.

 

"vurdere fortløpende" sier noen. Hvordan gjør du det? Hvordan måler du stressnivået hos ungene?

 

Som skilsmissebarnet sier så skulle hun ønske at foreldrene hadde valgt for henne, og latt henne ha langhelger hos den ene. Det er verdt å ha med seg! Flere og flere som har vokst opp med 50/50 advarer! Det er ikke det eneste tilfellet..

 

Jeg var selv skilsmissebarn og bodde fast hos mor 60 mil unna far. Heldigvis! Jeg hadde ett hjem, ett sett venner og en familie, pluss en pappa som jeg visste var glad i meg og som jeg var hos i skoleferier.

 

Foreldrene som påstår at det fungerer, mener jeg kaster blår i øynene på seg selv ved å ikke innse at ungene sliter. Man VIL ikke se. Berømmer mamman som "ga fra seg" hovedomsorgen til pappan av hensyn til barnet. Flere burde stoppe opp, før det er for sent!

 

Egoisme eller naivitet, kall det hva man vil..

[Anonym bruker]

Det er nå bevist at hvis man får 50/50 til å fungere, så ER det det aller beste for barna å ha like mye mor og far det.

Vi har nå til og med begynt å dømme 50/50 i rettsaker ang samvær.

 

Det der er 90-talls kunnskap! Tvert imot dømmes det mindre 50/50 nå enn før, fordi de som har vokst opp med ordningen har advart, og fagfolkene lyttet! Bevist? Nei, det er motbevist... Det er klart best for barnet å ha både mamma og pappa like mye, men når foreldrene ikke bor sammen så har foreldrene valgt dette og da må de ta konsekvensen. En av de bør tre tilbake og ha mindre daglig samvær for å skåne barna!

[Anonym bruker]

OJ... for en tråd det ble...

Jaja, folk mener forskjellig men det er vel også rett for alle barn takler ting - bosted osv forskjellig...

 

Selv angrer jeg litt og vet ikke helt hvordan jeg skal snu situasjonen eller om det er rett og gjøre om på 50/50 delingen vår.. men fikk maange svar og mange ting som må gjennomgås.

 

Takk for mye bra og mindre bra komentarer

 

Håper det blir til beste for gutten vår uansett hvordan det blir fremover, for det er hva jeg ønsker

[Anonym bruker]

Jeg har sett/fulgt to barn(ulike familier) gjennom deres oppvekst, som har hatt 50/50 fra de var ganske så små. Og begge har slitt og sliter med sitt(spesielt mye i oppførsel og oppmerksomhetsbehov) gjennom alle år.

 

Ikke sikkert foreldrene har tenkt over det, eller merker så mye, men det er rart at dette er fellestrekk, og at mange lærere generelt gir uttrykk for det samme med elever de vet har 50/50-deling hjemme.

 

Ja, det er en ego og foreldreorientert løsning. å "skylde" på at man mener det er barnets beste å se begge foreldre like mye, er bare en unskyldning funnet opp av nettopp foreldre.

 

Jeg kjenner personlig til ett sånt vellykket tilfelle. Men der var det foreldrene som flyttet ut og inn annenhver uke i alle år. Barna hadde da en base, og byttet på hvilken av foreldrene som var hjemme. Dette "barnet" er i dag voksen. Vil man strekke seg så langt, så kan jeg mer forstå at "barnets beste" ligger til grunn. Men å flytte barna hver uke, er bare idioti.

 

Man får jo bare håpe du blir skilt en dag, så denne problemstillingen kommer og tupper deg i ræva. Det er enkelt å synse om ting man ikke har vært borti selv. Enkelt å mene at om man selv blir skilt skal man gjøre alt perfekt og etter "boka". Noen klarer barn klarer 50/50 greit, andre ikke. å kalle foreldrene idioter er vel ganske idiotisk i seg selv...

 

Jeg er alene med større barn, jeg. Så jeg vet da noe om det...... hehehehe.. du gikk vel ut fra at jeg var godt gift, og med et håp om at mannen min kom til å være utro etterhvert

 

Og bare som et lite "legg på minnet" til mange. Jeg vokste opp med en far som jobbet ekstremt mye, og som vanligvis var borte hele ukene både dag og natt. Enkelte helger var "hellige", men da også var det ofte jobb. Ferie var det heller lite av, og den måtte omtrent skje ved å rømme landet, om hele familien(altså med pappa) skulle ha ferie sammen. Selvstendig næringsdrivende som slet seg helseløs. Jeg kan ikke si jeg savnet han i mitt daglige liv som barn. Ofte når jeg kom hjem fra skolen, så spurte jeg hvor pappa var(for det hendte han var hjemme på den tiden av døgnet, for så å reise igjen), og fikk som regel beskjeden om at han var der eller der på jobb. Gjorde ikke meg noe Og vi har god kontakt i dag, og foreldrene mine er fortsatt gift. Han er min gode pappa, selv om jeg omtrent ikke så han i oppveksten. Og jeg hadde mindre tid med han, enn hva de fedrene som bare har helgesamvær og det der, har med sine barn.

 

Så det å si at barn har så ekstremt behov for å ha kontakt med begge sine foreldre hele tiden, er faktisk ikke helt reelt.

 

Barn tenker ikke så i bokser som vi gjør. Jeg visste pappa var der, selv om jeg ikke var med han. Og slik er det også for de fleste skillsmissebarn. Telefon(det hadde ikke vi, for mobilen var ikke så vanlig på 70-tallet, altså) er en fin ting i dag, som gjør alt lett. Og samarbeider man, så er det da ikke noe i veien for felles oppmøte på det meste(?). Om vi foreldre ikke bor sammen, så er det ikke det samme som at man skal late som overfor barnet. For det er litt det 50/50 blir. Vi TROR barnet trenger det, men sånn er det ikke.

 

La barna ha ett barndomshjem.

 

Det er nå bevist at hvis man får 50/50 til å fungere, så ER det det aller beste for barna å ha like mye mor og far det.

Vi har nå til og med begynt å dømme 50/50 i rettsaker ang samvær.

 

Hvor er det bevist? Og hvilken rett i Norge har lov til å dømme delt bosted, når loven sier at de kun kan dømme ett fast bosted? Her må du komme med linker til det "beviset" ditt om at det er best, for det finner du ikke i gjengse regler eller lover i Norges rettssystem. Ei heller i anbefalinger fra eksperter på barn. Barneombudet er også mot det for barn som er små, så......

 

Og som sagt, så må man bo nærme og samarbeide godt for at 50/50 skal fungere. Og de foreldrene tar det ikke til retten......

 

Det er de virkelig kranglevorne og fiendene som vil såre den andre voksne som stort sett havner i retten. Og de slåss om hovedomsorgen, oftest for å såre eller skade den andre voksne. Ikke med barnas beste i tankene, ei heller det egentlige ønsket om å overta omsorgen eller ha barna mye. Om man hadde barnas beste i tankene, så hadde man føyet seg, gjort det man kunne UTEN å blande inn andre. Være der for barnet på barnets premisser, heter det vel. Og da utfra hva som er mulig, uten å krangle med den andre forelderen.

 

Dere som ikke har absolutt enighet med den andre forelderen, bør aldri tenke på 50/50. Og ei heller gi etter for press til å godta det. Se barna, og tenk hva du selv ville følt som liten, og bli sendt mellom to hjem, som liksom begge skulle være dine barndomshjem, hvor du skulle følt deg helt hjemme, mens begge hjemmene fikk kanskje nye barn etterhvert, som bodde der på heltid og virkelig følte de hadde et barndomshjem. Så blir du "pakken" som blir sendt hit og dit, uten virkelig rot noen av stedene. TENK, sier jeg bare!!!!

[Gjest Heartbroken]

Jeg hverken er eller har skilsmissebarn, og har , kanskje ikke "lov" å mene så mye, men jeg syns det er viktig å lytte til de som har vokst opp med denne samværsformen. Så og si alle jeg har hørt om mener at det blir en rotløs oppvekst og at de ønsker at foreldrene hadde valgt annerledes.

 

Til dere som sier at barna deres "velger" å ha det sånn: Hva tenker dere om at barn skal velge mellom foreldrene? Burde ikke det være et valg de skulle slippe og som de voksne tar ansvar for? Barn er lojale til det absurde, og prøver i det lengste å tilfredsstille mor og far.

[Anonym bruker]

Vi har nå til og med begynt å dømme 50/50 i rettsaker ang samvær.

 

Jøss, er det gjort endringer i barneloven siden 2010? Link?

[Anonym bruker]

For noen passer det og for andre ikke. Vi har 50/50 på to barn her i huset og det er ikke helt vellykket. Mor til barnet flyttet ut av skolekretsen, og da ble det ikke så greit lenger. Ungene kan ikke være med sine venner etter skoletid, siden de ikke orker å kjøre frem og tilbake hele tiden. Og de kommer seg ikke hjem til mor etter skolen, for buss dit går det ikke. Så de kommer som oftes hit etter skolen, men det er ikke så bra det heller for de kan jo ikke begynne å gjøre ting for de blir hentet etterhvert, ikke alltid det er nooen her siden vi jobber mest den uka de ikke er her.

Men de to barna vi har her som bor her fast, de merker også at den uka de andre ungene ikke er her blir veldig slitsom siden de kommer ofte før skolen starter, siden mor begynner så tidlig på jobb. Så kommer de etterskolen før de drar igjen. Vi kan ikke planlegge så veldig mye, for vi syns det blir feil å si de må være her alene også. Og ungene syns ikke det er noe gøy når de må dra eller de andre drar. Den uka er veldig slitsom for oss alle, veldig oppstykket.

 

Men når mor bodde i skolekretsen så fungerte 50/50 veldig bra. Ungene hadde sine venner i nærheten uansett hvem de var hos, de kunne sykle til den andre om de hadde glemt noe eller bare ville si hei. De kunne dra hjem etter skolen, hjem dit de skulle være.

nå er ingen av foreldrene villige til å gi fra seg noe samvær, så situasjonen er litt låst, men det er ikke en god løsning. Ungene syns det er veldig slitsomt, men de ønsker ikke å skuffe noen av foreldrene så de sier de vil være halvparten hos hver. Men til meg så får jeg en annen verson, hun eldste ønsker å bo her og hos mor annen hver helg. Men jeg kan ikke gå inn i den diskusjonen når hun ikke ønsker jeg gjør det, hun prater med meg for å få ut litt tanker og prøve å få noen råd. Vi har det veldig bra sammen, og hun kommer til meg når hun har problemer eller problemer med ting.

[Leirha]

Vi har hatt 50/50 deling på gutten som blir 15, siden han var 10 år.

Før det hadde vi vanlig samværs ordnin, hvor han var hos meg.. Fra han var 7 år var han mer hos far, og etterhvert byttet vi roller, så jeg hadde mer helgeorrdning. Det er mange grunner til det ble slik, men det var en god løsning, en stund. Til han ble eldre.

Da han ble 10 år ble det 50/50, med en uke hos hver av oss.

Dette var i samråd med gutten. Han øsnlet å prøve dette, pg vi ønsket å se hvordan dette gikk.

Han syns det var ok, men det var veldig mye styr for ham å "BO" i kofferter, å ble litt rotløs og ble litt vanskelig en periode. Tenk selv å ikke ha et fast hjem...

Da han var 12 år ble vi igjen enige i samråd med gutten, å prøve 14 dager i hvert hjem. Og den ordningen har vært veldig god.

Han har roet seg veldig.

 

MEN han har sagt at denne ordningen aldri hadde fungert for han om han hadde vært yngre.

 

Og DET tror jeg på.

 

Det er forskjell å gjøre dette med en 10 åring og en 2-3 åring. De blir lett rotløse, ingen fast hjem osv...

Foreldre må ta et skritt tilbake å se barna og ikke sine egen behov.

For som du sier, er det for forledre eller barna man gjør dette?

Er det en bjørnetjeneste for begge parter å dele 50/50?

[Anonym bruker]

Det finnes ikke ETT fasitsvar på hva som er best for ALLE barn. Det er viktig å huske. For noen kan det være best å være like mye hos mamma som hos pappa, mens for andre kan det være best å ha et "hovedhjem".

 

Jeg tror vi kommer til å se mye forskning på dette i årene framover.

Barna til alle oss som ikke bor sammen med den andre forelderen blir kanskje litt prøvekaniner og forskningsmateriale i årene som kommer.

Da jeg vokste opp var det uvanlig å ha skilte foreldre, mens det i dag er like normalt som å ha foreldre som bor sammen. Samfunnet har forandret seg vesentlig på noen tiår... Selv vokste jeg opp i et hjem med både mamma og pappa, mens mine egne barn ikke har begge foreldrene i samme hus. Det gjør at jeg synes det er vanskelig å sette meg inn i deres verden - jeg har jo INGEN erfaring med en sånn barndom selv...

 

Det har lenge vært en "trend" at barna skal bo like mye hos begge foreldrene. Dette holder på å snu litt nå og en del fagfolk har satt fokus på at 50/50 ikke alltid trenger å være det beste for barnet.

 

Det har også blitt åpnet for at rettsapparatet kan dømme 50/50-samvær i barnefordelingssaker. Når det er sagt, er det viktig å tillegge at det ennå ikke er avsagt en eneste dom med 50/50. Hvorfor? Jo, en 50/50-løsning krever at foreldrene har høy samarbeidsevne - og det har de neppe når saken er så konfliktfylt at den tas inn for rettsapparatet.

 

Familier, historier, samlivsbrudd, barn, mammaer, pappaer er forskjellige og derfor mener jeg at det ikke finnes et standard fasitsvar på hva som er det beste for barna når mamma og pappa ikke er kjærester lenger.

Det som er best for naboens barn kan være helt feil for mine barn...

 

Håpet må vel være at flere foreldre greier å sette fokus på nettopp BARNETS BESTE. Dessverre ser man ofte at de voksnes behov og ønsker kommer først...

 

Bare noen tanker fra meg på en fredag formiddag. God helg til alle! :-)

 

 

Hilsen meg med pulverkaffe i koppen

[Anonym bruker]

Jeg har ikke orket å lese alle tilbakemeldingene.

Men tenke jeg ville si noe jeg har erfart fra familievernkontoret når det gjelder delt bosted.

Det er foreldrene sitt ansvar å bestemme hvor barna skal bo. Det er Den faste trygge rammen rundt barna som foreldrene skal bestemme. Barn blir trygge av dette.

Så vil jeg svare litt på dette med 50 / 50, min erfaring fra barneverntjenesten, så anbefaler hvertfall ikke vi denne delingen med mindre foreldrene har et tilsvarende om ikke enda bedre samarbeid som da de bodde sammen. Det krever faktisk en hel del når man har denne type ordning.

Dessuten er det uansett viktig at samværet er fulgt av rutiner.

 

Alle er vi forskjellige, men man kan ikke skyve under en stol at barn er de som blir de største taperne i en skillsmisse / samlivsbrudd. Det kan føre med seg mange forskjellige problemstillinger. Derfor bør foreldre så godt de kan følge opp uansett hvilken ordning de har.

[Tauriel]

Noe jeg lurer på etter å ha lest tråden...

 

Dere med 50/50 deling som nesten er naboer, hvorfor bor ikke ungen fast hos en og kommer og går som den vil? Det må vel helst være barnets beste?

[Anonym bruker]

Noe jeg lurer på etter å ha lest tråden...

 

Dere med 50/50 deling som nesten er naboer, hvorfor bor ikke ungen fast hos en og kommer og går som den vil? Det må vel helst være barnets beste?

 

For vår del skyldes det bl.a henting og levering. De dagene jeg ikke har ungene jobber jeg ekstra, slik at jeg har mulighet til å hente tidligere de dagene jeg har dem.

 

Far er mye på reise, så det hadde ikke vært aktuelt at de hadde bodd fast hos han. Jeg bor alene og skulle ungene vært hos meg hver eneste natt hadde jeg aldri hatt muligheten til å gjøre noe utenfor husets vegger etter kl 20. Hadde jeg hatt mann/samboer hadde det stilt seg helt annerledes.

 

Vi har ikke 50/50, men 65/35 (eller hva det nå blir), men svarer likevel.