50/50 deling... er det for barnets beste? eller foreldrenes egoisme?

[Anonym bruker]

Du kan jo spørre hvilken som helst lærer hva de mener

 

Min mor er lærer på barneskolen og ser veldig godt og veldig ofte baksiden ved en 50/50 ordning.

En slik ordning kan fungere, men da må foreldrene ha et veldig godt samarbeid, kanskje enda bedre samarbeid enn foreldre som bor sammen har...Gjerne også bo i samme gate/nabolag.

 

De fleste jeg kjenner begynte med 50/50, men har gått tilbake til annenhver helg eller annenhver torsdag til søndag. I hvert fall de som setter barna foran seg selv.

Kjenner kun en familie der en 50/50 ordning tilsynelatende har fungert like godt for barnet som foreldrene.

 

Jeg vet i hvert fall selv at jeg hadde blitt sprø om jeg måtte skifte hjem, venner, rutiner, familie annenhver uke.

Så din mors mening representerer alle læreres mening?

Jeg er selv lærer på barneskolen, og er kontaktlærer i 4. klasse. Det er endel som har 50/50 ordning, og min erfaring er at det ikke er noe mer uheldig atferd hos de barna som bor like mye hos begge foreldre.

Barns atferdsproblemer kommer av helt andre ting enn boforhold.

[khm]

For det første svarer jeg på den jeg ser sist her. At Barnet skal bo fast mens foreldrene flytter...tror ikke bare fordi det er slitsomt nei. Veldig billig og bo her i oslo så selvfølgeli har man råd til sin egen leilighet, pluss halve "barneleiligheten"?? Håper ikke dette var ment seriøst for det hørtes bare snodig ut.

 

å at løsningen er egoistisk? Har iallefall denne løsningen med min datter, men det er nå fordi hun ønsker det selv, og føler seg veldig rolig med 2 hjem. Flere bekjente fra hjemplassen min som har samme løsningen der barna stortrives med at de får samme tiden med begge foreldrene.

Synes ikke dette har noen enkle løsninger, men synes det blir for lettvint å kalle foreldre egoistisk og sette seg selv opp som ekspert.

Da er det jo like lettvint for meg å si at så mange mødre er imot 50/50 fordi de vil ikke være så lenge uten barnet sitt, er jo like egoistisk det.

Jeg er ingen ekspert og dette fungerer utmerket for min, ikke dermed sagt at alle barn føler seg trygg med denne løsningen. Det er jo opp til foreldrene å få barnet til å føle seg trygt uansett hvor det er, og at man er prater om det så løsningen fungerer.

[*bolla pinnsvin*]

Ja, jeg mener at det er egoistisk. Å ha to hjem er ikke noe som noen av oss ville valgt for oss selv, men fordi to foreldre begge vil ha barnet like mye sÅ setter man egne ønsker over det som er best for barnet.

Jeg mener det er egoistisk Å sette barnet i en slik posisjon med to hjem og det Å mÅtte bytte hjem annehver uke, med kanskje lang reisevei, ulikt nabolag, andre kammerater osv. kun fordi det er best for vÅre ønsker og fordi vi som foreldre mener at det passer oss best.

 

Jeg mener at vi som foreldre bør sørge for at barna har det stabilt, har et fast hjem, har en fast ramme og at vi bør sørge for at barna slipper en tildels rotløs oppvekst som en "sigøyner i bag".

 

Foreldre som velger en slik løsning ser ofte kun seg selv, men ikke barnet og barnets behov.

 

Jeg er helt enig med deg i det med venner og sÅnt, men ikke i det med flyttingen. Man skal jo ha samvære uansett og det blir da ikke mindre flytting av en dag i uka og annenhver helg - det blir MER. SÅ den kjøper jeg ikke.

 

Jeg tror det er fullt ut mulig Å skape to gode og trygge hjem for barna selv om man er skilt, dersom det legges godt til rette for det (ref svaret mitt lenger opp). Og barn er forskjellige. Noen takler godt 50/50, andre ikke og da mÅ man ta hensyn til det.

 

Jeg vil si at det er stor forskjell pÅ det Å bo fast et sted og "besøke" den andre i helgen, og pÅ det Å skulle bo "fast" i to ulike hjem annenhver uke.

NÅr du har samværshelger, enten hos mor eller far, sÅ har du fortsatt et permanent hjem. Pendler man mellom to hjem sÅ har man aldri noen fast base som man kan kalle hjem i den forstand.

 

Jeg pÅstÅr ikke at det er umulig, men en slik løsning vil alltid komme av foreldres egoisme og ikke barnets behov for stabile, faste og trygge rammer.

 

Hva hvis man (som vi) bor 300 meter unna hverandre og er opptatt av at barna skal fÅ se begge foreldre like mye? Vi har foreløpig 60/40 og det funker helt fint, men ser ikke bort fra at vi kommer til Å endre pÅ dette etterhvert.

 

Er du skilt selv? Jeg tenkte nemlig akkurat slik du gjør før jeg ble det, at det mÅtte være fælt for barna, men vi som voksne har ingen indikasjon pÅ at ungene mistrives med ordningen. SÅ for vÅr del er det ikke egoisme som gjør det, men at barna skal ha like god "tilgang" pÅ oss voksne. Og, ja, man kan besøke hverandre pÅ dager som ikke er sine egne, men det Å være skilt i teorien og tenke at alt er sÅ enkelt og det Å være det i praksis er to vidt forskjellige ting.

 

Du trenger ikke rettferdiggjøre eller forklare hvorfor dere velger som dere gjør. Det er ikke min sak.

Jeg har ingen interesse av Å gÅ inn i deres private sfære eller Å diskutere deres private ordninger. Jeg svarer helt pÅ generelt grunnlag, for det Å skulle svare og ta standpunkt i hvert enkelt tilfelle krever langt mer informasjon, fra flere hold, enn det som skrives i et lite innlegg her pÅ Dib.

 

Det forstÅr jeg. Jeg prøver bare Å si at det som kan virke svært enkelt nÅr man ikke er skilt faktisk er ganske vanskelig nÅr man er det. Og vi tenker pÅ barnas beste. Faktisk tenker jeg veldig mye pÅ det og er veldig obs pÅ hvordan de har det. Da føles det litt sÅrt Å lese at man er egoistisk og tenker pÅ seg selv, for det føler jeg ikke at verken pappaen eller jeg gjør.

[Anonym bruker]

Du kan jo spørre hvilken som helst lærer hva de mener

 

Min mor er lærer på barneskolen og ser veldig godt og veldig ofte baksiden ved en 50/50 ordning.

En slik ordning kan fungere, men da må foreldrene ha et veldig godt samarbeid, kanskje enda bedre samarbeid enn foreldre som bor sammen har...Gjerne også bo i samme gate/nabolag.

 

De fleste jeg kjenner begynte med 50/50, men har gått tilbake til annenhver helg eller annenhver torsdag til søndag. I hvert fall de som setter barna foran seg selv.

Kjenner kun en familie der en 50/50 ordning tilsynelatende har fungert like godt for barnet som foreldrene.

 

Jeg vet i hvert fall selv at jeg hadde blitt sprø om jeg måtte skifte hjem, venner, rutiner, familie annenhver uke.

 

Barns atferdsproblemer kommer av helt andre ting enn boforhold.

 

Om du er lærer så burde du også vite at adfersproblemer og adferdsvansker er komplekst og at det så absolutt kan komme av boforhold. Det kan man også se på feks. studenter og voksne som kan utvikle adferdsproblemer pga. boforhold.

 

Det er mange ting som kan føre til adferdsproblemer og om 50/50-deling oppleves som vagabondering av barnet så kan det føre til endring eller forstyrrelser i adferden.

Det er kanskje kjent ped. som jeg regner med at dere lærte om i skolen.

[khm]

Er iallefall mange dømmende her inne skal sies, og mange hobby ped.! Altfor lett å slenge ut ting som egoisme på forum der du ikke trenger å si det oppi trynet til folk.

Får folk det til og dem trives med løsningen så hvorfor ikke være glad for demmes skyld. Eller er det bare meg som mann her som synes det!?

Endret 8. mars 2012 av khm

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Ja, jeg mener at det er egoistisk. Å ha to hjem er ikke noe som noen av oss ville valgt for oss selv, men fordi to foreldre begge vil ha barnet like mye sÅ setter man egne ønsker over det som er best for barnet.

Jeg mener det er egoistisk Å sette barnet i en slik posisjon med to hjem og det Å mÅtte bytte hjem annehver uke, med kanskje lang reisevei, ulikt nabolag, andre kammerater osv. kun fordi det er best for vÅre ønsker og fordi vi som foreldre mener at det passer oss best.

 

Jeg mener at vi som foreldre bør sørge for at barna har det stabilt, har et fast hjem, har en fast ramme og at vi bør sørge for at barna slipper en tildels rotløs oppvekst som en "sigøyner i bag".

 

Foreldre som velger en slik løsning ser ofte kun seg selv, men ikke barnet og barnets behov.

 

Jeg er helt enig med deg i det med venner og sÅnt, men ikke i det med flyttingen. Man skal jo ha samvære uansett og det blir da ikke mindre flytting av en dag i uka og annenhver helg - det blir MER. SÅ den kjøper jeg ikke.

 

Jeg tror det er fullt ut mulig Å skape to gode og trygge hjem for barna selv om man er skilt, dersom det legges godt til rette for det (ref svaret mitt lenger opp). Og barn er forskjellige. Noen takler godt 50/50, andre ikke og da mÅ man ta hensyn til det.

 

Jeg vil si at det er stor forskjell pÅ det Å bo fast et sted og "besøke" den andre i helgen, og pÅ det Å skulle bo "fast" i to ulike hjem annenhver uke.

NÅr du har samværshelger, enten hos mor eller far, sÅ har du fortsatt et permanent hjem. Pendler man mellom to hjem sÅ har man aldri noen fast base som man kan kalle hjem i den forstand.

 

Jeg pÅstÅr ikke at det er umulig, men en slik løsning vil alltid komme av foreldres egoisme og ikke barnets behov for stabile, faste og trygge rammer.

 

Hva hvis man (som vi) bor 300 meter unna hverandre og er opptatt av at barna skal fÅ se begge foreldre like mye? Vi har foreløpig 60/40 og det funker helt fint, men ser ikke bort fra at vi kommer til Å endre pÅ dette etterhvert.

 

Er du skilt selv? Jeg tenkte nemlig akkurat slik du gjør før jeg ble det, at det mÅtte være fælt for barna, men vi som voksne har ingen indikasjon pÅ at ungene mistrives med ordningen. SÅ for vÅr del er det ikke egoisme som gjør det, men at barna skal ha like god "tilgang" pÅ oss voksne. Og, ja, man kan besøke hverandre pÅ dager som ikke er sine egne, men det Å være skilt i teorien og tenke at alt er sÅ enkelt og det Å være det i praksis er to vidt forskjellige ting.

 

Du trenger ikke rettferdiggjøre eller forklare hvorfor dere velger som dere gjør. Det er ikke min sak.

Jeg har ingen interesse av Å gÅ inn i deres private sfære eller Å diskutere deres private ordninger. Jeg svarer helt pÅ generelt grunnlag, for det Å skulle svare og ta standpunkt i hvert enkelt tilfelle krever langt mer informasjon, fra flere hold, enn det som skrives i et lite innlegg her pÅ Dib.

 

Det forstÅr jeg. Jeg prøver bare Å si at det som kan virke svært enkelt nÅr man ikke er skilt faktisk er ganske vanskelig nÅr man er det. Og vi tenker pÅ barnas beste. Faktisk tenker jeg veldig mye pÅ det og er veldig obs pÅ hvordan de har det. Da føles det litt sÅrt Å lese at man er egoistisk og tenker pÅ seg selv, for det føler jeg ikke at verken pappaen eller jeg gjør.

 

Var ikke meningen Å sÅre deg, men det er nÅ engang min mening. For om man spør seg selv helt ærlig om hvorfor man velger slike løsninger sÅ er svaret langt oftere fordi "jeg ønsker det", "fordi det passer oss best" (oss = mor og far) og mindre "fordi det er best for barnet" fordi de fleste vet at det aldri er best for noen Å ha to hjem. Jeg ønsker ikke det, du ønsker ikke det, far ønsker ikke det, sÅ hvorfor skal barn ønske seg det? Og er det slik at barna ønsker seg det eller er det fordi de ikke vet om noe annet fordi vi som foreldre velger det for dem fordi det passer oss selv best?

 

Om man feks. trekker paralellen til pendlere og hva folk som er ukependlere tenker om den situasjonen de er i sÅ kan man kanskje tenke seg hvordan det mÅ oppleves for et barn Å konstant pendle mellom to hjem.

[Anonym bruker]

Du kan jo spørre hvilken som helst lærer hva de mener

 

Min mor er lærer på barneskolen og ser veldig godt og veldig ofte baksiden ved en 50/50 ordning.

En slik ordning kan fungere, men da må foreldrene ha et veldig godt samarbeid, kanskje enda bedre samarbeid enn foreldre som bor sammen har...Gjerne også bo i samme gate/nabolag.

 

De fleste jeg kjenner begynte med 50/50, men har gått tilbake til annenhver helg eller annenhver torsdag til søndag. I hvert fall de som setter barna foran seg selv.

Kjenner kun en familie der en 50/50 ordning tilsynelatende har fungert like godt for barnet som foreldrene.

 

Jeg vet i hvert fall selv at jeg hadde blitt sprø om jeg måtte skifte hjem, venner, rutiner, familie annenhver uke.

 

Barns atferdsproblemer kommer av helt andre ting enn boforhold.

 

Om du er lærer så burde du også vite at adfersproblemer og adferdsvansker er komplekst og at det så absolutt kan komme av boforhold. Det kan man også se på feks. studenter og voksne som kan utvikle adferdsproblemer pga. boforhold.

 

Det er mange ting som kan føre til adferdsproblemer og om 50/50-deling oppleves som vagabondering av barnet så kan det føre til endring eller forstyrrelser i adferden.

Det er kanskje kjent ped. som jeg regner med at dere lærte om i skolen.

Så du mener at arferdsproblemer kommer som et resultat av at foreldrene har 50/ 50 deling?

Og ja, jeg er fullstendig klar over at atferdsproblemer er sammensatt og har flere årsaker.

Men jeg er lei av at man generaliserer og legger årsaken til boforhold. Min erfaring er at dersom er barn med atferdsproblemer bor 50/50 hos foreldrene så er det så enkelt å skylde på boforhold og glemme andre ting. Man henger seg opp at løsningen blir en endring av samværet, og ser ikke at det kan være andre ting som ligger til grunn.

[Anonym bruker]

Er iallefall mange dømmende her inne skal sies, og mange hobby ped.! Altfor lett å slenge ut ting som egoisme på forum der du ikke trenger å si det oppi trynet til folk.

Får folk det til og dem trives med løsningen så hvorfor ikke være glad for demmes skyld. Eller er det bare meg som mann her som synes det!?

 

Hobbyped. og hobbyped. Vel, jeg er barnevernsped. så jeg er litt mer enn bare på hobbybasis og jeg mente ikke noe om dette spesielt, det var kun et svar til læreren lengre opp at hun burde vite litt mer ang. adferdsproblemer.

 

#29

[Anonym bruker]

Du kan jo spørre hvilken som helst lærer hva de mener

 

Min mor er lærer på barneskolen og ser veldig godt og veldig ofte baksiden ved en 50/50 ordning.

En slik ordning kan fungere, men da må foreldrene ha et veldig godt samarbeid, kanskje enda bedre samarbeid enn foreldre som bor sammen har...Gjerne også bo i samme gate/nabolag.

 

De fleste jeg kjenner begynte med 50/50, men har gått tilbake til annenhver helg eller annenhver torsdag til søndag. I hvert fall de som setter barna foran seg selv.

Kjenner kun en familie der en 50/50 ordning tilsynelatende har fungert like godt for barnet som foreldrene.

 

Jeg vet i hvert fall selv at jeg hadde blitt sprø om jeg måtte skifte hjem, venner, rutiner, familie annenhver uke.

 

Barns atferdsproblemer kommer av helt andre ting enn boforhold.

 

Om du er lærer så burde du også vite at adfersproblemer og adferdsvansker er komplekst og at det så absolutt kan komme av boforhold. Det kan man også se på feks. studenter og voksne som kan utvikle adferdsproblemer pga. boforhold.

 

Det er mange ting som kan føre til adferdsproblemer og om 50/50-deling oppleves som vagabondering av barnet så kan det føre til endring eller forstyrrelser i adferden.

Det er kanskje kjent ped. som jeg regner med at dere lærte om i skolen.

Så du mener at arferdsproblemer kommer som et resultat av at foreldrene har 50/ 50 deling?

Og ja, jeg er fullstendig klar over at atferdsproblemer er sammensatt og har flere årsaker.

Men jeg er lei av at man generaliserer og legger årsaken til boforhold. Min erfaring er at dersom er barn med atferdsproblemer bor 50/50 hos foreldrene så er det så enkelt å skylde på boforhold og glemme andre ting. Man henger seg opp at løsningen blir en endring av samværet, og ser ikke at det kan være andre ting som ligger til grunn.

 

Klart at et barn kan få adferdsproblemer av en slik deling dersom barnet opplever dette som stressende, som rotløst, som vagabondering osv.

 

Vi vet ikke hva som kan utløse slike problemer hos det enkelte barn og hva det enkelte barnh kan takle så det å si at bosted ikke har noe å si er direkte kunnskapsløst.

Bosted, nabolag og familieforhold har mye å si. Bare det å feks. ha manglende samvær med far eller det å ha en mor som jobber for mye kan være en utløsende faktor.

 

Løsningen vil alltid ligge i endringer.

[holahopp]

Er iallefall mange dømmende her inne skal sies, og mange hobby ped.! Altfor lett å slenge ut ting som egoisme på forum der du ikke trenger å si det oppi trynet til folk.

Får folk det til og dem trives med løsningen så hvorfor ikke være glad for demmes skyld. Eller er det bare meg som mann her som synes det!?

 

grunnen til jeg er imot 50/50 er at jeg var ett 50/50 barn. Sa til foreldrene mine jeg trivdes for å ikke skuffe noen av dem pga lojalitet til begge. Ville ikke skuffe noen. Men det er tenker på idag er 28 er at jeg kunne ønske jeg hadde ett fast hjem og hadde langhelger hos den andre. Det var greit de første åra for da var det nytt og spennende. Hadde jo to rom..men det tok på og det tar fremdeles på.

Ett barn kan ikke velge mellom foreldrene sine.

 

Og det er ikke egoisme av enten mor eller far at de prøver at barnet bor mest hos seg for tror det vil gagne barnet etterhvert.

[khm]

Er iallefall mange dømmende her inne skal sies, og mange hobby ped.! Altfor lett å slenge ut ting som egoisme på forum der du ikke trenger å si det oppi trynet til folk.

Får folk det til og dem trives med løsningen så hvorfor ikke være glad for demmes skyld. Eller er det bare meg som mann her som synes det!?

 

Hobbyped. og hobbyped. Vel, jeg er barnevernsped. så jeg er litt mer enn bare på hobbybasis og jeg mente ikke noe om dette spesielt, det var kun et svar til læreren lengre opp at hun burde vite litt mer ang. adferdsproblemer.

 

#29

Hehe, var ikke ment til deg personlig da, men litt på generelt grunnlag. Så faktisk ikke det du svarte engang

[Anonym bruker]

Er iallefall mange dømmende her inne skal sies, og mange hobby ped.! Altfor lett å slenge ut ting som egoisme på forum der du ikke trenger å si det oppi trynet til folk.

Får folk det til og dem trives med løsningen så hvorfor ikke være glad for demmes skyld. Eller er det bare meg som mann her som synes det!?

Hvis du leser spørsmålet i HI så er jo spørsmålet om man mener det er foreldrenes egoisme.

Da må vel folk få si sin mening uten at du skal bli så provosert å kalle folk for hobbyped.?

Vi har selv 50/50 deling, men jeg må akseptere at andre ser på det som foreldrenes egoisme. Man er forskjellig og har forskjellig erfaring. Ingen vet hvordan vi har det og hvordan ting fungerer for oss så jeg lar meg ikke provosere at hva andre måtte mene om vår løsning.

[*bolla pinnsvin*]

Ja, jeg mener at det er egoistisk. Å ha to hjem er ikke noe som noen av oss ville valgt for oss selv, men fordi to foreldre begge vil ha barnet like mye sÅ setter man egne ønsker over det som er best for barnet.

Jeg mener det er egoistisk Å sette barnet i en slik posisjon med to hjem og det Å mÅtte bytte hjem annehver uke, med kanskje lang reisevei, ulikt nabolag, andre kammerater osv. kun fordi det er best for vÅre ønsker og fordi vi som foreldre mener at det passer oss best.

 

Jeg mener at vi som foreldre bør sørge for at barna har det stabilt, har et fast hjem, har en fast ramme og at vi bør sørge for at barna slipper en tildels rotløs oppvekst som en "sigøyner i bag".

 

Foreldre som velger en slik løsning ser ofte kun seg selv, men ikke barnet og barnets behov.

 

Jeg er helt enig med deg i det med venner og sÅnt, men ikke i det med flyttingen. Man skal jo ha samvære uansett og det blir da ikke mindre flytting av en dag i uka og annenhver helg - det blir MER. SÅ den kjøper jeg ikke.

 

Jeg tror det er fullt ut mulig Å skape to gode og trygge hjem for barna selv om man er skilt, dersom det legges godt til rette for det (ref svaret mitt lenger opp). Og barn er forskjellige. Noen takler godt 50/50, andre ikke og da mÅ man ta hensyn til det.

 

Jeg vil si at det er stor forskjell pÅ det Å bo fast et sted og "besøke" den andre i helgen, og pÅ det Å skulle bo "fast" i to ulike hjem annenhver uke.

NÅr du har samværshelger, enten hos mor eller far, sÅ har du fortsatt et permanent hjem. Pendler man mellom to hjem sÅ har man aldri noen fast base som man kan kalle hjem i den forstand.

 

Jeg pÅstÅr ikke at det er umulig, men en slik løsning vil alltid komme av foreldres egoisme og ikke barnets behov for stabile, faste og trygge rammer.

 

Hva hvis man (som vi) bor 300 meter unna hverandre og er opptatt av at barna skal fÅ se begge foreldre like mye? Vi har foreløpig 60/40 og det funker helt fint, men ser ikke bort fra at vi kommer til Å endre pÅ dette etterhvert.

 

Er du skilt selv? Jeg tenkte nemlig akkurat slik du gjør før jeg ble det, at det mÅtte være fælt for barna, men vi som voksne har ingen indikasjon pÅ at ungene mistrives med ordningen. SÅ for vÅr del er det ikke egoisme som gjør det, men at barna skal ha like god "tilgang" pÅ oss voksne. Og, ja, man kan besøke hverandre pÅ dager som ikke er sine egne, men det Å være skilt i teorien og tenke at alt er sÅ enkelt og det Å være det i praksis er to vidt forskjellige ting.

 

Du trenger ikke rettferdiggjøre eller forklare hvorfor dere velger som dere gjør. Det er ikke min sak.

Jeg har ingen interesse av Å gÅ inn i deres private sfære eller Å diskutere deres private ordninger. Jeg svarer helt pÅ generelt grunnlag, for det Å skulle svare og ta standpunkt i hvert enkelt tilfelle krever langt mer informasjon, fra flere hold, enn det som skrives i et lite innlegg her pÅ Dib.

 

Det forstÅr jeg. Jeg prøver bare Å si at det som kan virke svært enkelt nÅr man ikke er skilt faktisk er ganske vanskelig nÅr man er det. Og vi tenker pÅ barnas beste. Faktisk tenker jeg veldig mye pÅ det og er veldig obs pÅ hvordan de har det. Da føles det litt sÅrt Å lese at man er egoistisk og tenker pÅ seg selv, for det føler jeg ikke at verken pappaen eller jeg gjør.

 

Var ikke meningen Å sÅre deg, men det er nÅ engang min mening. For om man spør seg selv helt ærlig om hvorfor man velger slike løsninger sÅ er svaret langt oftere fordi "jeg ønsker det", "fordi det passer oss best" (oss = mor og far) og mindre "fordi det er best for barnet" fordi de fleste vet at det aldri er best for noen Å ha to hjem. Jeg ønsker ikke det, du ønsker ikke det, far ønsker ikke det, sÅ hvorfor skal barn ønske seg det? Og er det slik at barna ønsker seg det eller er det fordi de ikke vet om noe annet fordi vi som foreldre velger det for dem fordi det passer oss selv best?

 

Om man feks. trekker paralellen til pendlere og hva folk som er ukependlere tenker om den situasjonen de er i sÅ kan man kanskje tenke seg hvordan det mÅ oppleves for et barn Å konstant pendle mellom to hjem.

 

Selvsagt ser jeg det med pendlingen. Men vi har veid det Å fÅ se begge foreldre tilnærmelsesvis like mye som et tyngre argument. Om ungene viser tegn pÅ at det er slitsomt, sÅ fÅr vi heller gjøre noe med ordningen.

 

Det er bare det Å avfeie en 50/50-ordning med at det er bunner i foreldres egoisme som jeg reagerer pÅ. Jeg vil tro de aller fleste av oss som er skilt slites mellom vÅre egne behov for Å se barna mye og de at de har rett pÅ den andre forelderen ogsÅ. Jeg vil fakisk tro at jeg tenker mer pÅ hva som er barnas beste enn det foreldre som bor sammen gjør. Det er noe som opptar meg hele tiden og som mÅ vurderes fortløpende.

[Anonym bruker]

Du kan jo spørre hvilken som helst lærer hva de mener

 

Min mor er lærer på barneskolen og ser veldig godt og veldig ofte baksiden ved en 50/50 ordning.

En slik ordning kan fungere, men da må foreldrene ha et veldig godt samarbeid, kanskje enda bedre samarbeid enn foreldre som bor sammen har...Gjerne også bo i samme gate/nabolag.

 

De fleste jeg kjenner begynte med 50/50, men har gått tilbake til annenhver helg eller annenhver torsdag til søndag. I hvert fall de som setter barna foran seg selv.

Kjenner kun en familie der en 50/50 ordning tilsynelatende har fungert like godt for barnet som foreldrene.

 

Jeg vet i hvert fall selv at jeg hadde blitt sprø om jeg måtte skifte hjem, venner, rutiner, familie annenhver uke.

 

Barns atferdsproblemer kommer av helt andre ting enn boforhold.

 

Om du er lærer så burde du også vite at adfersproblemer og adferdsvansker er komplekst og at det så absolutt kan komme av boforhold. Det kan man også se på feks. studenter og voksne som kan utvikle adferdsproblemer pga. boforhold.

 

Det er mange ting som kan føre til adferdsproblemer og om 50/50-deling oppleves som vagabondering av barnet så kan det føre til endring eller forstyrrelser i adferden.

Det er kanskje kjent ped. som jeg regner med at dere lærte om i skolen.

Så du mener at arferdsproblemer kommer som et resultat av at foreldrene har 50/ 50 deling?

Og ja, jeg er fullstendig klar over at atferdsproblemer er sammensatt og har flere årsaker.

Men jeg er lei av at man generaliserer og legger årsaken til boforhold. Min erfaring er at dersom er barn med atferdsproblemer bor 50/50 hos foreldrene så er det så enkelt å skylde på boforhold og glemme andre ting. Man henger seg opp at løsningen blir en endring av samværet, og ser ikke at det kan være andre ting som ligger til grunn.

 

Klart at et barn kan få adferdsproblemer av en slik deling dersom barnet opplever dette som stressende, som rotløst, som vagabondering osv.

 

Vi vet ikke hva som kan utløse slike problemer hos det enkelte barn og hva det enkelte barnh kan takle så det å si at bosted ikke har noe å si er direkte kunnskapsløst.

Bosted, nabolag og familieforhold har mye å si. Bare det å feks. ha manglende samvær med far eller det å ha en mor som jobber for mye kan være en utløsende faktor.

 

Løsningen vil alltid ligge i endringer.

Jeg er tydeligvis uklar.

- jeg har aldri ment at barn ikke kan få atferdsproblemer av boforhold, men jeg mener at boforholdene sjelden er årsaken alene.

- videre har jeg heller aldri ment at bosted aldri har noe å si. Jeg mener at det ikke alltid er endring av boforhold som kan være løsningen. Det kan være andre faktorer enn boforhold som kan endres.

 

Det er tydelig at jeg ikke er flink nok til å få frem det jeg mener. Forøvrig så synes jeg det er greit og kunne diskutere uten å sette tvil til hva man har lært på skolen og kalle andre kunnskapsløs. At jeg har andre meninger og erfaringer enn deg betyr ikke at jeg er en dårlig pedagog eller mangler kunnskap!

[khm]

Er iallefall mange dømmende her inne skal sies, og mange hobby ped.! Altfor lett å slenge ut ting som egoisme på forum der du ikke trenger å si det oppi trynet til folk.

Får folk det til og dem trives med løsningen så hvorfor ikke være glad for demmes skyld. Eller er det bare meg som mann her som synes det!?

Hvis du leser spørsmålet i HI så er jo spørsmålet om man mener det er foreldrenes egoisme.

Da må vel folk få si sin mening uten at du skal bli så provosert å kalle folk for hobbyped.?

Vi har selv 50/50 deling, men jeg må akseptere at andre ser på det som foreldrenes egoisme. Man er forskjellig og har forskjellig erfaring. Ingen vet hvordan vi har det og hvordan ting fungerer for oss så jeg lar meg ikke provosere at hva andre måtte mene om vår løsning.

provosert? Man blir da provosert når mange går og mener at vi som har 50/50 er egoister. Da synes jeg det er i min rett og si at mange gjetter her uten å vite hvordan det er for hver familie. Jeg har sagt det går bra for oss, da skjønner jeg ikke poenget med å komme og si at det ikke er bra for noen, at det bare er egoisme.

Da synes jeg det er mange som leker hobby ped ja! Rett å slett fordi mange ikke har den problem situasjon og svarer veldig kjapt å dømmende ifølge min mening om hva som er det beste for ALLE barn. Ja de er i sin fulle rett til å si at det er egoisme, siden Hi startet med om man er det eller ikke. Men mener det heller skulle vært spurt hva man synes om ordningen. For er man trygg på seg selv og barnet handler ikke 50/50 om egoisme.

[Anonym bruker]

Dere som har 50/50 og mener det går greit, var dere skilsmissebarn selv og var 50/50?

 

Jeg husker da foreldrene min valgte 50/50 og selvfølgelig ville jeg jo være hos begge, men kunne ønske den dag idag at de ikke gjorde det. Fikk aldri roen...har fremdeles ikke roen. Bodde konstant i en koffert...greit nok at når barna er små at de har 2 sett med klær, men på ett elelr annet tidspunkt så vil man ikke det lenger.

 

Så jeg mener det er bare egoistisk av foreldrene.

Nei, jeg er ikke skilsmisse barn. Våre barn har 50/50, de er like avhengige av mamman og pappan sin. Hvem kan da bestemme at barna skal bo kun til den ene lenger enn til den andre?!?

Vi bor 7 min unna hverandre, har samme syn på oppdragelse, og har samme skolekrets.

Det hadde vært fryktelig for guttene våre om jeg hadde sagt: Desverre, du får ikke til pappa hele neste uke, for nå bor du mest til mamma! Eller omvendt.

Min mening er at det er egoistisk av foreldrene å IKKE ha 50/50 hvis de bor nære, og samarbeider bra.

[Anonym bruker]

Er iallefall mange dømmende her inne skal sies, og mange hobby ped.! Altfor lett å slenge ut ting som egoisme på forum der du ikke trenger å si det oppi trynet til folk.

Får folk det til og dem trives med løsningen så hvorfor ikke være glad for demmes skyld. Eller er det bare meg som mann her som synes det!?

Hvis du leser spørsmålet i HI så er jo spørsmålet om man mener det er foreldrenes egoisme.

Da må vel folk få si sin mening uten at du skal bli så provosert å kalle folk for hobbyped.?

Vi har selv 50/50 deling, men jeg må akseptere at andre ser på det som foreldrenes egoisme. Man er forskjellig og har forskjellig erfaring. Ingen vet hvordan vi har det og hvordan ting fungerer for oss så jeg lar meg ikke provosere at hva andre måtte mene om vår løsning.

provosert? Man blir da provosert når mange går og mener at vi som har 50/50 er egoister. Da synes jeg det er i min rett og si at mange gjetter her uten å vite hvordan det er for hver familie. Jeg har sagt det går bra for oss, da skjønner jeg ikke poenget med å komme og si at det ikke er bra for noen, at det bare er egoisme.

Da synes jeg det er mange som leker hobby ped ja! Rett å slett fordi mange ikke har den problem situasjon og svarer veldig kjapt å dømmende ifølge min mening om hva som er det beste for ALLE barn. Ja de er i sin fulle rett til å si at det er egoisme, siden Hi startet med om man er det eller ikke. Men mener det heller skulle vært spurt hva man synes om ordningen. For er man trygg på seg selv og barnet handler ikke 50/50 om egoisme.

Hvorfor være så opptatt av hva andre mener dersom du er så trygg på at det er dette som er best for deg og din familie?

Dersom dere er fornøyd og trives med ordningen så er det vel bare " å hoppe og drite i" hva andre måtte mene om den.

Må jo være bortkastet energi å bli provosert over at andre mener noe om en ordning dere er strålende fornøyd med?

[Mrs Smith]

Har selv 50/50 deling på guttungen, og angrer bittert på det valget. Vi begge ville ha han like mye, og guttungen må flytte på seg ofte. Egotrippen til oss foreldre mener nå jeg!

 

Hva mener dere???

 

 

Som med alt annet så fungerer det i noen tilfeller, mens i andre, så burde foreldrene lagt til side sin egen egoisme og satt barna først.

Bidragsproblematikk og ønske om å ha barna like mye settes foran barnas behov, i mange tilfeller.

 

Geografi har mye å si. Bor foreldrene veldig nærme og barna beholder vennekrets og nærmijø uansett i hvilket hjem de bor, så er det positivt.

Det forutsettes selvfølgelig at foreldrene er på talefot og enes

ovenfor barna. Ingen konflikter ved henting osv.

 

I andre tilfeller så skaper denne skiftingen av hjem utrygge og ulykkelige barn. Barn er forskjellige ! Noen takler ting bedre enn andre, og det mener jeg ikke alltid foreldrene innser, igjen egne behov før barnas.

[khm]

Er iallefall mange dømmende her inne skal sies, og mange hobby ped.! Altfor lett å slenge ut ting som egoisme på forum der du ikke trenger å si det oppi trynet til folk.

Får folk det til og dem trives med løsningen så hvorfor ikke være glad for demmes skyld. Eller er det bare meg som mann her som synes det!?

Hvis du leser spørsmålet i HI så er jo spørsmålet om man mener det er foreldrenes egoisme.

Da må vel folk få si sin mening uten at du skal bli så provosert å kalle folk for hobbyped.?

Vi har selv 50/50 deling, men jeg må akseptere at andre ser på det som foreldrenes egoisme. Man er forskjellig og har forskjellig erfaring. Ingen vet hvordan vi har det og hvordan ting fungerer for oss så jeg lar meg ikke provosere at hva andre måtte mene om vår løsning.

provosert? Man blir da provosert når mange går og mener at vi som har 50/50 er egoister. Da synes jeg det er i min rett og si at mange gjetter her uten å vite hvordan det er for hver familie. Jeg har sagt det går bra for oss, da skjønner jeg ikke poenget med å komme og si at det ikke er bra for noen, at det bare er egoisme.

Da synes jeg det er mange som leker hobby ped ja! Rett å slett fordi mange ikke har den problem situasjon og svarer veldig kjapt å dømmende ifølge min mening om hva som er det beste for ALLE barn. Ja de er i sin fulle rett til å si at det er egoisme, siden Hi startet med om man er det eller ikke. Men mener det heller skulle vært spurt hva man synes om ordningen. For er man trygg på seg selv og barnet handler ikke 50/50 om egoisme.

Hvorfor være så opptatt av hva andre mener dersom du er så trygg på at det er dette som er best for deg og din familie?

Dersom dere er fornøyd og trives med ordningen så er det vel bare " å hoppe og drite i" hva andre måtte mene om den.

Må jo være bortkastet energi å bli provosert over at andre mener noe om en ordning dere er strålende fornøyd med?

Trodde da jeg var her inne for å skrive og diskutere da. Da sier jeg meningene mine, og avåtil blir man provosert av noe noen sier, er ikke det ganske naturlig da?

Er jo det som er noe av det artige med det, hadde vært kjedelig om alle skulle vært enig

[Anonym bruker]

Jeg har sett/fulgt to barn(ulike familier) gjennom deres oppvekst, som har hatt 50/50 fra de var ganske så små. Og begge har slitt og sliter med sitt(spesielt mye i oppførsel og oppmerksomhetsbehov) gjennom alle år.

 

Ikke sikkert foreldrene har tenkt over det, eller merker så mye, men det er rart at dette er fellestrekk, og at mange lærere generelt gir uttrykk for det samme med elever de vet har 50/50-deling hjemme.

 

Ja, det er en ego og foreldreorientert løsning. å "skylde" på at man mener det er barnets beste å se begge foreldre like mye, er bare en unskyldning funnet opp av nettopp foreldre.

 

Jeg kjenner personlig til ett sånt vellykket tilfelle. Men der var det foreldrene som flyttet ut og inn annenhver uke i alle år. Barna hadde da en base, og byttet på hvilken av foreldrene som var hjemme. Dette "barnet" er i dag voksen. Vil man strekke seg så langt, så kan jeg mer forstå at "barnets beste" ligger til grunn. Men å flytte barna hver uke, er bare idioti.

[Anonym bruker]

Jeg har sett/fulgt to barn(ulike familier) gjennom deres oppvekst, som har hatt 50/50 fra de var ganske så små. Og begge har slitt og sliter med sitt(spesielt mye i oppførsel og oppmerksomhetsbehov) gjennom alle år.

 

Ikke sikkert foreldrene har tenkt over det, eller merker så mye, men det er rart at dette er fellestrekk, og at mange lærere generelt gir uttrykk for det samme med elever de vet har 50/50-deling hjemme.

 

Ja, det er en ego og foreldreorientert løsning. å "skylde" på at man mener det er barnets beste å se begge foreldre like mye, er bare en unskyldning funnet opp av nettopp foreldre.

 

Jeg kjenner personlig til ett sånt vellykket tilfelle. Men der var det foreldrene som flyttet ut og inn annenhver uke i alle år. Barna hadde da en base, og byttet på hvilken av foreldrene som var hjemme. Dette "barnet" er i dag voksen. Vil man strekke seg så langt, så kan jeg mer forstå at "barnets beste" ligger til grunn. Men å flytte barna hver uke, er bare idioti.

 

Man får jo bare håpe du blir skilt en dag, så denne problemstillingen kommer og tupper deg i ræva. Det er enkelt å synse om ting man ikke har vært borti selv. Enkelt å mene at om man selv blir skilt skal man gjøre alt perfekt og etter "boka". Noen klarer barn klarer 50/50 greit, andre ikke. å kalle foreldrene idioter er vel ganske idiotisk i seg selv...

[Mrs Smith]

Jeg har sett/fulgt to barn(ulike familier) gjennom deres oppvekst, som har hatt 50/50 fra de var ganske så små. Og begge har slitt og sliter med sitt(spesielt mye i oppførsel og oppmerksomhetsbehov) gjennom alle år.

 

Ikke sikkert foreldrene har tenkt over det, eller merker så mye, men det er rart at dette er fellestrekk, og at mange lærere generelt gir uttrykk for det samme med elever de vet har 50/50-deling hjemme.

 

Ja, det er en ego og foreldreorientert løsning. å "skylde" på at man mener det er barnets beste å se begge foreldre like mye, er bare en unskyldning funnet opp av nettopp foreldre.

 

Jeg kjenner personlig til ett sånt vellykket tilfelle. Men der var det foreldrene som flyttet ut og inn annenhver uke i alle år. Barna hadde da en base, og byttet på hvilken av foreldrene som var hjemme. Dette "barnet" er i dag voksen. Vil man strekke seg så langt, så kan jeg mer forstå at "barnets beste" ligger til grunn. Men å flytte barna hver uke, er bare idioti.

 

Man får jo bare håpe du blir skilt en dag, så denne problemstillingen kommer og tupper deg i ræva. Det er enkelt å synse om ting man ikke har vært borti selv. Enkelt å mene at om man selv blir skilt skal man gjøre alt perfekt og etter "boka". Noen klarer barn klarer 50/50 greit, andre ikke. å kalle foreldrene idioter er vel ganske idiotisk i seg selv...

 

Må bare blande meg litt. Vedkommende sier det er idioti, ikke at foreldrene er idioter. H*n kommer med eksempler, erfaring hun har fra omgangskrets, hvordan ordningen fungerer i virkeligheten..

Det å ønske henne "ulykker" er litt drøyt, synes du ikke ? Føler du deg truffet ?

Endret 8. mars 2012 av Mrs Smith

[Anonym bruker]

Jeg har sett/fulgt to barn(ulike familier) gjennom deres oppvekst, som har hatt 50/50 fra de var ganske så små. Og begge har slitt og sliter med sitt(spesielt mye i oppførsel og oppmerksomhetsbehov) gjennom alle år.

 

Ikke sikkert foreldrene har tenkt over det, eller merker så mye, men det er rart at dette er fellestrekk, og at mange lærere generelt gir uttrykk for det samme med elever de vet har 50/50-deling hjemme.

 

Ja, det er en ego og foreldreorientert løsning. å "skylde" på at man mener det er barnets beste å se begge foreldre like mye, er bare en unskyldning funnet opp av nettopp foreldre.

 

Jeg kjenner personlig til ett sånt vellykket tilfelle. Men der var det foreldrene som flyttet ut og inn annenhver uke i alle år. Barna hadde da en base, og byttet på hvilken av foreldrene som var hjemme. Dette "barnet" er i dag voksen. Vil man strekke seg så langt, så kan jeg mer forstå at "barnets beste" ligger til grunn. Men å flytte barna hver uke, er bare idioti.

 

Man får jo bare håpe du blir skilt en dag, så denne problemstillingen kommer og tupper deg i ræva. Det er enkelt å synse om ting man ikke har vært borti selv. Enkelt å mene at om man selv blir skilt skal man gjøre alt perfekt og etter "boka". Noen klarer barn klarer 50/50 greit, andre ikke. å kalle foreldrene idioter er vel ganske idiotisk i seg selv...

 

jeg vil da si at du mest sannsynlig ikke har vært ett 50/50 barn selv.

Du sier jo på en måte at det er foreldrene som ønsker 50/50 i det du skriver, for selvfølgelig vil begge se barna.

Men hva med ha en fast base så kan barna se den andre forelderen når barnet måtte ønske.

[Anonym bruker]

Jeg har sett/fulgt to barn(ulike familier) gjennom deres oppvekst, som har hatt 50/50 fra de var ganske så små. Og begge har slitt og sliter med sitt(spesielt mye i oppførsel og oppmerksomhetsbehov) gjennom alle år.

 

Ikke sikkert foreldrene har tenkt over det, eller merker så mye, men det er rart at dette er fellestrekk, og at mange lærere generelt gir uttrykk for det samme med elever de vet har 50/50-deling hjemme.

 

Ja, det er en ego og foreldreorientert løsning. å "skylde" på at man mener det er barnets beste å se begge foreldre like mye, er bare en unskyldning funnet opp av nettopp foreldre.

 

Jeg kjenner personlig til ett sånt vellykket tilfelle. Men der var det foreldrene som flyttet ut og inn annenhver uke i alle år. Barna hadde da en base, og byttet på hvilken av foreldrene som var hjemme. Dette "barnet" er i dag voksen. Vil man strekke seg så langt, så kan jeg mer forstå at "barnets beste" ligger til grunn. Men å flytte barna hver uke, er bare idioti.

 

Man får jo bare håpe du blir skilt en dag, så denne problemstillingen kommer og tupper deg i ræva. Det er enkelt å synse om ting man ikke har vært borti selv. Enkelt å mene at om man selv blir skilt skal man gjøre alt perfekt og etter "boka". Noen klarer barn klarer 50/50 greit, andre ikke. å kalle foreldrene idioter er vel ganske idiotisk i seg selv...

 

Jeg er alene med større barn, jeg. Så jeg vet da noe om det...... hehehehe.. du gikk vel ut fra at jeg var godt gift, og med et håp om at mannen min kom til å være utro etterhvert

 

Og bare som et lite "legg på minnet" til mange. Jeg vokste opp med en far som jobbet ekstremt mye, og som vanligvis var borte hele ukene både dag og natt. Enkelte helger var "hellige", men da også var det ofte jobb. Ferie var det heller lite av, og den måtte omtrent skje ved å rømme landet, om hele familien(altså med pappa) skulle ha ferie sammen. Selvstendig næringsdrivende som slet seg helseløs. Jeg kan ikke si jeg savnet han i mitt daglige liv som barn. Ofte når jeg kom hjem fra skolen, så spurte jeg hvor pappa var(for det hendte han var hjemme på den tiden av døgnet, for så å reise igjen), og fikk som regel beskjeden om at han var der eller der på jobb. Gjorde ikke meg noe Og vi har god kontakt i dag, og foreldrene mine er fortsatt gift. Han er min gode pappa, selv om jeg omtrent ikke så han i oppveksten. Og jeg hadde mindre tid med han, enn hva de fedrene som bare har helgesamvær og det der, har med sine barn.

 

Så det å si at barn har så ekstremt behov for å ha kontakt med begge sine foreldre hele tiden, er faktisk ikke helt reelt.

 

Barn tenker ikke så i bokser som vi gjør. Jeg visste pappa var der, selv om jeg ikke var med han. Og slik er det også for de fleste skillsmissebarn. Telefon(det hadde ikke vi, for mobilen var ikke så vanlig på 70-tallet, altså) er en fin ting i dag, som gjør alt lett. Og samarbeider man, så er det da ikke noe i veien for felles oppmøte på det meste(?). Om vi foreldre ikke bor sammen, så er det ikke det samme som at man skal late som overfor barnet. For det er litt det 50/50 blir. Vi TROR barnet trenger det, men sånn er det ikke.

 

La barna ha ett barndomshjem.

[Anonym bruker]

Jeg har sett/fulgt to barn(ulike familier) gjennom deres oppvekst, som har hatt 50/50 fra de var ganske så små. Og begge har slitt og sliter med sitt(spesielt mye i oppførsel og oppmerksomhetsbehov) gjennom alle år.

 

Ikke sikkert foreldrene har tenkt over det, eller merker så mye, men det er rart at dette er fellestrekk, og at mange lærere generelt gir uttrykk for det samme med elever de vet har 50/50-deling hjemme.

 

Ja, det er en ego og foreldreorientert løsning. å "skylde" på at man mener det er barnets beste å se begge foreldre like mye, er bare en unskyldning funnet opp av nettopp foreldre.

 

Jeg kjenner personlig til ett sånt vellykket tilfelle. Men der var det foreldrene som flyttet ut og inn annenhver uke i alle år. Barna hadde da en base, og byttet på hvilken av foreldrene som var hjemme. Dette "barnet" er i dag voksen. Vil man strekke seg så langt, så kan jeg mer forstå at "barnets beste" ligger til grunn. Men å flytte barna hver uke, er bare idioti.

 

Man får jo bare håpe du blir skilt en dag, så denne problemstillingen kommer og tupper deg i ræva. Det er enkelt å synse om ting man ikke har vært borti selv. Enkelt å mene at om man selv blir skilt skal man gjøre alt perfekt og etter "boka". Noen klarer barn klarer 50/50 greit, andre ikke. å kalle foreldrene idioter er vel ganske idiotisk i seg selv...

 

Jeg er alene med større barn, jeg. Så jeg vet da noe om det...... hehehehe.. du gikk vel ut fra at jeg var godt gift, og med et håp om at mannen min kom til å være utro etterhvert

 

Og bare som et lite "legg på minnet" til mange. Jeg vokste opp med en far som jobbet ekstremt mye, og som vanligvis var borte hele ukene både dag og natt. Enkelte helger var "hellige", men da også var det ofte jobb. Ferie var det heller lite av, og den måtte omtrent skje ved å rømme landet, om hele familien(altså med pappa) skulle ha ferie sammen. Selvstendig næringsdrivende som slet seg helseløs. Jeg kan ikke si jeg savnet han i mitt daglige liv som barn. Ofte når jeg kom hjem fra skolen, så spurte jeg hvor pappa var(for det hendte han var hjemme på den tiden av døgnet, for så å reise igjen), og fikk som regel beskjeden om at han var der eller der på jobb. Gjorde ikke meg noe Og vi har god kontakt i dag, og foreldrene mine er fortsatt gift. Han er min gode pappa, selv om jeg omtrent ikke så han i oppveksten. Og jeg hadde mindre tid med han, enn hva de fedrene som bare har helgesamvær og det der, har med sine barn.

 

Så det å si at barn har så ekstremt behov for å ha kontakt med begge sine foreldre hele tiden, er faktisk ikke helt reelt.

 

Barn tenker ikke så i bokser som vi gjør. Jeg visste pappa var der, selv om jeg ikke var med han. Og slik er det også for de fleste skillsmissebarn. Telefon(det hadde ikke vi, for mobilen var ikke så vanlig på 70-tallet, altså) er en fin ting i dag, som gjør alt lett. Og samarbeider man, så er det da ikke noe i veien for felles oppmøte på det meste(?). Om vi foreldre ikke bor sammen, så er det ikke det samme som at man skal late som overfor barnet. For det er litt det 50/50 blir. Vi TROR barnet trenger det, men sånn er det ikke.

 

La barna ha ett barndomshjem.

 

Det er nå bevist at hvis man får 50/50 til å fungere, så ER det det aller beste for barna å ha like mye mor og far det.

Vi har nå til og med begynt å dømme 50/50 i rettsaker ang samvær.