50/50 deling... er det for barnets beste? eller foreldrenes egoisme?

[Anonym bruker]

Har selv 50/50 deling på guttungen, og angrer bittert på det valget. Vi begge ville ha han like mye, og guttungen må flytte på seg ofte. Egotrippen til oss foreldre mener nå jeg!

 

Hva mener dere???

[Anonym bruker]

Er du da villig til å gi bf 60 og du 40??

[Anonym bruker]

Ja, det kan jeg godt gjøre. På den bekostning av han flytter til byen jeg bor i. Så barnet kan fortsette siste året i bhg her og begynne på skolen med vennene sine. Men jeg har bedt om det, og han vil ikke flytte på seg.

 

Så spurte om jeg da kunne ha 60 og han 40 så barnet får fortsette i vant miljø og også slippe lang biltur til - fra bhg/skole hver dag han er hos far.

 

Men nei, da ville han ha 50/50...

[khm]

Går helt fint for min jente på snart 8, vi har pratet mye med henne om det og er sikker på at det er det hun og vi vil. Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for dette for alle barn er forskjellige, og kjenner mange som har barna sånn uten problemer. Så lenge de har egen plass som de kan kalle sin og begge er flinke til å si at Vi er hjemme ofte. Da skjønner de at de er hjemme uansett.

 

Synes det er viktig både for voksne og barn denne løsningen hvis det går, for barn vil jo gjerne være med begge, så hvis du ser han føler seg trygg på og alt annet er bra så ser jeg ikke problemet

[Anonym bruker]

Ja, det kan jeg godt gjøre. På den bekostning av han flytter til byen jeg bor i. Så barnet kan fortsette siste året i bhg her og begynne på skolen med vennene sine. Men jeg har bedt om det, og han vil ikke flytte på seg.

 

Så spurte om jeg da kunne ha 60 og han 40 så barnet får fortsette i vant miljø og også slippe lang biltur til - fra bhg/skole hver dag han er hos far.

 

Men nei, da ville han ha 50/50...

Ok, men viss bf bor langt unna. Så bør en av dere flytte på dere. Når barnret begynner på skole, så kan det bli slitsomt å pendle så mye.

[Anonym bruker]

Har selv 50/50 deling på guttungen, og angrer bittert på det valget. Vi begge ville ha han like mye, og guttungen må flytte på seg ofte. Egotrippen til oss foreldre mener nå jeg!

 

Hva mener dere???

 

Hvis jeg tenker på at jeg selv måtte ha byttet mellom to hjem hver uke hadde jeg nok ikke funnet roen til noenting. Skikkelig stressende situasjon tror jeg.

Så jeg mener det er foreldrenes egoisme som gjør at de vil ha barnet mest mulig, også er det barnet selv som må lide for det ved en 50/50 deling.

Men det er selvfølgelig et dilemma om hvem som skal være det faste hjemmet til barnet, mor eller far...?

[khm]

Ja, det kan jeg godt gjøre. På den bekostning av han flytter til byen jeg bor i. Så barnet kan fortsette siste året i bhg her og begynne på skolen med vennene sine. Men jeg har bedt om det, og han vil ikke flytte på seg.

 

Så spurte om jeg da kunne ha 60 og han 40 så barnet får fortsette i vant miljø og også slippe lang biltur til - fra bhg/skole hver dag han er hos far.

 

Men nei, da ville han ha 50/50...

Vent litt, ombestemmer meg nå...bor dere ikke i samme byen synes jeg det blir feil. Men spørs hvor langt da?

[Anonym bruker]

Joda, virker som han syns det er ok. Men jeg tror noen ganger han "vil gjøre alle glade". Han ELSKER og være hos mamma.. og ELSKER og være hos pappa.... men må si jeg ikke alltid stoler på at det er hva han mener... Han har det bra begge steder - men tror kanskje det er slitsomt også. Magefølsen min sier ihvertfall at han skrøner litt når han snakker om det. For ikke å såre noen....

[Anonym bruker]

Vi har 50/50, å jeg vil si at så lenge begge foreldrene er oppegående foreldre, så er det mer egoistisk å ikke ha 50/50.

Barna her trenger begge oss like mye, jeg kunne gått ha tenkt meg til å ha barna mer, men å ta fra barna et par dager med bf, kunne ikke falt meg inn.

Vi bor 10 min unna hverandre.

[Anonym bruker]

Ja, det kan jeg godt gjøre. På den bekostning av han flytter til byen jeg bor i. Så barnet kan fortsette siste året i bhg her og begynne på skolen med vennene sine. Men jeg har bedt om det, og han vil ikke flytte på seg.

 

Så spurte om jeg da kunne ha 60 og han 40 så barnet får fortsette i vant miljø og også slippe lang biltur til - fra bhg/skole hver dag han er hos far.

 

Men nei, da ville han ha 50/50...

Vent litt, ombestemmer meg nå...bor dere ikke i samme byen synes jeg det blir feil. Men spørs hvor langt da?

 

Vi bor ikke i samme by nei... Det er ikke mer enn 30 min kjøretur ca... Men tenker at når skolen begynner osv, kan det bli lange dager. Også problematisk med venner hjem osv eller bli med andre den uka han er hos pappan sin...

 

Ikke sikkert jeg har rett, men mener at da hadde han hatt det bedre av å bo fast - mer - her. Eller at far flytter til samme området å har han mer der.

[khm]

Joda, virker som han syns det er ok. Men jeg tror noen ganger han "vil gjøre alle glade". Han ELSKER og være hos mamma.. og ELSKER og være hos pappa.... men må si jeg ikke alltid stoler på at det er hva han mener... Han har det bra begge steder - men tror kanskje det er slitsomt også. Magefølsen min sier ihvertfall at han skrøner litt når han snakker om det. For ikke å såre noen....

Kan jo være du får litt vondt i magen av at du tror det er noe, ikke uvanlig det heller. Trives han i bhg, og hoss deg å far, så er det heller bare å se det litt ann mener jeg.

[khm]

Ja, det kan jeg godt gjøre. På den bekostning av han flytter til byen jeg bor i. Så barnet kan fortsette siste året i bhg her og begynne på skolen med vennene sine. Men jeg har bedt om det, og han vil ikke flytte på seg.

 

Så spurte om jeg da kunne ha 60 og han 40 så barnet får fortsette i vant miljø og også slippe lang biltur til - fra bhg/skole hver dag han er hos far.

 

Men nei, da ville han ha 50/50...

Vent litt, ombestemmer meg nå...bor dere ikke i samme byen synes jeg det blir feil. Men spørs hvor langt da?

 

Vi bor ikke i samme by nei... Det er ikke mer enn 30 min kjøretur ca... Men tenker at når skolen begynner osv, kan det bli lange dager. Også problematisk med venner hjem osv eller bli med andre den uka han er hos pappan sin...

 

Ikke sikkert jeg har rett, men mener at da hadde han hatt det bedre av å bo fast - mer - her. Eller at far flytter til samme området å har han mer der.

Nja, bor i samme by som moren til datteren min, og det er ca 15 min opp til skolen (når trikken er treg), så 30 min er da egentlig ikke så mye synes jeg. Men ser den med venner da, for da er det jo opptil andre foreldre. Men der kan jo far levere hvis han vil holde på ordningen, så slipper foreldre til andre barn hente?

[*bolla pinnsvin*]

Så lenge foreldrene bor i sammen skole-/bhgkrets synes jeg 50/50 er greit nok. Blir ikke mer fram og tilbake av det enn annen fordeling (altså en flytting i uka). Dette forutsetter selvsagt at foreldrene samarbeider veldig godt.

 

Bor man ikke i samme "krets" synes jeg man bør velge en annen løsning, slik at ungene størsteparten av tiden er i samme område som vennene sine. I alle fall når de blir i skolealder, så de går til venner selv. Ikke morsomt å være den som "aldri" er hjemme når vennene banker på.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Ja, jeg mener at det er egoistisk. Å ha to hjem er ikke noe som noen av oss ville valgt for oss selv, men fordi to foreldre begge vil ha barnet like mye sÅ setter man egne ønsker over det som er best for barnet.

Jeg mener det er egoistisk Å sette barnet i en slik posisjon med to hjem og det Å mÅtte bytte hjem annehver uke, med kanskje lang reisevei, ulikt nabolag, andre kammerater osv. kun fordi det er best for vÅre ønsker og fordi vi som foreldre mener at det passer oss best.

 

Jeg mener at vi som foreldre bør sørge for at barna har det stabilt, har et fast hjem, har en fast ramme og at vi bør sørge for at barna slipper en tildels rotløs oppvekst som en "sigøyner i bag".

 

Foreldre som velger en slik løsning ser ofte kun seg selv, men ikke barnet og barnets behov.

[SmellyCat]

Det kommer helt an på situasjonen. For noen, gjerne de som bor nært hverandre og samarbeider godt, kan 50/50 fungere kjempegodt. I mange tilfeller er det nok desverre slik at ungene lider fordi ingen av foreldrene er villig til å fire på kravene

[Anonym bruker]

Vi hadde 50/50 for vår sønn, og det fungerte IKKE! Han slo seg aldri til ro noen steder. Jeg og bf hadde helt forskjellige meninger om regler og oppdragelse, og det ble bare rot. Jeg prøvde å gå tilbake til vanlig samvær ( hadde det tidliger når gutten var mindre), men det ville ikke far. Det endte med at jeg måtte sette min egen egoisme og stolthet til side for å tenke på gutten min. Far fikk derfor den daglige omsorgen, og jeg samvær. Og dette fungerer bra for gutten min. Tungt for meg som mamma ja, men barna må komme før mine behov. Klart jeg savner han masse, men alt blir en vane. Og vi har forstatt et supert mor og sønn forhold

[*bolla pinnsvin*]

Ja, jeg mener at det er egoistisk. Å ha to hjem er ikke noe som noen av oss ville valgt for oss selv, men fordi to foreldre begge vil ha barnet like mye sÅ setter man egne ønsker over det som er best for barnet.

Jeg mener det er egoistisk Å sette barnet i en slik posisjon med to hjem og det Å mÅtte bytte hjem annehver uke, med kanskje lang reisevei, ulikt nabolag, andre kammerater osv. kun fordi det er best for vÅre ønsker og fordi vi som foreldre mener at det passer oss best.

 

Jeg mener at vi som foreldre bør sørge for at barna har det stabilt, har et fast hjem, har en fast ramme og at vi bør sørge for at barna slipper en tildels rotløs oppvekst som en "sigøyner i bag".

 

Foreldre som velger en slik løsning ser ofte kun seg selv, men ikke barnet og barnets behov.

 

Jeg er helt enig med deg i det med venner og sÅnt, men ikke i det med flyttingen. Man skal jo ha samvære uansett og det blir da ikke mindre flytting av en dag i uka og annenhver helg - det blir MER. SÅ den kjøper jeg ikke.

 

Jeg tror det er fullt ut mulig Å skape to gode og trygge hjem for barna selv om man er skilt, dersom det legges godt til rette for det (ref svaret mitt lenger opp). Og barn er forskjellige. Noen takler godt 50/50, andre ikke og da mÅ man ta hensyn til det.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Ja, jeg mener at det er egoistisk. Å ha to hjem er ikke noe som noen av oss ville valgt for oss selv, men fordi to foreldre begge vil ha barnet like mye sÅ setter man egne ønsker over det som er best for barnet.

Jeg mener det er egoistisk Å sette barnet i en slik posisjon med to hjem og det Å mÅtte bytte hjem annehver uke, med kanskje lang reisevei, ulikt nabolag, andre kammerater osv. kun fordi det er best for vÅre ønsker og fordi vi som foreldre mener at det passer oss best.

 

Jeg mener at vi som foreldre bør sørge for at barna har det stabilt, har et fast hjem, har en fast ramme og at vi bør sørge for at barna slipper en tildels rotløs oppvekst som en "sigøyner i bag".

 

Foreldre som velger en slik løsning ser ofte kun seg selv, men ikke barnet og barnets behov.

 

Jeg er helt enig med deg i det med venner og sÅnt, men ikke i det med flyttingen. Man skal jo ha samvære uansett og det blir da ikke mindre flytting av en dag i uka og annenhver helg - det blir MER. SÅ den kjøper jeg ikke.

 

Jeg tror det er fullt ut mulig Å skape to gode og trygge hjem for barna selv om man er skilt, dersom det legges godt til rette for det (ref svaret mitt lenger opp). Og barn er forskjellige. Noen takler godt 50/50, andre ikke og da mÅ man ta hensyn til det.

 

Jeg vil si at det er stor forskjell pÅ det Å bo fast et sted og "besøke" den andre i helgen, og pÅ det Å skulle bo "fast" i to ulike hjem annenhver uke.

NÅr du har samværshelger, enten hos mor eller far, sÅ har du fortsatt et permanent hjem. Pendler man mellom to hjem sÅ har man aldri noen fast base som man kan kalle hjem i den forstand.

 

Jeg pÅstÅr ikke at det er umulig, men en slik løsning vil alltid komme av foreldres egoisme og ikke barnets behov for stabile, faste og trygge rammer.

[Anonym bruker]

Vi har 50/50 og har det siden sønnen vår var 4, nå er han 10.

Faren og jeg bor 5 minutter fra hverandre i samme byggefelt.

Han har samme vennekrets og skolekrets uansett hvem han er hos. Vi samarbeider bra, og "eier" ikke gutten vår selv om det er vår uke. Han kan gjerne komme hit etter skolen hvis jeg har fri i pappans uke, eller være med pappan sin på tur en søndag han er hos oss. Så det går sjelden 1 uke mellom hver gang vi ser han.

Både pappan og jeg stiller opp på div arrangementer på skolen, fotballkamper og svømmestevner uavhengig av hvilken uke dette faller på.

Jeg tror aldri en 50/50 ordning kunne fungert om man ikke samarbeidet tett.

Mulig noen ser på det som foreldrenes ønske om å ha barnet mest mulig, men har ikke barnet også en rett til å tilbringe like mye tid med begge foreldrene?

Mitt ønske ville jo vært at vår sønn bodde mest her, men hvilken rett har jeg til å ta fra han mye tid med pappan sin? Han har hatt det slik i 6 år, for han er det en selvfølge at det er slik.

[Anonym bruker]

Dere som har 50/50 og mener det går greit, var dere skilsmissebarn selv og var 50/50?

 

Jeg husker da foreldrene min valgte 50/50 og selvfølgelig ville jeg jo være hos begge, men kunne ønske den dag idag at de ikke gjorde det. Fikk aldri roen...har fremdeles ikke roen. Bodde konstant i en koffert...greit nok at når barna er små at de har 2 sett med klær, men på ett elelr annet tidspunkt så vil man ikke det lenger.

 

Så jeg mener det er bare egoistisk av foreldrene.

[*bolla pinnsvin*]

Ja, jeg mener at det er egoistisk. Å ha to hjem er ikke noe som noen av oss ville valgt for oss selv, men fordi to foreldre begge vil ha barnet like mye sÅ setter man egne ønsker over det som er best for barnet.

Jeg mener det er egoistisk Å sette barnet i en slik posisjon med to hjem og det Å mÅtte bytte hjem annehver uke, med kanskje lang reisevei, ulikt nabolag, andre kammerater osv. kun fordi det er best for vÅre ønsker og fordi vi som foreldre mener at det passer oss best.

 

Jeg mener at vi som foreldre bør sørge for at barna har det stabilt, har et fast hjem, har en fast ramme og at vi bør sørge for at barna slipper en tildels rotløs oppvekst som en "sigøyner i bag".

 

Foreldre som velger en slik løsning ser ofte kun seg selv, men ikke barnet og barnets behov.

 

Jeg er helt enig med deg i det med venner og sÅnt, men ikke i det med flyttingen. Man skal jo ha samvære uansett og det blir da ikke mindre flytting av en dag i uka og annenhver helg - det blir MER. SÅ den kjøper jeg ikke.

 

Jeg tror det er fullt ut mulig Å skape to gode og trygge hjem for barna selv om man er skilt, dersom det legges godt til rette for det (ref svaret mitt lenger opp). Og barn er forskjellige. Noen takler godt 50/50, andre ikke og da mÅ man ta hensyn til det.

 

Jeg vil si at det er stor forskjell pÅ det Å bo fast et sted og "besøke" den andre i helgen, og pÅ det Å skulle bo "fast" i to ulike hjem annenhver uke.

NÅr du har samværshelger, enten hos mor eller far, sÅ har du fortsatt et permanent hjem. Pendler man mellom to hjem sÅ har man aldri noen fast base som man kan kalle hjem i den forstand.

 

Jeg pÅstÅr ikke at det er umulig, men en slik løsning vil alltid komme av foreldres egoisme og ikke barnets behov for stabile, faste og trygge rammer.

 

Hva hvis man (som vi) bor 300 meter unna hverandre og er opptatt av at barna skal fÅ se begge foreldre like mye? Vi har foreløpig 60/40 og det funker helt fint, men ser ikke bort fra at vi kommer til Å endre pÅ dette etterhvert.

 

Er du skilt selv? Jeg tenkte nemlig akkurat slik du gjør før jeg ble det, at det mÅtte være fælt for barna, men vi som voksne har ingen indikasjon pÅ at ungene mistrives med ordningen. SÅ for vÅr del er det ikke egoisme som gjør det, men at barna skal ha like god "tilgang" pÅ oss voksne. Og, ja, man kan besøke hverandre pÅ dager som ikke er sine egne, men det Å være skilt i teorien og tenke at alt er sÅ enkelt og det Å være det i praksis er to vidt forskjellige ting.

[Plutselig_gravid]

Du kan jo spørre hvilken som helst lærer hva de mener

 

Min mor er lærer på barneskolen og ser veldig godt og veldig ofte baksiden ved en 50/50 ordning.

En slik ordning kan fungere, men da må foreldrene ha et veldig godt samarbeid, kanskje enda bedre samarbeid enn foreldre som bor sammen har...Gjerne også bo i samme gate/nabolag.

 

De fleste jeg kjenner begynte med 50/50, men har gått tilbake til annenhver helg eller annenhver torsdag til søndag. I hvert fall de som setter barna foran seg selv.

Kjenner kun en familie der en 50/50 ordning tilsynelatende har fungert like godt for barnet som foreldrene.

 

Jeg vet i hvert fall selv at jeg hadde blitt sprø om jeg måtte skifte hjem, venner, rutiner, familie annenhver uke.

[☆☆☆]

Det er for foreldrenes skyld man velger dlike løsninger, ikke barnets. Men om man bor nær hverandre og samarbeider godt kan man få det til å fungere for barnet også. Men det forutsetter god dialog mellom foreldrene og også barnet, og vilje til å gi seg mens leken er god hvis denne løsningen viser seg å ikke passe akkurat det barnet. Det er nok ikke for alle.

 

Hørte forresten at noen hadde undersøkt løsninger der barnet bor fast og foreldrene flytter inn og ut. Det varer aldri lenge, da foreldrene finner det for slitsomt å ha to hjem. Derfor må barnet ha denne byrden. Men jeg har ikke kilder på dette (men finner det meget sansynlig at det stemmer).

[Anonym bruker]

Det er for foreldrenes skyld man velger dlike løsninger, ikke barnets. Men om man bor nær hverandre og samarbeider godt kan man få det til å fungere for barnet også. Men det forutsetter god dialog mellom foreldrene og også barnet, og vilje til å gi seg mens leken er god hvis denne løsningen viser seg å ikke passe akkurat det barnet. Det er nok ikke for alle.

 

Hørte forresten at noen hadde undersøkt løsninger der barnet bor fast og foreldrene flytter inn og ut. Det varer aldri lenge, da foreldrene finner det for slitsomt å ha to hjem. Derfor må barnet ha denne byrden. Men jeg har ikke kilder på dette (men finner det meget sansynlig at det stemmer).

 

Det er vel kanskje ikke flyttingen som gjør det (jeg flytter nemlig annenhver uke selv, mellom mitt hus og kjærestens hus, da vi ikke bor i samme by). Problemet er jo at to voksne som ikke klarte å samarbeide da de bodde under samme tak nå fortsatt skal krangle om hvem som skal vaske huset, hvorfor ikke all klesvasken ble tatt av mor før det var fars uke. Skal man ha to soverom? Er det greit at nye kjærester er på besøk i det som jo er begges hus? Osv, osv. Så det er nok ikke bare flyttingen som gjør det omtrent umulig, men alt det som kommer i tillegg.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Ja, jeg mener at det er egoistisk. Å ha to hjem er ikke noe som noen av oss ville valgt for oss selv, men fordi to foreldre begge vil ha barnet like mye sÅ setter man egne ønsker over det som er best for barnet.

Jeg mener det er egoistisk Å sette barnet i en slik posisjon med to hjem og det Å mÅtte bytte hjem annehver uke, med kanskje lang reisevei, ulikt nabolag, andre kammerater osv. kun fordi det er best for vÅre ønsker og fordi vi som foreldre mener at det passer oss best.

 

Jeg mener at vi som foreldre bør sørge for at barna har det stabilt, har et fast hjem, har en fast ramme og at vi bør sørge for at barna slipper en tildels rotløs oppvekst som en "sigøyner i bag".

 

Foreldre som velger en slik løsning ser ofte kun seg selv, men ikke barnet og barnets behov.

 

Jeg er helt enig med deg i det med venner og sÅnt, men ikke i det med flyttingen. Man skal jo ha samvære uansett og det blir da ikke mindre flytting av en dag i uka og annenhver helg - det blir MER. SÅ den kjøper jeg ikke.

 

Jeg tror det er fullt ut mulig Å skape to gode og trygge hjem for barna selv om man er skilt, dersom det legges godt til rette for det (ref svaret mitt lenger opp). Og barn er forskjellige. Noen takler godt 50/50, andre ikke og da mÅ man ta hensyn til det.

 

Jeg vil si at det er stor forskjell pÅ det Å bo fast et sted og "besøke" den andre i helgen, og pÅ det Å skulle bo "fast" i to ulike hjem annenhver uke.

NÅr du har samværshelger, enten hos mor eller far, sÅ har du fortsatt et permanent hjem. Pendler man mellom to hjem sÅ har man aldri noen fast base som man kan kalle hjem i den forstand.

 

Jeg pÅstÅr ikke at det er umulig, men en slik løsning vil alltid komme av foreldres egoisme og ikke barnets behov for stabile, faste og trygge rammer.

 

Hva hvis man (som vi) bor 300 meter unna hverandre og er opptatt av at barna skal fÅ se begge foreldre like mye? Vi har foreløpig 60/40 og det funker helt fint, men ser ikke bort fra at vi kommer til Å endre pÅ dette etterhvert.

 

Er du skilt selv? Jeg tenkte nemlig akkurat slik du gjør før jeg ble det, at det mÅtte være fælt for barna, men vi som voksne har ingen indikasjon pÅ at ungene mistrives med ordningen. SÅ for vÅr del er det ikke egoisme som gjør det, men at barna skal ha like god "tilgang" pÅ oss voksne. Og, ja, man kan besøke hverandre pÅ dager som ikke er sine egne, men det Å være skilt i teorien og tenke at alt er sÅ enkelt og det Å være det i praksis er to vidt forskjellige ting.

 

Du trenger ikke rettferdiggjøre eller forklare hvorfor dere velger som dere gjør. Det er ikke min sak.

Jeg har ingen interesse av Å gÅ inn i deres private sfære eller Å diskutere deres private ordninger. Jeg svarer helt pÅ generelt grunnlag, for det Å skulle svare og ta standpunkt i hvert enkelt tilfelle krever langt mer informasjon, fra flere hold, enn det som skrives i et lite innlegg her pÅ Dib.