Mann gis bort

[magica fra tryll]

Woops, der tråkket jeg tydeligvis noen på tærne. La oss krangle og være usakelige for kranglingens skyld <3

 

Det er liksom litt av konseptet på denne siden,da...hehe

 

Når det er sagt, har jeg lyst til å si at det ER fullt mulig å leve et godt liv med den "rette" mannen. -SELVOM man har valgt feil en gang. Jeg var også en av dem som IKKE skulle ha skilsmissebarn. Men heller det enn utbrent mor og barn som er lei seg fordi foreldrene ikke har det godt sammen...

[FrkGod]

I bunn og grunn så må vi huske att menn er menn og om ikke vi sier ifra så forstår ikke de att vi har mye hormoner i spinne og vi trenger mere omsorg og oppmerksomhet i denne tiden.

Menn er ikke tanke lesere og om ikke vi sier ifra så får de med seg svert lite. Vi kjenner det på kroppen, mens menn bare ser magen vokse. Noe som de kansje blir vandt til... Hvem vet.

 

Men kommunisere og ikke forvent for mye av menn.

 

 

[Ludviksmamma]

jeg har kysset en del frosker i mitt liv, og jeg var 37 før en av dem ble til en prins !!

derfor er jeg nå hele (!) 39 år, nygift og førstegangsfødende... men svært lykkelig over å hverkan ha giftet meg eller fått barn, før jeg fant den perfekte far og ektemann...

 

jeg hadde ALDRI funnet meg i å bli behandlet på den måten du gjør, og jeg hadde ALDRI holdt ut i den type forhold du beskriver... jeg hadde pakket skoesken hans, og sendt han hjem til hans mor !!!!

 

du kan ikke endre en mann !!!

 

Ikke rart det er mange samlivsbrudd og enslige/gamle mødre om man er så firkantet.

 

Nei kast mannen på dør med en gang han ikke oppfører seg som drømmemannen, og heller krev penger fra staten..

 

Selv ville jeg ALDRI fått barn i en alder av 39 år....alt for gammelt

"krev penger fra staten" ??? lille venn, jeg glemte å si: jeg har jobb!!! og utdanning !!! og masse lønn !!! noe jeg skaffet meg, mens jeg var ung og IKKE fikk barn... regner med du er 22, siden du syns jeg er gammel, regner med du får penger av staten, siden du automatisk regnet med at single får det... regner med du lever i ett tomt og kjedelig forhold, siden du ikke er "firkantet" ... stakkars deg, lille venn....

[Anonym bruker]

Hehe har dere ikke skjønt det damer, menn kommer fra en annen planet enn oss kvinner:) hehe nei da. Satt faktisk å snakket om hvorfor menn har en så annerledes tenkemåte enn oss kvinner her om dagen med min svigerinne og vi kom frem til da at de må komme fra et annet sted enn oss..,

[Frk.Karidotter]

Her hos meg så viser jeg med armer og ben mens jeg utdyper det i breie ordlag. F.eks:

"Har sovet skikkelig dårlig i natt.", gjesper jeg høyt, og så segner jeg om på gulvet i fosterstilling og snorker.

"Ugh, føler meg helt jævli i dag.", hulker jeg, og så spyr jeg på skoa hans før jeg segner om i fosterstilling.

"For en jævli dag!", roper jeg i det jeg ramler inn døra, før jeg segner om i fosterstilling.

Jaggu har han tatt hintet hver gang, gitt.

 

Prøv du også, kanskje det virker?

 

Det blir falsk omsorg for meg.

Da spør han ikke fordi han bryr seg, men fordi jeg legger spørsmålet i munnen hans. Jeg vil ikke ha pliktspørsmål, men kjærlighet og litt omsorg. Og ikke bare oppmerksomhet når det nærmer seg leggetid, jeg er stuptrøtt, men det er trangt i buksa hans......

 

For et par måneder siden hadde jeg utrolig vondt i skulderen pga noe arbeid jeg hadde gjort, klarte ikke å løfte armen og jeg fortalte det til ham 3 ganger i løpet av 5 minutter, men han var så opptatt av sine egne vondter at han fikk det ikke engang med seg. Det var siste gang jeg fortalte ham at jeg har vondt...

 

Gjennom hele svangerskapet har jeg spurt ham hvordan hans dag har vært, hvordan han har sovet, men aldri har han sendt spørsmålet i retur.

 

Ikke er jeg personen som går rundt og klager heller, det har en veldig negativ virkning på psyken min.

Det er bedre han ikke vet, og at jeg irriterer meg over at han ikke spør , -for da kan jeg unnskylde ham for meg selv med at han vet ikke, -enn at han vet og jeg irriterer meg over at han ikke bryr seg -for da har jeg ingenting å unnskylde ham med

 

Det gikk 1,5 mnd før jeg fortalte ham at jeg var blitt delvis sykemeldt...Han så at jeg kom hjem tidligere enn normalt, men aldri et spørsmål hvorfor. -Bare kommentar " Du er tidlig..."

 

Han har vært velsignet med en kone som har gått igjennom flere svangerskap uten store plager, og siden jeg er en person som står på til jeg stuper, så blir han fort veldig "lay back"

Og jo dårligere jeg blir, jo dårligere blir han. Slik at han alltid er dårligere enn meg og jeg likevel er den "friskeste" og må stå på videre, slik at ungene ikke skal bli den lidende part...

 

Jeg vet humøret mitt går over når jeg er skikkelig oppegående igjen, men akkurat nå er jeg bare så lei hele mannen.

 

Leverer han gledelig på døren til noen...

 

Du, det er en MANN. De er forskjellige fra oss. De setter evig pris på enhver henvendelse som er rett frem, og det er ingen bedre måte å gjøre det bedre for deg selv på enn å si rett ut hva og hvordan du har det.

 

Det ekke falsk omsorg, det er rett og slett en artig kjønnsforskjell.