Mann gis bort

[Anonym bruker]

Veldig flink til å produsere barn, men eller er han rimelig udugelig.

Kan leveres.....

 

 

 

 

 

Bill mrk

Godt brukt men ikke oppbrukt!

[5 søte små blir til 6]

hehehehe unnskyld meg men må bare le hehehehe.

[Gutt 08+juli bonus]

Ler!!

[Gjøkeredet③]

Lenge siden jeg har lest et så morsomt innlegg på BiM

[Anonym bruker]

Godt at noen kan le... jeg raser ;-)

 

Tror han kommer til å få sjokk om noen uker når han plutselig finner ut at "Oj... hun har visst vært gravid"

 

Ingen ultralyder, ingen voksende mage, ingen spark, ingen hormonelle utbrudd har fått ham til å forstå at han har faktisk en gravid kone!!!!

 

Grrrrrrrrrrrrrr

 

(Men veldig kjekt at dere kan få noe positivt utav det... kanskje det en vakker dag smitter over på meg også ...)

[Frenzia]

Oj, det var et kjempemorsomt innlegg, helt til det siste der, for det skjønte jeg ikke. Er du gravid, eller er du ikke? Har du mage, eller har du ikke?

 

Har du prøvd å si det til han? Jeg måtte nemlig fortelle det til min...

[Anonym bruker]

Oj, det var et kjempemorsomt innlegg, helt til det siste der, for det skjønte jeg ikke. Er du gravid, eller er du ikke? Har du mage, eller har du ikke?

 

Har du prøvd å si det til han? Jeg måtte nemlig fortelle det til min...

 

Om 3-6 uker kommer det en liten baby til oss... han har vært med på flere ultralyder, sett magen vokse, og kjent spark og bevegelse...

 

Likevel kan han ikke en eneste gang spørre meg?

"Har du sovet godt i natt?"

"Hvordan er formen?"

"Hvordan har dagen din vært?"

 

Tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger disse spørsmålene er kommet totalt gjennom hele svangerskapet...

[Frenzia]

Her hos meg så viser jeg med armer og ben mens jeg utdyper det i breie ordlag. F.eks:

"Har sovet skikkelig dårlig i natt.", gjesper jeg høyt, og så segner jeg om på gulvet i fosterstilling og snorker.

"Ugh, føler meg helt jævli i dag.", hulker jeg, og så spyr jeg på skoa hans før jeg segner om i fosterstilling.

"For en jævli dag!", roper jeg i det jeg ramler inn døra, før jeg segner om i fosterstilling.

Jaggu har han tatt hintet hver gang, gitt.

 

Prøv du også, kanskje det virker?

[Anonym bruker]

Her hos meg så viser jeg med armer og ben mens jeg utdyper det i breie ordlag. F.eks:

"Har sovet skikkelig dårlig i natt.", gjesper jeg høyt, og så segner jeg om på gulvet i fosterstilling og snorker.

"Ugh, føler meg helt jævli i dag.", hulker jeg, og så spyr jeg på skoa hans før jeg segner om i fosterstilling.

"For en jævli dag!", roper jeg i det jeg ramler inn døra, før jeg segner om i fosterstilling.

Jaggu har han tatt hintet hver gang, gitt.

 

Prøv du også, kanskje det virker?

 

Det blir falsk omsorg for meg.

Da spør han ikke fordi han bryr seg, men fordi jeg legger spørsmålet i munnen hans. Jeg vil ikke ha pliktspørsmål, men kjærlighet og litt omsorg. Og ikke bare oppmerksomhet når det nærmer seg leggetid, jeg er stuptrøtt, men det er trangt i buksa hans......

 

For et par måneder siden hadde jeg utrolig vondt i skulderen pga noe arbeid jeg hadde gjort, klarte ikke å løfte armen og jeg fortalte det til ham 3 ganger i løpet av 5 minutter, men han var så opptatt av sine egne vondter at han fikk det ikke engang med seg. Det var siste gang jeg fortalte ham at jeg har vondt...

 

Gjennom hele svangerskapet har jeg spurt ham hvordan hans dag har vært, hvordan han har sovet, men aldri har han sendt spørsmålet i retur.

 

Ikke er jeg personen som går rundt og klager heller, det har en veldig negativ virkning på psyken min.

Det er bedre han ikke vet, og at jeg irriterer meg over at han ikke spør , -for da kan jeg unnskylde ham for meg selv med at han vet ikke, -enn at han vet og jeg irriterer meg over at han ikke bryr seg -for da har jeg ingenting å unnskylde ham med

 

Det gikk 1,5 mnd før jeg fortalte ham at jeg var blitt delvis sykemeldt...Han så at jeg kom hjem tidligere enn normalt, men aldri et spørsmål hvorfor. -Bare kommentar " Du er tidlig..."

 

Han har vært velsignet med en kone som har gått igjennom flere svangerskap uten store plager, og siden jeg er en person som står på til jeg stuper, så blir han fort veldig "lay back"

Og jo dårligere jeg blir, jo dårligere blir han. Slik at han alltid er dårligere enn meg og jeg likevel er den "friskeste" og må stå på videre, slik at ungene ikke skal bli den lidende part...

 

Jeg vet humøret mitt går over når jeg er skikkelig oppegående igjen, men akkurat nå er jeg bare så lei hele mannen.

 

Leverer han gledelig på døren til noen...

[Anonym bruker]

Huff, her har jo all kommunikasjon gått skikkelig på ræv. Sånn som du beskriver det, ser jeg to typer mann det kan være.

 

Enten den totalt umodne, som ikke ser noen andre enn seg sjøl, og som til og med vil begynne å konkurrere med ungen hvis det viser seg at det fins noen i verden som man må ta mer hensyn til enn ham.

Men dette må være kjent for deg, ettersom du har flere barn med ham, og da vet du at du ikke har 4 barn, men 5. (Men dette har du i så fall visst lenge? det har ikke inntruffet nå med den yngste?)

 

Eller han er faktisk bare en klossete, typisk norsk, litt under gjennomsnittet oppmerksom mann. Og så er du på det stadiet at du har fått totalt nok av hele fyren, og ikke pokker om du sier noe hvis ikke han selv tar initiativet. Det leser jeg ut av sitatet ditt:

 

"Det gikk 1,5 mnd før jeg fortalte ham at jeg var blitt delvis sykemeldt...Han så at jeg kom hjem tidligere enn normalt, men aldri et spørsmål hvorfor. -Bare kommentar " Du er tidlig...""

 

Her ville jo ethvert par med normal kommunikasjon ha fortsatt, og fått en aldri så liten samtale, f eks, "ja, jeg er tidlig fordi jeg er delvis sykmeldt."

Og så ville han ha sagt, kanskje bare "jaså?" eller i beste fall "jaså, er du dårlig." Og for et par med normal kommunikasjon ville det bety "fortell mer!". Men jeg tipper at i ditt tilfelle betyr en sånn kommentar ikke en oppfordring til å si noe mer?

 

Jeg prøver ikke å utfordre deg, men jeg syns det faktisk er litt vrengt å si "Jeg fortalte ham ikke at jeg er sykmeldt, for han spurte ikke konkret nok."

 

Det blir litt sånn, "nå skal jeg jammen teste hvor mye du bryr deg via en målestokk jeg ikke har fortlt deg at jeg bruker." Noen kvinner blir pottesure fordi de får en valentinesgave som er for billig, mens andre syns gaver på merkedager er påtatt romantikk. I ditt tilfelle syns du kjærligheten skal komme til syne via små "bry-seg-om-meg"-samtaler.

 

De skal inneholde visse faste elementer, en av elementene er at det skal være fokus på deg, og at fokuset skal ha en viss varighet. Ut i fra det du skriver, ser je at det ikke nytter å starte med "så, har du vond skulder?" for deretter å å rett over til "Ja, jeg har altså et vondt kne."

 

I noen andre sammenhenger vil det være bevis på gode social skills om man speiler forrige taler; f eks "Så, har du høydeskrekk? Selv er jeg redd slanger." Da viser man at man deler noe, identifiserer seg med hverandre. Det er empati. Men i denne sammenhengen oppfatter du det som en ukjærlig form for kommunikasjon (han utkonkurrerer dine lidelser med sine egne vondter).

 

Selv har jeg lært at menns form for samtale er mye mer konkret og overtydelig enn kvinners, i alle fall hvis de skal bli klokere på en situasjon. Og de skjønner ofte ikke hvilken effekt deres samtaleform har på andre, fordi de opprettholder en mann-til-mann-samtalemåte (typ: jasså, du har mercedes, ja jeg har altså porsche!) også med kvinner og barn rundt seg. Hans fokus på egne vondter kan være et utslag av dette - ren refleksbasert manneprat, som er veldig konkurrerende. Så når du slutter å melde inn ditt bidrag er det som når mercedesfyren slutter å skryte: porschemannen har vunnet, hva er neste samtaleemne?

 

Hvis du i stedet for å trekke deg ut av samtalen hadde sagt: "Ja, jeg veit du har vondt i kneet, men nå er det altså sånn at vi gravide damer har ganske mye å bale med i tillegg til små akutte ting. Så grunnen til at jeg forteller deg dette, er ikke at jeg vil skryte av skavankene mine eller måle arr med deg. Men jeg trenger faktisk at du tar innover deg hvor mye mer krevende hverdagen er for meg nå enn da jeg ikke var gravid. Det er jo en grunn til at jeg er sykmeldt! Og da har jeg bruk for mer omsorg fra deg."

 

Jeg tipper - uten å kunne vite det - at nå etter mange måneder med det du oppfatter som rein avvisning, er du såpass snurt at mannen din ikke tør prøve seg på noen som helst form for samtale. Han tripper rundt uten å komme med oppfølgingsspørsmål til noe som helst, for han er livredd for at demningen skal briste. Hver dag er en knivsegg, av brutte muligheter, for mange menn er faktisk livredde for en oppklarende samtale.

 

Men så lenge det eneste resultatet er at du bare blir tausere, men fortsatt gjør alt annet som før, har han ikke noe konkret sted han kan åpne for ny kommunikasjon. Han har bare pikken sin å bruke til å vise deg sin interesse og kjærlighet med. Derfor kommer han dyttende med den nesten hver eneste kveld, når den stumme, anspente dagen er slutt.

 

Og den avviser du totalt, for kan han ikke vise omsorg i ord, skal han i hvertfall ikke få noen tilfredsstillelse av deg!

 

...er du sikker på du er helt rettferdig med mannen din?

Jeg tror dere trenger familievernkontoret, før dere har gått dere så trangt opp i et hjørne at bitterheten tar over.

[dorri]

Oj, det var et kjempemorsomt innlegg, helt til det siste der, for det skjønte jeg ikke. Er du gravid, eller er du ikke? Har du mage, eller har du ikke?

 

Har du prøvd å si det til han? Jeg måtte nemlig fortelle det til min...

 

Om 3-6 uker kommer det en liten baby til oss... han har vært med på flere ultralyder, sett magen vokse, og kjent spark og bevegelse...

 

Likevel kan han ikke en eneste gang spørre meg?

"Har du sovet godt i natt?"

"Hvordan er formen?"

"Hvordan har dagen din vært?"

 

Tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger disse spørsmålene er kommet totalt gjennom hele svangerskapet...

 

Signerer denne! MANNFOLK, er det mulig. Bortsett fra at min ble ikke med på ultralyd og har heller ikke kjent spark. Han skjønner ikke hvor mye det betyr for meg. ARG!

[dorri]

Her hos meg så viser jeg med armer og ben mens jeg utdyper det i breie ordlag. F.eks:

"Har sovet skikkelig dårlig i natt.", gjesper jeg høyt, og så segner jeg om på gulvet i fosterstilling og snorker.

"Ugh, føler meg helt jævli i dag.", hulker jeg, og så spyr jeg på skoa hans før jeg segner om i fosterstilling.

"For en jævli dag!", roper jeg i det jeg ramler inn døra, før jeg segner om i fosterstilling.

Jaggu har han tatt hintet hver gang, gitt.

 

Prøv du også, kanskje det virker?

 

Skal jeg jaggu meg prøve!

[magica fra tryll]

Forventninger om tankelesning og omsorg utifra "det jeg synes du og alle normale mennesker burde skjønne av seg selv", funker IKKE!

KOMMUNIKASJON derimot, funker veldig bra!!

 

Noe jeg tror dere begge har stort potensiale til å lære mer om,-meld dere på et kurs, gå i veiledning.....Dette blir ikke bedre av seg selv med åra,nei:(

[Anonym bruker]

Vi har mange år bak oss, noen gode og mange dårlige, men kjærligheten har alltid vært sterk.

 

Kommunikasjonen vår stinker, og jeg har prøvd mange ganger å fortelle ham at han må snakke med meg, jeg er ikke tankeleser, men likevel må jeg dra den minste ting ut av ham. Hva skjedde så, hva sa vedkommende da? Hva sa du?

 

Ang valentinesgaver -det er bortkastet...

Ang morsdag så har jeg fortalt ham i mange år at dersom han lager middag og tar oppvasken etterpå så er jeg strålende fornøyd. Men det er lettere for ham å kjøpe seg ut av husarbeidet.

 

Grunnen til at han ikke kan vise omsorg er fordi han sliter med mye smerter selv, hver eneste dag. Det er derfor alt havner på meg. Det er derfor han blir dårligere jo lenger ut i svangerskapet jeg kommer. Og det er derfor han har den holdningen at uansett hva som feiler meg, så har han det alltid ti ganger verre.

 

Jeg har flere ganger måttet si til ham at "Nå snakket vi faktisk ikke om deg, men jeg fortalte deg hvordan jeg hadde det, og da kan du godt lytte uten å bagatallisere det" For han nøyer seg ikke med å bare si;" du vond skulder, jeg har vondt kne" han kan fortsette i år og dag om jeg ikke stopper ham, og da slipper jeg ikke til videre.

 

Derfor har jeg valgt å la være å si noe til ham, fordi da er det kun meg å klandre. Han kan ikke ta hensyn til det han ikke vet.

Derfor får han ikke vite noe om han ikke spør. -og det gjør han jo ikke..

 

Det er mitt valg at det er slik, men for oss er det det beste.

 

Jeg sender ofte meldinger til ham. Dersom han for eksempel er veldig dårlig om morgningen, sender jeg kanskje melding til ham rundt lunsjtider og spør hvordan det går. Har han en time hos legen, får han også en melding, hvordan gikk det? Skjer det noe spesielt på jobben sender jeg også melding...

 

Nettopp derfor må jeg få lov til å bli litt skuffet enkelte ganger av at han ikke kan spørre meg hvordan dagen min har vært og hvordan formen min er, hvordan jeg har sovet...

 

Det er ikke så vanskelig; det er faktisk normal høflighet.

Når noen treffer deg på gaten og spør deg: Hei, lenge siden sist. Går det bra? " Så er det jo vanlig høflighet å svare; "Jo takk bare bra. Hva med deg?"

[magica fra tryll]

Men hvorfor ikke få hjelp til å få en kommunikasjon som ikke "stinker"??? Det hjelper ikke å snakke om hvordan det er, og ikke gjøre noe med det! Dette handler om 1000 forskjellige ting, og ikke "vanlig høflighet"....

[nurkisimaven]

Godt ikke alle mannfolk er slik da:) Jeg har verdens beste kjæreste <3

[magica fra tryll]

Vi feier heller ikke Valentin og morsdag, men begge synes det er helt greit,-vi har det romantisk og fint hver dag, så trenger ikke spesielle dager for det. Så dette er ikke noe som er "normalt". Det jeg prøver å si at hva noen tror er helt "normalt" for en er det kanskje ikke for en annen. Det er et uttrykk som sier at "I forventningen ligger skuffelsen"

[Anonym bruker]

Men er det lurt å stifte en stor familie sammen med en mann som er kronisk syk? Nå banner jeg sikkert i kjerka, men jeg har bodd sammen med en som hadde alvorlig ryggskade. Det påvirket hele familiens liv totalt, bra vi bare var 3. Hans smerteperioder gjorde ham helt autistisk fordi han reagerte med å gå inn i seg sjøl. Ikke så bra med små barn i rommet, for de kan ikke bes om å ta hensyn til sånt. Men de registrerer jo at de ikke får svar når de spør om noe, at de blir ignorert osv.

[Anonym bruker]

Men hvorfor ikke få hjelp til å få en kommunikasjon som ikke "stinker"??? Det hjelper ikke å snakke om hvordan det er, og ikke gjøre noe med det! Dette handler om 1000 forskjellige ting, og ikke "vanlig høflighet"....

 

Fordi han er en mann av egen vilje, og ikke ser at vi har et problem med kommunikasjonen.

Det er bare jeg som har problemer sier han for jeg er alltid sur og grinete..

På spørsmålet om hvorfor han tror jeg er sur og grinete så sier han bare "Vet ikke"

 

Et kommunikasjonskurs er ikke noe jeg kan gå igjennom alene, og det som ikke blir gjort av meg alene hos oss, det blir dessverre ikke gjort..

 

På grunn av helsen hans, er han så vant til at jeg ordner det som ordnes må, enten det er kjøring av unger, lekser, bursdager, klesvask, rydding, snømåking, at jeg tror rett og slett at han har sluttet å tenke at han har noe ansvar overhodet i huset. Tror han fikk litt sjokk da jeg sa til ham at han var den eneste mannen jeg kjente som ikke hadde noen betenkeligheter med å la en høygravid kone måke snø i 1,5 time, uten i det hele tatt å se etter at jeg fremdeles var på beina og ikke lå strøken der ute.. Han hadde faktisk ikke tenkt på det på den måten...

 

Og siden jeg har styrt og ballert i godt over 10 år så er min måte å gjøre ting på, blitt en rutine. Så den ene gangen han prøver seg så blir alt feil, ungene protesterer fordi det er ikke slik mamma gjør det, og alt blir bare tull, og jeg tar over fordi tiden løper fra oss og vi må komme oss ut dørene med husfreden i behold.

 

Men det går over... er bare jeg som er veldig sliten for tiden og da blir alt tusen ganger verre enn det egentlig er...

 

Går ut i fra at det ikke er stahet som har fått oss igjennom 16 år..

Av og til har man bare ikke tid og overskudd til å være kjærester og da har man lett for å komme ut på glattisen...

[Anonym bruker]

Men er det lurt å stifte en stor familie sammen med en mann som er kronisk syk? Nå banner jeg sikkert i kjerka, men jeg har bodd sammen med en som hadde alvorlig ryggskade. Det påvirket hele familiens liv totalt, bra vi bare var 3. Hans smerteperioder gjorde ham helt autistisk fordi han reagerte med å gå inn i seg sjøl. Ikke så bra med små barn i rommet, for de kan ikke bes om å ta hensyn til sånt. Men de registrerer jo at de ikke får svar når de spør om noe, at de blir ignorert osv.

 

Jeg har gitt avkall på mye pga helsen hans, men pga kjærligheten til ham har det gått greit. Likevel tror at bitterheten hadde vært for stor å bære om jeg skulle gått hele livet og tenkt på de barna jeg ønsket meg og som han på en måte tok fra meg. Men nå er jeg fornøyd. Jeg har snart fått det antallet barn jeg alltid har ønsket meg, og jeg klarer å følge dem opp alene.

[magica fra tryll]

Går over???? Hvis du synes det er greit å være den irriterte mammaen til mannen din, så er det jo greit;) Jeg har sett par med samme mønster som dere, og det bare forsterker seg med åra til dama som regel blir ei sur, bitter og utbrent kjærring:(

Da skal du få et siste, lite ord: "Overvurder ikke din evne til å endre andre, undervurder ikke din evne til å endre deg selv!"

[Anonym bruker]

Går over???? Hvis du synes det er greit å være den irriterte mammaen til mannen din, så er det jo greit;) Jeg har sett par med samme mønster som dere, og det bare forsterker seg med åra til dama som regel blir ei sur, bitter og utbrent kjærring:(

Da skal du få et siste, lite ord: "Overvurder ikke din evne til å endre andre, undervurder ikke din evne til å endre deg selv!"

 

Mulig jeg ender opp som en sur utbrent kjerring... det vil tiden vise, men likvel så kan jeg ikke ta tak i ørene hans og dra ham med på et kommunikasjonskurs...

 

Og grunnen til at jeg sier at det går over er at jeg går heldigvis ikke gravid og hormonell hele tiden...

 

Kanskje det er derfor vi har endt opp der vi er... han ser på alt som hormonelle utbrudd og ser på det som nytteløst å gjøre noe som helst...

[Anonym bruker]

Men er det lurt å stifte en stor familie sammen med en mann som er kronisk syk? Nå banner jeg sikkert i kjerka, men jeg har bodd sammen med en som hadde alvorlig ryggskade. Det påvirket hele familiens liv totalt, bra vi bare var 3. Hans smerteperioder gjorde ham helt autistisk fordi han reagerte med å gå inn i seg sjøl. Ikke så bra med små barn i rommet, for de kan ikke bes om å ta hensyn til sånt. Men de registrerer jo at de ikke får svar når de spør om noe, at de blir ignorert osv.

 

Jeg har gitt avkall på mye pga helsen hans, men pga kjærligheten til ham har det gått greit. Likevel tror at bitterheten hadde vært for stor å bære om jeg skulle gått hele livet og tenkt på de barna jeg ønsket meg og som han på en måte tok fra meg. Men nå er jeg fornøyd. Jeg har snart fått det antallet barn jeg alltid har ønsket meg, og jeg klarer å følge dem opp alene.

Men kjærligheten du ikke ville gi avkall på - har du ikke mista den? Burde du ikke ha fått både den og barna med noen andre, og latt ungene få en far som kan følge dem opp? Jeg er ikke skadefro nå, jeg bare sammenligner med min egen situasjon. Og avgjør at mht antall barn er det nå stopp, for jeg veit at den yngste får en helt annen oppvekst enn den eldste: eldre foreldre, andre sykdommer i familien osv.

[Anonym bruker]

Ungene mine har fått den beste faren jeg kunne valgt til dem.

Han er snill, og elsker ungene sine over alt på denne jord.

Han er tolmodig,

 

Det er mange friske foreldre som stiller opp mye mindre enn det han gjør. En av oss er ALLTID tilstede på hver en fotballtrening, fotballkamp, håndballtrening, turnering, korøvelse og opptreden...

Begge prøver å stille på kamper og opptredener, og stort sett så har det gått fint.

 

OK, så kan vi ikke reise til fjells på slaom, da jeg ikke klarer å hjelpe alle i bakken alene, om helsen hans skulle skjære seg og jeg må dra alene, Og vi kan ikke dra i badeland. Men hvem har sagt at en langrennstur alene med mamma med pulk og varm kakao, eller en sykkeltur ikke er like godt?

 

Dårlig helse er ikke det samme som at ungene får dårligere oppfølging enn de med friske foreldre... De kan ofte få bedre oppfølging fordi man stiller alltid opp den gangen man kan, for det er ingen garanti for at man klarer neste.. Mens friske foreldre kan tenke, Vi tar det neste gang...

 

Jeg vet om barn som alltid må sitte på med andre til treninger og kamper, og de har to friske foreldre...

[Anonym bruker]

Så flott! Da vil du kanskje ha han tilbake da,eller??