Melding til barnevernet innenfor familien *LANGT*

[Anonym bruker]

Vil gjerne vite hva dere mener om denne saken, og om våres reaksjon. Hvis noen vet hvem vi er, vennligst hold det vekk fra denne tråden da jeg ønsker å holde dette innenfor familien. Ta heller da kontakt med meg privat.

 

Et nært familiemedlem tok kontakt med meg på mandag for å spørre hvordan det gikk her med at 2 åringen sover i junior seng, i forhold til det med å holde seg i senga/på rommet sitt. Jeg forklarte som sant var at vi låser døra når vi legger oss om kvelden, for at h*n ikke skal kunne gå ut på stua, kjøkkenet etc om natta da h*n ofte står opp mange ganger og kan være våken lenge. Jeg forklarte at dette var siste utvei etter å ha prøvd alt annet, fordi vi er ikke har hørt at h*n har gått ut av rommet selv om babycallen står på. Dette fordi h*n er helt stille, vet jo at det ikke er lov. Barnet sluttet å komme inn på vårt soverom, og drev heller på med ting rundt om ellers i huset, uten at vi hørte det. Det har vart nå i ca to måneder, fordi vi har vært usikre på hvordan vi skulle ordne det på en bedre måte. Er redd for at h*n skal skade seg på noe om natta!

Jeg spesifiserte at h*n ikke er redd og at vi forklarer alltid at døra blir låst. Det har aldri vært surving eller gråting pga dette, h*n bare legger seg igjen etter å ha lekt litt, roper på oss om h*n vil ut. Vi går også opp med en gang vi hører at h*n er våken, prøver å åpne døra eller sitter og leker. Synger, koser og legger barnet tilbake i senga, og gjentar dette til h*n sovner igjen. Vi valgte etter mye tenking å låse fordi vi følte dette var tryggere, men det var alltid meningen at det skulle være for en kort periode, vi måtte bare finne ut hvordan huset kunne sikres nok til at det ikke gjør noe om døra er åpen og h*n går ut om natta. Pga sykdom hos meg har dette dessverre tatt lenger tid enn først antatt.

Familiemedlemmet som ringte fortalte at h*n var helt sjokkert over at vi låste, pga faren for at døra kunne gå i vranglås. Jeg sa som sant var at dette har jeg aldri opplevd, så den sjansen er da vel minimal. At vi måtte velge det som var tryggest for barnet vårt frem til vi fant en bedre løsning. Fikk forslag om å snu dørhåndtaket i stedet, så dette med vranglås ikke kan skje, men jeg synes det er mye verre, siden barnet da alltid vil være "låst inne" hvis døren er lukket, og ikke bare når vi sover om natta. Forsvarte derfor naturlig nok avgjørelsen vår, fordi vi kun har valgt dette fordi vi mente det var det tryggeste for barnet foreløpig. Vi er ofte uenig i ting, og diskuterer ting, så jeg følte ikke at dette var noe anerledes enn før.

 

Dagen etter fikk jeg melding fra dette familiemedlemmet om at h*n hadde sendt inn bekymringsmelding om dette til barnevernet fordi det var så uforsvarlig! Jeg fikk totalt sjokk, og kastet meg på telefonen med en gang. Men h*n nektet å svare, og lot i stedet partneren ta støyten. Jeg knakk totalt sammen og gråt hele dagen. Vi har vært hos barnevernet før, grunnet en bekymringsmelding som ikke hadde noe grunnlag, men måtte jo gjennom undersøkelse. Saken ble henlagt, men de har støttet oss delvis økonomisk så vi har hatt kontakt med dem 2 ganger i året i ettertid. Tanken på å skulle gjennom en undersøkelse en gang til var grusom, men det verste var sjokket, skuffelsen og sviket vi følte. Det ble spesifisert i en e-post senere at denne samtalen vi hadde var en måte å få bekreftet at vi låste, fordi h*n hadde hørt det tilfeldig i en samtale med min mor dagen før. Og at h*n gjorde dette fordi h*n mente at jeg uansett aldri hørte etter når de sa noe til meg, og at jeg bare kunne sagt at vi skulle endre det uten å faktisk gjøre noe med det. Dette såret også enormt, for det kunne ikke vært mer feil! Hadde jeg visst at det var en reell bekymring inni bildet ville jeg endret det med en gang, uten tvil. Vi diskuterte det faktisk rett etter samtalen jeg hadde med dette familiemedlemmet på mandagen, at nå måtte vi finne en god måte å barnesikre gangen på så vi kunne slutte å låse.

Men dette familiemedlemmet mente da at det var bedre å ikke nevne hvor bekymret de var, og heller bare ringe barnevernet og be dem gi oss veiledning om å barnesikre huset. Men at h*n hadde vært klar på at ingenting annet bekymret dem, alt var perfekt hos oss ellers og at vi er veldig gode foreldre.

Vi fikk beskjed at om vi snudde dørhåndtaket og sendte bilde til dem skulle de trekke bekymringsmeldingen.... Jeg forklarte at det går ikke an å trekke den tilbake, og at jeg ikke forstår hvordan de kunne være så utenksomme og naive! Likevel så snudde vi dørhåndtaket med en gang og sendte bildet til dem, noe jeg gladelig ville gjort om de bare hadde forklart hvor bekymret de faktisk var tidligere. Men som sagt misliker jeg dette sterkt, så nå har vi tatt noen skikkelige grep i gangen og fått sikret såpass godt at h*n ikke kommer seg noen andre steder enn våre soverom og alt er fjernet/tømt i gangen så h*n ikke får skadet seg eller ødelagt noe.

 

Jeg og min partner er så skuffet og såret, og fortsatt i sjokk over det hele, og har sagt at vi ikke ønsker mer kontakt med dem. Men at barna må få møtes når de er hos besteforeldre o.l. , da det ikke er riktig å la dem miste den gode kontakten pga våres personlige problemer.

 

Nå har jeg fått beskjed om at hvis vi ikke vil ha kontakt med dem får heller ikke barna ha kontakt. Jeg blir så sint og lei meg over alt dette, og synes det er så vanvittig smålig og egoistisk! Og alt som ble gjort var feigt og barnslig, og jeg forstår fortsatt ikke tankegangen bak det hele.

 

Overreagerer vi? Eller har vi rett i å reagere som vi gjør, med sjokk, skuffelse og å avbryte kontakten med dem? Hva synes dere?

[Anonym bruker]

Ha heller barnet på rommet hos dere. Lås ALDRI døren for barnet som er alene på sitt rom!!!

 

Jeg forstår godt at en melding ble sendt!

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke dere overreagerer. Hadde reagert på samme hvis jeg hadde vært i den situasjonen. Etter min mening er ikke en låst dør grunn nok til at barnevernet skal blandes inn.. Tar jeg feil hvis jeg gjetter at det ligger noe mer bak? At de som meldte dere har noe imot dere f.eks?

[Anonym bruker]

Jeg synes IKKE det er riktig å låse døren! Du sier du "forklarer det" til toåringen din, men hvor mye er toåringen i stand til å forstå? Du vet nok med deg selv at du kunne funnet mer fornuftige løsninger, for eksempel fortsatt hatt sprinkelseng, hatt sengen på deres rom (da kunne du låst døra!), sikret de aktuelle rommene etc.

Igjen; synes ikke det er riktig å låse ungen inne om natta!

[HvittHus]

Etter min mening er det helt rett at dere er meldt til BV. Dere trenger tydligvis foreldreveiledning.

Å lÅse døra til et barn er aldri lov uansett hva dette barnet finner pÅ av fanteri om natta.

[Gjest Morn du]

Synes godt de kunne gitt dere en advarsel først, men jeg skjønner og bekymringen deres. Man låser ikke dører der andre sover. Men det har dere vel skjønt nå.

 

Synes dere godt fremdeles kan ha kontakt jeg, dette ble gjort med hensyn til BARNET deres, som i verste tilfelle kunne brent inne ved en brann fordi dere ikke klarte å låse opp døra.

[Anonym bruker]

Jeg spurte ikke hva dere mente om at vi låste døra, jeg spurte hva dere mener om dette med barnevernet og våres reaksjon på det hele. For vi mener at et normalt, oppegående og voksent menneske ville tatt opp dette med oss direkte! Spesielt når vi faktisk er veldig nær familie og de ikke har andre ting å utsette på oss, men faktisk forteller om hvor flotte foreldre vi er ellers.

 

Barnet klatret ut av sprinkelsenga, det var derfor vi byttet til juniorseng. På rommet vårt er det ikke plass til barneseng.

Og som sagt, det var en siste utvei og en midlertidig løsning. Det er tatt hånd om nå, og det ville blitt tatt hånd om i løpet av veldig kort tid selv om dette ikke hadde skjedd, siden jeg nå er nesten frisk igjen.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke at dere ikke ser hvor galt det er å låse inn barnet sitt? Jeg er selv sjokkert over det du skriver. Synes det var riktig av dem å sende en bekymringsmelding.Dere trenger helt klart foreldreveiledning.

[Anonym bruker]

Og 2 åringen forstår hva det betyr om døra er låst eller åpen. Det er heller ikke barnets fantestreker om natta som var problemet, men at vi har bekymret for barnets sikkerhet da h*n klatrer og kommer til nesten overalt!

[Anonym bruker]

Alle dere som mener at det var HELT rett å ringe inn en bekymringsmelding, hadde dere gjort det selv? Mot en søster eller bror, uten å ta opp bekymringen direkte først? Uten å gi dem en sjanse til å forstå hvorfor du/dere var bekymret og dermed endre på det? Hvertfall når dere ellers mente at dette var fantastiske foreldre på absolutt alle områder ellers?

 

Vi er kun mennesker, som kan gjøre feil. Vi har aldri opplevd at en dør går i vranglås og tenkte derfor ikke over dette. Vi tenkte kun på tryggheten til barnet, og ville kun barnets beste. Vi syntes ikke det var en god løsning, men en midlertidig en som vi følte var nødvendig akkurat da.

[Anonym bruker]

Først og fremst, jeg skjønner du er skuffet over dette familiemedlemmet, og at dette er en ubehagelig situasjon for dere.

Men hva er farlig med en melding til barnevernet, og spesielt dersom dere allerede har en dialog 2 ganger i året, og tidligere har vært i kontakt med dem? Jeg skjønner ikke at det kan sette deg så ut dersom du uansett er sikker på at omsorgssituasjonen er god?

 

Deretter må jeg jo si at jeg ikke forstår at dere ikke har gjort andre tiltak i denne forbindelse tidligere? Har dere forøvrig et så farlig hus at barnet ikke kan få være i det når dere ikke ser hvor barnet er? Kunne ikke alle andre dører i huset lukkes og låses mens døren til deres soverom og barnets var åpne?

Jeg forstår bekymringen til den som har sendt meldingen også, ikke nødvendigvis for barnets del i stiuasjonen, men på grunn av uforutsette ting! Hva om barnet får omgangssyke og kaster opp mens det ligger på rygg? Hvordan skal dere som foreldre rekke inn i tide til å snu barnet på siden så det ikke kveles i eget oppkast? Eller dersom barnet faller (ut av sengen?) og slår seg? Må barnet vente på trøst til dere får låst opp? eller hva om det skulle begynne å brenne?

Det har en del meget ubehagelige konsekvenser å låse barnets dør som man kanskje ikke umiddelbart tenker på, og som det bekymrede familiemedlemmet antagelig har sett.

 

Lykke til, håper dere finner en løsning både dere, familien og barnevernet er fornøyd med!

[Anonym bruker]

Og 2 åringen forstår hva det betyr om døra er låst eller åpen. Det er heller ikke barnets fantestreker om natta som var problemet, men at vi har bekymret for barnets sikkerhet da h*n klatrer og kommer til nesten overalt!

 

Hvis man er bekymret over at barnet kan skade seg på sin nattlige vandring, så tar man tak i problemet å sikrer boligen. man lar det ikke gå over 2 mnd og fortsatt ikke gjort noe med det. Man låser bare ikke inn barna sine. Og ihvertfall ikke en 2 åring som ikke har noen som helst mulighet å hjelpe seg selv skulle noe skje. Jeg fatter ikke hvordan dere kunne gjøre noe slikt, og mener dem gjorde sin plikt da de meldte dere. Sorry altså, dere kan mene dere er flotte foreldre i øvrigt for all del, men her viser dere så fryktelig dårlig dømmekraft som foreldre at jeg blir redd, dette kan jo faktisk være potensielt livsfarlig for barnet.

[Tauriel]

I nær familie ville jeg ha tatt det opp med familien, helst mast høl i hue. Venner ville jeg nok ha gjort det samme....

 

Jeg er ikke for at man skal melde til barnevernet for alt, noen ganger kan man faktisk si i fra direkte til de det gjelder. Ofte er feilen rett og slett uvitenhet, og da er det ikke vanskelig og opplyse... (nå ser jeg bort i fra alvorlige ting)

[Anonym bruker]

Først og fremst, jeg skjønner du er skuffet over dette familiemedlemmet, og at dette er en ubehagelig situasjon for dere.

Men hva er farlig med en melding til barnevernet, og spesielt dersom dere allerede har en dialog 2 ganger i året, og tidligere har vært i kontakt med dem? Jeg skjønner ikke at det kan sette deg så ut dersom du uansett er sikker på at omsorgssituasjonen er god?

 

Deretter må jeg jo si at jeg ikke forstår at dere ikke har gjort andre tiltak i denne forbindelse tidligere? Har dere forøvrig et så farlig hus at barnet ikke kan få være i det når dere ikke ser hvor barnet er? Kunne ikke alle andre dører i huset lukkes og låses mens døren til deres soverom og barnets var åpne?

Jeg forstår bekymringen til den som har sendt meldingen også, ikke nødvendigvis for barnets del i stiuasjonen, men på grunn av uforutsette ting! Hva om barnet får omgangssyke og kaster opp mens det ligger på rygg? Hvordan skal dere som foreldre rekke inn i tide til å snu barnet på siden så det ikke kveles i eget oppkast? Eller dersom barnet faller (ut av sengen?) og slår seg? Må barnet vente på trøst til dere får låst opp? eller hva om det skulle begynne å brenne?

Det har en del meget ubehagelige konsekvenser å låse barnets dør som man kanskje ikke umiddelbart tenker på, og som det bekymrede familiemedlemmet antagelig har sett.

 

Lykke til, håper dere finner en løsning både dere, familien og barnevernet er fornøyd med!

 

Takk for et ordentlig svar!

 

Jeg er ikke redd for barnevernet, jeg har snakket med vår saksbehandler fra sist gang, som også tok imot meldingen, og de har ikke tenkt til å starte noen undersøkelse da hun vet det ikke er nødvendig. Men det visste vi ikke der og da, om det kom til å skje, og selv om man ikke er redd for selve undersøkelsen så er det en stor påkjenning psykisk å måtte ha hjemmebesøk av barnevernet over flere måneder. Vi var ikke bekymret for at de skulle finne noe galt hos oss sist heller, men det var meget ubehagelig å skulle bli gransket på den måten.

 

Som sagt så har jeg vært veldig syk, over lang tid nå, derfor har det blitt tilsidesatt. Det er ikke en unnskyldning, men det er forklaringen.

Vi har ikke et så farlig hus, men det er ikke dør inn til stua og kjøkkenet, og heller ikke mulig å sette inn dør. Og det trenger ikke å være noe farlige ting som gjør at en 2 åring skader seg, selv om jeg kanskje er overbekymret for det. Men vi har som sagt tatt grep om det nå, så vi har fått opp en trappegrind inn til stua/kjøkkenet som h*n ikke kan få opp eller komme seg over, og de andre dørene har vi snudd håndtakene på. Så nå er det kun våres to soverom som er mulig å komme til, og gangen er helt ryddet for ting.

Det tar forsåvidt bare 1 sekund ekstra å vri om nøkkelen før man åpner døra, så det har ikke tatt oss noe merkbart lenger tid å gå inn til barnet. Vi har babycall med toveis kommunikasjon også, hvor vi hører alt og kan prate til barnet.

 

Jeg sier ikke at det var riktig å låse døren, men vi gjorde det. Det er likevel ikke riktig at vi ikke fikk muligheten til å endre på det først.

[Anonym bruker]

"Den endrede barneloven presiserer også at barn ikke skal utsettes for skremmende eller plagsom opptreden, som å låse barnet inn i et rom eller bruke trusler om straff."

 

Det er faktisk ikke lov å låse barn inne. Og heldigvis for det! Hva om det skulle begynne å brenne? Vet at det er verste senario, men hva om??

 

Dette burde dere vite som foreldre og jeg skjønner ikke at dere er sjokkerte over at andre blir sjokkerte og melder ifra når dere gjør noe ulovlig og som er å anse som forbudt mot et lite barn!

[Anonym bruker]

Hvis jeg hadde får vite at dette foregått i over 2 mnd så føler jeg kanskje forklaringspotensialet til disse foreldrene forsvinner. I det øyeblikket dem fant ut at å låse dørren var lurt, har man gått langt over streken for min del.Hvis jeg da hadde fått visst at dette ikke dreide seg om et engangstilfelle i desperasjon før man fikk ordnet det man mente var farlig , og etter 2 mnd fortsatt ikke gjort noe for å forandre det, så hadde jeg følt at noen annen med større myndighet må inn å snakke med disse foreldrene og barnevernet hadde for meg vært en naturlig innstans å kontakte. Hi skriver jo i tilegg at hun hadde fortalt henne at dem ville kontakte bv. Jeg kan skjønne at hun føler seg ille og synes det er bittert at hun ble meldt.men her er det barnets beste som står i fokus ikke foreldrenes.

[HvittHus]

Så når vi andre ikke er enige med deg, gir vi ikke ordentlige svar? :-(

[Anonym bruker]

Hva slags sykdom er det du har som forhindrer at din mann, eller annen familje kunne fått satt opp disse grindene med en gang? Det at du lager unnskyldninger for å legetimere det dere gjorde, synes jeg bare gjør det hele enda verre.

[Gjest irismor]

Hvis dere ikke får satt inn dører så får dere sette inn type trappestengsel. Men å låse dører er direkte farlig med tanke på brann. Hadde glatt meldt fra til bv hvis noen i familien hadde gjort dette, men da etter noen henvendelser til vedkommende først.

[Anonym bruker]

Hvis jeg hadde funnet ut at et nært familiemedlem gjorde noe slikt som dette - som i mine øyne er galt - så hadde jeg allikevel ikke ringt barnevernet før jeg hadde sagt noe til dere. aldri i verden, man kan jo si ifra. Jeg hadde sikkert sagt til dere: nei det kan dere ikke gjøre, hva om det begynner å brenne osv. (Kom forresten på at jeg selv ble anbefalt sovesele til min 2 åring av helsestasjonen når han lærte å hoppe ut av sprinkelsenga. Hva er verst av å tjore en toåring fast i senga, eller låse ham inne?)

 

Uansett synes jeg de samme familiemedlemmene oppfører seg dårlig senere. Sier at barna ikke får ha noe med hverandre å gjøre, fordi dere er i uoverensstemmelse. Noe så smålig.

[Cerese]

Melde til barnevernet uten å ta det face til face, det synes jeg ikke var noe ålreit gjort! Jeg kan også forstå at å låse døren ble en midlertidig løsning, men hadde ikke gjort det samme. Selv om det er enkelt å låse opp for dere og tar i underkant av et sekund, så får jeg frysninger av å tenke på evt brann eller andre ulykker, faren for vranglås etc. Pluss at jeg ville vært bekymret for at småen skulle bli redd. Det til side, det er jo ikke hva du spør om, og dere har tydeligvis gjort endringer. Nei, jeg synes ikke du overreagerer! Forstår at dette er trist og vondt. Men jeg lurer på om hele historen kommer fram?

 

Håper uansett at det ordner seg slik at barna deres kan ha kontakt, selv om jeg har forståelse for at dere ikke ønsker mer enn nødvendig kontakt med foreldrene.

[Anonym bruker]

Jeg lager ikke unnskyldninger, jeg prøver bare å forklare. Jeg skrev jo det også, at det ikke er en unnskyldning, men en forklaring.

 

Og hvorfor er vi barnemishandlere (virker som det er det mange her synes) pga uvitenhet, når barnet aldri har vært engstelig pga dette? For ja, det var uvitenhet, og det var feil! Og tro meg, jeg har følt det ille nok hele veien, og spesielt etter at dette med vranglås ble nevnt for meg på mandagen. Vi gjorde noe galt, men det er IKKE det jeg spør om i innlegget! Det vet vi allerde og har ikke behov for å få det trøkka i trynet.

Jeg spør hva dere mener om reaksjonen VåR, ikke dems. Men det er det visst ikke lett å få svar på fra så mange.

 

Og det jeg mener med ordentlige svar, det er svar som blir skrevet på en normal måte, ikke angrep på oss som foreldre fordi vi har gjort en feil, som vi i tillegg tok tak i så fort det ble opplyst for oss dette med vranglåsing!

 

"Hi skriver jo i tilegg at hun hadde fortalt henne at dem ville kontakte bv."

Dette er forresten helt feil, da må du lese igjen. Jeg skrev at h*n bestemte seg for å IKKE fortelle oss om at dem vurderte å kontakte BV: Det kom som et totalt sjokk på oss!

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg syns dere overreagerer og at dere burde skjønt allerede når dette familiemedlemmet sa at han/hun ble sjokkert at det å låse et barn inne kanskje ikke er en ok ting å gjøre. Jeg mener at dere burde skjønt av dere selv at det å låse et barn inne ikke er en ok ting å gjøre og derfor latt være å låse barnet inne.

Det at du fortsetter å lage unnskyldninger gjør ikke saken noe bedre og jeg lurer på om dere nå skjønner at man ikke låser barn, eller voksne, inne?

Jeg håper det.

[Anonym bruker]

Melde til barnevernet uten å ta det face til face, det synes jeg ikke var noe ålreit gjort! Jeg kan også forstå at å låse døren ble en midlertidig løsning, men hadde ikke gjort det samme. Selv om det er enkelt å låse opp for dere og tar i underkant av et sekund, så får jeg frysninger av å tenke på evt brann eller andre ulykker, faren for vranglås etc. Pluss at jeg ville vært bekymret for at småen skulle bli redd. Det til side, det er jo ikke hva du spør om, og dere har tydeligvis gjort endringer. Nei, jeg synes ikke du overreagerer! Forstår at dette er trist og vondt. Men jeg lurer på om hele historen kommer fram?

 

Håper uansett at det ordner seg slik at barna deres kan ha kontakt, selv om jeg har forståelse for at dere ikke ønsker mer enn nødvendig kontakt med foreldrene.

 

Ja, og det var sånn jeg følte det også, da dette faktisk ble påpekt. Nettopp derfor satte jeg meg rett ned med min partner etterpå og diskuterte sikring av gangen og de andre rommene rundt. Barnet har aldri vært redd, hadde det skjedd ville jeg ALDRI funnet på å låse.

 

Dette er hele historien, det er ikke mer bak her, fra hverken den ene eller andre siden. Foruten mye gråting, vonde ord og lite søvn.

[Anonym bruker]

Jeg syns dere overreagerer og at dere burde skjønt allerede når dette familiemedlemmet sa at han/hun ble sjokkert at det å låse et barn inne kanskje ikke er en ok ting å gjøre. Jeg mener at dere burde skjønt av dere selv at det å låse et barn inne ikke er en ok ting å gjøre og derfor latt være å låse barnet inne.

Det at du fortsetter å lage unnskyldninger gjør ikke saken noe bedre og jeg lurer på om dere nå skjønner at man ikke låser barn, eller voksne, inne?

Jeg håper det.

 

Hadde du lest alle innleggene mine i tråden hadde du ikke trengt å skrive/spørre om noe av dette.