Hvor mye forventer dere av besteforeldrene?

[Anonym bruker]

Krav er absolutt ikke det samme som forventninger. Selv om mange her tydeligvis ser ut til å blande dette.

 

En forventning er noe man regner med/ håper på/ tror/ antar.

Krav er mer aktivt, en konkretisering av forventninger man har. Et krav fører også ofte til konsekvenser/sanksjoner dersom man ikke følger opp.

 

En forventning til en bestemor kan være at hun tar godt vare på barnet hvis de er barnevakt. Et krav er kanskje hvis jeg sier at hun kun skal få passe barnet dersom hun barnesikrer hjemmet sitt først. Så altså- noe ganske annet.

[Anonym bruker]

Jeg forventer ganske mye, men barnevakt over natta før barnet fyller 1 år- det forventer jeg ikke!

[Anonym bruker]

Jeg forventer noe, men dette er kanskje på bakgrunn av den erfaringen jeg har fått fra besteforeldrene. Husker ikke helt hva jeg tenkte før hun ble født. Jenta har tre sett med besteforeldre, og jeg har nok litt forskjellige forventninger til alle. Ikke krav, men kanskje mer forhåpninger.

 

De som bor lengst unna ser vi sjeldent, og jeg la fort merke til at de ikke hjelper så mye til med jenta. Og det er ok. Jeg følger selv med henne overalt, og det kunne ikke falle meg inn p spørre om de ville stelle henne eller bli med å se på. Tror ikke de har interesse av det. Nå er hun over to år, og skulle de mot formidning noen gang være barnevakt hadde vi nok stolt på dem i forhold til evne. Er mer det at jenta ikke kjenner dem så godt.

 

Mine foreldre bor også et stykke unna, men de har settt henne mye fra hun ble født, og kom ig hjalp meg da mannen var borte i baraeltida. De gjorde husarbeid og klipte gress og hekk for å avlaste. Jeg var kjempetaknemlig og vet jeg får samme tidbud når nestemann kommer om noen mnd. Men forventet det jo ikke. De passer gjerne når vi vil ta en liten tur ut alene, og jeg kan gjerne spørre dem om å holde er øye med henne når vi er til stede også. De ville selv bli med på stell da hun var baby, men jeg har aldri bedt dem om p gjøre sånt hvis jeg er der.

 

Svigers passe forholdsvis ofte, og de holder øye med henne hvis vi ber om det. Da hun var baby fikk vi tilbud om å gå å slappe av mens de passet. Helt topp! De kan også stelle hvis de er alene, men kunne ikke falle meg inn å be om det hvis vi er der selv. Ikke mating heller egentlig.

 

Alle får værw gjester uten å jobbe når vi inviterer, og vi er gjester hos dem. Vi hjelper jo til med å rydde av bordet, men står ikke på pinne når jeg er på besøk nei. Jeg sender gjerne mannen til å hjelpe npr det er hans familie, og så sier jeg at de får si ifra hvis de vil vi skal gjøre noe. De har barnesikret trapp, men ikke andre ting. De har knuse,ige ting framme, og det kan irritere meg. Noen ganger flytter jeg bittelitt på ting. Men ofte så påpeker jeg heller at hvis de er redde for noe kan det være lurt å rydde det vekk. Så gjør de enten det, eller sier at det ikke er så farlig om noe går i stykker. Hos svigers på vestlandet ble en påskehane knust. Hun hadde lekt med den i flere dager og jeg fikk til svar at der ikke var så farlig, så da lot jeg være å gjete henne og den gikk i bakken. So be it.

[Anonym bruker]

Forventer at de følger våre regler.

Utenom det så forventer jeg ingenting.

Vi er heldige da barna har vært mye hos sine besteforeldre og de har god kontakt.

Første gangen de sov hos besteforeldre over natten var de kun noen måneder gamle:)

[Anonym bruker]

Da er tydeligvis jeg den "rare" her inne, for jeg forventer nok en hel del. Forventer føler jeg egentlig blir feil ord, men det får så være. Egentlig har jeg aldri tenkt over det før, for jeg er så heldig at jeg ikke trenger å be om noenting.

 

Jeg tror jeg forventer mye av min egen familie nettopp fordi vi er en familie. De har sine forventninger til meg, på samme måte som jeg har til dem. Svigers forventer jeg ikke så mye av, men det gjør nok mannen min.

 

Jeg vet at jeg får hjelp av mine foreldre om jeg ber om det, jeg vet at de stiller opp dersom jeg trenger det. Akkurat som jeg gjør for dem. De har oppdratt meg sånn! De hadde uansett gitt klar beskjed dersom de syntes at jeg forlangte for mye.

 

Det er fantastisk deilig når vi er hos dem, eller de hos oss. Mamma tar bleieskift og synes det er stas. De vil vel helst ha meg og mannen ut av huset så de kan passe alene. Samme med svigers.

 

Har aldri tenkt over det med barnesikring hos andre siden det ikke har vært aktuelt før nå, men mine foreldre har uansett flyttet bort farlige ting allerede. Svigers gjør det helt sikkert om vi spør, de er faktisk mer nervøse i forhold til babyen enn vi er. Kanskje jeg forventer det også?

 

Jeg tror det er både sunt og normalt å ha forventinger til hverandre, så lenge de er realistiske og ikke bare går den ene veien.

[Anonym bruker]

Jeg forventer at de stiller opp etter evne når vi har behov for det, uansett hva det skulle være egentlig. Akkurat som de forventer at vi stiller opp etter evne når de har behov for det.

 

Familie hjelper og stiller opp for hverandre.

[Anonym bruker]

Angående barnestell:

Mine foreldre og svigerforeldre bor langt unna, men det er stor forskjell på hva jg forventer av de når vi er på besøk/de er her. Jeg er mye mer komfortabel med å be moren min om å ta ei bleie her og der, har aldri spurt svigermor om det samme! Men min mor har jobbet med småbarn i 30år, og hun liker å kunne gi meg råd osv. Hun er også fortsatt i jobb og er 15 år yngre enn svigermor, som på sin side har slitt med helsen og aldri jobbet. Det er mao nærmere 40 år siden hun rørte et spedbarn! Svigerfar tror jg ikke engang skiftet på sine egne barn, men både han og min egen pappa har blitt mer glad i å leke med sønnen vår fremfor kun "kaffeslaberas" når de er på besøk - men etter at barnet har blitt såpass stor at han kan vitse, prate, spørre om ting og dra frem togsettet

Jeg forventer ikke at de skal stå opp tidlig og passe barn, eller passe barn mens vi går ut. Det har hendt at mine foreldre har gjort det på eget initiativ, noe som vi setter pris på. Begge sett med besteforeldre sier at de gjerne har besøk av barnebarn alene etterhvert som de blir eldre, noe svigers gjør med nevøene mine som er 7 og 12 år gamle.

Angående å hjelpe til:

Jeg hjelper ALLTID og får stort sett alltid hjelp når de er her. Faren min sniker seg unna, men plutselig står han og fikser noe eller handler noe vi trenger osv. Svigerfar er eldre og hjelper mindre, uten at det bryr meg. Svigermor er redd for å gjøre ting feil, men er med på å rydde av bord, sette inn i oppvaskmaskin osv. Mamma gjør mye, men jg får henne til å sette seg ned osv når hun styrer for mye. Det blir uansett jg og samboer som gjør mest når folk er her - og en av oss passer alltid på barn med ett øye mens vi holder på.

Jeg føler at det de gjør svarer til mine forventninger på forhånd. Jeg har venninner (ikke alenemødre) med foreldre som har barna på overnatting annenhver helg, og som i tillegg henter barna i bhg en -to ganger i uka osv. Jeg blir klart litt misunnelig, men sånn er nå deres forhold! Våre besteforeldre hadde nok ikke gjort det samme selv om de bodde like ved

[Gjest yrild]

Jeg forventer ingenting. Det er våre barn og hvordan og hva besteforeldrene deltar med/på er helt og holdent opp til dem.

 

I forhold til sikkerthet ville jeg nok kun gjort dem oppmerksomme på det som evt kan være farlig. spørre pent om de kan sette vekk ting som kan være farlig for barnet.

[**lykke!!**]

Jeg forventer absolutt ingenting, men tror jeg ville blitt lei meg dersom mine foreldre ikke interesserte seg for barnet mitt. Mine foreldre er ofte på besøk, de leker med barnet, de tar barnet med på tur, lar barnet delta i matlaging, og gjør slike ting med barnet, og det er akkurat slike minne jeg har fra min mormor, og det er så utrolig gode minner. Svigerforeldrene mine derimot ser vi ikke så mye til, og når vi ser noe til de vil de helst sitte i ro og snakke voksenprat eller fortelle om hverdagen sin, helt greit, vi må kunne snakke sånn sammen, men de leker aldri med barnet, er aldri på gulvet sammen med barnet, og sier bare hei når de går forbi barnet, men de overøser barnet med gaver, og det liker ikke jeg. Jeg syns det er mye bedre med engasjement i barnets liv.