Jeg er 15 år og må lufte noen tanker. Please ikke døm meg :(

[Anonym bruker]

Kjenner ei på 15 som har unge, hun har tilrettelagt skole, så det klarer du fint

 

Jeg vil anbefale deg og ta kontakt med Amathea, de har oversikt over hva du har rett på og hva du kan gjøre. De har med unge som har uplanlagt graviditet. Både svangerskaps grupper for kommende alenemødre og mor og barngrupper for alenemødre. Den gruppa jeg er på er jeg eldst (23) og yngste 15 år.

 

Lykke til dette klarer du fint

[Anonym bruker]

Eh... er vi damer på over 30 virkelig så dinosauraktige at vi har vanskelig for å tilpasse oss det å bli førstegangsmødre? Mange av oss har ønsket oss barn veldig sterkt, og når motivasjonen er der går alt...

[Anonym bruker]

Huff..

[Anonym bruker]

12:56 her.

Jeg er 37 og var 34 da min første kom til verden.

[Anonym bruker]

Ta kontakt med Amathea, der får du svar på alle praktiske spørsmål og de hjelper deg i jungelen med stønader osv.

 

Barnevernet vil bli en del av livet ditt noen år fremover, men det er ikke mer negativt enn du gjør det til selv. De vil bare barnets beste, og husk at du er selv et barn og har krav på hjelp du også.

 

Hvordan er foreldrene til kjæresten din? Kan de stille opp og være ekstra støttende besteforeldre for dere som får barn i så ung alder?

 

Kommunen din har helt sikkert et eller flere familiesenter, det kan være et alternativ å bo på et slikt en periode til å begynne med.

 

Om du virkelig vil så fikser du dette, men det kommer til å bli tøft siden du ikke har noe særlig familie rundt deg. En kollega av meg fikk barn siste året på ungdomsskolen, men hun hadde tross alt en støttende familie rundt seg. Hun har klart seg fint, har jobbet seg frem sakte men sikkert. Fullførte ungdomsskolen og har tatt videre utdanning etterhvert. Nå er hun nesten 30 år og har alt hun trenger av materielle goder, en ny mann og enda et barn. Så det er fullt mulig å fikse dette.

 

Bare innse at du er veldig ung, du kommer til å trenge hjelp, ta i mot den hjelpen, så går det nok bra.

[Anonym bruker]

Jeg var nettopp fylt 16 da jeg fikk mitt første barn. Stusser litt angående dette med å da bli følgt opp av barnevernet automatisk og må bo sammen med en myndig, men det er kanskje nye regler nå (11 år siden jeg fikk første)? Jeg har aldri blitt fulgt opp av barnevernet og flyttet for meg selv da barnet var et halvt år.

 

Uansett, du kan bli en god mamma selv om du er 15 år men det kommer til å bli beintøft. På tross av at jeg har klart meg bra så vil jeg anbefale deg å vurdere abort likevel. Du kan virkelig ikke tenke deg alt ansvaret det innebærer og få et barn, på noen måter. Det var mange tårer og kamper for å takle rollen som mamma og samtidig skulle finne sin egen identitet, være ungdom, fulføre skole, kjærlighet, økonomi etc, og jeg hadde mye støtte og avlastning fra familien på begge sider.

 

Jeg ønsker deg det beste og lykke til uansett. Det er ikke det jeg tviler på at du kan klare det, for det tror jeg du kan og vil. Selv om et barn også fører med seg mye glede og kjærlighet så er ansvaret fryktelig tungt å bære på så unge skuldrer. Det kan høres brutalt ut, men ut fra egne erfaringer så vil jeg råde deg til å vurdere muligheten til abort.

 

Klem til deg skjønne jente

[Anonym bruker]

Jeg er ingen fanatiker og ville nok stemt ja om det ble ny folkeavstemning til rett til abort. Men jeg vil ikke anbefale deg å ta abort. Er du i tvil om du takler dette så vil jeg heller råde deg til å vurdere adopsjon. DET er en heroisk gjerning. Alle "vinner", i tillegg gjør du en familie lykkelig, et barn kommer til å få et nydelig liv (sannsynligvis), og du kan gå videre med ungdomstiden din i visshet om hva du en gang ofret og hvor sterk du var.

[Anonym bruker]

og poenget ditt var? snakk for deg selv.

[Anonym bruker]

Poenget mitt er at jo yngre man er jo lettere er det å omstille seg. Dessuten tror jeg ikke det er vanlig at 15-åringer trenger å sove middag f.eks. Hva er så provoserende med å høre det? Det er vel ikke et angrep på damer over 30? Jeg er som sagt godt over 30 selv...

[Anonym bruker]

hehehe... Nå måtte jeg le, 12:56

 

[Du har energi (tror jeg), du har evnen til å omstille deg og tilpasse deg nye situasjoner mer enn om du hadde vært over 30 f.eks.]

 

hahaha... For vi som er over 30 er fossiler som snart trenger gåstol og ikke klarer å følge opp barna våre.. Tror du det er stor forskjell på energinivået til ei på 25 og ei på 35?

[Anonym bruker]

Sover 30 årnger middag? Da har jeg gått glipp av noe. Ikke en gang mine foreldre på over 70 sover middag.

[Anonym bruker]

Vel, jeg er 37 og helt klart mindre energi enn når jeg var 15. Skulle ikke forundre meg om det lett lot seg bevise vitenskapelig også.

[Anonym bruker]

Du er over 30 og trenger å sove middag? Akkurat hvor mye over 30 er du, 13:36? hehehe

[Anonym bruker]

Ok, dette blir jo en avsporing. Jeg sover gjerne middag om jeg har sjansen ja. Holder dere (du) fremdeles fast på at en 35-åring har like mye energi som en 15-åring?

[Anonym bruker]

Takk for flere gode svar. Men jeg tenker litt. Visst den voksende magen blir for mye å håndtere, å jeg finner utav at dette faktisk ikke går, selvom jeg vil presse meg selv til det ytterste for at det skal det.

Hvordan er det da med en eventuell adopsjon?

Jeg tenker - jeg setter liv til en liten kropp som for det første : fortjener og få leve og se dagens lys. For det andre : Fortjener kun det beste og få oppleve uendelig kjærelighet fra noen som er glad i den.

For det tredje : Fortjener så mye mer en jeg kanskje kan gi på akkurat dette tidspunktet. Jeg kan gi for evig kjærlighet og sterke bånd, men må jo innse at jeg kan ikke gi barnet materielle ting, som også hører med. Dumt formulert, men tenker så mye at jeg knapt kan skrive riktig.

Abort er uaktuelt, jeg tok avgjørelsen den kvelden og jeg var klar over konsekvensene, og det skal ikke den lille i magen måtte bøte for- derfor adopsjon. Det er mange der ute som ikke kan få barn, og ønsker så stekrt, og kan gi det beste hjemmet en kan tenke seg. Mye bedre enn det jeg kan gi. Og kan ikke jeg ta vare på et barn, så velger jeg det heller ikke bort i form av abort, da vil jeg heller velge å gi det, det livet jeg ikke kan skape for det. Skriver sikkert mye dumt nå, men visst noen skjønner hva jeg mener? Langt i fra bestemt meg, men vil høre om valgmuligheter. Skal ringe Amathea imorgen!

[Anonym bruker]

13:42, jeg er 32 år og er alene med 4 barn, jeg sover ALDRI på ettermiddagen. Da skal jeg i så fall ha hatt en helvetes natt. Men jeg fikk min første da jeg var 20, og var så trøtt og sliten at jeg stadig måtte hvile litt når babyen sov. Søstra mi og ei venninne pleide alltid å legge seg litt nedpå etter skolen da vi var 15, det gjorde aldri jeg. Har kanskje like mye med hva slags person man er som alder, pluss at det kommer an på hvor "rolig" babyen er osv.

[Anonym bruker]

Synes det bare helt fantastisk at du vurderer adopsjon! Det er de ferreste som gjør det. Men det er faktisk en reell mulighet og en god løsning. Alle vil støtte deg, og mene du er sterk og modig om du gjør det, det er jeg sikker på. Adopsjon er en uselvisk handling du i så fall kan være stolt av resten av ditt liv. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er mye seiere nå. Jeg orker å gå lengre, jeg holder ut med de samme oppgavene lengre og jeg trenger vesentlig mindre søvn enn jeg trengte da jeg var 15. Da jeg var 15 bli jeg både fysisk sliten og veldig lei om jeg skulle jobbe 8 timer om dagen, for ikke å snakke om om jeg skulle gjort huarbeid etterpå. Nå er jeg 45 og får gjot mye mer i løpet av en dag enn jeg fikk da jeg var 15.

 

Vansklig å måle "energi", men en 15 åring er et barn som du ikke forventer like mye av som av en voksen.

[Anonym bruker]

Ja, det er fullt mulig å bli en god mamma i en så ung alder!! Men ta imot hjelp dersom du syns du trenger det. Hold fast på troen på deg selv, selv om noen kommer til å forsøke å fortelle deg det motsatte. Hold fast på dine verdier, og lev ett godt og fornuftig liv.

 

masse lykke til

 

søk råd hos helsesøster, amathea, svangerskapsomsorg osv. De kan hjelpe deg.

[Anonym bruker]

Jeg var ikke så ung da jeg fikk min første, men jeg var arb.ledig og absolutt ikke klar for å få barn da det skjedde, men med hjelp fra barnefar begynte jeg på betalt utdanning da barnet var 6 mnd og det klarte jeg å fullføre slik at jeg har en fast og stabil jobb med god inntekt i dag. Det er ikke umulig å fullføre skolen, så absolutt ikke! Stå på, dette klarer du og når du får barnet i armene dine så vet du forhåpentligvis at du valgte helt riktig. Lykke til og husk at hvis du har venner/venninnner så kan nok de også brukes som barnevakter etterhvert.

[Anonym bruker]

13.51.

Ja, jeg vurderer adopsjon og alle muligheter utenom abort. Jeg har veldig sterke meninger, og mener at har jeg satt i gang et lite liv, så skal det ille livet også ha rett til en sjanse, akkurat som alle oss andre som sitter vel så levende her. Et foster er like mye levende som meg og deg. Må poengtere at det er min mening, og slettes ikke alle er enig i det.

Jeg føler egentlig at jeg ikke har så mye å komme med. Barnefar sin familie tror jeg vi kan glemme. Min familie er det kun min mor sin tante, men hun er jo ikke for evig ung heller, og hva om det skjer henne noe plutselig? Hva om det skjer endringer i mitt liv plutselig, som påvirker barnet. Nei, skjønner ikke helt hvor jeg vil, men ville bare få skrevet ned tanker. Har fått masse god tilbakemelding idag, takk.

Og når jeg tenker adopsjon, er det vel noen som tenker "hun tar den lette veien å gå, gir fra seg ansvaret". Men det handler ikke om det, det er ikke en enkel avgjørelse, og kommer til å ta tid. Lang tid. Og gjennomfører jeg noe sånt noe, så er det fordi det er for det beste for barnet! En vel etablert familie er mye bedre egnet enn meg, til å ta vare på barnet. Jeg vil trenger mye hjelp! Og beholder jeg selv, og får den hjelpen, vil ikke barnet bli preget av situasjonen uansett?.. Ush.. Føler meg SÅ DUM!

[Anonym bruker]

Det er ingen oppegående mennesker som tror adopsjon er en lettvindt løsning. Det er en modig og tøff avgjørelse å adoptere bort sitt eget barn. De ferreste orker det, men det er utrolig flott av dem som innser sin begrensning og som ønsker barnet sitt så godt at de er villige til å gi det bort. Lykke til og mange klemmer. Du er modig!

[Anonym bruker]

Nå gidder jeg ikke å lese alle svarene, men ville bare si at jeg støtter deg HI. Syns du virker veldig voksen ut i fra hvordan du skriver, og tror du kommer til å bli en kjempe fin mor for barnet ditt. Du har måtte tatt ansvar ganske tidlig i livet, og derfor pga det tror jeg at du kommer til å bli en bra mor.

 

Bare stå på, og fortsett slik som du gjør det.

 

Stor klem til deg.

[Anonym bruker]

Be om time hos jordmor på helsestasjonen. Ta gjerne med deg en du stoler på. (Tanten din, "damen på hufu??). Sammen kan dere finne en løsning på din situasjon.

 

Tenk nøye gjennom hva du vil. Så vidt jeg skjønner har du vel egentlig det. Du vil fortsette skolegangen.

 

Dersom du ønsker, kan du fortsette med forholdet til barnefaren, men du må huske på at du må først og fremst ta vare på deg selv og barnet som etterhvert kommer. Du trenger ikke flere problemer i livet ditt.

 

Det finnes løsninger hvor nybakte foreldre kan få hjelp i starten (før het det mødrehjem).

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tror ikke du skal tenke så mye på adopsjon, det blir ikke praktisert i Norge. Her får barnet hjelp hos mammaen sin eller blir plassert i et fosterhjem. De gangene det blir snakk om adopsjon er visst den biologiske moren ikke noen gang kommer til å kunne ta seg av barnet og fosterforeldrene vil adoptere...

 

Men ta en telefon til Amathea, de vet hva muligheten er, mest sannsynlig vil du kunne ta deg av barnet selv med hjelp fra barnevernet.

 

Masse lykke til!