Jeg er 15 år og må lufte noen tanker. Please ikke døm meg :(

[Anonym bruker]

Min far gikk fra meg og mamma når jeg var 8 år. Min mor har slitt med dette siden, og det gikk så langt at hun begynte å drikke det bort. Nå er hun alkoholiker, men mottar hjelp. Siden min far forsvant og min mor havnet i kjelleren psykisk, er det jeg som har tatt meg av alt. Bokstaveligtalt alt. Jeg er enebarn, men har hatt nok å stri med, med min mor for og si det slik.

Jeg begynte å jobbe dagen jeg fylte 13, og har jobbet siden på samme sted og tjener meg opp mine egene penger. For 5 mnd siden flyttet jeg hjemmefra. Jeg leier en leilighet hos tanten til min mor, for 3500kr mnd, og det er med strøm, tv og vann.

 

En liten stund etter jeg flyttet traff jeg en gutt fra nabolaget. Han er 17 nå. Han har også en del skjelett i skapet fra sin fortid, og har ikke alltid hatt det så lett. Vi kan snakke om alt, og vi løfter hverandre opp på de tunge dagene. Nå har vi kun kjent hverandre i 5 mnd, og jeg er veldig usikker på om han er noe å satse på, til tross for sitt herlige vesen er jeg bare skeptisk. Henger vel igjen fra at min far stakk av fra meg og min mor,men.

 

Saken er den at jeg har klart å rote alt til, jeg er gravid, og er 10 uker på vei idag. (Ja, jeg vet jeg er dum, umoden og en dott som lot det skje). Men der og da virket det så fornuftig og slå seg sammen med han. Jeg ville ikke vere alene og redd lenger. Er så lei av å være alene og redd. Jeg så endelig et lyspunkt, også for meg. Abort er rett og slett uaktuelt!

Men det jeg trenger hjelp til er, hva kan jeg gjøre videre? Er det i det hele tatt mulig for en på 15 år å bli en god mamma? Neste steget mitt var jo å fullføre ungdomsskolen! Fortsette og jobbe å jobbe meg opp noe. Skjennepreken har jeg allerede fått, så ikke gi meg det.

Det var hun snille damen på hfu som anbefalte meg denne siden her, nemlig. Jeg går til samtele med hun på hfu en gang i uken, og hun er til stor hjelp! Noen i samme situasjon??

[Anonym bruker]

Du skriver veldig voksent til bare å være 15 år... Det er mulig for ei på 15 år å bli en god mamma, men du trenger masse støtte fra ulike hold.

Får du hjelp til barnepass slik at du får overskudd til skole så skal det nok gå bra! Syns det er litt rart at noen fagfolk har anbefalt deg denne siden da... alle vet jo at det stort sett kommer dritt ut av å legge ut noe sånt her inne.. De fleste anbefaler folk å holde seg litt unna... særlig også fordi du bare er 15 år og ikke kjent med det å være gravid. Det står så masse rart her inne som en ung gravid jente vanskelig kan ha noe forhold til. Hva står hfu for?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er ikke i din situasjon, selv om jeg var ganske ung selv da jeg fikk førstemann. Men det er mulig å bli en god mamma selv om man er veldig ung!

 

Søk hjelp der du kan, også hos barnevernet! De kan hjelpe deg og barnet ditt med mye vil jeg tro! -Tror det vil være bedre om DU søker hjelp der, enn at andre skal levere bekymringsmelding for at barn-får-barn! Barnevernet er ikke først og fremst ute etter å ta barn fra foreldre, men å hjelpe til slik at barn får det best mulig.. Siden du også jo er et barn (om enn et "voksent" barn pga oppveksten din), vil jeg tro det er hjelp å få!

 

Du får også hjelp til å fullføre skolen, og få deg en utdannelse via nav. Men siden du ikke er myndig, regner jeg med at barnevernet vil hjelpe til her også!

 

Jeg kjenner to stk som har fått barn som 15-åringer, og de har fungert utmerket som mødre og er i dag (med voksne barn) i veldig nære forhold med ungene sine! MIN mor fikk første som 17 åring, og hun har alltid gjort en god jobb som mamma!

 

Lykke Til! <3

[Anonym bruker]

Hei søte du!

 

Huff for en situasjon. Du er dessverre ikke den eneste ungjenta som "ønsker seg noen å elske", og tror at det å bli gravid skal løse alle disse vonde følelsene. Et barn elsker deg og vil alltid se opp til deg, men det er dessverre ikke rettferdig for barnet å bli født med en oppgave. Og den er at h*n skal fylle tomrommet hos deg. Men nå er jo dette realiteten, og da må du gjøre det som er best for deg. Jeg skal ikke lyve å si at jeg jublet da jeg leste dette, men dette er DITT liv, så ingen skjennepreken fra meg.

 

Jeg vet ikke hvordan det er ift stønader o.l, når man er umyndig, men jeg anbefaler deg å ta en telefon til Amathea og nav. Der får du all informasjon du skulle trenge

 

Om det er mulig for en 15åring å bli en god mor? Det er ikke en hemmelighet at økonomisk så vi du komme til å slite, du har ikke engang fullført ungdomsskolen. MEN ang det å dekke barnets behov for mat, stell, kjærlighet, kos og omsorg, det VET jeg du vil fikse =)

 

Var ikke meningen å virke ufin nå, ønsker deg lykke til!!

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig tror jeg ikke du kan klare å være en god nok mor for barnet med mindre du får masse hjelp av noen som bor sammen med dere. Personlig ville jeg valgt abort om jeg var i dine sko, men en annen mulighet er å få barnet og gi det bort til adopsjon om du ikke har fammilie som er villige til å stille opp som ekstraforeldre for dere. Hva sier tanten din? Kunne hun være villig til å stille opp de neste 10 årene? Du har både ditt eget og barnets liv å tenke på nå. Ikke la barnet vokse opp under like vansklige forhold som du har gjort og ikke gi opp dine egne drømmer.

 

Når det gjelder faren synes jeg godt du kan være sammen medham om han er snill og du er glad i ham, men ikke gjør deg avhengi av ham. Sørg for å få egen utdanning og inntekt. Vit at du kan klare deg selv hvis forholdet tar slutt. De fleste forhold som starter så tidlig går over, selv om noen klarer seg. Likevell synes jeg du bør satse på ham om han gjør deg lykkelig nå. Det er ikke sikkert det varer livet ut, men så lenge du ikke gjør deg avhengi av ham ser jeg bare positivt på at du har en kjæreste som du føler at forstår deg.

[Anonym bruker]

Det er absolutt fullt mulig å bli en god mor selv om du er 15 år

Jeg var selv 16 da jeg ble gravid og for meg var også abort uaktuelt. Jeg fikk mye støtte og hjelp av de rundt meg samt av barnefar, fullførte skolen (VK2) med god hjelp av lærerne mine, tok 1 år permisjon fra skolen og begynte så på igjen året etter. Har i dag en utdannelse, jeg og barnefar har 3 barn sammen (er kjærester på 7. året) eier hus og alt som hører med.

 

Poenget mitt er at med god hjelp og støtte av de rundt deg så klarer du dette! Husk at det er i motbakker man blir sterkere Snakk med skolen din, finn en løsning som passer deg og dine behov

 

Forøvrig synes jeg det var tull av damen på hfu å anbefale deg denne nettsiden for maken til dømmende mennesker som sitter her inne skal man lete lenger etter, I know for jeg har holdt til her siden jeg var 16-17 år og gravid.

 

Her er en blogg som du kan titte på www.malindus.blogg, hun var 16 da hun ble mor for første gang og hadde heller ikke fullført ungdomsskolen, ta en titt og spør henne om råd om du trenger/føler for det, hun er kjempegrei!

 

Masse lykke til med magen

[Anonym bruker]

Om et barn skal få lov til å beholde et barn...må du bo med en foresatt/myndighetsperson. Jeg går ut ifra at dette må bli din mor. Din kjæreste er bare 17år.

Det finnes helt sikkert en lang strikk i disse reglene, så sjekk ut fakta i din kommune.

 

Ettersom du er under 16år vil barnevern automatisk oppfølge deg og babyen.

 

Ellers må du ha svangerskapskontroll. Her vil fastlege eller jordmor hjelpe deg med papirarbeid.

 

Din mor har rett til å anmelde din kjæreste for "voldtekt" av deg da du er så ung, men saken vil nok ikke gå videre - dog din kjæreste vil få dette i sitt rulleblad.

[Anonym bruker]

Du kan fint bli en super mamma selv om du er 15 år;) Tanta mi fikk fetteren min når hun var 15, gikk kjempe bra det:) Hun måtte selvfølgelig forsake mye av ungdomstiden sin, men ikke alle som føler det:)) Men det vil bli tøft og det vil være mange dager hvor du er frustrert....Babyer er krevende og trenger deg omtrent hele tiden... Men flest lykkelige stunder, som vil veie opp;) Jeg mener det er et forum her for unge mødre, hvor man kan utveksle erfaringer.

 

Du er ikke dum selv om du blir gravid, bare litt uforsiktig;) Det virker som om du er en veldig reflektert og en som står på) Ungdomsskolen får du nok fullført med litt hjelp. Mamman din vil sikkert hjelpe deg når det første sjokket har lagt seg? Uansett så får du og kjæresten din snakke ut om forventningene dere har til hverandre når babyen kommer. Kontakt nav og hør hva slags stønader du eventuelt har krav på, masse ordninger som kan hjelpe.

 

Lykke til med alt! Det går bra så lenge du har riktig innstilling;)

 

 

[Anonym bruker]

For det første skal jeg si to ting: du er utrolig god til å uttrykke deg og har så å si ingen grammatiske feil, noe som tyder at du står på og er flink på skolen. Samtidig som du måtte jobbe og ta deg av moren din i så ung alder.

 

Når du har bestemt deg for å beholde barnet, kan du ta kontakt med Amathea og få råd og veiledning fra nøytrale personer som utdanna enten jordmødre eller sykepleiere. De er pliktig til å hjelpe meg med vurdering abort/ikke abort, og råd om hva du har krav på og hvordan livet kommer til å være videre. Jeg kjenner flere som har fått barn i alder 14-16 år, men de fleste av dem har hatt foreldrene der. Det ER mulig å klare å fullføre skolen, men det er sannsynlig at du må ta et friår fra skolen og begynne igjen når ungen begynner i barnehage. Videre må du tenke på utdanning som videregående og høyskole - det er lettere å få jobb 8-16 med utdanning enn uten. Mange utdanninger kan tas på deltid eller er nettbasert slik at det er mulig å jobbe fullt ved siden av. Ønsker deg lykke til, og håper at du får gode råd og oppfølging fra privatpersoner slik at du får det lettest mulig framover!

Klem

[Anonym bruker]

Du hadde ikke klart å skremme denne stakkars jenta litt mer a, 11:56?

[Anonym bruker]

11:56 - anbefaler du virkelig en ungjente som er gravid å bosette seg hos en alkoholiker istedet for barnefaren fordi han "bare" er 17 år? Virkelig?

[Anonym bruker]

Greit å være klar over realitetene også.

[Anonym bruker]

Takk for at du syns det. Jeg har vært nødt til å bli tidelig "voksen" visst jeg kan få si det slik, etter de omstendighetene jeg har vokst opp i.

hfu står for helsestasjonen for ungdom. Var det første stedet jeg henvendte meg når jeg fant utav at jeg var gravid. Jeg visste ikke om noen andre plasser, der og da. Men de har vært til stor hjelp. Det var vel heller meg som spurte hun på hfu om hun visste om noen grupper, eller intrenettsider der jeg kanskje kunne komme i kontakt med noen i lignende situasjoner. Så fikk en liste av henne.

 

Jeg har lest litt her nå, og skjønner man kan finne litt av hvert, men jeg tankte det var verdt et forsøk iallefall.

Eneste jeg har som kan hjelpe meg litt er vel igrunn tanten til min mor, som jeg bor hos. Hun ble ikke akkurat overlykkelig, men hun ville stille opp. Noen min mor aldri er i nærheten til å kunne gjøre, og ikke hadde jeg latt hun få lov til det heller. Ikke slik som hun er nå. Det skal mye skjerping til fra hennes side, før jeg kunne latt henne ta del i babyens liv.

Jeg skal i møte med en rådgiver på mandag som kommer ang skolen. Hvilke muligheter jeg har osv. Jeg er fast bestemt på å fullføre både skole og videregående i mellomtiden og etter barnet er født. For jeg vet med meg selv at hopper jeg av nå, så begynner jeg ikke igjen. Jeg må være hard mot meg selv, det er nok det eneste som hjelper.

Faren til denne babyen sier han skal stille opp og være der for oss, og for all del, det kan godt hende han holder ord. Men jeg har opplevd nok i verden allerede til å ikke ta det han sier for god fisk, så det er ikke noe jeg støtter meg på. Er det mulig, jeg burde virkelig visst bedre Velger å være anonym, vil ikke noen skal kjenne igjen nick.

[Anonym bruker]

Du virker da utrolig voksen til bare å være 15år. Jeg vil anbefale deg en link til en blogg. har du sett på unge mødre, vet du nok hvem denne jenta er. Hvis ikke, hun var 14 år første gang hun ble gravid. Er 21 år i dag og har 3 barn. Ta en titt, for ja- det går ann å være en ung flott mor:)

 

 

http://malin657.blogg.no/

Hun har nå fått ny blogg,men dette er linken til den gamle. gå inn å les hennes tanker om det å være ung mor:)

 

lykke til, alt ordner seg for snille piker:)

[Anonym bruker]

Spørsmålet er hva som er alternativet. En 15 åring får ikke beholde et barn uten oppbakking av voksne. Det er mulig at mødrehjem er en mulighet, men jeg vet ikke om det kan brukes som varig løsning.

 

Helsesøster på skolen bør kunne veilede om hva HI bør gjøre nå, hvem hun bør henvende seg til osv. Det bør også fastlegen kunne.

[Anonym bruker]

Beklager, men 12.00 var jeg som startet tråden. Helt ny på dette.

[Anonym bruker]

Hvis kjæresten er 17 nå, så vil han jo bli 18 innen babyen kommer (ihvertfall ikke lenge etter). Da vil jo han være myndig...

[Anonym bruker]

12.00 var ikke HI. nei, uten at det har noe med diskusjonen å gjøre.

[Anonym bruker]

jeg har stor tro på at en på 15 vil bli en god mor. jeg ble mor selv da jeg var 18 år. så var ikke så ung.

du bor alt for deg selv, du jobber går skole, har mye ansvar alt til din alder.

du høres ut som en tøff jente, og har stor tro på at du vil klare deg.

 

bruk barnefaren til din baby.. få han med på laget, da er dere to og ikke en. lettere om man er to... men dette er jo helt opp til deg om du vil ha han der.

 

prøv så godt du kan og fullføre skolen mens du er gravid. og start opp igjen når du er ferdig i permisjon.

 

baby utstyr får mann for en billig penge på finn.no, mye som gis bort også,..

 

først og fremst må du finne ut en økonomisk plan for og ha barn,

 

få hjelp av lege, jordmor. disse vil hjelpe deg gjennom gravidteten.

 

er foreldrene til barnefar noe til hjelp. ??

vil barnefar være der med deg og barnet??

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan en på 15 bli en god mamma. Bare sørg for å få den hjelp du trenger og føler du trenger. Søk om støtteordninger og legg planer for fremtiden din hva f.eks. utdanning gjelder. Du må gå ferdig skolen og ta en utdanning. Ikke gjør deg avhengig av en kjæreste eller av støtter resten av livet.

 

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn da jeg var 17, og det er tøft. Det krever et godt og støttende nettverk hvor man har mye støtte og hjelp. Jeg har alltid gjort alt selv og absolutt ikke "overlatt" barnet mitt til noen andre, men det er viktig å ha rollemodeller som kan gi tips og hjelpe når det er noe man ikke kan, vi er jo ikke født verdensmestre, og mamma rollen må læres og erfares, men da er det godt med andres erfaringer

 

For meg, var ikke abort et alternativ. Men hvis du og barnefaren har slitt mye og er stort sett alene om dette, ville jeg nok vurdert det. Absolutt ikke for å være slem!! Men du er bare 15 år, og det er nok hardere å være mor enn det du greier å innbille deg... Jeg har fått flere overraskelser ihvertfall! En dag kommer din tur til å bli mamma, men tiden nå trenger du å bruke på deg selv og bli ferdig med fortiden, du har jo tydeligvis opplevd mer enn det som burde vært lov for et barn... Tenk, det er lenge til du får mulighet til å ta sertifikatet på bil, du er avhengig av buss. Det er kjempedyrt å forsørge et barn, og du blir til tider så sliten at du vil legge deg ned og gi opp, men du kan ikke det fordi barnet ditt trenger deg..

 

Bli ferdig med utdanningen og spar penger, og vent noen år med å få barn Men husk å tenke på deg selv, og hva du egentlig vil.. Om du kommer til å greie å takle valget ditt og komme deg videre, med eller uten barn.

 

Lykke til og gode klemmer!

[Anonym bruker]

Det lusker mye rart på nettet, men jeg velger å ta deg alvorlig.

 

Da jeg var 15 år så ble jeg gravid. Den dagen jeg fant det ut, så gråt jeg. Og jeg gråt og gråt og gråt. Jeg hadde heller ikke de beste forutsetningene i livet og var allerede da fast bestemt på å få det bra som voksen. Og de barna jeg skulle få, skulle ha en bedre barndom enn meg.

 

Så jeg måtte tenke;

Skole? Fullføre ungdomsskolen med baby magen? Vgs og baby?

Mamma før jeg ble myndig?

 

Bosted? Hjemme hos moren min (som jeg fungerte som mor for)? Flytte - hvor? Hva med penger?

 

Forhold til barnefar? Hvordan ville babyen påvirke det? Ville jeg bli alenemor før jeg var nådd seksuell lavalder?

 

Hjertet mitt sa nei. Hodet sa ja. Jeg tok abort.

Veldig vanskelig avgjørelse, men da jeg ble mamma som 20-åring, så skjønte jeg at valget jeg tok var riktig.

For det var beintøft å bli mamma.

Nå er jeg 30 år og når jeg tenker tilbake, så vet jeg at det var den mest voksne og modne avgjørelsen jeg kunne ta.

Jeg hadde ingenting å tilby et barn. Og jeg unner ingen å vokse opp som en kasteball i barnevernet (for det hadde nok gått den veien, jeg hadde ingen voksne som kunne hjelpe meg og jeg var ikke moden nok selv, det ser jeg i ettertid).

 

Nå er jeg som sagt 30 år, har fått tre flotte barn. Jeg har en nydelig mann, som er far til alle sammen. Jeg har stabil og god økonomi, hus, bil, utdannelse og jobb.

 

Og jeg angrer ikke på at jeg tok abort. Det er en vond avgjørelse og det vil gjøre vondt i hjertet etterpå.

Men så vil du innse at det beste for barnet var å ikke bli født.

 

Lykke til med avgjørelsen.

[Anonym bruker]

Jo 12.00 er samme som hovedinnlegger.

Ser det er kommet mange svar, både positive og negative. Jeg må bare ha litt tid til å lese dette og reflektere litt. Ser også det er mange som kommenterer måten jeg formulerer meg på og rettskrivning osv. Jeg takker for at dere syns jeg virker oppegående, litt mer en det jeg syns om meg selv nå. Men skolen kommer nok til å bli tøff å fullføre, selv med all hjelpen jeg kan få. Jeg har alltid hatt gode karakterer i alle fag, jeg har nesten aldri hatt fravær, utenom når det har vært tannlege og legetimer. Jeg føler jeg ligger så bra an, og var så fokusert på å komme meg gjennom dette og starte på ny frisk! Jeg er ikke ute etter å bli elsket av noen, som en skrev. Jeg er overbevist om at kjærligheten finner deg, du finner ikke kjæreligheten. Å sette et barn til verden har på ingen måte vært for å fylle mine behov for å føle meg elsket av noen, på det grunnlag av at jeg vokste opp uten å føle meg elsket.

 

Klisje men sant, det bare skjedde. og det skulle ikke ha skjedd. Men det gjorde det, slik er realiteten nå, og jeg må ta tak i det, og kjempe for det. Det er ingen andre som kan kjempe for meg. Ja, jeg kan få hjelp og støtte! Men å heale meg selv, og gjøre det som er best for babyen, det er kun på min kappe! Det skjønner jeg! Og jeg vil så gjerne få det til. Jeg nekter å la denne ungen vokse opp i sånne tilstander som jeg gjorde. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv for å ødelegge et menneske slik.

 

Men jeg sier takk til alle for gode ord, og til dere som har fortalt lignende historier. Jeg skal stå på, for meg og for babyen. Og nei, jeg svever ikke på en rosa sky og har tanker om at alt løser seg for meg, for det gjør det ikke. Det blir tøft, kanskje så tøft at jeg gir opp? Men det vet man ikke før man er villig til å prøve å kjempe.

Jeg er spent på hva skolen kommer opp med, og helsestasjonen sine råd, neste gang.

Hilsen fra meg.

[Anonym bruker]

DU er vel så ung at du vil få mer hjelp enn unge mødre som "bare er ung"...For å si det sånn. Barnevern vil nok komm inn, for DIN del, siden du er barn enda selv, og i forhold til barnet. Det vil også dukke opp krav til og fullføre ungdomsskolen, noe som nok vil komme godt med,- også mtp at du da kommer "i siget" med tanke på og ta videre utdanning og kombinere skole/barn. Det er ofte et litt tungt steg og gå, men når man er i gang, så går det som regel VELDIG greit ) Og siden dul vil MÅTTE gå skolen, i motsetning til en 17åring som har grunnskolen i boks, så har jeg tro påa t det kan gå like bra, om ikke bedre med deg enn ei "gjennsomsnittelig 17/18 årig jente som blir mamma under noenlunde samme omstendigheter:o) Av den enklte grunn at du som så ung vil få flere krav stilt til deg mtp og vise deg som god mor, enn hva en litt eldre jente vil få.

 

Mødrehjem er vel et alternativ, hvis du føler deg usikker på mammarollen, du har tross alt veldig få og dårlige referansepersoner og forholde deg til mtp foreldrerollen, så du er kanskej avhengig av og lære ting andre har fått inn med morsmelka,- for å sette det på spissen. Om ikke annet for å føle deg trygger på deg selv. Har et mødrehjemi nærheten av der jeg bor, men er veldig lukket, og fungerer mer som et "anstalt" enn noe annet føler jeg. Jentene blir iallefall ikke integrert i lokalsamfunnet på noen måte,- men mulig de ikke SKAL det....Men iallefall, til tross for at det ligger nært meg, så vet jeg ikke mer om hvordan et slik hjem fungerer, men konseptet høres jo i utgangspunktet bra ut for de osm benytter seg av det på rett måte iallefall:o)

 

Lykke til

 

[Anonym bruker]

Å bli mamma kan være knalltøfft uansett alder. Særlig om en er alene. Når det er sagt har du fordelene også ved å være ung. Du har energi (tror jeg), du har evnen til å omstille deg og tilpasse deg nye situasjoner mer enn om du hadde vært over 30 f.eks.

Tro ikke at ting blir rosenrødt, det blir det ikke. Og kan du bli en god mor? Ja, fordi du ikke har noe annet alternativ:-)