Bli alenemor, eller ikke..*veldig langt!*

[Anonym bruker]

Jeg er veldig usikker på min nåværende kjæreste. Magefølelsen min sier meg at det her er ikke noe å satse på.. Men bestemte meg for å skrive en for/imot-liste, så jeg klarer å se det på en litt annen måte. Blir glad for å høre hva dere syns..

 

Imot:

-Han ruser seg. Må få med at det har jeg også gjort, men sluttet når jeg fant ut at jeg var gravid. Han derimot, har sagt at han skal slutte nå i 3 mndr, men han har vel vært uten nå i to dager.. Kremt. Rimelig dårlig gjort, ettersom jeg selv har ruset meg i 11 år og nå, når jeg ikke ønsker det mer, skal det forfølge meg uansett.

-Han ønsker uføretrygd. Må sies at han har en dårlig rygg, men med hans dårlige yrkesvalg og teite fritidssysler ("steroide-trening",løfting på ting for å tøffe seg foran kompiser, har det vel ikke blitt noe bedre. Han påstår han er glad i å jobbe, men å studere er ikke aktuelt. Null ambisjoner, altså.

-Lat, lat, lat. Ligger gjerne på sofaen i tre dager. Gidder ikke gjøre husarbeid eller noe, før jeg ber ham om det. Selv om han ikke har jobbet på to år.. Jeg har bedt ham støvsuge hver dag minst ti ganger, men han gjør det ikke før jeg minner ham på det. Han har tilogmed sagt engang at jeg er HELDIG som har ham, for det finnes damer som hadde blitt kjempeglad for å ha en type de kan BE gjøre husarbeid.

-Ikke særlig dyktig å ta hensyn til at jeg er gravid.. Han bryr seg rett og slett ikke om det, jeg må be ham roe ned farta i bilen, be ham hjelpe å bære, jeg må rydde bod, pusse ned sprinkelseng og spisebord alene, han skulle hjelpe meg å male.. Det har tilogmed hendt at han har dyttet meg inne på butikker, fordi han bar gåår rett fram, tenker ikke på at jeg går ved siden av ham, så kommer det en reol foran ham og han må passe seg, dytter han meg. Ikke med vilje, men fordi han ikke tenker på å ta hensyn.

-Han har vært voldelig i fortiden. Riktignok over ett år siden, men uansett.

-Han klarer ikke venne seg til tanken om at jeg er gravid. Jeg er ikke gravid med ham, vi har vært sammen i 6 år, men så var det 6 mndr det var slutt. Da var han sammen med en 17åring (han er 31..), og jeg med en annen. Ble da gravid. Vi ble sammen igjen da jeg var i 4.mnd.

Han vil ikke høre på det jeg forteller om utviklingen til babyen, han tar aldri på magen min uppfordret, han syter og bæser når jeg spør han om dette, at det er "urettferdig." (Han har alltid ønsket at jeg skal bli gravid. Dette har da ikke skjedd, på 6 år.)

-Han går til psykolog, fordi han er så deprimert for tiden.

-Sitter og spiller tv/dataspill halve natta, og syns det er flott.

 

For:

-Jeg er kjempeglad i ham, og stoler på ham. Han er aldri utro. Vi kan snakke om alt sammen, og jeg slapper ordentlig av sammen med ham.

-Redd for å være alene/bli alenemor.

-Vi har en hund sammen, som trenger oss begge to. (Ja, noen synes nok det er ett dumt argument, men det er det ikke for meg)

-For noen år siden var det TAK i ham, han tok initiativ til husarbeid og turgåing, mistenker at denne depresjonen hans har tatt litt overhånd. Men hvor lenge skal jeg vente på at dette går over??

-På mindre deprimerte dager snakker han om hva han skal gjøre når jenta mi blir litt større, ta henne med på turer, lære henne ditten og datten.

 

Hm.. Jadda. ser jo hvilken liste som ble lengst.. Men det at jeg er så glad i ham, teller jo som flere punkt, da. Eller burde det egentlig det..?

 

[Anonym bruker]

Til og med du kan se selv at imot listen er lengre enn for listen.

[Anonym bruker]

Joda, det klarer tilogmed jeg.. Men skjønner jo at det er vanskelig for ham å takle at jeg er gravid med en annen. Skal jeg vente, og håpe at han blir mannen han en gang var, eller skal jeg bare avskrive ham som håpløs?

[Anonym bruker]

Hvis han ikke klarer å kutte ut rusen nå så klarer han det heller ikke når barnet blir født. Ønsker du at hun skal vokse opp i et rushjem? Rus er ikke alright uansett - og barn skal ikke vokse opp med rus!

[Anonym bruker]

Nei, helt enig i det. Men han påstår han forstår det, og påstår at han røyker hasj fordi det er så vanskelig å "tenke på" at jeg er gravid med en annen. Nå har han holdt seg unna i ett par dager, og påstår han ikke ønsker å fortsette. Akkurat det tror jeg på, for han har tidligere prøvd å få oss begge til å slutte, da var det jeg som ikke ønsket det.

[Anonym bruker]

stoppet og lese etter rus. case closed. dropp han.

[Anonym bruker]

Så lenge du sitter å vurderer om du skal gå fra han eller ikke, så er vel løpet allerede kjørt? Man tenker kanskje tanken, men går aldri så langt som å skrive en liste...og det at han ruser seg, not good!

[Anonym bruker]

Oj, ingen lett situasjon det der, HI....

 

Men jeg tror jeg først og fremst hadde tenkt på meg selv og barnet jeg ventet hvis jeg var deg.... Det at han ikke tar mer hensyn til deg som gravid gjør at jeg tviler på at han vil ta mer hensyn til den lille som kommer. Her kan det hende jeg tar fullstendig feil av ham, bare så det er sagt. Men jeg tenker at det ikke blir enklere når du får den lille å ta hensyn til, nattevåk, skriking, osv. osv.

Han var selvfølgelig klar over at du var gravid med en annen mann da dere ble sammen igjen, men tror du virkelig innerst inne at han når "stresset" med den nyfødte setter inn vil være mer hensynsfull enn han er nå som det bare er dere to? Jeg har mine tvil - han viser jo ingen interesse for barnet i magen.

 

Du skriver at du er redd for å bli alenemor - men orker du å være "alenemor" i et dårlig forhold? Kan virke som om samboeren din fremdeles oppfører seg som et barn....

 

Hvis han har brukt stoff og fremdeles driver med "steroid-trening" ville jeg faktisk holdt meg langt unna ham.

 

Hunden kan dere forhåpentligvis finne en "samværsordning" for.

 

Hvis det hadde vært meg så hadde jeg avsluttet forholdet. Men hvis jeg likevel skulle gitt en sånn mann en siste sjanse, så hadde jeg flyttet fra ham og sagt at han har frem til fødselen med å virkelig vise på alle plan at han kan ta tak i livet sitt - ikke bare fine ord, men vise det i handling!!! I denne perioden ville jeg nok ikke hatt noe med ham å gjøre. Tøft, ja.... men den lille jenta i magen er det viktigste nå. Husk at din samboer har et valg - han KAN ta tak i livet sitt.... hvis han VIL....

 

Jeg har jobbet med å vurdere folks arbeidsevne, og en mann som driver med "steorid-trening" ville ALDRI fått uføretrygd på min anbefaling pga en dårlig rygg! Kan han løfte tunge vekter kan han definitivt finne seg en jobb som passer ryggen hans - hvis han VIL.

 

Uansett hva du gjør, HI, så pass på deg selv og lykke til!

[Anonym bruker]

Tror jeg hadde valgt å bli alenemor... hvis du selv har ruset deg og han ikke klarer å slutte ville jeg vært redd for at han drar deg også med i en dårlig periode...

 

Ville aldri hatt en mann som ikke gjør husarbeide, spiller data hele tiden og ikke er virkelig interessert i å jobbe.

[Anonym bruker]

Jeg leste det du skrev mens jeg skrev mitt innlegg....

 

Du skriver at han sier han bruker hasj nå fordi det er så vanskelig å tenke på at du er gravid med en annen..... Phu! Nei, HI.... gå fra ham, du kommer til å få problemer med denne mannen om du ikke kommer deg unna.

 

Ikke problem med å forstå at det kan være vanskelig for ham at du er gravid med en annen - men dette visste han da dere ble sammen igjen. HAN tok et valg å bli sammen med deg likevel. Da må HAN leve med det - ikke gjøre det til en unnskyldning for å fortsette å dope seg.

Nå prøver han jo på et finnurlig vis å gjøre det til din feil at han doper seg.... "hadde ikke du vært gravid med en annen hadde ikke jeg trengt å dope meg" - det er det han der sier.

 

Nei, dropp ham... jo lengre du venter, jo verre blir det!

 

20:10 igjen

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare Setter pris på det.

 

Jeg tenker også sånn at min jente må komme først, men det gjør egentlig at jeg bare prøver "litt mer." Jeg har selv vokst opp uten far, og fikk endel problemer som jeg knytter direkte til akkurat det.. Vil ikke at min jente skal få det sånn! :/

Når det kommer til når hun ankommer verden, så tenker jeg litt sånn (slettes ikke umulig at jeg er veeldig naiv nå..) at når han ser henne, vil mye forandre seg. Han vil ikke være så deprimert lenger, men se at om han er der for meg, får han oppleve hennes oppvekst og liv. Han er veldig glad i barn, og har sagt at dersom vi er sammen når hun kommer, vil han ta ansvar og anse henne som sin. Han har sagt flere ganger at han gjerne står opp om natta med henne, der jeg har svart ham med ett spørsmål om hvordan han skal mate henne da, og da har han faktisk svart at "du, jeg vet det går ann å fryse ned morsmelk, så da kan du gjøre det!"..

Og det svaret innebærer jo at han faktisk har tenkt tanken ordentlig ut.

Men ellers kan jeg ikke forutse hvordan han vil ta ansvar. Eller om. Men jeg vet at han er i stand til det.

 

Han har brukt stoff ja, men mindre enn meg. Og jeg anser meg som ferdig med det. Det var heller ikke noe problem å slutte, selv om jeg har ruset meg daglig i 10 år. Det er ikke snakk om heroin, men hasj. I hans tilfelle. Men klart, det kan også bli en livsstil som noen ikke klarer å endre.

Nei, han driver ikke med trening nå, men han har gjort. Ville få det med for å vise at han har tatt noen veldig dårlige valg i livet sitt, ettersom han alltid har hatt dårlig rygg. Jeg ville f.eks aldri risikert min egen helse for å se bra ut, noe han jo har gjort. Men steroider rører han ikke.

 

Igjen, takk for svar! Det hjalp meg veldig. DIBer faktisk god å ha

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Helt sant.. Det er faktisk det han sier. Uff..

 

Takk for svar

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det kan være skremmende å bli alenemor. Og det at du er glad i ham teller naturligvis mye. Du håper at depresjonen skal gå over...

 

Men nå har du et barn å tenke på. Dette barnet trenger foreldre som forstår hva det trenger HELE TIDA! Og du må kunne stole på at en partner er der for barnet, hele tida.

 

Jeg tenker Han må bli rusfri NÅ. Han må gjøre noe med depresjonen NÅ. Han må være villig til å være med på å forsørge barnet, og engasjere seg i familien, og han må gjøre det NÅ. Gjør han det?

 

Hvis du nå våger å rive deg løs, vil du etter hvert kunne møte noen som virkelig kan bli en god støtte for deg, som kan elske deg og respektere deg og som på sikt kan bli en god pappa til babyen. Tenk så kjekt det hadde vært?!

 

Jeg er litt redd for at du kommer til å bli værende, bare av gammel vane. Eller frykt. I så fall må jeg bare si en ting: Sett noen krav til ting som må komme på plass. Tenk på hva du trenger og hva barnet trenger for at dere skal føle dere elsket og respekterte.

 

En annen ting: Jeg ville ha spurt han om han har fortalt psykologen om hasjen, om temperamentet og om barnet dere venter. Dette er sånt psykologen bør vite om, hvis terapien skal ha noen effekt. Kanskje du kan være med i en samtale og snakke litt om forholdet deres og om bekymringene dine? De fleste psykologer er åpne for sånt, og det kan gjøre at terapien tar fart.

[Anonym bruker]

Signerer denne!

[Anonym bruker]

Jo, det er sant. Selv om jeg per idag ikke kan tenke meg å ruse meg igjen. Men har også sagt til ham at ruser han seg mer nå, vil jeg ikke mer. Og det mener jeg. Og det virker det som han har tatt til seg.

 

Nå spiller han ikke data på dagtid, fordi jeg hater å se/høre det. Han bruker derimot to-tre timer om natta til å gjøre det. (Men han står faktisk opp før meg)

 

Og husarbeidet gjør han, men han må få beskjed om det. Ofte tar han over når han ser at jeg gjør noe.

 

Men det med jobbinga er helt sant. Irriterende. det verste er at når han HAR jobb, er han ordentlig engasjert.. Huffff..

[Anonym bruker]

Vil du virkelig være sammen med en mann som ØNSKER å leve på uføretrygd, slik at han kan sløve i sofaen, og sitte oppe halve natta og spille tv-spill??

 

For å si det rett ut; han høres ut som en skikkelig TAPER, og en skam for hele landet vårt, og alle som faktisk TRENGER uføretrygden sin!

 

Han tar jo ikke engang hensyn til at du er gravid; lar deg pusse opp møbler, dytter til deg i butikker, gidder ikke høre på deg når du forteller om babyen osv; skal LOVE deg at han IKKE kommer til å gidde å hjelpe til når babyen kommer!

 

Så alenemamma blir du uansett, spørsmålet er bare om det blir med eller uten en lat trygdesvindler med rusproblemer som sitter oppe halve natta og spiller tv-spill. Fortjener du virkelig ikke en bedre mann?

[Anonym bruker]

skal du virkelig la et barn vokse opp i et hjem med rusmisbruk?

Og kanskje ta sjansen på at fyren kjører i påvirket tilstand med ungen i bilen? Eller ungen får i seg stoff? Eller går for lut og kaldt vann fordi han er dopa og driter i henne?

 

Dere risikerer å bli meldt til barnevernet dersom noen finner utav dette også- og vel fortjent, spør du meg.

 

Hvis du slutter å tenke på deg selv et øyeblikk, og heller setter ungen din først, skjønner du vel hva som er riktig å gjøre.

[Anonym bruker]

Vel, jeg har sagt at blir det mer rus nå, vil jeg ikke mer. Og det virker som han tar hensyn til det. (Kan ikke si mer enn det, for det har bare gått to dager siden jeg sa det..) Men det mener jeg virkelig, jeg orker ikke mer dop rundt meg mer.

Når du sier forsørge, hva legger du i det..? Jeg har ikke fått meg til å be ham hjelpe meg å kjøpe babyutstyr, men han betaler jo maten de ukene jeg ikke har råd, fordi jeg har handlet utstyr.

Og engasjere seg, hva legger du praktisk i det..? Mulig jeg er tett nå, men jeg behøver klare retningslinjer for hva jeg skal godta, og ikke.

 

Det hadde vært kjempeflott om jenta mi kunne fått seg en pappa, men per idag ønsker jeg virkelig at HAN skal bli det. At vi skal komme oss igjennom dette. Jeg ønsker meg ham som pappa for baby, rett og slett! :/

 

Han har fortalt psykologen om alt, temperament, baby, hasj. Han skaffet seg denne psykologen for to år siden, da han gjorde noe voldelig mot meg, som han syntes var forferdelig. Så han oppsøkte hjelp uoppfordret. Han ønsker, og har spurt flere ganger, om jeg skal være med til psykologen hans, men jeg har ikke følt at det blir riktig.. Kanskje dumt av meg. Men han har mast om at vi skal ringe familivernkontoret og bestille time for oss, men her er det også jeg som har vært litt nølende. Men det er kanskje en god ide..

[Anonym bruker]

Synes 20:45 skrev det bra, jeg!

 

Du nevnte det med å vokse opp uten far, HI. Vet du, det er så mange som vokser opp uten, at det i seg selv trenger ikke gjøre at barnet ditt får problemer pga det. Bare det at du er bevisst akkurat dette vil hjelpe jenta di! Du har masse livserfaring som vil komme jenta di til gode. Ikke la henne vokse opp i et utrygt hjem.

 

(Det at din samboer, som er 31 år, valgte å være sammen med en 17-åring, sier også en del om hans modenhet i mine øyne.)

 

Sett deg ned og skriv ned hva som MÅ være på plass i livet ditt, hva som MÅ komme i orden. Hvor realistisk er det at samboeren din faktisk gjør noe med det? Og som 20:45 skriver: hvis du skal gi ham en sjanse, så krev at det skjer noe NÅ!! Og det å bli med ham til psykologen er faktisk en god idé!

 

Husk en ting til midt oppi dette: Du fortjener bedre enn det du lever i nå, HI - tro på det, tro på deg selv!!

 

 

[Anonym bruker]

Ærlig talt.. Du kan ikke være helt ved dine fulle fem..

[Anonym bruker]

eeehhh... Nå skal jeg være brutal, men seriøst? Les lista di engang til, HI!

 

Jeg trengte faktisk bare lese første setningen, før jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle råde deg til, men etterhvert som jeg leste meg nedover... Virkelig? Er helt sjokkert over at du i det hele vurderer å være sammen med dette sjarmtrollet... Gud bedre.......

 

Og hva er det for en "tynn" for-liste?? Vi har hund?? WTF?? Den er bare en idiotisk unnskyldning, en måte å rettferdiggjøre valget om å bli. Og det tror jeg du vet............... Ikke er det barnet hans heller, så du trenger ikke ha noe med han å gjøre heller. Du kan jo se det sånn at med den flatterende mot-lista, så kommer du til å bli alene om ikke lenge uansett, eller så kommer du til å ende dypt ulykkelig, og det kommer til å bli DU som er den deprimerte...

[Anonym bruker]

Ikke ved mine fulle fem, fordi jeg ikke synes det er greit at unger vokser opp i hjem med rusmisbrukere? Neivel, da lever jeg helt fint med det.

[Anonym bruker]

Bare et spørsmål utenom tema... hvor er den biologiske faren. Det er jo faktisk han som blir Pappa? I forhold til at du snakker om å vokse opp uten far... du kan helt fint treffe en fantastisk mann de neste par årene som barnet ditt tenker på som Pappa i stedenfor å ta en (som uansett IKKE er biologisk far) som nødløsning...

[Anonym bruker]

Lees nå for guds skyld det som står,da. Ingen barn som skal vokse opp med noen rusmisbrukere i det hele tatt..!

[Anonym bruker]

Det vet du ikke. Mannen har jo enda ikke sluttet med dop. Før han gjør det, bør hun ikke engang vurdere å være sammen med ham.