Å velge å bare få et barn

[Anonym bruker]

17:16 er du enebarn????

[Anonym bruker]

Om søsken kommer over ens handler mye om hvilke rollemodeller de har vokst opp med og barneoppdragelsen generelt.

 

Har selv 3 yngre søsken, vi har kranglet litt i oppveksten, men også had det mye moro sammen. Det var kjekt med mye liv og røre i høytider og i feriene.

Nå som vi er voksne har vi det utrolig kjekt i lag, vi tar gjerne en fest sammen, familieselskaper er alltid moro og i tillegg har jeg fått supre venninner i to kjekke svigerinner. Jeg og min lillesøster går gjerne ut på shopping eller ut på byen sammen. I sommer reiser vi på ferie sammen.

Har jo venner i tillegg, men det kjekke med søsken er at føler vi stoler enda litt mer på hverandre, jeg vet også at vi kommer til å støtte hverandre alle sammen i vanskelige perioder, vi har vært igjennom et par runder allerede.

 

 

[Anonym bruker]

Absolutt ikke. Jeg er derimot tilhenger av at foreldre skal få velge å få bare ett barn uten å bli kalt egoistisk. Det ligger ulike grunner bak folks valg. De aller fleste vil gjøre det som er best for barnet de har. Hvis valget deres faller på å få bare ett barn tror jeg dette oftest er basert på en vurdering av hvordan livet til akkurat DEN familien vil være dersom de skulle få flere barn. Og at konklusjonen blir at familien vil ha det bedre dersom de bare har ett barn.

Man kan selvfølgelig ta med i vurderingen at barnet kan bli helt alene i verden dersom foreldrene skulle dø sammen i en ulykke (svært lite sannsynlig)

Man skal ta i betraktning at barnet kan dø uten at foreldrene har mulighet til å få flere barn (svært lite sannsynlig)

Man skal vurdere hvordan det ene barnets sosiale liv vil bli (normale foreldre som ønsker sitt barns beste sørger for at det får et sosialt liv med jevnaldrende)

Det er en like stor avgjørelse å velge å få ett barn til som å velge kun å ha ett. Hvorfor skal et være en selvfølge at man får flere bare fordi man har fått ett?

[Anonym bruker]

Jeg var selv inne på tanken om å stoppe med ett barn, men venter nå nr 2.

 

Det er ikke nødvendigvis egoistisk å stoppe etter ett barn. Om man er egoistisk eller ikke kommer mer an på hvordan man legger ting til rette for barnet feks i forhold til sosial omgang med andre, eller om foreldrene har stoppet med ett barn fordi de skal fortsette å leve sine "voksenliv".

 

Jeg kjenner flere enebarn som har tett kontakt med søskenbarn som bor i nærheten. Disse har fulgt hverandre hele livet og er nærmest som søsken. Dratt sammen på ferie, lekt og kranglet på fritida osv. Men det er veldig viktig at foreldrene finner noen slike "erstatninger".

 

Hvis foreldrene lar ungen være mye alene, leke alene, dra på ferie alene og ikke få en tett og varig kontakt med andre barn er det egoistisk. Og den kontakten må være tett og langvarig, slik at man virkelig får mulighet til å knytte seg dypt til hverandre. All verdens materielle goder og oppmerksomhet fra de voksne veier ikke opp for vennskapsforhold til jevnaldrene.

 

Så for meg er ikke spørsmålet antall barn, men hvordan man legger opp hverdagen med det/de barna man har.

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er egoistisk, men det krever kanskje mer av foreldrene i forhold til å stette barnets ulike behov.

 

 

Hilsen lykkelig enebarn som selv har to barn- basert på eget ønske om å få to barn (ikke for å gi førstemann søsken)

[Anonym bruker]

Hvor mange barn man bør få er helt og holdent en privatsak.

 

Selv fikk vi 3 barn i løpet av 5,5 år, noe som var en svært hektisk periode. Jeg nyter nå at barna er større, klarer masse selv og ikke minst at de har et nært forhold til hverandre.

 

Da vi skulle ha nr. 2 snakka vi med andre som ikke orket tanken på et barn til. De argumenterte med at det var så krevende med et barn som alltid måtte underholdes, særlig på ferier og slikt. Jeg vil påstå at det å få to eller flere barn løser dette problemet. For det første krever det mer av oss foreldre å dele oppmerksomheten på flere. Ergo blir de tvunget til å sysselsette seg selv mer. For det andre så har de utrolig glede av hverandres selskap.

 

Jeg unner også barna mine å ha hverandre. Ikke bare nå i barndommen, men også med tanke på voksenlivet og når vi foreldrene ikke er mer.

 

Men enhver må jo gjøre det som passer best for seg og sin situasjon :-)

[Anonym bruker]

Vet du,jeg kan ikke basere min avgjørelse på noe slikt.Å få et barn til,bare fordi vi er redde for at vi skal dø,DET er egoistisk!

 

[Anonym bruker]

Det er heller ikke nevnt 17:47

[Anonym bruker]

Til HI; synes det er utopi å vurdere dette før du har fått barn. Du aner ikke hvordan det er å ha barn så hvordan kan du da allerede nå konkludere med at dere heller vil ha "egen tid" som du skriver. Velger man bare å få ett barn, ja så har man valgt det, men å argumentere slik før du har blitt mor blir for meg litt merkelig.

[Anonym bruker]

Se litt lenger opp,så ser du at det er nevnt minst to ganger.....

[Anonym bruker]

Nei, synes ikke det er egoistisk å bare få ett barn. Det er mange grunner til at man ønsker bare ett. Alt fra en helt jævelig første fødsel, til å ville bruke all sin tid og energi på ett barn.

 

Det største argumentet for å få fler enn to er, som noen nevner over, at dette ene barnet blir stående med alt ansvaret for sine aldrende foreldre. Dette gjør det vanskelig å flytte utenlands, eller til en annen by f.eks., og man er avhengig av å finne en partner som er villig til å bo der svigerforeldrene bor. Rett og slett fordi de er de eneste som kan ta vare på de eldre. Jeg ser dette på flere av våre venner som er enebarn, og det er svært tungt å bære dette alene.

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde en helt jævlig første fødsel, men har arbeidet mye med meg selv for å komme over det. Å velge bort barn på grunn av noen døgns smertehelvete er helt ulogisk for meg, og jeg synes det ville vært egoistisk å la det være årsaken til ikke å få flere barn. Det er ikke for å angripe folk, det er bare min mening.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange innspill. Jeg er enig med dem som sier at dette antagelig ikke er tiden for oss å bestemme oss for noe, som jeg også sier i mitt første innlegg, men det føles naturlig å likevel ha tanker rundt det nå når vi venter barn..og synes det er interessant at så mange har så sterke meninger rundt hva andre velger..

 

Vi vet jo enda ikke hva vi går til med ett barn, så å ta et standpunkt enda blir vel ikke rett uansett, man kan jo endre seg enda igjen med tid og erfaring Men JEG dømmer ingen som har valgt å bare få et barn, er enig i det som skrives lenger opp at det kommer an på nettverket til barna og hva foreldrene gjør det til. Det er heller ikke automatikk i at barn med søsken får et godt forhold til søskenene sine eller at enebarn kjenner savn etter søster/bror, må ta vare på foreldre osv.

 

Nei vi får se hva vi ender med, kanskje er vi såå gode på å lage barn at vi bare må ha flere

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes det er helt tragisk at voksne mennesker sitter og tror at de vet hva som er best for andre og hva som er riktig antall barn.

 

Jeg kjenner flere enebarn og ingen av dem klager over det. Derimot kjenne rjeg mange som klager over søknene sine. Det betyr likevel ikke at jeg er så forbannet dum i hodet at jeg tror enebarn er det beste. Eller omvendt.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv. jeg har et søsken som er mye eldre enn meg, føltes som jeg var enebarn i oppveksten. Vi var alltid på forskjellige steder. Det tok noen år i voksen alder før vi ble gode venner. Men jeg savnet søsken i oppveksten som vær nærmere min alder.

Nå venter jeg nr tre, og det er tre tette vi får. jeg ser hvor mye glede de to eldste har av hverandre og det er en fryd å se på. Kanskje jeg skulle ha stoppet på to, jeg vet ikke.. men etter å ha lest tråden nedover er jeg glad mine barn får søsken og jeg vet at jeg og pappaen skal gjøre vårt beste for barna våre. Vi er ikke opptatte av syndeturer en gang i året, eller mye alenetid -vi har hver kveld etter leggetid til alenetid hjemme hvis vi ønsker det. Vi gir hverandre rom for å dra ut med venner hvis en av oss vil.

Må få si at å tenke tanken på at en skal falle fra syns jeg er et dårlig argument for å få et barn eller ti... Toskete ting å si. Folk får velge selv hvor mange de klarer å følge opp, jeg er uansett fornøyd med våres valg!

[Anonym bruker]

Å, Gud i himmels navn og rike jeg har fått mange kommentarer på at vi bare har ett barn.. Folk jeg ikke kjenner, venner, bekjente, en eldre jordmor, dama på posthuset osv.

Da datteren vår var to år flyttet vi fra hverandre, og var hver for oss i fire år. Tror det tok to måneder fra vi flyttet sammen, til den første kjerringa begynte å gnåle om at nå kunne vi jo gi datteren vår søsken..

 

Etter et år med masing fra alle kanter begynte jeg å føle meg rar som ikke følte at vi manglet et barn eller to. Jobben min tar mye tid, og mannen min jobber borte halve året, så å få et barn til betyr at jeg må ta veldig mye ansvar hjemme, og vil nok måtte slutte i jobben min. Men vi ble enige om å begynne å prøve.. Det er nå tre år siden, og jeg har gitt opp. Livet vårt som en familie på tre er perfekt. En helg nå og da kan vi låne nevøene våre på 7 og 1, og leke trebarnfamilie.

 

Datteren vår er nå 10 år, en sosial og godt likt jente, godt oppdratt, da vi har vært veldig obs på å ikke skjemme henne bort, selv om vi har midler til det. Hun har snakket om å få småsøsken, men det virker som det er mest fordi de kun er to i klassen som ikke har søsken, hun er også den eneste som aldri har vært i syden, og det virker som det er det verste..

 

Selv føler jeg ikke at vi er mer egoistiske enn de som får to, tre, fire og flere barn, alle får ta sine egne valg, og stå for dem. Jeg lever mitt liv, så får alle andre leve sitt!

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det er egoistisk uansett. Klart det barnet blir alene og har ingen søsken/ tantebarn når dere går bort om mange år. Men om dere ikke ønsker fler så er det opp til dere SELVSAGT!

 

Ingen er egoistiske bare fordi de ønsker et barn. Ærlig talt, selvom kroppen tåler å få fem barn så skal man ikke måtte bli krevd å få 5 barn???

Dårlig synsvinkel av mange her!

 

[Anonym bruker]

Jeg synes synd på de barna som ikke får søsken. Selvfølgelig kan de som alle andre få et lykkelig liv. Men familie er familie. Ser noen skriver at ma ikke kan sitte å krise maksimere ala tenk om vi dør. Det synes jeg man kan. For forhåpentligvis dør dere før barnet. Man kan ikke vite om barnet blir gift. Når dere dør kan det bli ensomt uten søsken. Jul, nyttår osv...da er familie godt å ha. Senere i livet når barna får barn, koselig at barna kanskje får kusiner og fetterer.

[Anonym bruker]

Enig med 23:16.

[Anonym bruker]

Jeg ler av deg, det blir for dumt.

[Anonym bruker]

Ler av deg å.

[Anonym bruker]

Og. du ler av meg OG.

[Anonym bruker]

Få deres første barn. Kos dere og nyt hverandre som en liten familie Det finnes ingen fasit på hva som er rett å få av barn. Hvorfor er det liksom oppe og vedtatt at en hver familie SKAL bestå av minst to barn, da en av hvert kjønn? Hvorfor er det sånn at de som har vært "så uheldig" å få to eller fler av samme kjønn på død og liv skal befolke verden for å tilslutt kanskje få en av det andre kjønnet?

Nei, gjør AKKURAT sånn som dere vil og AKKURAT sånn som føles rett for dere og deres familie:)

[Anonym bruker]

Du måtte rette, men du tok selv feil. Er og med små bokstaver.

Ventet bare på en rettelse, tok ikke lang tid nei:)

[Anonym bruker]

Wow. Et menneske som ikke kan forskjell på og/å og som heller ikke forstår bruken av store bokstaver for å utheve et ord. Dette på toppen av arrogansen (og stupiditeten) ved å tro at man sitter på fasiten over hva som er riktig antall barn.

 

Jeg ler høyere nå.