jeg MÅ flytte, i skjul...

[Anonym bruker]

Huff, 15.35 det høres ut som du har måttet gjennom mye!

Psykisk terror er fryktelig vondt!

Og med all angst og stress som hører med

 

HI

[Anonym bruker]

Sender deg en klem, og håper det går bra med dere

[Anonym bruker]

Huffa meg. Jeg vil ikke uttale meg om din situasjon i det hele tatt fordi jeg bare vet det lille du har skrevet her, men det minner meg på mange måter om et forhold jeg selv var i en gang, og vil heller dele det med deg, kanskje du kjenner deg igjen i noe av det, kanskje er jeg helt på bærtur.

 

Jeg var samboer med en mann, heldigvis var det ikke barn involvert. Jeg var ung da, i begynnelsen av 20-årene, han var 6 år eldre.

 

Han hadde et forferdelig temperament og kontrollbehov. Han utøvde ikke fysisk vold mot meg, men på byen var han voldelig, slo ned folk som sneik i køa o.l. Det var utrolig flaut. Når vi var på byen lagde han alltid mye styr mot meg for han var utrolig sjalu, selv om jeg var med ham. Vennene våre ville helst ikke ha oss med pga alt styret.

 

Når han følte han ikke hadde kontroll over hvor jeg var og hva jeg gjorde mistet han fatningen, kunne kjøre eller sykle og lete etter meg i timesvis.

 

Det var ikke noe godt liv, og jeg prøvde å gå fra han i 3 av 4 år! Jeg vet det høres helt sinnsykt ut, men det han drev med var psykisk terror. Han spilte på min samvittighet, fikk det til å virke som det var jeg som var skrullete, fortalte løgner, sa ting om familien og vennene mine, truet med å gjøre de noe osv. Han sa han ikke hadde noen visst jeg gikk fra ham ( noe som forsåvidt var sant, folk holdt seg helst unna), han sa han skulle ta livet av seg, grein, tryglet osv.

 

Men jeg klarte å gjennomføre det til slutt:) Jeg måtte rett og slett gjøre det på telefon når han var på sommerferie hos foreldrene sine. Jeg hadde gjort det slutt for noen måneder siden, men lot han bo hos meg til han var ferdig på skolen men han latet som ingenting, trodde han hadde en siste sjanse og ble plutselig snill og medgjørlig, oppsøkte hjelp hos lege til og med.

 

Men iallefall, på telefonen skjønte han alvoret, at det var slutt. Reaksjonen: Ringte ca 3 ganger i timen DØGNET RUNDT, i minst 2 mnd, grein, truet, tryglet (etter det var det daglig men ikke like ofte). Oppsøkte min mor og satt og grein og tryglet henne om å overtale meg til å ta ham tilbake, ringte eller oppsøkte samtlige av mine venner og gjorde det samme. Han nektet å flytte ut av leiligheten min, jeg måtte ringe hans far mange ganger til slutt før han sendte noen for å hente tingene hans (jeg hadde sagt at jeg kom til å gi vekk rubbel og bit), det tok ca 3mnd. Han krevde meg for penger, for gudene vet hva, han var skikkelig gnien og hadde bodd hos meg for nesten ingenting i mnd.

 

Jeg var drit redd, følte jeg såg han overalt, var redd for å gå hjem, redd for å låse meg inn og han skulle være der siden han hadde nøkkel frem til de kom og hentet tingene hans, han nektet levere den fra seg også selvsagt. Jeg satte på ekstra lås men følte meg likevel ikke trygg.

 

Når jeg fikk ny kjæreste etter 6mnd dukket han plutselig opp med et jernrør og skulle ta han. Heldigvis var ikke den nye kjæresten min hos meg akkurat da, så jeg fikk ham bort. Så enden på visa var at politiet måtte kobles inn, det var forferdelig men helt nødvendig. Jeg satt ved siden av politimannen når han ringte ekskjæresten min og ba han la meg være i fred, det var en annen mann på telefonen enn den jeg kjente! Han sa selvsagt at han ikke hadde gjort noe, men det blåste politimannen av og sa at visst han ikke skjerpet seg og vokste opp så kunne han nok sørge for at han mistet jobben sin. Jeg fikk kontaktperson i politiet og et nødnr. jeg kunne ringe når som helst. De tok meg 110% på alvor.

 

Eksen ringte meg samme kveld og sa at alt jeg hadde sagt at han hadde gjort mot meg, var det egentlig jeg som hadde gjort mot han, og nå ville han ikke ha noe mer med meg å gjøre. Venner gikk ikke til politiet med problemer sa han!!!

 

Iallfall, jeg fikk fred! Men det kostet mye! Men den friheten jeg vant, den er ubeskrivelig!

 

Mitt råd er, hør på DIN fornuft, IKKE hans.

Snakk med venner og familie, de støtter, og det trenger du, uansett hva du velger å gjøre.

Vær sterk, ikke vingle.

 

[Anonym bruker]

hvis du føler deg truet av denne mannen syns jeg du skal forlate ham, har selv vært sammen med en voldelig mann og det tok ganske lang tid og en nyfødt baby før jeg forstod at dette går ikke lenger.han truet tilogmed babyen på livet. det jeg gjorde var at jeg ringte politiet uten at han visste det, og da dem kom på døra måtte han bli med dem. jeg måtte ned på politistasjonen dagen etter og anmelde ham og gi ham besøksforbud...etter det har han ikke plaget meg lenger og nå har han tilogmed latt min nye mann få adoptere sønnen..etter å ikke ha sett han siden han var 3 mnd( han er snart 6 år nå).

[Anonym bruker]

Manne kommer til å prøve begå selvmord om du forlater han så derfor flytter du i skjul med barna dine og tar dem også fra han??

 

Du kan IKKE bare flytte barna ut av deres hjem. Dette kan slå hardt tilbake mot deg senere. Hva om du kom hjem fra jobb også var han og barna flyttet??

[Anonym bruker]

Selvfølgelig må bhg vite det. Barna vil jo sikkert snakke om det. I tillegg vil jo faren hente/bringe ved samvær osv.

[Anonym bruker]

Altså, jeg hadde ikke tenkt å flytte til et annet land eller annen by.

Bare ut av huset, til en leilighet i samme by, kanskje 10-15 minutter unna.

Jeg har ikke tenkt å nekte samvær eller være noe vanskelig i forhold til barna. Han er en veldig kjærlig og god pappa.

 

Det er forholdet VÅRT som er dårlig.

Han har et VOLDSOMT temperament, og roper og kauker, og jeg er sikkert på at politiet kommer til å komme hver gang.

 

Jeg kan sjelden si noe tilbake eller diskutere, da blir det aldri over, så jeg må liksom gå å føye meg for å unngå helvete og igjen redsel for politi/barnevern.

 

Hvis jeg sier at jeg vil ut å kjøre meg en tur under en slik krangel, for å roe situasjonen og komme oss unna hverandre, tar han fra meg bilnøkler, tar pengene mine, stiller seg foran utgangsdøra osv. Sier han skal ta hele neste lønna mi fordi han har betalt det meste for oss osv.

 

Han er IKKE voldelig.

 

Anonym 18.00 det der hørtes helt forferdelig ut!! Tusen takk for at du delte med meg. Kan sammenlignes på noen måter, men han er ikke den som banker noen eller er sjalu.

 

HI

[Anonym bruker]

Men da bør du ta kontakt med en instans, f.eks krisesenter å få vitner på dette på en eller annen måte. I verste fall kan du miste omsorgen!

 

Vet om ei som flyttet barnas ut av deres hjem og mannen fikk omsorgen da hun faktisk ble tiltalt med kidnapping.

Om mannen er en kjørlig og god far er jo ingenting som tilsier at han ikke skal sitte med omsorgen eller at den skal være delt.

 

Her bør du trå forsiktig altså!

[Anonym bruker]

Hvor mange barn har du? Jeg bare lurer, siden du skriver barna i innlegget 13:18, og barnet lenger ned.

[Anonym bruker]

Vi har to barn.

 

Jeg tenker at vi skal ha delt omsorg, og ha barna 50/50.

Noe annet er ikke aktuelt for mannen uansett, og jeg skal ikke gjøre meg vanskelig på det, for ungene er jo glad i pappa'n og omvendt.

 

Kan jeg miste barna fordi jeg flytter?

Jeg kidnapper jo ikke barna, han får jo treffe dem??

 

Nå er jeg bare redd.

Må visst bli gammel med denne mannen..

-Er jo glad i han, så det er ikke det aller verste som kan skje. Er bare fullstendig drita lei over temperementet han, og er redd barna skal bli sånn når de blir store. Og synes det er greit å rope styggord.

(De har aldri gjort dette til nå)

 

Men klart man blir påvirket.

 

HI

[Anonym bruker]

Gå til familievernkontoret før du bestemmer deg. De hjelper dere helt sikkert.

 

Sender deg klem

[Anonym bruker]

Han får jo treffe dem??

 

Så du syns det hadde vært greit at han flyttet de ut av hjemmet sitt?

 

Kan jo være han vil gå for omsorgen. Dette er ikke et valg du kan ta for han. Selv for de som ikke er sammen er det meldeplikt på 6 uker. Sier seg selv at en ikke kan bare flytte med barna. Heldigvis!!

[Anonym bruker]

Du må jo se at ungene dine blir redde når han står de å gauler til deg... Jeg vokste opp med en sånn stefar, mamma og stefar kranglet hver eneste dag, hver jækla eneste dag og vi alle ble redde, redde for å ha noen på besøk fordi vi visste at det koms til å bli bråk uansett. For det var det hver dag. Nei, dette er ikke bra for barna dine, om han er en kjærlig mann for barna dine så sier det seg selv at dere passer best alene, og at dere begge har 50% spørs på hvor gammle barna er selvfølgelig. De kan fort føle at de ikke har ETT konkret hjem også med 50/50...

 

Jeg er hun som sa at du kan skrive til meg om du vil.. Han jeg var sammen med var ikke voldelig han heller, enda... Han var akkurat sånn som du beskriver din mann, akuraaat likens, og han dytter deg langt ned i grøfta ved å gjøre det han gjør, og det er helt feil. Til slutt står du der uten egne meninger i det heletatt. Du lister deg på tå hver dag for å ikke si noe eller gjøre noe som kan trigge lunta hannes. Nei du blir ikke en kidnapper når du lar han få samvær med barna! Det vet jeg. Du kan i verste fall bli anmeldt som det om du ikke lar han får se barna sine, men jeg lot ikke min få se mi datter på ei lita stund rett etter det skjedde.. Jeg var LIVredd han skulle gjøre meg og dattra mi noe, for han var så ustabil!

Han har alldri vert en som slår osv, men jeg så at det begynnte å bli mer og mer mot den retningen.. Først ting som ble slengt i veggen, så vognen som ble slengt i veggen, og det mens nyfødte dattra vår lå i fanget mitt rett ved siden av! Etterhvert på samvær begynnte han å bli litt hardhendt med vogna osv, når dattra satt i tilogmed!

 

Han begynnte på slutten å lugge, og ikke slippe meg selv om jeg tryglet at han skulle slutte og gråt og gråt, han slapp ikke.. Sånn var han ikke før., Men det kom, det er flere ting som jeg ikke nevner, men jeg så det komme uansett. Jeg er redd at om jeg ikke dro, så hadde det utviklet seg til verre...

 

Og dette er en mann som er veldig shy og snill blandt alle andre menesker, så ingen forstår hva som foregikk der hjemme... Han var jo den uskyldige snille mannen.. PFFF...

 

Jeg vet hvor redd du kan bli av dette, gjør barna en tjeneste og begge dere to, forlat hverandre og la han få normalt samvær med barna om du føler det er trygt.. Dere kommer nok til å ha det veldig mye bedre for dere selv, han er bare redd for å ende opp alene, han vil og må godta det uansett eterhvert.

 

Barna vil også da føle seg mye mer tryggere i sitt eget hjem! Tenk om du satt der og var bare feks 5-7 år og var livredd fordi foreldrene dine brølte og hylte til hverandre.. nei huff.......

[Anonym bruker]

Ikke la han få barna så mye som 50-50. For det første er det ikke bra for barn å ha en sånn ordning. De bør vokse opp i et hjem som er deres, og ikke bo i en koffert.

For det andre tror jeg ikke det er sunt for barna å være rundt en slik person halvparten av tiden.

Klarer han å stå å brøle ukvemsord til deg, er det ikke store barrieren å bryte den mtp barna deres heller.

 

Ikke ødelegg barna ytterligere. Tenk deg om.

Ikke la han få viljen sin fordi du er redd for å si imot han. Få fram den ryggraden du vet du har hatt og vær en mamma som kjemper for barna sine.

 

[Anonym bruker]

Ikke la han få barna så mye som 50-50. For det første er det ikke bra for barn å ha en sånn ordning. De bør vokse opp i et hjem som er deres, og ikke bo i en koffert.

For det andre tror jeg ikke det er sunt for barna å være rundt en slik person halvparten av tiden.

Klarer han å stå å brøle ukvemsord til deg, er det ikke store barrieren å bryte den mtp barna deres heller.

 

Ikke ødelegg barna ytterligere. Tenk deg om.

Ikke la han få viljen sin fordi du er redd for å si imot han. Få fram den ryggraden du vet du har hatt og vær en mamma som kjemper for barna sine.

 

[Anonym bruker]

så da skal man være fange i eget hjem?

 

Når mannen blir gal/rasende hvis hun prøver å dra mens han er tilstede?

Det er i allefall traumatisk for barnet/barna!

[Anonym bruker]

å Herregud!

 

Jeg vet dere har så rett så rett.

 

Så kommer usikkerheten, er jeg bare dust, og må tåle noen oppturer og nedturer i livet?

 

men innerst inne vet jeg at det slettes ikke er normalt å ha det slik hjemme.

Å bli kalt de styggeste orende som finnes, for å så bli sagt unnskyld til, fra å ikke snakke sammen til å "trå varsomt" hele tiden.

 

Blir jo helt rar av å ha et slikt liv.

 

Jeg er veldig opptatt av å "vite hva jeg har" . Så det er veldig skremmende for meg å bryte opp slik.

vet ikke om jeg klarer å finne styrke!

 

uroen i kroppen bare vokser, for jeg er så usikker, og begynner å bagatellisere som tiden går, og vi er "venner" for en stakket stund...

 

HI

[Anonym bruker]

Ta en ting først nå. Ring krisesenteret bare for å snakke med de (i første omgang)- så får du kanskje sett ting litt annerledes.

Man blir gjerne litt "miljøskadd" av å bo med en sånn person over lengre tid, og da er det ikke så enkelt å se sin egen situasjon fra sitt eget ståsted.

[Anonym bruker]

At mannen gauler til moren er ikke noe som vil føre til at han står svakere når det gjelder omsorgen.

"ikke la han få så mye som 50/50"? Jeg blir matt av hvordan mange her inne tror dere kvinner kan bestemme. Om han går for omsorgen kan han få den, enkelt og greit. At han kalle henne ting og roper til henne er hennes ord mot hans. Derfor hun må kontakte noen slik at dette gjøres på riktig måte.

 

Hvordan kan f.eks 17.03 anbefale noen å flytte å ta med seg barna ut av deres hjem? Jeg har sett hvor galt dette kan gå. Dette endte med en mor som kun har samvær og som ikke får ta barna med på utenlandsreiser engang. Og her var det faktisk vold inne i bildet, men det ble aldri dokumentert.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du begynner å tenke sånn. Er det jeg som er dum nå? Hva gjør jeg egentlig nå? Herrlighet jeg er redd, burde jeg?

 

Er jeg urettferdig..? Burde jeg tåle litt slikt?

 

Vet du hvorfor du tenker slik kjære deg? Det er nok mest pgav at han har klart å psyke deg ned på den måten at du ikke lenger vet hva du skal og bør eller ikke gjøre.. Han har brølt og fortalt deg etterpå i ro og mak at du gjør ting feil, og hakka på deg til du blir presset ned, så rett etterpå begynner han med unskyldningene og er snill og omtenksom helt til en ny episode, bare for at du skal bli lurt trill rundt.Det kan godt hende han ikke skjønner det selv at det er det han gjør, men det er det altså. Han har deg nok rundt lillefingeren, og det er veldig vanskelig å tenke seg til at det egentlig er slik, fordi dine egne beslutninger og tanker er på en måte blitt kanselert inni hodet ditt, hvor han har fyllt på med sine meninger om hvordan ting skal være og hva som er normalt..

 

Kjære deg, det er ikke normalt, stol på magefølelsen din, den er der fordi den vet at noe er galt. Heldigvis for den. Det var hardt for meg også å dra, jeg tenkte flere ganger i lang tid om det var jeg som var dum osv.. Men etterhvert som jeg fikk være for meg selv forsto jeg hvor mye han egentlig hadde gjort med hjernen min, og gradvis byggde mine normale beslutninger og tanker tilbake, og jeg kunne til slutt spørre megselv, hva i alle dager holdt jeg på med den tiden? Hvorfor dro jeg ikke bare før? så dum jeg var som holdt meg der så lenge..

 

 

[Anonym bruker]

 

 

Vi har hatt politiet på besøk for noen år tilbake, da klaget naboene. Men gemyttene var rolig når de kom, jeg hadde lagt meg. Vi fikk flere advarsler av nabolaget.

 

vi flyttet.

 

De nye naboene hører oss nå også. Men de har ikke sagt noe, rart egentlig. Så sånn sett så har jeg jo "vitner".

 

Og hvorfor skulle far få mer enn 50% samvær?

Det skal vel ganske tungtveiende grunnlag for å kunne ta fra meg barna mer enn det, siden vi begge er foreldre som barna har vokst opp med vil jeg tro.

 

HI

[Anonym bruker]

Og hvorfor skal du få mer enn 50%?

 

Om barna er under 7 år kan ikke retten dømme 50/50, så da må en av dere få hovedomsorgen.

 

At politiet var der for noen år siden har egentlig lite å si. Så lenge du har valgt å bo der, og ikke gjort noen grep for å forhindre at barna har fortsatt vokse opp der, kan du fint lite klage på det i ettertid. Da vil isåfall din egen evne til å ta beslutninger bli satt i tvil.

 

JA, det er mye å tenke på, og desverre er det ikke noe samsvar mellom barneloven og barnevernloven. Det som tolkes som det beste for barna i barnevernloven kan også være det som gjør at du mister omsorgen i forhold til barneloven. Derfor er det viktig kontakte krisesenter, advokat, FVk osv.

[Anonym bruker]

 

 

Stresser egentlig ikke over samværet. Tror ikke far vil ta i fra meg barna, og jeg vil ikke ta i fra han. Har snakket om det før, at da ville vi hatt 50 %.

 

Det er verre med det å komme seg ut og vekk og fri, og vite at jeg gjør det riktige. Hva om barna kommer til å hate meg fordi vi flyttet fra pappa som elsket oss? Hva er det riktig valget for meg, oss? Kommer jeg noen gang til å vite det? hvorfor har jeg blitt så svak, har alltid sagt at skjer noe slikt meg, ville jeg dratt på flekken. men så gjør jeg ikke det likevel.

 

HI

[Anonym bruker]

Det var det jeg og sa før.

 

Om noe slikt skjer meg drar jeg med en gang.Makan.. Men så står man der da, og ikke drar, hehe..

Det kan hende de blir litt sinte i starten, men du vet jo at det ville blitt for det beste uansett. Vil du heller være der, bli nedtrykt og la barna få være oppi alt bråket?

[Anonym bruker]

 

 

Jeg KLARER ikke!

 

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så rådvill, har så vondt inni meg, og følelsene raser!

 

Vi er jo gift, vi skal jo være sammen!

 

Men så er det de voldsomme, grusomme periodene.

 

jeg trenger HJELP!

Jeg klarer ikke å velge alene! Og jeg vet jo hva mannens valg er, han elsker meg og vil at vi skal være sammen.

 

Hvor vanskelig er det ikke å dra fra noen som sier de elsker deg, barna, klarer seg ikke uten deg, at du er det beste som har skjedd i livet dems.

 

For et horribelt valg, og jeg KLARER ikke. Får lyst å legge meg inn, for det er så sykt vanskelig!

 

På samme tid er jeg livredd for at neste gang kommer politiet/barnevernet, og jeg må dra før den tid.

 

....

 

HI