jeg MÅ flytte, i skjul...

[Anonym bruker]

Jeg har bestemt meg for å gå fra mannen. Men pga hans person, må jeg gjøre dette når han er borte.

Han skal på arbeidsreise en helg om et par uker, og jeg prøver desperat å finne leilighet til denne dagen, slik at jeg kan flytte ut når han er bortreist, uten at han vet det.

 

Og det er ikke lett. Vet ikke hva jeg skal gjøre dersom jeg ikke finner noen plass å bo til da. Da blir jeg nok hos en gal gal mann

[Anonym bruker]

Kontakt krisesentret det er du i skjul og de hjelper deg med allt du trenger for å komme igang med livet igjen. Også det å finne deg leilighet

[Anonym bruker]

ar du ingen du kan sette tingene dine hos eller leie et lager, og sove hos noen venner? Hvis det er så ille? Da kan du bruke denne helgen tl å flytte uansett..

[Anonym bruker]

Det finnes kanskje et krisesenter i nærheten der du bor. Ellers så burde du be politiet om hjelp. De kan hjelpe deg å bytte til hemmelig adresse.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres så ekstremt ut med krisesenter. Vil ikke utsette barna for det liksom. Jeg kan ikke flytte inn til venner, det er ingen som har plass til og ta i mot meg med to barn.

 

Huff, jeg er så nervøs...

 

 

HI

[Anonym bruker]

Har du spurt vennene dine? Jeg har heller ikke så godt plass, men om en venn eller venninne, og barna, trenger tak over hodet i en krisesituasjon så stiller jeg selvfølgelig opp.

 

Foreldre eller annen familie? Om det er så ille som du skriver så sier det seg selv at du ikke kan bo der. Finn noen som kan hjelpe deg, og helst i dag!

 

Lykke til:-)

[Anonym bruker]

 

 

Jeg går med total angst inni meg, livredd for ny krangel eller at han skal skjønne hva jeg tenker på..

 

Jeg bare MÅ få meg leilighet!!

 

Venner vil jo gjerne stille opp, men føler at dersom jeg tar med meg noen klær til meg og ungene, så må jeg tilbake i huset til mannen for å hente ting senere, og det blir bare krise... Har prøvd før, det blir så ekstremt at jeg heller blir enn å klare å gjennomføre å dra.

 

 

HI

[Storesmurf+Lillesmurfene]

Hei kjære HI

 

Huff, jeg føler så mye med deg nå, jeg fikk en klump i halsen når jeg leste innlegget ditt.. Jeg har vert gjennom dette selv og jeg kjenner nervøsiteten i kroppen bare av å skrive om det.

 

Det endte opp med krisesenter hos meg og dattra mi, hun var lita og skjønnte det kansje ikke, men alikevel anbefaler jeg deg veldig veldig sterkt å dra til krisesenter. Når mannen din finner ut av at du har dratt med ungene, kommer han til å gjøre mye for å få tak i deg (hvis jeg tror rett) Og da er det viktig å ikke være alene i en leilighet! Den første tiden trenger du noen å støtte deg til, og de på et krisesenter er kjempegode å ha utenom familien da selvfølgelig! Om han prøver å få tak i deg på mob eller å finne deg, og du knekker bare litt sammen og tilfeldigvis svarer på den telefonen, kan det gjøre det verre for deg når du er opp i det mest traumatiske i starten.

Vær så snill å dra til et krisesenter, de hjelper deg med nermest alt! Og jeg skjønner at du vil at det skal gå mest mulig smooth for barna dine, men det er jo bare verre om du ender med å måtte utsette det, og når du får en egen leilighet er du alene, og det vet jeg av erfaring at er helt jævlig akkurat i den første perioden..

 

Jeg signerer ikke med anonym nå, fordi jeg vil at du skal ha mulighet for å sende meg en pm om du føler for det, om du vil ha info om hvordan det foregikk for meg eller om du bare vil snakke litt.

 

Masse lykke til til deg, tenk hvor sterk du er som faktisk har tatt det valget du må ta for deg og ungene dine Det er mange som ikke klarer dette. Stå på! <3

 

 

[Anonym bruker]

Tuller du? syntes det blir litt vanskelig å syntes synd på deg om du har det så ille at du er liveredd mannen men ikke vil bruke det hjelpetiltaket som finnes.

Ikke for å være slem men det er da mer ekstremt å bli hos en mann du er redd for.

Hva med å glemme allt av fasade og faktisk ta det steget som må til for at du og barna skal få et bra liv.

Glemme at du syntes det er flaut eller hva det nå er du syntes og tørre å be om hjelp.

 

Og barn har det da ikke vondt om de bor på krisesenter? hva slags sted tror du det er?

Der vil de også møte andre barn som er i samme sitvasjon, få den hjelp de trenger satt opp med samtaler og slikt og lære at det ikke er noe å være flau over, det er ikke noe som bare har skjedd i deres familie.

[Gjest eelis+kian ♥]

Hvor bor du?

[Anonym bruker]

Jeg bor i trondheim.

Vet ikke hva jeg tror skjer på et krisesenter, men synes det høres så ekstremt ut, hva vil venner, familien, jobben, barnehagen si? Jeg vil ikke at de skal vite hvordan det er hjemme.

 

Ville ikke ha blikk, eller at barna blir behandlet annerledes osv.

 

Hva skjer på et krisesenter?

 

HI

[Anonym bruker]

Krisesentere er såpass hemmelige at ingen kommer til å finne ut av at du er der. Litt av poenget er jo at mannen din ikke skal finne dere

 

Ta kontakt, snakk med dem, hør litt om hva som foregår der. En venninne av meg har vært på samtaler på krisesenteret her i byen, og hun har bare godt å si om menneskene som jobber der. Og det er helt, helt hemmelig at du har vært der.

 

Jeg, for min del, vil tro det er lurt å flytte ut av byen. Hvis mannen din er så ille som jeg får inntrykk av, kommer han helt sikkert til å oppsøke deg på jobb eller i barnehage, kanskje han følger etter dere hjem osv. Ikke for å skremme deg, men jeg ville flyttet langt avgårde. Bytt telefonnummer og sørg for at dere ikke står oppført i telefonlisten.

 

Dersom han har gjort noe straffbart bør du anmelde for å få ordnet et besøksforbud. Lykke til, kjære HI!

[Anonym bruker]

Hei.

 

Ingen trenger å vite at du bor/ har bodd på et krisesenter. De som jobber der er svært diskrete.

 

Når du kommer til et krisesenter vil du bli møtt av noen som kan hjelpe deg å finne ut hva du har behov for. De kan hjelpe deg med å finne en leilighet, og ikke minst med et sted å bo mens du leter. De kan også hjelpe deg med advokater som er dyktige på familiesaker, å ordne med mekling og alle papirer og møter du har behov for.

 

De har egne barnekontakter som vil snakke med barna dine og kartlegge hvilken støtte barna dine trenger. Det er ikke så galt for barn å være på krisesenter, det er masse leker der og de vil treffe barn som er i samme situasjon. Ikke minst vil de få en mulighet til å snakke om det som de har opplevd i hjemmet og som de ellers kanskje sliter med å holde hemmelig for omverdenen. På krisesenteret er alle tingene de har opplevd helt greit. Ingen ser rart på dem eller blir sjokkerte der. De får møte forståelsesfulle mennesker som vet hvordan man snakker med barn som har opplevd eller vært vitne til vanskelige ting og har vokst opp i hjem der de må gå på tå hev.

 

Også du vil få muligheten til å snakke om historien din, og hjelp til å se den utenfra. I tillegg til hjelp med alle praktiske ting. Du kan få barnevakt dersom du trenger tid til å se på leiligheter, gå på møter el. l.

 

Så lenge sikkerheten blir vurdert til at det er greit og det ikke er fare for kidnapping, vil barna kunne fortsette å gå i den samme barnehagen eller skolen som ellers.

[Anonym bruker]

 

Jeg tror han slipper meg når han skjønner at han ikke får meg tilbake.

Problemet er at han vil gjøre alt i sin makt for å få meg til å bli, skade seg selv, true med selvmord, true meg, ta i fra meg bankkort, eiendeler osv. Alt for at jeg skal være avhengig, synes synd på han osv..

 

Kanskje jeg kunne ringt å snakket med noen på krisesenter og fått råd i allefall. Har de døgnåpen telefon eller noe?

 

HI

[Anonym bruker]

Bor også i Trondheim.

 

Det er forholdsvis rolig på et krisesenter, iallefall der jeg var. Hele gjengen var koselige og vi hadde felles ting å prate om. Jeg ble tatt godt i mot husker jeg, og å vite at man er på et trygt sted var godt!

 

Du trenger ikke fortelle at du er på et krisesenter til alle sammen, jeg vet ikke hvordan det er med jobben, men regner med du får noen slags "sykemelding" eller attest av noe slag? Det var kun foreldrene mine som visste dette og ingen fler fikk vite om det. Kansje du kan fortelle vennene dine at du og barna skal en tur til foreldrene dine og være der som en liten "ferie". Kansje foreldrene dine er med på det om du forteller situasjonen. Du kommer ikke til å få de blikkene du tror. Ivertfall ikke fra din egen familie! Det er viktig å ha familie og venner som kan støtte deg i en slik situasjon, istede for at de skal sende blikk til deg. De er vennene og familien din, og jeg vil tro de støtter deg fullt ut Det er verre å gjøre dette alene uten støtte fra noen som heldst.

 

Når situasjonen er som den er, og om mannen din kan være farlig for både deg og ungene dine synes jeg at du bør ta dette steget nå når han er borte som du sier. Du må nesten gjøre dette selv om du er redd for blikk og at ungene dine skal bli behandlet annerledes.. Det er så mye mer verdt det å dra til et krisesenter enn hva du tror akkurat nå.

 

Det skjer ikke stressende og ekstreme ting på et krisesenter, der tar de det så smooth som de ser at du trenger. Du får snakket med advokat der etterhvert og du får all info om hva som vil skje den nesrmeste tiden. De er til veldig god hjelp, du er i en traumatisk situasjon og det vet de på et krisesenter. Det er derfor de er der, for å hjelpe deg og ungene dine videre når du sitter med alle tankene og redslene og kansje ikke ser helt klart frem i tid.

 

Man lever jo ellers som normalt der, bare det at det er i ett hus hvor det er flere som har rom. Det som er så fint med krisesenter er at du får all hjelp til info og støtte, de vet hva du må gjøre og hva du har krav på og alt. Og det er godt å ha noen som vet allt dette på en plass når man er redd og fortvilt og forvirra på en gang.

[Anonym bruker]

http://www.krisesenter.net/

 

Dette er hjemmesiden til krisesenteret i Trondheim. Ring dit og snakk med noen, så får du vurdere om du ønsker å dra dit etter det.

[Anonym bruker]

http://www.krisesenter.net/

 

Dette er hjemmesiden til krisesenteret i Trondheim. Ring dit og snakk med noen, så får du vurdere om du ønsker å dra dit etter det.

[Anonym bruker]

http://www.krisesenter.net/index.php?parent=0&groupid=29

 

Vet ikke om du kan sjekke linken eller om mannen din finner ut av det, men tlf nr til krisesentret i Trondheim er hvertfall Tlf: 73 52 34 20 og

E-post: [email protected]

 

 

Lykke til!

 

Håper du reiser fra mannen din, for din og ikke minst barne/barna dine sin skyld!

[Anonym bruker]

Hvis han er så ekstrem syns jeg ikke du skal ta det for gitt at han kommer til å slippe deg. Kanskje han gjør det, og hva er vel bedre enn det?, men akkurat nå bør du ta alle forhåndsregler. Ring krisesenteret, snakk litt med dem og hør om de har noen gode råd

 

Jeg er jammen ikke sikker på hvor man finner telefonnummer og sånt, men kanskje noen andre vet?

[Anonym bruker]

Moren min jobbet på krisesenter i mange mange år og løpet av disse årene ble hun venn med mange av disse kvinnene og jeg kjenner derfor en del.

 

Slik jeg har hørt fra disse kvinnene var det faktisk en fordel at familie,venner og andre rundt får vite at du er har vært på krisesenter.

Når man skal komme seg unna en voldelig/farlig mann så trenger man så mange støttespillere som mulig. Det handler ikke om at folk syntes synd på deg eller behandler deg andeledes men det hjelper deg å holde deg sterk og ikke gå tilbake til han, og det gjør at om det skjer noe, slik som han oppsøker deg på jobb, prøver å hente barna fra bhg og ta de så er det hjelp å få fordi mennesker vet sitvasjonen og derfor skjønner lettere hva du trenger.

Jeg har jobbet i bhg der vi måtte fjerne barnet først ut av avdeling og så ut av bhg om faren dukket opp.

Gi beskjed til mor om far er i bhg eller sitter utenfor slik at hun kunne sende noen andre til å hente eller ta med seg noen for å ungå sitvasjonen.

 

En annen ting er at disse mennene når de ser de mister taket på deg ofte går rundt til venner , familie og alle andre som de kan få til å høre og slenger dritt og løgner om deg slik at du blir den store stygge ulven, den som folk unngår også videre. Og om du har gjort allt for å hindre at folk får vite hvordan det er så er det stor sjangse for at han vil få folk til å tro allt han sier.

I slike sitvasjoner som familievold er åpenhet veldig viktig for å sikre både deg og barna.

 

Min søster og barna har også måttet forlate hjemmet i all hast og hemmlighet fra hennes exmann og måtte i mange år leve i skjul, du kan ikke tenke deg hvor mye dritt som kom fra han i ettertid når han skjønte at det ikke var mulig å få henne tilbake inn i hjemmet.

Og jeg kan ikke engang tenke meg hvor mer ille skaden hadde vært om ikke min søster var åpen og hadde venner og familie til å slå ring om seg i en vanskelig tid.

Besøksforbud er bare et papir og blir ikke alltid overholdt.

¨

Jeg skjønner det er vanskelig og skulle svelge stoltheten og komme fram med en hemmlighet du har båret så lenge. En hemmlighet som viser at du har latt deg selv bli brukt/misbrukt og som fortsatt er sett på som stigmatiserende.

Men når du er åpen om hva som skjer/har skjedd vil du fort se at det ikke er noe å være skamfull for det er ikke din skyld at han gjør disse tingene han gjør.

Og du vil se hvem som er dine virkelige venner og som er gald i deg og dette er god kunskap å ha.

 

Du kan nok være sikker at en og annen vil ta hans side men disse menneskene skal du da bare kutte ut av ditt liv.

Som min søster sa en gang hun var ikke klar over hvor mange mennesker som brydde seg om henne før allt kom til åpenhet. Hun levde lenge i frykten for at det skulle bli oppdaget fordi hun trodde mennesker skulle snu ryggen til henne og se ned på henne.

 

Å gå fra en slik sitvasjon viser ikke svakhet det viser styrke.

 

Og krisesentrene har taushetsplikt, de informerer ingen du ikke har godtatt skal vite det om noen ting.

Og når det gjelder møbler og andre saker så kan du ta kontakt med politiet om du må hente ting senere de blir med deg og er der med deg mens du henter tingene slik at det er tryggt.

 

[Anonym bruker]

 

 

Hei,

 

Tusen takk for svar alle sammen!

 

Jeg sitter nå med TOTAL ANGST!

 

Ser mange her er redde for at mannen min er voldelig, dette er ikke tilfelle altså. Han har et voldsomt temperament og er hissig og sinna, og roper og kaller stygge ting. Han har aldri lagt hånd på meg. (selv om han kan rope at han skal "ta meg".)

-Han er livredd for å miste oss, og blir da både sint, lei seg, voldsom, suicidal osv dersom jeg sier jeg skal gå.

 

Jeg har ringt familievernkontoret for å bestille time, hun syntes dette ikke hørtes noe særlig ut ift barn.

-Jeg ble livredd, tar de barnet mitt nå????

 

Fortalte mannen at jeg hadde snakket med dem, og han ble også kjemperedd. Begynte å gråte og sa at nå mister vi barnet vårt. Så ble han sint, og sier at jeg er farlig og går for langt, og ikke burde sagt så mye, og at dette var noe vi skulle dra dit å si sammen, ikke noe jeg skulle si på telefonen.

 

Vi ble også "venner" i går og gjorde avtaler på hvordan vi skal gjøre ting osv.

 

Aner ikke hva jeg driver med, er scared shitless! (gjør jeg det riktige, skal jeg bli for jeg er glad i han osv.)

[Anonym bruker]

ååå, jeg har fysisk VONDT i kroppen nå, og er kvalm!

 

HI

[Anonym bruker]

Kan du ikke snakke med mannen din da? sett dere ned.. Også forteller du hvordan ståa er.. Og at han må skaffe seg hjelp om dere har noen framtid sammen.. psycolog, legehjelp ol..

 

 

[Anonym bruker]

Krisesenter først, så flytte til en annen by. Jeg flyttet til andre delen av landet, bokstavelig talt, fordi jeg gjorde det slutt med en mann som bruker psykisk terror mot meg. Han kan kjøre utenfor huset mitt (på offentlig vei) og glo inn vinduene. Ofte. Var dritredd selv om vold ikke var involvert. Så jeg flyttet til hovedstaden, og her skal jeg bo til sommeren er over:) Da flytter jeg nærmere hjemplassen, til en by like ved. Der skal vi forhåpentligvis få være i ro:)

[Anonym bruker]

jo, alt jeg ønsker er jo at vi skal være lykkelige.

Ønsker at vi skal kunne prate om ting, og at jeg kan klage på at han ikke rydder etter seg uten at han flyr i taket.

 

Han har gått på sinnemestring før.

 

Var flink ganske lenge faktisk, men så sklir det ut.

 

Nå blir det familievernkontor..

 

Jeg er så fryktelig redd. Hva VIL jeg egentlig, gå eller bli?

 

det er en grusom følelse jeg har, og i tillegg synes jeg synd på han, fordi han også blir så redd, og vet hvor glad han er i oss osv.

 

HI