Skuffet over kjønn...

[a'Nöel]

Merkelig hvor stor forskjell det er på svarene når man legger ut et sånt innlegg her, enn på anonymforum. Hadde HI lagt det inn der, hadde hun blitt lynsjet. Svarer alle her inne falskt, eller er alle på anonymforum noen troll som LATER som om de blir provosert av sånne innlegg.

 

Jeg vil være så ærlig at jeg synes det er helt tragisk at du er skuffet over kjønnet til babyen du har i magen din. Du har en gutt og ei jente fra før, du skal bare være LYKKELIG for at du har muligheten til å få enda et barn.

 

"Vil så gjerne at min kjære DATTER skal få en LILLESØSTER" sier du.. Hva med sønnen din da? Unner du ikke han det samme? Altså, en lillebror....

 

Jeg håper at følelsene dine endres når gutten din er født, ellers synes jeg virkelig synd på ham, og dine andre barn som ikke kommer til å unngå å føle skuffelsen din...

[Gjest Mentha♥ er fødeklar!♥]

Antakelig har det litt med å gjøre at det er veldig enkelt for noen å slenge med leppa når de kan gjemme seg bak en anonymknapp. Personlig synes jeg det er skikkelig ufint, prøver heller å komme med råd og tips, selv om de kanskje ikke alltid er til hjelp. Tror de fleste som ber om råd i sånne situasjoner er ganske langt nede, og da trenger de ikke å bli dratt enda lenger ned i gjørma (snakker her om ren drittslenging som man ser mye av på anonymforum, ikke personlige meninger og konstruktiv kritikk).

 

Håper du, HI, kommer deg ovenpå igjen, men tror nok kvalifisert hjelp kan være en god vei å gå. Husk at hormonene i graviditeten kan gjøre oss tussete, men som du sier, du er deprimert, og da er det ikke noe å sitte med alene. Det er altfor lett å grave seg ned i en negativ spiral, og så mye vanskeligere å komme seg ut av den igjen på egenhånd. Ønsker deg masse lykke til, og håper du kommer deg ovenpå igjen etterhvert, så du kan glede deg over den lille gutten som er på vei

[Lille-Pernille]

Jeg må si at reaksjonen din høres langt fra normal ut.

 

Du skriver;

Når du i to år går og planlegger og drømmer om en liten jente til, føles det som et tap når babyen viser seg å være en gutt -

 

Det synes jeg er helt grusomt å lese. Hvordan kan en frisk og fin babygutt som vokser i magen din føles som et tap?

 

Vi fikk barn etter 10 års samliv, og jeg misunner deg at du nå snart vil få ditt tredje barn. Jeg hadde gitt mye for å få et barn til, men vet ikke om jeg er i stand til det. Ikke hjelper det på at sambor ikke orker en ny runde med så mye skuffelse og nærmest "babybesettelse" fra min side.

 

Det å ikke få barn HI, det er tap det!

[Gjest SweetMommy <3]

Du skriver;

Når du i to år går og planlegger og drømmer om en liten jente til, føles det som et tap når babyen viser seg å være en gutt.

 

 

Du vet ikke hva tap er, at miste sin baby er noe av det verste som finnes, at begrave babyen sin, at gå på graven og bare føle seg tom og alene,med en smerte som aldrig kommer forsvinne og heller ikke savnet etter den lille.

 

Jeg mistet sønnen min før 3 år siden, det er TAP ikke noe så tåpeligt som hva før kjønn babyen din har.

Mitt liv vil aldrig bli detsamme igjen, jeg vil aldrig få muligheten at hålla om sønnen min eller trøste han når han er lei seg,jeg kommer aldrig få se han smile eller leke....det er et tap.

 

Jeg vil alltid gå med et stort savn gjennom livet og du er så heldig å få en gutt og du ikke vill ha, du må jo vare syk på noen måte.

 

Jeg ville gjort hva som helst for å få sønnen min igjen,det er så urettferdigt.

Du fortjener ikke å få denne skjønne lille gutten du venter.

[Ster IL]

Nå fikk du meg å felle noen tårer SweetMommy<3.

Er det verste som kan skje å miste et barn.

 

Min eldste gutt akutt lagt inn på Riksen i en alder av 2 år, var en del usikkerhet om hvordan det gikk.

Det gikk bra, men har aldri vært så redd og følt meg så hjelpesløs.

 

Så å si at en får feil kjønn er et tap?

Guttene til Teppet fortjener en bedre mor, dette går langt over normalen.

[charsoer]

Det å ønske seg kjønn er nok ikke helt unormalt. Nå vet du at du ikke får den jenta du ønsket deg, men en gutt i stedet. Jeg har fire gutter, og to ultralydundersøkelser indikerte en jente. To dager før fødsel ble det konstantert gutt. Nå har jeg verdens fineste gutt på 6 uker, som nummer fire i rekken. Så nå er det bare å snu hodet ditt, og innstille deg på gutt. Klarer du ikke det ved egen hjelp, bør du søke hjelp av jordmor slik at du ikke ender opp med depresjon i tilknytning til svangerskap og fødsel.

 

Lykke til med en fin liten gutt :-)

[Megogbebis]

Jeg skjønner veldig godt skuffelsen over kjønn. Jeg er gravid med førstemann, det er bare gutter i familien og jeg var ikke den eneste som ønsket med en jente for å si det sånn. Vi fikk først beskjed om at det var en jente og jeg var derfor veldig innstilt på det. Hadde navn og babyromsdekor klart også fikk vi beskjed om at det var en gutt. Jeg ble kjempeskuffa! (Mannen min ble kjempeglad... :-) Det tok litt tid å 'ominstille seg' men nå gleder jeg meg til den lille prinsen min skal komme, han får mange lekekamerater i familien som er tett i alder.

Jeg tror ikke du trenger å snakke med psykolog. Noen ganger har man tanker og følelser som ikke er så rasjonelle eller politisk korrekte og det hjelper ikke å skjemmes over dem. Da er det greit med anonyme fora :-)

[Gjest SweetMommy <3]

Megogbebis: Det å være "litt" skuffa over kjønn er litt anarledes en det hun her beskriver, hun mener at det er samme som et tap?syns ikke du det er "litt" i overkanten av normalt?

 

[Ster IL]

Syns ikke hi er litt skuffa.

Hun sier jo at de prøvde "alt" i 2 år for å få jente, og at gutten føltes som et tap.

Hun ville at jenta hun hadde skulle få en søster, men ikke et ord om at gutten skulle få en bror.

Ser ut som hun forskjellsbehandler de hun har.

Har heller ikke noe med hormoner å gjøre da dette startet for 2 år siden.

 

Nei, noen skulle ikke hatt barn.

 

 

[Gjest SweetMommy <3]

sliter i mål: Jeg er så enig med deg,jeg syns det er "litt" sykt å gå 2 år å planlegge å få en jente og som du skriver og så var hun jo ikke gravid da så kan jo heller ikke skylle på at man blir litt hormonell når man er gravid.

 

viss du nå ikke ønsker gutten din så adopter han til noen som ønsker seg en baby som ikke kan få barn da, får det sikkert mye bedre en med en mor som ikke vill ha han.

[Ster IL]

Da er ihvertfall vi enige SweetMommy<3.

[frklykke & kosefisen]

Huff da. Skjønner godt at du er lei deg. Blir så sinnsykt provosert over de som kommenterer at du ikke fortjener den lille du har i magen nå.

 

Hvis jeg forstår deg rett så er du ikke lei deg over at du får en gutt til, men lei deg for at du ikke får den jenta du ønsket deg og trodde det var. Og det er faktisk lov å bli litt lei seg, uansett hva folk mener og synes.

 

Jeg har helt siden jeg skjønte at jeg var gravid (uke 6) trodd at det var en gutt. Er i uke 18 nå, og har fortsatt en guttefølelse, selvom jeg realistisk sett skjønner at det kan være ei jente. Gruer meg litt til UL i romjula, for hva om det ikke er den lille gutten jeg trodde det var?

 

Lillegull i magen har helt siden begynnelsen blitt kalt "han". Tenk så rart om det er ei jente og jeg må si "hun"?

 

Uansett hvilket kjønn jeg får, er jeg sikker på at jeg blir like glad uansett. Men hvis det viser seg at det er ei jente er jeg kanskje lei meg og trist de første dagene, ikke fordi det er ei jente, men fordi det ikke er den gutten jeg trodde.

 

Vær sikker på det teppet, at når gutten kommer, så er du like glad i han som i de andre barna, og når han vokser til, kan du sikkert ikke skjønne hvorfor du ønsket ei jente til.

 

Lykke til, håper alt ordner seg

[Ster IL]

Rart du blir provosert over oss som mener hun ikke fortjener denne gutten, ber deg lese innlegget til hi bedre.

 

"Skulle ønske hun ikke var gravid."

 

Lov å håpe eller ønske seg, (noe ikke hadde klart) men litt anderledes å få kraftig depresjon.

[Gjest SweetMommy <3]

frklykke: har du i det hele tatt lest innlegget hun har skrivit?

 

Hun vill ikke ha denne gutten fordi at han er GUTT...

Jeg blir provosert av deg som ikke skjønner at hun faktiskt har PRØVD å få en jente i 2 år, bare det sier jo at det ikke er normalt...man burde ikke skaffe barn viss man bare ønsker seg et kjønn, fordi at det er 50% sjanse at det ikke blir det man vil ha.

 

 

og NEI hun fortjener ikke den gutten hun venter...hun vil jo ikke ha HAN.

[Ster IL]

Og den gutten (begge guttene?) fortjener bedre mor.

 

Vet du hi, hvis du er avhengig av å få ei jente kunne du dratt til utlandet og "fikset" det.

Bedre det enn å få en ikke elsket gutt.

Håper pappaen er mer normal.

[Gjest SweetMommy <3]

Sliter i mål: kunne ikke skrivit det bedre selv=)

[Gjest SweetMommy <3]

Sliter i mål: kunne ikke skrivit det bedre selv=) er så enig...

[AO3]

Jeg skjønner litt dem over her... Det har vært mange innlegg om at man er "skuffet" over kjønn her inne, men det er få som har gått over grensen. Det er forståelig å ønske seg det ene eller det andre kjønnet, av ulike grunner, og at man kanskje blir litt skuffet i begynnelsen når det ikke ble helt som man hadde trengt - det er neppe så uvanlig.

 

Men - innleggene fra HI synes jeg har vært ganske foruroligende. Jeg tror virkelig at hun kan trenge profesonell hjelp til å få orden på følelsene sine. For sin egen skyld, for gutten i magen sin skyld, og for barna hun allerede har sin skyld.

[Alvorlig]

Nå synes jeg at du har fått mye urettferdig og ondsinnet kritikk her inne. Det går helt ut av proporsjoner når folk begynner å dra inn egne erfaringer med barn de har mistet i denne debatten!

 

Jeg syns vi skal få lov til å reagere og at vi skal få lov til å lufte tankene våre anonymt her uten å bli henrettet for det. Ofte kan det være bare det der å få lufte tankene og å få litt backup som skal til for at man kommer over det som man strir med der og da, samme hvor alvorlig eller ubetydelig det måtte være. Jeg må si at jeg forstår reaksjonen din. Har selv jente og gutt. Kan gjerne innrømme at jeg på én måte ønsker meg ei jente nå, men jeg tror det blir en gutt og er glad uansett.

 

Tror det er lett for oss mødre å assosiere oss med døtrene våre og derfor ønske søstre til dem, men vi må ikke glemme at sønnene våre vil ha like stor glede av en bror som en jente vil ha av en søster. - Men dette gjelder faktisk på kryss av kjønn, jeg ser bare på mine to eldste, de elsker hverandre høyere enn himmelen. Heldig er den unge, gutt eller jente, som får ta del i den kjærligheten:-)

 

Ønsker deg lykke til og er sikker på at disse tankene går over. Tenk så flott det blir med en lillebror:-)

[Lille-Pernille]

Og for ikke å glemme - Gullfugl nr 3 - så tror jeg nok at både sønner og døtre har minst like stor glede av en bror som en søster...

 

Fantastisk at barn ikke er mere selektive når foreldrene klart tilrettelegger og nærmest oppdrar dem til det!!! sitat; - men vi må ikke glemme at sønnene våre vil ha like stor glede av en bror som en jente vil ha av en søster

[Gjest SweetMommy <3]

Gulfugl venter nr 3:

Hun skriver jo selv at hun ser det som et tap og vil hellre bare ha de 2 barnen hun har og vil ikke vara gravid med denne gutten.

 

Så jeg syns at med all rett kan jeg komentera dettte inlegget som har mistet et barn selv, fordi hun vet ikke hva hun snakker om og det er rett og slett tåpligt, men kansje man må miste et barn for å se HVOR tåpligt det egentligen er.

Jeg mener ikke at man ikke har lov å bli litt skuffa over kjønn (har aldrig blivit det selv) og har 3 gutter, men det er forskjell på å bli litt skuffa og gå in i en alvorlig deprisjon. syns ikke du det?

 

Når du syns det er urimeligt at dra in det å miste et barn i dette innlegget så burde du lese godt igjennom det hun har skrivit over.

Jeg må innrømme at jeg blir provosert av at hun føler det er et tap, men man må kansje miste et barn for å førstå det?

 

Du har rettt å skrive det du mener, men det har JEG og.

 

[Gjest Mentha♥ er fødeklar!♥]

Jeg vil bare kommentere at når man er deprimert så er det veldig lett å få så tunge tanker, som å ønske at man ikke var gravid, at babyen var et feilsteg osv. Det vil ikke nødvendigvis si at hun i bunn og grunn ikke ønsker gutten, men at hun kanskje har det såpass tungt nå at det er det det føles sånn for henne. Det kan hende at alt manifesteres i det at hun egentlig ville ha en jente, og utløpet blir dermed at hun føler hun ikke ønsker gutten.

 

Det er ingen av oss som vet forhistorien til depresjonen, annet enn at hun veldig gjerne ville ha en jente og en søster til barna sine. Det kan ligge mye bakenfor her som vi ikke skal spekulere i. Tror HI trenger støtte og råd, ikke fordømminger om at hun ikke burde få barn. Det er lett å komme med utbrudd og få irrasjonelle følelser når man er deprimert. Det er faktisk noe som heter svangerskapsdepresjon også, og det i seg selv kan gjøre at man får sånne tanker.

Jeg ser absolutt provokasjonen for deg, SweetMommy, som har mistet et barn, men for henne så kan det kanskje føles på samme måten i den følelsesmessige situasjonen hun er nå (at hun "mistet" en jente og fikk en gutt isteden). Men jeg unnskylder ikke utsagnene hennes, og skal ikke spekulere i de. Jeg har vært deprimert selv tidligere, og vet hvor mye tvangstanker man kan få, det er kanskje derfor jeg føler at HI ikke tenker helt rasjonelt nå, og at hun nok egentlig ikke mener at hun ikke ønsker å få gutten.

 

Men jeg håper HI ser alvoret i situasjonen og søker kvalifisert hjelp, for dette er urimelig tungt å skulle komme seg gjennom alene. Både hun, mannen og alle barna fortjener at hun skal komme seg gjennom dette raskest mulig

[Utålmodig fødeklar♥J07, G11♥]

Enig med deg Mentha...

[Gulltopp&Lillebjørn]

 

Ettersom hun har vært besatt i to år, så kan man ikke skylde på svangerskapsdepresjon.. Hun trenger hjelp

[teppet]

Tydelig at dette er et tema som engasjerer...

 

Ser at spesielt "guttemammaer" blir provosert, og får piggene ut. Kanskje det er litt sårt punkt for dem? Jeg bare undrer... Selvfølgelig elsker jeg den første sønnen min over alt på jord, og ville aldri ha byttet han bort mot noen! (Dette sier seg selv, så er egentlig dumt at noen stiller spørsmålstegn med det!) Og selvfølgelig hadde det vært kjekt for ham med en bror. Han ønsker seg også det. Men han er 9 år, mens jenta mi er 2 1/2 år. Tenker derfor en evt. jente kunne blitt en venninne for henne, mens guttene er det for stor aldresforskjell mellom. (I hvertfall før de bli voksne.)

 

Jeg vet jeg er utrolig heldig som har en av hvert kjønn. Men jeg som faktisk har en av hver, vet også fordelene og ulempene ved hvert kjønn. Klart det er forskjell fra gutt til gutt, men som regel er de mye mer aktive og travle enn jentene. Du kan videre få et kjempenært forhold til sønnene dine når de blir voksne, men det er større sjangse for å få det med en datter. Det hadde også vært veldig praktisk med en jente med tanke på klær, siden jeg nettopp har hatt en jente.

 

Dere sier det er greit å ønske seg et kjønn fremfor et annet. Hva er galt med å prøve å lage et bestemt kjønn også da? Hadde jeg bare hatt gutter hadde jeg nok vurdert å reise til utlandet. Men siden jeg har en jente, pga økonomi og usikkerhet om det i hele tatt vil lykkes, valgte jeg å prøve "gratis" metoder her hjemme. Selvfølgelig er det ingen garanti, men når en prøver og håper, er det klart en blir skuffet når en ikke oppnår det en ønsker.

 

Det var godt for meg å lufte dette her inne, for dette er selvfølgelig ikke jeg deler med noen andre enn mannen min. Han er veldig fortvilt over reaksjonen min, og har derfor problemer med å støtte meg. Og det forstår jeg faktisk godt. Jeg vil også understreke at jeg ikke ønsker å føle slik jeg gjør. Det er faktisk veldig frustrerende. Jeg vet ikke om det jeg har er en depresjon, men det kan føles slik. Følelser kan dessverre aldri styres. De bare kommer. Enten en vil eller ei. Dere som kritiserer meg: Jeg misunner dere som ikke har det slik jeg har det akkurat nå!