Ja..da blir det abort på meg :-(

[Anonym bruker]

Hei!

23.50 og 23.39 her...

 

Hvis du ser for deg en fremtid med ham, er det jo viktig å være helt ærlig på hvordan du føler. I hvert fall før du gjør noe så stort som en abort. Hvis du ikke er helt sikker må du jo si det til ham på forhånd. Ellers vil det jo "ligge" der resten av livet hvis det blir dere to.

 

Har du tid til å la ham fordøye dette litt da? Også la ham få vite hvordan du egentlig ser på det litt etter litt?

 

Skjønner at du er redd for å skremme ham, men det er jo ikke noe særlig å skulle gjennomføre en abort du ikke er sikker på uten å fortelle hvordan du har det til kjæresten.

 

[Anonym bruker]

Kan dele min "Historie"

 

Hadde nyerlig kommet inn i et trygt og godt forhold, til en jeg enderlig følte meg trygg på, følte at livet ville være fortapt uten han. Var vel like før jeg dyrket jorden under føttene hans, så forelsket som jeg var.

Så kom sjokket, jeg var gravid! Dette passet fullstendig ikke inn sa han, og sa at han ønsket en abort hvertfall, han ville ha tid til meg, tid til oss før vi gjorde en familie ut av dette.

Jeg føte meg rådvil og hjelpesløs, som deg. Jeg følte innerst inne ikke for en abort, for hvor sikkert var det at forholdet ville overleve en abort? Men samtidig, hvor sikkert var det at jeg kunne få han til å ønske barnet også?

Vi hadde mange samtaler om dette, til slutt fikk jeg han med til rådgivning, både hos jordmor og parterapaut. Etter noen timer ble vi enige, vi skulle behodel det kommende barnet, om vi ble familie eller ikke, ville tiden vise.

Etter første trimester var over, så hadde vi levd nok så normalt, typisk kjæreste forhold, da jeg følte meg frisk og rask, starten av svangerskapet hemmet meg ikke på noen måte.

Tiden gikk, magen startet å ta "gravid" form, og kjæresten gikk inn i det tankefulle hjørnet. Tankemessig sett gikk jeg mentalt inn i forbredelsen, på tide å klargjøre tankene på å bli alenemor!

Så kom tiden for ordinær ultralyd, til nå hadde han ikke tatt del i kontroller, så jeg spurte om han ville være med, han sa ja.

På ultralyden viste det seg ei lita, frisk jente! Hun var nyderlig, og jeg klarte ikke la vær å smile, det var jo trossalt barnet mitt jeg så!

Men, jeg stålsatte meg og snudde meg sakte mot kjæresten min, han så så anderledes ut! For første gang siden første dag jeg så han, så så han akurat ut som seg selv!

Han sto bare å stirret på skjermen, ingen følelser ble røpt, vi fikk med oss tre bilder, og ble sendt hjem med lykke ønskninger. Først når vi kom hjem turte jeg å ta det opp med han, hva følte han? hva tengte han?

Og sjokket mitt ble stort, jeg var så forberedt på at jeg ville bli allene, at jeg hadde valgt feil, et kommende barn (som når som helst kunne glippe) fremfor mannen jeg elsket! Han bare så på meg og smilte, ga meg et kyss i panna og fortalte at hun var nyderlig! Vi pratet lenge sammen den dagen, og noen dager senere så flyttet han inn hos meg.

Ukene gikk, og han ble mer og mer engasjert, kontroller, privat ultralyd og svangerskaps kurs ble viktig for oss begge. Så kom den store dagen, fødselen! Nok så langtekelig og smertefull, men så satt vi der da, med ei nyderlig lita jente, og eneste samboeren min sa henvendt til meg:

Tusen takk for at du var så sta, at vi sitter her med lille Katrine.

 

Dette er nå 2 år siden, og jeg går gravid med nummer 2

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er litt i samme situasjon som du er!

 

Ble sammen med min nåværende samboer for 2 år siden.

Ca 1/2år inn i forholdet ble jeg gravid.

Vi bodde i 2 forskjellige byer og hadde ingen umiddelbare planer om å flytte sammen. Derfor ble det abort. Jeg har aldri angret et sekund siden! Var det rette valget for oss.

Min samboer hadde da for 1år siden kommet ut av et 7års langt forhold hvor de hadde en sønn på 5år. Mor flyttet til hjemkommune og tok sønnen med seg etter at hun hadde fortalt far at hun ville bli boende i samme kommune som ham.... Min samboer ville kjempe for retten til sønnen sin, vant 1 rettsak men tapte nr 2. Han ser nå omtrent aldri sønnen sin. Jeg har fulgt ham gjennom hele bruddet og rettsaken.

Har fått opplevd hvor tungt det er for en far og miste "retten" til sitt barn.

Bli motarbeidet på ethvert punkt og slite økonomisk med advokatgjeld.

Oppfordrer alle mødre til å gi fedre rett til å ha en mening om barn og at de blir hørt.

Jeg har nå blitt gravid igjen, og selv om mine følelser sier at jeg vil beholde barnet, er jeg nødt til å ta hensyn til min samboer. Han er fortsatt veldig skeptisk og siden han har brent seg så ekstremt før er det vanskelig for ham å se på dette barnet slik jeg gjør.

For meg så vil det bli feil å få et barn som min samboer ikke ønsker. Vi skal være 2 om barnet og han har 50% "eie" rett og bestemmelsesrett i likhet med meg. For min egen del ønsker jeg ikke å barn med en mann som ikke ønsker seg det. Har selv vokst opp uten en far.

 

Tilbakeholden lykkelig.

[juliea med pike 07.03.11 <3]

Hei uff dette er ikke lett. Jeg hadde bare datet bf i noen mnd da jeg ble gravid. Han s eneste muligheten var abort og at jeg ville skyve han vekk emd å behode ok tenkte jeg for jeg vil ikke ha en kjæreste som presser og truer meg slik og jeg beholdt. jeg er 18+5 i dag og venter en liten jegnte og jeg er super heldig og glad for at jeg valgte å beholde! mange som støtter meg, og gud så sterk jeg blir som gjøre dette uten mann.

 

Har også en venninne som ble gravid etter å ha vært sammen med typen kun et år, han har to barn fra før. Hun valgte abort pga timing... men som skrevet over her timing er aldri perfekt blir helomvendig uansett hvor mye man forbreder seg. Venninnen min angret seg og sliter med dette ennå (juni var abort) Hun fant ut hun hadde forhastet seg og ble deprimert spesielt da jeg valgte å beholde alene og min timing er ikke gunstig den heller, men et barn vil jeg aldri angre på!

Og venninnen min og hennes type angret så mye og begge fikk et tomrom etter aborten så de prøver nå å bli gravide.. alle har det ikke slik, men det skjer og hun sitter igjen med følelsen av "bortkastet abort" fordi hun nå likevel ville ha barnet.

 

Du høres ikke sikker nok ut ennå. Uansett hva du gjør må du være 100% sikker og ikke være avhengig av en mann, han kan forsvinne om 2 år, nå eller aldri. Der får ingen noengang noen garanti.

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Det viktigste er at du følger hjertet ditt og gjør hva som føles riktig for deg!

Det vil alltid være delte og sterke meninger om abort.

Å rakke ned på deg fordi du tar det valget er utrolig kjipt gjort av de som gjør det.

Jeg tenker at det har vært en vanskelig vei å gå for å komme fram til den løsningen du har kommet fram til.

Og det er din kropp så du bestemmer deg for hva du vil gjøre.

Hvis du er enig med kjæresten din at det er riktig å ta abort så gjør du det, er du i tvil så ville jeg nok snakket med en lege, psykolog, eller noen som vet hva det innebærer.

Hva med f,eks Alternativ for abort, eller hva de heter, de har jeg inntrykk av sitter med mye kompetanse både på det å ta abort og alternativer.

Uansett så får du ha lykke til!

[Anonym bruker]

Det viktigste er at du følger hjertet ditt og gjør hva som føles riktig for deg!

Det vil alltid være delte og sterke meninger om abort.

Å rakke ned på deg fordi du tar det valget er utrolig kjipt gjort av de som gjør det.

Jeg tenker at det har vært en vanskelig vei å gå for å komme fram til den løsningen du har kommet fram til.

Og det er din kropp så du bestemmer deg for hva du vil gjøre.

Hvis du er enig med kjæresten din at det er riktig å ta abort så gjør du det, er du i tvil så ville jeg nok snakket med en lege, psykolog, eller noen som vet hva det innebærer.

Hva med f,eks Alternativ for abort, eller hva de heter, de har jeg inntrykk av sitter med mye kompetanse både på det å ta abort og alternativer.

Uansett så får du ha lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner virkelig ikke der som mener at kvinnen skal trumfe igjennom sine valg helt uavhening av hva mannen synes. Ja, det er kvinnes kropp, kvinnen som må gå gravid og evt kvinnen som må gjennom abort. Men å skulle overkjøre en mannes ønsker??? Nei, det kunne jeg aldri få meg til å gjøre:(

 

Tenk om situasjonen hadde vært annerledes - at det var mannen som hadde bestemmelsesretten ift abort eller ikke (og det er jo faktisk en realitet i mange land!). Hvordan ville DU følt det hvis du ikke ønsket barnet men allikevel ble tvunget til å beholde det? Hva slags forhold tror du vdu ville fått til barnet og barnefar hvis du ble tvundet til å beholde det??

 

Flere her snakker om at mannen må ta ansvaret når prevensjonen ikke virket? Men hvorfor skal det bare være mannens ansvar?

 

Jeg ahr selv vært i situasjonen hvor vi ble uplanlagt gravide. Vi brukte prevensjon etter alle kunstens regler, men jeg ble allikevel gravid. Vi gikk mange runder sammen hvor vi vurderte om vi skulle beholde eller ikke. Og jeg ville aldri funnet på å trumpe igjennom et ønske om å beholde et barn som ikke var ønsket av far.

 

Flere her sier at forholdet kan bli ødelagt av en evt. abort. Js, det kan det helt sikkert - på lik linje med at dte kan bli ødelagt av at mor trumfer igjennom å beholde barnet. eller dte kan bli ødelagt av helt andre ting....Man kan aldri være sikkert på om forholdet tåler den ene eller den andre beslutningen. Men jeg personlig mener at forhodlet har en bedre sjanse dersom begge parter er enige om enten det ene eller det andre. Kvinnen vil sannsynligvis ikke bli lykkelig i et forhold hvor hun føler hun ble tvunget til en abort. Men mannen vil kanskje heller ikke bli lykkelig i et forhold hvor han føler at kvinnen trumfer igjennom en beslutning om å beholde et barn han i utgangspunktet ikke ønsker?

 

jeg sier ikke at den ene avgjørelsen er feil og den andre riktig. Enhver må gjøre det man selv føler for og kommer fram til gjennom samtaler med partneren. Men å tvine en beslutning på noen fører sjelden noe godt med seg uansett....

[Anonym bruker]

Følg hjertet ditt sier jeg bare!

Satt selv i den situasjonen, ble gravid etter at vi hadde vært sammen i 2 månder, han sa at abort var eneste løsning for oss, han var ikke klar for familie livet, han vlle nyte kjærestelivet først. Jeg var usikker og rådvill, men samtidig tenkte jeg; hvorfor sette han i en uønsket situasjon? Trumfe gjennom et barn, som ha da ikke vil ha, så jeg blir sittende alene med alt ansvar. Så jeg gjorde det jeg da mente var rett, jeg tok en abort.

Forholdet ble ampert, jeg gikk med anger over aborten, forsto ikke hvordan jeg kunne gjøre noe slikt! Og han viste null støtte for meg, sa bare at siden valget var tatt, så fikk jeg slutte å sutre og komme meg videre i livet, det kom nok tid til barn senere.

Forholdet gikk kaldt og tok slutt innen en månde. Jeg knakk totalt sammen, mannen jeg prøvde å beholde, forlot meg, etter et valg han trumfet gjennom.

 

Dette er 3 år siden, nå har jeg samboer og venter mitt første barn. Hver dag er en kamp med skyldfølelse og anger. Og jeg går til psykolog for å bearbeide sorgen (startet da jeg ble gravid, så det ikke skal påvirke den lille i magen)

Min nåværende samboer kan forstå meg, han sier at om han ikke hadde vært klar for et barn, så hadde han heller sagt jeg kunne beholde, og vi kunne følt på det gjennom svangerskapet, hadde det ikke funket, så hadde han i så fall endt opp med å betale for barnet.

[Anonym bruker]

I utgangspunket så er jeg helt enig i at begge skal være enig i beslutningen om å beholde eller ta abort, MEN det er en gang slik at det er vi jentene/kvinnene som skal leve med valget.

Og for å leve med det valget så må det føles riktig.

 

Men det er noe begge bør diskutere å være enige i ja.

 

Personlig kunne jeg ikke levd med meg selv om jeg tok abort, men jeg dømmer ingen som tar abort når det er sagt.

 

Og det er selvfølgelig begges ansvar å bruke prevansjon, det nytter ikke å flytte det over på mannen for å ha god grunn til å beholde, det er umodent gjort.

 

 

[Anonym bruker]

Hvis du tviler så mye på om du skal ta abort eller ikke...så tror jeg du får det veldig vondt etterpå hvis du velger abort.

 

Hadde du ikke vært i tvil at abort var eneste løsning..ja, da tror jeg det hadde gått bra.

[Anonym bruker]

Du kan risikere å angre hele livet. Du vil alltid ha et barn for lite. Hver gang du og kjæresten skal kose dere sammen kommer du muligens til å tenke "var det verdt å ta bort barnet mitt for å kose meg med denne filmen i fred og ro sammen med kjæresten?".

 

Jeg er ingen abortmotstander, men når du føler på hele kroppen din at dette ikke rett for deg bør du virkelig ikke gjennomføre noe så brutalt. Du er en voksen dame - det kommer til å ordne seg for deg. Ikke ta abort før du evt. føler at det er helt greit og kan gjøre det uten et tungt hjerte. Mannen din er slik jeg forstod det en skikkelig mann, kanskje tar det litt tid før han venner seg til tanken - men for all del.. Dette er DITT valg, det er du som må leve med avgjørelsen. Ikke gjør noe du kommer til å angre på!

[Anonym bruker]

Vil bare dele litt av min historie. Jeg ble gravid etter en ukes bekjentskap med mannen min. Var i separasjon og hadde aleneansvar for 2 små barn. Vi valgte å få barnet. Det er nå snart 15 år og 3 barn til siden. Jeg kan med hånda på hjertet si at hun kom som en gave, og hjalp oss i å få det til mange ganger. Vi har det kjempefint sammen. Jeg var 30 år da dette skjedde. For å snakke for meg selv,-det var ingen selvfølge å velge å ta imot barnet men vi hadde garantert ikke vært sammen idag om jeg hadde tatt abort. Det hadde rett og slett blitt for vanskelig, ihvertfall for meg....

[Anonym bruker]

Helt enig med anonym 23:14

[Anonym bruker]

Seriøst? Tar du abort fordi HAN mener det er riktig? Jeg var akkurat i sammesituasjon på nyåret. Hadde bare vært sammen i 2 mnd når jeg ble gravid. Han styrte på med at jeg skulle ta abort fordi det var det beste bla bla bla. Så nå sitter jeg her, 3 uker til termin - aleine - men jeg vet jeg skal klare meg. Barnefar er den største drittsekken jeg vet om. Han har ikke brydd seg ett gram om noen ting disse mnd. Men takk og pris for at jeg har egne bein å stå på. Og DU kan også klare det!!!!!

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

Kan jo gi min historie, er noe anderledes.. Jeg ble gravid etter å ha vært sammen med en i 2 uker, han ville gjerne beholde, jeg klarte ikke tenke, det var snakk om barn, med en jeg så vidt startet å kjenne.

Vi pratet frem og tilbake, han sa at jeg måtte sette hans mening til side, og gjøre det jeg følte var best. Jeg gikk med mening om abort, så gikk vi til legen da, fikk bekreftet graviditet, og vi tok opp temaet abort, frem til da hadde jeg vært så sikker på at det var det beste. Men når legen nevte ordet abort fikk jeg panikk, og forsto at dette var IKKE noe for meg.

Vi beholdt, og forholdet ble jo da fort alvorlig, vi tok tiden før ankomsten til barn til å bli kjent med hverandre. Fikk vite at vi ventet tvillinger, nok et sjokk, men tok ikke lang tid å bli vandt til.

Så mistet vi! Fortidelig fødsel i uke 21, mens vi lå på føden, var vi begge knust, sorgen var grusom! Han kom seg noenlunde over det, da han fikk sørge ut på føden, det klarte ikke jeg, kroppen mestret det rett og slett ikke, følelsene ble sperret av, så kroppen skulle klare å heele.

Tiden etter fødsel hjemme, og tiden etter begravelsen var uutholderlig, og samboeren støttet meg på best mulig måte, han gikk virkerlig inn i rollen som støtte og trøst, og vi kom bedre sammen enn jeg noensinne vil gjøre med noen igjen.

I Desember er dette et år siden, nå er jeg gravid på nytt, 21+5, og vi elsker tilværelsen vår! Og forholdet vårt er sterkt og dypt

Har møtt på mange som har sett rart på det hele, at vi beholdt når vi så vidt hadde kjent hverandre en månde, at vi ikke så på tapet av tvilingene som et tegn. Men hva så om de sier slikt?!

 

Poenget er: prat med lege eller helsesøster eller lignende om abort, når du prater med utforstående, så er det lettere (etter min opplevelse) å innse hva man selv egentlig ønsker!

Om din kjæreste ikke vil ha barn, si at hvor vidt han tar del i barnets liv eller ikke, er helt opp til han, men om du ikke takler tanken på abort, så skal du ikke tvinges til det heller. Da får det heller bære at han må betale barnebidrag, dere var trossalt to om å bli gravid, enda det ikke var planlagt! Og enda du kanskje gikk på prevensjon, så er det noe som heter kondom for dobbelt beskyttelse!

Har venninne med fyr som bruker p-piller, og bruker kondom i tillegg når det er tid for eggløsning, for de er helt enige om at barn ikke passer inn nå, og da tar de ingen sjanse.

[Anonym bruker]

Når du tviler slik er sjansen stor for at du vil angre i ettertid. Og det er ett helt liv med anger. Hva hvis du ikke kan få flere i ettertid? Jeg har angret i 8 år:(

[Anonym bruker]

Stakkars deg, håper du finner en løsning du kan LEVE med!! For det er jo det det handler om her....

 

Man kan fint ta en abort og gå videre i livet sitt uten å angre. Men de som gjør det, tror jeg er SIKRE i sin sak før de tar abort...

 

De som sliter etter en abort, er nok de som er veldig i tvil eller event. føler seg "tvunget"..

 

Hvilken kategori hører du hjemme i, synes du ??

 

Skjønner at dette har kommet brått på, at du er nyforelsket og at du er redd for å miste mannen...

MEN er stygt redd for at forholdet går i dass selv om du tar abort...

Jeg tror at innerst inne vil det vokse frem problemer hos deg, som rett og slett gjør kommunikasjon og forhold til denne mannen vanskelig pga av aborten...

 

Dette er IKKE lett !!

 

Men for all del; IKKE gjør noe du innerst inne selv føler er galt!!!

Vær sikker !! Lykke til

[Anonym bruker]

Er han en mann å satse på, så støtter han deg jo på å beholde kjærlighetsbarnet dere har laget sammen!

[Anonym bruker]

Tror vldig mange tar abort nettopp pga det du skriver der. Tror ikke du er den første eller siste for å si det sånn. Jg vet ikke hva jg hadde gjort i samme situvasjon, fordi jeg aldri har vært i den.

 

Andre her får bare dømme så mye dem vil, tror ikke dem selv har peiling på hvordan det er å havne der du er nå. Men mange gjør det, og mange tar samme valg som deg men det er ikke dem som roper høyest om valget sitt heller. Det er de som fikk barnet som gjør det. Så kjenn på magefølelsen din, ikke la mannen bestemme.

 

Jeg ble uplanlagt gravid med min samboer, vi hadde vært sammen i tre år. Magefølelsen min sa meg at dette barnet skulle jeg beholde. Og jeg var klinkende klar på det. Samboeren støttet meg fullt ut. Vi er veldig glade for det nå. Men hva som hadde skjedd om han hadde satt seg til motverge, det vet jeg ikke, for det skjedde ikke.......

 

Lykke til Stor klem til deg....

[Anonym bruker]

Så trist da.

Du synes kanskje jeg er helt på jordet, men har du tenkt på muligheten å bære frem barnet for adopsjon? I så fall ville du gledet andre mennesker umåtelig og barnet ville nesten sikkert få det godt. Men dette ville vært en heroisk handling som de ferreste ville klart, forstår jo det.

Men går jo ut i fra at du har tenkt gjennom dette grundig. Jeg fordømmer deg ikke.

Hilsen ufrivillig 1 barnsmor.

[Anonym bruker]

For litt over to år siden ble jeg sammen med en fyr, vi hadde kansje vært sammen i noen uker da jeg fant ut at jeg var gravid, jeg var redd for å fortelle han det. Da jeg fikk mannet meg opp sa han at abort var det beste, jeg var på mange måter enig, men samtidig så uenig. men jeg valgte å gjøre som han ville på grunn av at jeg var så forelsket og ville ikke miste han. DET ER DEN STØRSTE FEILEN I MITT LIV!!! jeg har aldri angret så mye på noe i hele mitt liv, og sorgen etterpå var neste inne til å holde ut. og jeg endte opp med å neste hate kjæresten min, etter en stund fant jeg ut at han hadde også slitt med aborten. han viste ikke hvor mye han ville ha barn før det var borte...

Nå sitter vi her med en sønn på 13 mnd, hund og hjem.

Hvis du er bare litt i tvil om aborten som jeg var, for all del ikke ta abort!!!!

Selv om jeg har det bra i dag, så er tomrommet over det barnet vi valgte bort utrolig stort...

Lykke til

 

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for mange gode svar fra dere alle sammen!

Jeg setter virkelig stor pris på det opp i kaoset :-)

 

Jeg har snakket litt med han i dag også, og han sier at det er til 7 og sist jeg som bestemmer. Men jeg føler det blir feil.

 

Jeg tenker også på barnet som jeg har fra før..han fortjener all min oppmerksomhet og jeg synes det blir feil å kaste han inn i dette her.

 

Som dere sikkert skjønner er jeg virkelig i tvil..hva skal jeg tenke ? Fornuftig eller med hjertet?

 

Tror helt ærlig om at forholdet går i dass pga en abort er det ikke mye å samle på likevel..

[Berta_78]

Unnskyld meg, men så mange sprøyte gale damer samlet på ett sted burde vært ulovlig.

"Du vil ALLTID angre på en abort"?

"Ikke gjør det! Tenk på ditt eget ansikt som baby. Sånn vil kanskje babyen din se ut. Vil du ta det vekk? Nei, hjelpes, synes ikke du skal gjøre det! Du kommer til å angre!!"?

 

Det er ikke bestandig det passer å få barn. Personlig har jeg aldri tatt abort, men jeg har flere venninner som lever MEGET godt med en abort som kom pga utdannelse, altfor tidlig stadium i et forhold osv. Siden har de fått barn og familie, og er svært tilfredse med gode jobber, gode menn, tid og penger til barna sine.

 

Sjansen for å påføre seg skader ved en abort som fører til infertilitet siden er så nær null at det ikke er noe å tenke på.

 

Alle barn er en velsignelse. Hvis du selv tror innerst inne at du vil beholde barnet, synes jeg du bør gjøre det. Er det tak i mannen, støtter han deg, og dere får en fabelaktig reise sammen. Hvis han ikke takler det; synd for ham.

 

Hvis du ikke synes dette er riktig nå, for deg, for ham, for det andre barnet ditt; ta nå for guds skyld abort. Det er ikke verdens undergang. Jeg blir kvalm av alle fanatikerene, og du må ikke finne på å la det de sier feste seg om du skulle velge det siste.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke råde deg hverken fra eller til , for du må velge selv , men jeg kan fortelle deg min historie. kjæresten min ville heller ikke at vi skulle beholde det uplanlagte barnet som meldte sin ankomst.

Men jeg ville så gjerne ha det og sånn ble det. Vi bor heller ikke sammen.

Men barnet kom og han forguder det. Nesten mer enn jeg gjør.

Er ikke sikkert at denne historen min vil ha noe å si for ditt valg men jeg ville nå bare dele det med deg. Sånn at du ser at det KAN gå bra.

Og som det er sagt over her. Tar du abort og han likevel går fra deg har du mistet både ham og barnet. Og husk det er du som til syvende og sist bestemmer om du vil ha det. Det er din kropp. Og hvis han absolutt ikke ville ha barn burde han selv tatt ansvar for at ikke det ble noe barn.

Jeg kommer med et råd likevel: Hvis du er det minste i tvil om du skal ta abort ville jeg ikke gjort det.

Håper at alt ordner seg på beste måte for dere.

Stor klem

[Anonym bruker]

Enig med Berta her altså!

Får nå være grenser!

Det kommer sikkert flere sjangser senere om forholdet varer.