2,5 år er for tidlig for delt omsorg sant?

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor, og jeg er er også enig med dere 13:40. Jeg skulle mer enn gjerne sett datteren min hver eneste dag, men selvfølgelig har ikke jeg noe mer rett til det enn pappan hennes. Jeg som skrev over her om at vi delte 50/50 når hun var ett år. Det er kanskje tidlig, men mest rettferdig overnfor alle, spesielt BARNET!

[Anonym bruker]

men da er det jo ikke deg de snakker om da 13.44........

[Anonym bruker]

13:44

 

du burde holde et kurs for alene mødre! endelig ei som er fornuftig ift dette )

[Anonym bruker]

Jeg finnes ikke opptatt foreldres rettigheter i det hele tatt, KUN hva som er barnets beste. Barn under tre år har best av å ha EN hovedomsorgsgiver. Hva far eller mor har "rett på" er revnende likegyldig.

[Anonym bruker]

13:48

 

BLA BLA BLA BLA BLAAAAAAAAAAAAAAA

[Anonym bruker]

Vel.

 

Jeg er og i ett lykkelig forhold men ikke med barnefaren.Det hadde ikke du heller vært om han ikke hadde villet ha barnet du bar på.Eller avviste deg pga at du ikke tok abort. Men dette lar jeg ikke komme mellom oss. Det er jeg som har jobbet for at han skal se datteren vår her. Ikke han.

Men jeg har og ett eldre barn som jeg har mast på i alle år om å se barnet sitt. Her er det jeg som har vist interessen for samvær og faren 0 interesse. Så jo jeg bryr meg i aller høyeste grad om at faren skal ha alle rettigheter som jeg har. Men han får IKKE lov å frarøve meg mine. Det er det forskjell på.

Og det er det som skjer med gutten vi har 50/50 på.

Det får ikke lov å skje igjen.

[Anonym bruker]

til 13.50

 

Virkelig voksent svart.............................

[Anonym bruker]

Ha 2 hjem som ettåring? Er det rettferdig?

 

Hmmm.... nei du, nn 13:44. Ved en slik deling er det foreldrenes rettferdighet i deling av godet(barnet) som gjelder.

 

Et lite barn har behov for stabilitet og fast omsorgsperson, som er der daglig(hverfall ikke mer borte enn et par dager.

 

Ved 50/50 med så små barn, så må barnet lage tilknytningen på nytt ved hvert skifte. Hvordan tror dere dette vil påvirke tilknytning senere i livet?

 

Her har ikke far samvær, og jeg skulle nå ønske det var noe samvær for barnas skyld slik at de ble kjent med sin far. Men når han ikke gidder noe, så... Så her er ikke mitt svar begrunnet i private krangler om barnet og samvær.

[FerdigFødaForAlltid]

Jeg skjønner ikke hvorfor så mange mødre mener de er så mye bedre omsorgspersoner enn menn... Det er jo faren hennes det er snakk om her, og det at han har lyst til å ha henne like mye som deg, mener jeg bare er rett og rimelig! Og jeg syns heller ikke 2,5 år er for tidlig.

 

Hvis min man og jeg hadde gått fra hverandre nå, så hadde vår yngste vært 2,5 år, og det hadde ikke ramla meg inn å nekte verken henne eller faren å være sammen annenhver uke, og dermed sine to eldre brødre HVER uke!

 

[Anonym bruker]

veldig voksent innlegg.........................

[Anonym bruker]

Joda, 13:44, men hva om du ikke fikk ta del i foreldremøter, barnehagemøter, store ting i barnets liv. Hva gjør en da ?

[Anonym bruker]

hjelpes..... det har ikke med hvem som er best i å gi omsorg. Om begge er like gode, så kan en fortsatt ikke dele ungen i to pga det.

 

Det har med barns rett til ett fast bosted, stabilitet og fast omsorgsperson. Ikke skifte omsorgsperson hver uke, som om det var en institusjon.

[Anonym bruker]

enig frøken freidig, men det er desverre så mange egoistiske alenemødre der ute som skal ha krav på alt av penger og få det som de vil uansett!! TENK PÅ BARNA! og ikke minst pappan!!

[Anonym bruker]

"Joda, 13:44, men hva om du ikke fikk ta del i foreldremøter, barnehagemøter, store ting i barnets liv. Hva gjør en da ?"

 

Jeg skjønte ikke spørsmålet. Hvem skulle ikke få tatt del i det? Og hvorfor?

[Anonym bruker]

Nå er hun sammen med broren hver eneste dag her, og 5 dager i uken hos far + hver dag i barnehagen hver uke. De har ikke vondt å være litt fra hverandre heller da? De er jo sammen nesten hele tiden.

[Anonym bruker]

"Joda, 13:44, men hva om du ikke fikk ta del i foreldremøter, barnehagemøter, store ting i barnets liv. Hva gjør en da ?"

 

Jeg skjønte ikke spørsmålet. Hvem skulle ikke få tatt del i det? Og hvorfor?

[FerdigFødaForAlltid]

Poenget er vel at både mødre og fedre kan være gode omsorgspersoner hver for seg, annenhver uke. Datteren min på 2,5 år hadde garantert vært et mer harmonisk skilsmissebarn om hun hadde fått tilbragt like mye tid med meg og pappaen, enn om en av oss bare hadde fått se henne en gang i uka og annehver helg.

 

For det er i hvert fall ikke fair for et barn som har vokst opp med å ha pappaen sin rundt hver dag, til å plutselig ikke få se pappaen sin mer enn en dag i uka og annenhver helg. Alle barna ville hatt faste ansvarspersoner uansett; jeg og barnas far, de to de uansett må forholde seg til når vi er gifte.

[Anonym bruker]

Om du ikke fikk ta del i dette ved delt omsorg. Hvordan hadde su da reagert på de når han ville ha barn nr 2 over på 50/50.

Jeg får ofte ikke ta del i dette pga manglende opplysninger fra far om møter og div. Han sluker nemlig foreldrerollen med hud og hår. Inkl min del av foreldrerollen.

 

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg annet enn barnetrygd da. Det har faren og, men jeg har noen få kr mer enn han i mnd i BT.

[Anonym bruker]

Siden det åpenbart går litt tregt både hos deg og en del andre her. Det handler ikke om MORS behov for hverken penger eller å sabotere for far. Det er ikke bra å dele bosted for barn under tre år. Det gjør tilværelsen utrygg. Derfor anbefaler fagfolket at man tidligst har 50/50 ved 3 år. Er dette å fryktelig vanskelig å få med seg? Det handler om hva som er BEST FOR BANRET. Det er opplest og vedtatt blant de fleste at BARNET har best av et hjem. Ikke to. Så da får den forsmådde forelderen legge av seg sitt sårede ego og ta seg sammen for BARNETS DEL.

 

Hvilken av forelderen som har hovedomsorg spiller absolutt ingen rolle. Dette handler ikke om kjønn. Iom at det som oftest er mor som er hjemme lengst, så vil barnet naturlig nok være mest knyttet til mor. Og kom ikke her med svada om at "min unge er like tilknyttet begge to", sorry det er er selvmotsigende og fullstendig absurd. Barnet kan på overflaten virke like begeistret for begge foreldrene, men så sant ikke foreldrene har vært hjemme med ungen annenhver dag det første leveåret og amming var utelukket så er barnet mest tilknyttet den som gikk hjemme lengst. Dette jevner seg som regel ut ut ved tre år. Hos noen aldri, det kommer an på faren.

 

Det er grusomt lurt noen ganger å synse litt mindre. Det finnes faktisk endel ting som ikke kan synses om, blant annet fysikk og mekanismene i menneskelig tilknytning. Bøker er en nyttig kilde til kunnskap. Så slipper man å komme med meninger som er basert på gjetninger og populistiske holdninger.

[Anonym bruker]

Godt å høre at det er andre som tenker som meg... Jeg mener at den 50/50 delingen på å ha barna kun er for de voksnes beste. Ren og skjær egoisme fra foreldrenes side.

 

Man må jo tross alt tenke på barnas beste. Også er det nok sikkert slik at 50/50 deling fungerer helt greit under gitte omstendigheter når barna blir noe eldre og mer selvstendige.

 

Jeg hadde også som du gitt fra meg "min halvdel" av samværsretten til fordel for barna dersom jeg hadde havnet i en slik situasjon, og faren hadde satt seg på bakbeina og krevd minst 50% samvær. Da fikk han ta dem på full tid, også fikk jeg ha hatt dem annenhver helg og en kveld i uka som var vanlig før i tida.

 

[FerdigFødaForAlltid]

Jeg snakker verken om morens behov eller farens behov, jeg snakker faktisk om barnets behov. Barnets behov for å se sine foreldre like mye, fordi det er det hun er vant til. Og i mitt tilfelle, så har faktisk mitt yngste barn vært like mye hjemme med både meg og pappaen sitt første leveår, fordi jeg var student, slik at pappen tok 50% permisjon i halvannet år (med unntak av de første 12 ukene). Det vil derfor si at hun er like knyttet til begge to. Også kan jo du mene at det er "selvmotsigende og fullstendig absurd" så mye du bare vil.

 

Det går ikke så tregt her skjønner du, jeg er bare ikke enig med deg.

Jeg trenger i hvert fall ikke synke ned til personangrep, fordi jeg ikke deler ditt syn på hva som er er best.

 

 

 

[Anonym bruker]

Endelig svaret jeg ventet på. TAKK!

 

Jeg ammet til hun var 11 mnd og faren hadde første samvær da hun var ca 8-9 mnd. Før det hadde han skiftet bleie 2 ganger på henne.

Nektet å ha noe med henne å gjøre rett og slett, selv når vi bodde sammen.

Men han er en veldig god far for dem begge. Og hun er utrolig glad i han.

Men jeg mener at hun trenger lenger tilvenning og det er jo det disse ekstra dagene går på nå.

Men jeg er redd jeg mister henne til ham da han tar over alt. Men det er vel min jobb å sørge for at han ikke får lov til det. Så kanskje jeg kan ta dette opp på møtet og få det ned som en avtale. Er bare redd at for jeg først har gitt ham resten av hans del så mister jeg min del av foreldrerollen og får den aldri igjen. Som med han vi har 50/50. Ikke lett å forklare dette, men familien min ser det jo hvordan han sluker med med hud og hår.

Og det er ikke det at jeg ikke vil hennes beste, og jeg vet jo at hun vil til pappaen når broren er der og, de to ekstra dagene, men jeg kan jo ikke "miste" henne helt til han. Jeg må jo og få lov å være mor.

[Anonym bruker]

Jeg trenger ikke synke ned til det nivået, men det morer meg uanstendig å gjøre det. Erfaringsmessig nytter det ikke med fakta eller saklig argumentasjon. Det er store bokstaver og ytringer satt på spissen som når frem.

[Anonym bruker]

Du frøken freidig......

 

Du kan ikke garantere noe som helst når det kommer til dette. For et brudd mellom foreldrene er vanligvis ikke helt problemfritt. Der er jo en grunn til at en går fra hverandre.

 

Ei heller kan du si med sikkerhet at ditt barn ved 2,5 år hadde taklet helt fin en uke hos hver.

 

Der er også en grunn til at forskningsresultater tilsier at 50/50 for små barn ikke er gunstig. Det er ikke bare noe som er funnet på, men noe som høyst sannsylig skjer ved 50/50 deling av små barn...

 

Nei, det er ikke rettferdig at barn må pendle, men det er heller ikke rettferdig å dele barnet(OG skylde på at det er barnets beste, for å slippe samvittigheten) til halve tiden hver.

 

Det er en av de mange negative sidene ved en skillsmisse hvor små barn er involvert ; begge foreldre kan ikke være der hver dag for sine barn. Og barnet bør fortsatt få ha ett hjem, slik vi voksne også syns er bra for oss.

 

Om en skal ha 50/50-deling, så kan vel heller foreldrene være de som flytter frem og tilbake? Hvorfor ikke? Nei, for det er lettere å sende barnet......