Elsker dere og være mamma

[Anonym bruker]

Nei, ikke alltid. Eller, ikke så ofte som jeg hadde ønsket. Det er i grunn ganske slitsomt.

[Anonym bruker]

Fordi om man ikke alltid elsker å være mamma, så betyr det ikke at det er trist. Jeg syns jeg er en god mor og tviler ikke på meg selv på det området. Jeg liker å være mamma, men å si at jeg elsker å være mamma, blir like vilt som å si at jeg elsker å være kjæreste. Jeg elsker kjæresten min, men jeg går ikke rundt og elsker rollen min. Men jeg er likevel en god kjæreste/samboer for min mann. Jeg gjør det jeg kan for at han og vi alle skal ha det godt, og jeg trives med det. Jeg trives godt med morsrollen også, men jeg syns det blir for "rosa sky" og si at jeg "ELSKER Å VÆRE MAMMA".

[Anonym bruker]

Det er ikke rosa sky å elske å være mamma. Jeg vil si det er helt normalt. Rosa sky er de ting som man drømmer om, som rikdom, berømmelse osv. Det er NORMALT å elske å være mamma.

 

Og jeg elsker også rollen jeg har i forhold til min mann. Jeg elsker han og elsker å være gift med han og konen hans. Synes heller ikke det er noe rosa sky over det.

 

Jeg lurer på hva du elsker mer enn mammarollen jeg? For noe elsker du vel? (Da mener jeg ikke mann og barn, bare lurer på hva som er bedre enn å være mamma)

[Anonym bruker]

Uff, jeg synes synd på dere som ikke klarer å elske mammarollen når den er en så stor del av livet deres de neste mange årene. Jeg synes synd på barna deres også.

 

Mange burde tydeligvis ventet med å få barn, evt ikke fått barn i det hele tatt om det skal så lite til at dere ikke elsker mammarollen pga syke barn, våken-netter, snørr, bæsj, tårer...

 

Hilsen en som elsker å være mamma på godt og vondt og lever for barna mine med beina plantet på jorden og ikke på en rosa sky

[Anonym bruker]

Vel, dollar med mini. Er det et ja eller nei? Eller ja med unntak? Hva om du får stilt spørsmålet og alternativt svar er ja eller nei? Elsker du å være mamma?

[Anonym bruker]

Ja jeg elsker å være mamma!!! Å få datteren min er det beste som har hendt meg noen sinne!!! Alle rundt meg sier også det at jeg har forandret meg til det positive etter jeg ble mamma, Er mye mer glad og fornøyd nå!!!!

 

Elsker jenta mi <3

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Hvem har sagt at jeg gir barna mine inntrykk av at jeg synes de er et ork? Joda, jeg liker ikke lukten av bæsj osv, men jeg synes det er kos å blåse dem på magen så det kommer prompelyd og de skrattler så det varmer i hjertet mitt, så tror ikke de opplever at jeg ikke liker å skifte selve bleien. Jeg susser på dem, trøster, tørker panne, holder hånden osv når de er syke, de føler seg ivaretatt, men det betyr ikke at jeg ikke blir sliten av det og skulle ønske de slapp å bli syke. Osv, osv...

 

JA, jeg synes mammarollen er belastende innimellom, og jeg regner da vitterlig med at mamma synes det var slitsomt med meg når jeg var liten også innimellom(hun har aldri sagt noe om det, men hun er da menneske hun også), og blir ikke akkurat såret av det. Jeg tror kanskje du misoppfattet svaret mitt litt? Grunnen til at jeg ramset opp det negative, det lille som er, var for å understreke hvorfor jeg ikke er kronisk i lykkerus som mamma 24/7, jeg blir faktisk sliten til tider. Og jeg tror ikke et sekund på at du aldri noensinne har vært sliten. Jeg elsker alt det positive med å ha barn, og da må en jo bare ta det lille negative også, men det negative kan jeg ikke si at jeg elsker selv om jeg naturligvis tar også den delen av rollen.

[Anonym bruker]

Det er like normalt å ikke elske det bestandig heller. Kanskje vi føler det samme om rollen, bare at vi definerer det ulikt.

[Anonym bruker]

Jeg elsker livet generelt, og at jeg har det livet jeg har. Jeg elsker ikke en bestemt rolle jeg har i livet.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Så du elsker våkennetter? Du føler lykkerus når du tørker spy for 3-4 gang på en natt? Synes det er vidunderlig å skifte en bæsjebleie som har gått oppover ryggen? Synes det er nydelig når to av barna dine for en'te gang på en dag ligger og slår på hverandre tilsynelatende uten grunn? I så fall; gratulerer, du er unik! :-)

[Anonym bruker]

Når man elsker noe, så går det i bølgedaler sånn er det bare. Synes det er litt for sært og si at man lever i en mammarus.

 

 

Jeg er fullstendig enig med Alva, og jeg skjønner godt hva hun mener. Jeg har da ingen problemer overhodet med å forstå at min mor helt sikkert ikke elsket å være mor bestandig, men hun gjorde alt hun kunne for oss fordi hun elsket oss. Jeg blir heller ikke lei meg av den tanken, jeg tenker at det er helt naturlig og menneskelig. Det er umenneskelig å ikke ha svingende følelser om hva enn livet dreier seg om. I det generelle elsker jeg å være mamma, og jeg angrer aldri å en dag at jeg fikk ungene mine. Jeg elsker dem høyere enn alt, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle taklet livet hvis barna mine forsvant. Jeg synes faktisk det er en ubehagelig tanke, og det er et eksempel på en del av mammarollen jeg ikke elsker.

Jeg elsker ikke tanken på at barna skal flytte ut en dag, at de jenta mi skal ut på fest på byen en sen vinterkveld.... Ja, det er en del av det å være mamma, men jeg elsker ikke den bekymringsbiten.

Jeg elsker heller ikke den delen ved å stå opp flere ganger per natt, selv om det også er en del av mammarollen.

 

Jeg tror vi alle her er gode mødre, bare at vi har litt forskjellig oppfatning av hvordan det er å være mamma, og sånn skal det være. Vi er ulike, ingenting unaturlig ved det. Barna våre er nok høyt elsket uansett. Det er vel det som må være det viktigste.

[Anonym bruker]

høres virkelig ut som folk her inne ikke klarer å skille mellom det å elske barna sine og det å elske å være mamma. Jeg synes det er særdeles lite jordnært å forvente at man skal elske mammarollen til enhver tid, og utrolig lite reflektert. Jeg tror enhver helsesøster, jordmor og pedagog vil si at det er naturlig å ikke alltid elske rollen som mamma. Den rollen kan også være ganske skremmende. Det er et digert ansvar å være mamma.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Du beskrev det egentlig bedre enn meg Anonym 22:10, og helt egentlig tror jeg det er mest flisespikkeri på begrepene mammarolle og elske ;-) Egentlig tror jeg de fleste på tråden her er enige, vi bare uttrykker det ulikt.

[Anonym bruker]

Hvem sier at jeg ikke blir sliten? Jeg elsker mammarollen selv om jeg blir sliten, er det unormalt?

 

Jeg ser at du føler for å forsvare svaret ditt, Alva. Jeg mener ikke at det er det samme å være i kronisk lykkerus selv om man elsker å være mamma. Men ting blir det man gjør det til og om du fokuserer på det negative ved å være mamma så blir det jo ikke lettere å elske den rollen.

 

Jeg elsker livet, men det er mange ting jeg hater ved det også. Som å fylle bensin, gå på do, kjenne at underlivet rakner når jeg føder, krangle med naboen som aldri er saklig, plukke hundedritt, måke snø, you name it! Men jeg elsker å leve til tross for det negative!

 

Jeg synes dere har merkelige måter å definere mammarollen på og å veie det negative opp mot det positive for så å konkludere med at joda...elsker unga...men det å være mamma??? Nei jeg har jo meg selv og et liv i tillegg...

 

Jeg bare klarer ikke å forstå hva som er viktigere enn de små og litt større. Jeg er ikke i kronisk lykkerus som sagt, men har jeg et negativt øyeblikk så trenger jeg bare å tenke på hvor høyt jeg elsker mine barn og hvor utrolig heldig jeg er så kommer lykken og brer seg som et varmt teppe over meg i samme øyeblikk.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ikke forsvare, forklare ;-)

 

Vi har bare ulike definisjoner. Jeg fokuserer ikke på det negative i hverdagen, men på det positive. Det negative nevnte jeg for å forklare hvorfor jeg ikke alltid elsker å være mamma selv om jeg alltid elsker barna mine.

[Anonym bruker]

Ja! Det er en del av det å være mamma det! Jeg synes ikke våkennetter er så grusomt jeg, og jeg har hatt våkennetter med fem barn. Jeg synes det er godt å trøste barna når de er syke og det å tørke spy følger med. Jeg er glad for at jeg kan vaske stakkars småen når det er bæsj oppetter ryggen og få på en ren bleie og rene klær. Jeg synes det er fint å kunne være der og disiplinere barna mine når de krangler. Javel så er jeg unik. Jeg bare trodde det var normalt å være der for barna og elske å være mor i en hver situasjon.

 

At alt dette skjer i lykkerus har jeg aldri påstått?

[Anonym bruker]

Det er jo lett å se at alle egentlig mener det samme her inne da, bare at man sier det forskjellig.

Noen sier at de elsker å være mamma til tross for det negative som måtte komme med, mens noen sier at det er deler av rollen de elsker og deler de ikke elsker. De elsker det positive og elsker mindre det negative.

I bunn og grunn sier dere jo akkurat det samme, bare på litt forskjellig måte.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er mer skremmende at noen ikke elsker mammarollen jeg! Man kan ikke ha samme mening om alt hele tiden, det gjelder vel det meste. Men her er det veldig enten eller. Jeg synes det er rart at man ikke svarer ja, generelt elsker jeg den rollen, men kan ha dårlige dager når det gjelder å være mamma også. Her blir det mer sånn -Nei jeg elsker ikke å være mamma fordi at....

[blueeye]

Hvorfor svarer de da nei på spørsmålet? Jeg klarer ikke å se at de fleste har samme mening her.

 

Jeg elsker forresten å være mamma hele tiden!

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Nei, men for meg er det dette som gjør at jeg elsker barna mine, uansett, men ikke elsker mammarollen hele tiden. Min definisjon av det. Men ja, om du virkelig aldri blir sliten og aldri noensinne føler et snev av irritasjon over barn som ikke hører etter, og alltid er lykkelig for å stå opp ørten tusen gang pr natt i årevis, ja da er du nok ganske unik :-) Fint for deg. Selv er jeg nok ikke et slikt supermenneske til tross for at jeg nok elsker barna mine like høyt som du elsker dine.

[Anonym bruker]

Enig i det, og enig med Alva.

Blir litt forundret over at hun annonyme her sier at hun synes synd på ungene mine fordi jeg ikke elsker mammarollen.

 

Jeg har nok også en annen definisjon på å elske enn andre her har. Jeg slenger det ikke ut i enhver situasjon. Det skal mye til for at jeg bruker det ordet.

 

Jeg elsker ikke mammarollen, men jeg liker den og trives godt i den. Jeg elsker barna mine overalt på denne jord, og det er ikke synd i dem, bare fordi jeg ikke eeeeelsker å være mamma.

[Anonym bruker]

Kverulantene koser seg godt i denne tråden ser jeg! Len dere godt tilbake, trekk pusten dypt og les godt gjennom en gang til, og dere vil oppdage at dere er ganske så enig. Jeg klarer i alle fall å se det, og jeg har bare ungdomsskolen!

 

[Anonym bruker]

Hvem er det som kverulerer?

 

De fleste forsvarer jo hvorfor de ikke elsker mammarollen? Men at de likevel elsker barna. Jeg oppfatter det som at de elsker barna sine men ikke det å være mor. Mens andre elsker både barna OG det å være mor. Synes ikke du har lært så mye på ungdomsskolen jeg. Kanskje du skal vurdere å gå den om igjen.

[Anonym bruker]

Du!

 

Som svar på spørsmålet ditt!

[Anonym bruker]

Ok, saklig du. Følte deg kanskje litt truffet? Fordi jeg svarte som sistemann i en tråd så er det jeg som er kverulant. God natt din dust.