Hvordan blir dere så overvektige?

[Anonym bruker]

Jeg har selv lett for å legge på meg, men følger med vekta en gang i uka. På den måten kan jeg snu utviklingen raskt dersom jeg begynner å legge på meg. Dersom det er ferie eller annet som gjør at jeg legger på meg 3-4 kilo, så er det mye vanskeligere å gjøre noe med enn dersom jeg bare har lagt på meg en kilo etter ei helg med for mange utskeielser.

 

Det jeg lurer på er hvordan enkelte blir så overvektige? Merker dere ikke selv at det går gal vei? Bryr dere dere ikke om det?

 

Jeg mener ikke å støte noen med innlegget, er oppriktig nysgjerrig på hvilke mekanismer det er som gjør at enkelte blir kraftig overvektige.

[Anonym bruker]

Man er sulten, ganske enkelt :-) Og tar litt mer og så litt mer...

[Anonym bruker]

Jeg spiser, merker at det går gal vei, bir lei meg, lukker øynene og spiser mer fordi det gir trøst i øyeblikket...

[Anonym bruker]

Men om du tvinger deg selv til å gå på vekta en dag i uka? Da klarer du vel ikke å lukke øynene?

 

Jeg har lurt meg selv jeg også, men derfor innførte jeg "veieplikt" hver mandag. Eneste som fungerer for meg. Da kan jeg ikke skylde på vaskemaskin som krymper:)

 

Hi

[Anonym bruker]

det er en ond sirkel som er vanskelig og komme ut av. har to tette svangerskap bak meg der jeg har både slitt med bekkenplager og depresjoner. det jeg gjør når jeg er drprimert er og spise. så når du nesten ikke klarer å bevege deg i tillegg pga bekkenplager så skjer det fort. og til mer jeg legger på meg desto mer deprimert blir jeg. og så kom fødselen md påfølgende fødselsdepresjoner og en kald vinter som gjør det vasnkelig og komme seg så mye ut. i tillegg så har jeg veldig få til og hjelpe meg. mannen min jobber mye og vi bor lngt unna familie. ikke så lett og få parnepass slik at jeg kan komme meg på trening.

men nå er barna blitt større og minsten er ikke avhengig av mm dagen lang, så nå kan pappa'n ta de mer i helgene slik at jeg kan gå på trening, og ikke minst er det mye lettere og gå på tur ol nå som det er sommer og sol.

så nå vet du hvorfor jeg er tjukk. jeg har hele tiden merket at det går gale veien og jeg bryr meg veldig mye med det. jeg har hele livet slitt med spiseforstyrrelser av forskjellig slag; hadde anoreksia i min ungdom som nå har blitt til tvangsspising i stedet. Akkurat nå vet jeg ikke hva som er værst. jeg har det jævlig inni meg uansett og folk ser stygt på meg og snakker om meg uansett.

[Anonym bruker]

Jeg har trent i et år nå, og går ikke ned et gram! Så det er ikke alltid så lett å snu trenden og følge nøye med.

[Anonym bruker]

Jeg sliter ikke med overvekt, men med undervekt. Problemet trur jeg egentlig kan være ganske likt, bare på en motsatt måte da.

 

Jeg slanker meg ikke og har ikke lyst til å være så tynn som jeg er, men likevel syns jeg at det er utrolig vansklig å få i seg 2000kcal hver dag. Jeg syns det virker som utrolig mye mat, skjønner nesten ikke åssen jeg skal få det i meg. Det største problemet mitt er at jeg mister alt av matlyst når jeg er stresset, lei meg, sint eller liknene. Det er nesten som jeg straffer meg selv ved å ikke spise. (jada, vet det høres helt banalt ut).

 

Legen sier til meg at det sitter mye i hode, og at det nødvendigvis ikke er så ulikt det som overvektige sliter med. Jeg klarer rett og slett ikke å se at den mengden mat jeg får i meg. Jeg har ikke et realistisk syn på mat og trening, derfor har jeg måtte lært meg det på nytt.

[Anonym bruker]

Jeg har allerde kommet så langt på avveie at veietrikset ditt ikke vil fungere. Jeg er altfor overvektig, og det må til et skikkelig krafttak for å komme meg nedover. Jeg venter på at viljestyrken skal komme over meg. Når man så har nådd et greit nivå, og er passelig fornøyd kan sikkert veietrikset ditt fungere... Tidligere hadde jeg en maksvekt for meg selv. Hvis jeg kom over den måtte jeg slanke meg litt (typisk sett etter ferier og slikt) og det fungerte greit. Nå etter fødsel og drittmat i et år (har ikke greid å miste gravidkiloene overhodet!) så må det hardere skyts til..

[Anonym bruker]

jeg innførte også veiing en gang i uka i min ungdom, det var slik jeg utviklet anoreksia. derfor har jeg, i samråd med lege, ingen vekter i huset og prøver og ikke fokusere på tallet. jeg har alltid vært tung -selv når jeg var tynn og anorektisk så var jeg tyngre enn andre i min situasjon. hilsen 12:07 over

[Anonym bruker]

enig med deg. i bunn og grunn er problemene i hodet det sammme, det bare slår ut hver sin vei.

 

hilsen meg over som har vært på begge sider av skalaen

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle handler det om at jeg spiste feil mat.

 

Jeg la på meg under siste svangerskap, og kiloene forsvant ikke som de skulle etterpå. Så jeg fulgte statens råd og spiste grovt brød, skummet melk, lett ditten og magert datten, grov pasta, brun ris osv

 

..og av dette la jeg på meg enda mer...

 

Så jeg spiste mindre. En halv skive brød og et glass melk til frokost. En skive til lunsj, litt pasta eller potet til middag, lite kjøtt, nesten ikke saus osv.

 

..Og ble enda tjukkere!

 

Så fikk jeg en aha-opplevelse da jeg leste en artikkel om insulinresistens, og snudde på egen hånd om på kostholdet mitt. Jeg spiser i dag mye mer og mye bedre mat enn før, og går ned i vekt. Så etter mange år med frustrasjon, skyldfølelse ( for jeg trodde jo at jeg spiste alt for mye) og vanskelig forhold til mat, så skjønner jeg nå at det

for meg gikk skeis da jeg kjøpte ideen om at alt fett er farlig.

[Anonym bruker]

12.13

 

Slik har jeg det også. Brød er det verste jeg kan spise. Fett derimot funker fint.

 

Hi

[Anonym bruker]

Trøstespising

[Anonym bruker]

Trøstespising her også. Etter fødselsdepresjon.

[Anonym bruker]

Huff :-( jeg får vondt av dere som sliter sånn med maten, den ene eller den andre veien... Enten det er tvangsspising, trøstespising, eller straffe seg selv ved å ikke spise. Men jeg skjønner følelsene, har vært på grensen til anoreksia, har hatt bulimi eller det ligger i dvale for tiden siden jeg er gravid... Har ei venninne som sliter med trøstespising og legger på seg mye på kort tid i perioder, og har den kampen med å ta det av igjen.

 

Det med vekt og kropp er komplekse saker, det er i mange tilfeller hodet som styrer. Dere som legger på dere selv om dere spiser sunt bør få det utredet, som nevnt av ei her så kan det være insulinresistens. Da takler ikke kroppen karbohydrater i det hele tatt, og det lagres på kroppen.

[Anonym bruker]

Fordi jeg har slanket meg tykk.

Med Grete Roede, Libra, diverse pulver, eggekur og ananaskur (i min ungdom), nå sist med Fedon og den berømte Ketolysedietten. Sistnevnte fungerte ikke i det hele tatt, og jeg gikk opp og ikke ned.

 

Jeg trener 2-4 ganger i uka, spiser egentlig ganske normalt, og aner ikke hvordan jeg skal greie å gå ned de kiloene som er på. Jeg orker ikke flere kurer, jeg makter ikke flere dietter, og kroppen min er ødelagt av all jojoslankinga.

 

Så det er min historie. Veieplikt nytter ikke, for jeg går ikke opp heller nå - det står helt stille.

[Anonym bruker]

Uff så leit! Ketolyse pleier daå hjelpe de fleste? Sikker på at du gjorde alt riktig?

 

Jeg prøvde masse før jeg prøvde den, og da endelig løsnet det.

[Anonym bruker]

For min del så kommer det litt av dårlige matvaner fra barndommen av, var sterkt overvektig allerede på barneskolen.

 

I tillegg har jeg PCOS, som ofte ses i sammenheng med overvekt.

 

Og jeg lider av overspising, er en slags "mislykket bulimiker" - spiser og spiser, men får ikke til å spy...

[Anonym bruker]

Jeg er ikke SÅ overvektig, men jeg vet at jeg legger lett på meg. Er kronisk syk, så kan ikke trene. Har veldig lavt aktivitetsnivå, og må derfor passe godt på hva jeg spiser. Jeg veier meg nesten hver dag, og skriver opp vekten. Det hjelper meg til å motivere meg til å spise sunt hver dag. Ser at hvis jeg har skeiet ut en liten uke, så går vekta opp. Nå er jeg gravid da, så vekta går jo opp uansett:) Men synes likevel at jeg kontrollerer matinntaket mitt bedre når jeg tenker vekt hver dag. For min del er det alfa og omega å holde meg unna brødmat.

[Anonym bruker]

Det er ikke viljestyrke, men utålmodigeht som har skylda..BLir man ikke slank og lekker på noe uker, så gidder man ikke...

 

Det er gradvis omlegging av kosthold og gradvis innføring av mer aktivitet som gjelder..Så hva om du bruker 5 år på og gå ned 40kilo? Du holder de 40 kiloene vekke RESTEN av livet om du gjør små nok endringer i løpet av disse årene..SNikinnfører en sunn livsstil litt etter litt..

 

Da er det ikke noe slankekur man går inn for, men en omlegging av LIVET sitt, til å inneholde et matinntakt og et bevegelsesmønster som gjør at man får en lavere "Normalvekt" for sin måte og leve på...

 

Man skal heller ikke måle sunnhet oppnåd i vekt og cm..Man må huske og kjenne hvor mye bedre man sover, hvor mye mindr ehodepine man har, PMS blir svakere og magen fungerer så mye, mye bedre..Dette kan ikke sees av andre, men GUD så godt det kjennes..

 

Selv tok jeg av 17 kilo på 3 år på den måten, og har holdt de vekke i 3år nå. Og har en stabil bekt i det sista halvannet året...Har ikke slanket meg en dag, nyter god mat og drikke, og har de siste 2-3 årene begynt og ELSKE trening...Trodde aldri det kunne skje..

 

Så til alle overvektige,- bestem dere for at i dag skal jeg begynne og gå 1t tur 2 gang i uka og all brus er forbudt, bortsett fra fredag kveld til og med lørdag kveld...Dette er en fin start..Om noen uker kan det innføres "kaffekakenekt" alle dager, untatt lørdager" og når det er bursdag....ENda litt senere kan man legge inn en dag med en times "sirkelstyrketrening" i tillegg til de to ukentlige timeslange gå-turene..SOm kanskej da er blitt joggeturer?....Og slik tar man det pø om pø..Holder seg frisk, sprek, sunn og går ned i vekt,- SAKTE men SIKKERT!!!!

 

 

[Anonym bruker]

Med meg var det et overgrep som førte til at jeg måtte ty til lykkepillere for å ikke knekke sammen, og en av bivirkningene av de kan være økt appetitt. Jeg har lagt på meg 30 kg på de tre årene jeg har gått på dem.

[Anonym bruker]

Har vært ovevektig siden puberteten. Prøvde å slanke meg ved hjelp av de vanlige rådene, spise sunt, lite og ofte og trente som en helt. Lite hjalp det, men jeg ble i veldig god form. Gikk så på Grete Roede. Men fikk ikke særlig effekt. Ble liksom ingen endringer i kostholdet, bortsett fra at jeg spiste mer. MEn gikk ikke særlig ned i vekt av det. Det stoppet bom fast. Gikk flere kurs og stod på og skeiet ikke ut en eneste gang, kurslederen trodde jeg løy.

Så fikk jeg vite at jeg har pcos og insulinresistens. Tåler derfor ekstremt lite karbohydrater før det blir overproduksjon av insulin, insulin kroppen ikke klare å gjøre nytte av så det forblir i blodbanen. Insulinet gjør at en ikke forbrenner fettet man allerede har på kroppen. Insulin setter blodsukkeret ned og man blir raskt slapp og trenger påfyll.

 

Når jeg har vært gravid har jeg ikke orket å spise lavkarbomat, var så mye kvalm og dårlig om jeg ikke fikk påfyll av brød o.l. hele tiden. Så jeg har lagt på meg mye. Var kort tid mellom svangerskapa også, så jeg kom ikke helt i mål før jeg ble gravid igjen. Derfor er jeg overvektig. Jeg må alltid kjempe for å holde vekta noenlunde ok, men vil nok alltid være overvektig om jeg skal gi kroppen det den trenger i følge legen min. Dessverre!

[Anonym bruker]

jo nå skal du høre....

 

jeg spiser mye og trener lite....

 

du skjønner det hi.... at når man inntar mere energi enn man bruker så legger det seg på kroppen som fett, over lengre tid med disse vanenen så blir man fet..

 

Tenk jeg vet det.. men er likefullt overvektig!! Merker ikke du at du er litt nedlatende når du spør oss litt lubne om dette her.. som om ikke vi er konsekvensorienterte.

 

Men... i en hver overspiser ligger det noe i bunn som gjør at man ikke klarer å la være.. problemet er at de aller fleste inkl meg har psykiske problemer av større eller mindre omfang som gjør det veldig lett å gå til kjøleskapet å trøstespise..(for min del..)

[Anonym bruker]

Hallo

 

Jeg hadde anoreksi, og var på mitt verste bare 42 kilo.

Jeg greide å bli bedre pga mitt første svangerskap. Etter andre svangerskap, klikket kroppen og ble overvektig delux. Jeg la på meg MASSE.

 

Så jeg trimmet, vasket, jobbet, og var aktiv så det holdt, men ikke ett gram gikk av meg.

 

Helt til mannen min sa at det er merkelig at du legger på deg, så lite som du spiser, og så aktiv som du er........og det var rart. Men etter dette fikk jeg snudd en negativ trend i hodet mitt, og begynte å se realistisk på mitt matinntak og min aktivitet. En kan ikke legge på seg tre kilo på ei helg hvis man ikke spiser tre kilo med mat eller hva det måtte være....... Dette gjorde sitt til en mer positiv holdning til meg selv, i tillegg til at jeg begynte å godta kroppen min som den var, og at jeg ville pleie den mer. Det begynte med litt neglelakk på tærne, en god skrubb og ren velvære. Jeg følte meg plutselig litt fin:)

 

Ikke vet jeg hva som skjedde, men da de negative tankene forsvant, forsvant også kiloene. Jeg er ikke tynn, med bitteliten beinbygning og høyde under gjennomsnittet er jeg med mine 68 kilo ved godt hold! Nå er jeg 38 uker på vei m nr 3, og har kun noen få kilo ekstra. Jeg er et mye mer positivt menneske, og tror på det dere sier at det sitter i hodet på mange av oss som ellers ikke er syke.

 

Jeg går forbi speilet og sier til meg selv at jeg ser bra ut, mannen min er fornøyd, jeg har vakre barn, som folk sier har min fasong........derfor skal jeg aldri klage igjen. Aldri bli negativ igjen og alltid takke for hjelpen jeg fikk da jeg var tung og langt nede.

 

Jeg tror jeg ble overvektig fordi jeg følte meg overvektig, og at kroppen sugde i seg all energi den fikk, fordi det var det eneste den fikk.

Nå spiser jeg like mye, men holder en sunn matstil for hele familien. Vi er ikke tynne, men utrolig positive og sunne:)

[Anonym bruker]

Jeg prøvde å formulere innlegget mitt for å ikke virke nedlatende, men kanskje jeg ikke greide det godt nok.

 

Jeg spør bare av nysgjerrighet, ikke for å være ekkel. Jeg har selv et problematisk forhold til mat da jeg elsker got mat og godteri. Men på den andre siden elsker jeg fine klær, fest og strandliv, og det er ikke noe morro når man ikke føler seg vel med kroppen sin. Derfor driver jeg som sagt med "veieplikt" og en evig "slankekur" for å ikke bli overvektig.

 

Hi