Hvem har "rett"? Jeg eller sambo?

[Anonym bruker]

22.29

Man må faktisk være syk for å bli sykemeldt. Det holder ikke å være gravid. Men det er vanskelig å få jobb (herunder få forlenget et vikariat) som gravid. Dust!

 

Til HI

DU har rett!. Sambo er en idiot.

Sånn.

[Anonym bruker]

Dere er i en situasjon hvor dere ikke kan diskutere i det heletatt hvem som skal jobbe eller ikke.

Dere begge søker det dere kan og den første som får napp får bli den heldige vinneren.

Du ammer ikke og har ingen grunn til å si at du har mer rett til å gå hjemme med babyen enn faren.

Så ingen av dere har rett.

Løft på rompa begge to og start og søk!

[Anonym bruker]

For det første flytt ut med ungen eller få den udugelige kællen til å flytte ut!

 

Deretter skal du bare nyte spebarnstiden med din lille ;-) Jobb kan du ordne deg når barnet er 1 år og har mulighet for å begynne i bhg.

[Anonym bruker]

Kjære vene, HI.

 

Dere stiller ikke likt selv om ingen av dere jobber, fordi du har gått gjennom et svangerskap og født. Kroppen din trenger lang tid på å komme seg etterpå! Det er en grunn til at permisjon finnes...

Argh, for en ubrukelig fyr! Er han helt tett eller?

Barnet er mest avhengig av mor den første tiden! Du kan jo begynne å jobbe når ungen er rundt 10-12 mnd'er slik som andre gjør etter at de er ferdig med mammaperm?

[Anonym bruker]

Merkelig at mødre i bl.a USA greier å komme seg på jobb etter seks uker da.. Mens vi i Norge syter fordi vi må ut i jobb etter 8-9 måneder.. Herregud for et patetisk, selvforhærligende folkeslag vi er!

[Anonym bruker]

Kjempefestlig forum dette her.

En mor kan ikke dra en uke alene på ferie mens pappaen tar hand om barnet, for da er man en dårlig mor og det er ikke bra for barnet i det hele tatt.

Og barnhageplass før barnet er ett år er virkelig tragisk.

Men at en mor skal begynne å jobbe seks uker etter en fødsel fordi det er urimelig å forvente at en mann skal jobbe og forsørge familien, nei det er på grensen til galskap.

 

"For i bakvendtlandt der kan alt gå an"

[Anonym bruker]

For det offentlige systemet i USA som ikke fungerer i det hele tatt er jo noe å sikte etter. Det er en privatisert kapitalmakt hvor penger råder mer enn rett.

Folk klarer å livnære seg på søppeldunger med småbarn også, kanskje vi skal følge deres eksempel. Ingen som snakker om fødselpermisjon i bushen.

Skulle det vært som i USA hadde legene stått å sett på at ungen din hadde dødd om du ikke hadde hatt penger eller en skikkelig forsikring til å dekke lønna deres og utgiftene til sykehuset.

 

Der kan du snakke om et selvforhærligende folkeslag.

 

[Anonym bruker]

Tror jeg har lest et innlegg før av deg HI ang denne mannen din.Om skrytet hans osv?

Det er klart du skal være hjemme!Den fyren der er jo totalt ubrukelig!

Og hva de gjør i usa driter vi i.Vi er heldigvis såppas heldige her at vi KAN få fri til barnet er ett år!Vel "fri og fri",det er jo en "jobb" hjemme også.

Men at han skal få grine seg til å være hjemme fordi du ikke gir pupp er syyyykt!!! Det er mamman som skal være hjemme med babyen den første tiden.Det er da for pokker vi som har båret dem fram og vært igjennom en fødsel..Sitter bare å riste på hodet av de damene(ja er det faktisk damer og ikke menn?) som liksom skal være så skinnhellig å mene noe annet!

Greit alt det der med likestilling.Men mødre må få være sammen med babyen sin etter fødsel osv om hun vil! Og pappan bør støtte henne i det!

 

Nei HI..Tenk seriøst på å hive han ut..Dette går ikke!

[Roheryn]

Jeg ville tatt hatten - og babyen - og gått.

 

Fordi jeg har vært sammen med en sånn brødgjøk tidligere og vet meget godt at har de først den innstillingen til arbeid, så kommer ikke det til å endre seg. Jeg hadde ikke hatt noe i mot å være i et forhold der jeg forsørget familien - men jeg har definitivt noe i mot å forsørge noen bare for at vedkommende skal kunne sitte med beina på bordet og være fornøyd med å ha funnet et såpass "lett bytte".

 

Og sånn jeg leser det - så er din samboer på det nivået at han leter etter grunner til IKKE å jobbe, unnskyldninger for å utsette det osv, mens du faktisk sitter og vurderer å gå ut i jobb fem uker etter fødsel selv om du nok ikke føler deg klar for det. Ergo er du milevis foran din samboer selv om dere tilsynelatende er like arbeidsledige - for du har i alle fall ikke mistet viljen og lysten til å forsørge deg selv og barnet. Det kan være all verdens gode grunner til at man havner i økonomisk uføre og må ty til nav og sosialhjelp i perioder - og det viktigste i så måte er jo at du da faktisk har vilje til å komme i jobb igjen når livet kommer i gjenge igjen.

 

...og går du fra ham, så har du jo faktisk også løst DIN økonomiske situasjon for en god stund framover. Så kan han seile sin egen sjø...

[Anonym bruker]

...og går du fra ham, så har du jo faktisk også løst DIN økonomiske situasjon for en god stund framover. Så kan han seile sin egen sjø...

 

Ja, HI kan fortsette å få penger fra NAV. Nå synes hun det er flaut og kaller det at ungen vokser opp i et sosial hjem. Det er liksom ikke å forsørge ungen når pengene kommer fra NAV.

 

Men så snart man har hevet ut gubben, og pengene fortsetter å kommer fra NAV, kalles det OS, og selv kalles man (alene-)forsørger.

 

Så da klarer man å forsørge barnet sitt (fremdeles uten å jobbe), og kan løfte hodet og slutte å skamme seg. Man har jo virkelig tatt grep for å forsørge ungen. Nemlig kastet ut bf. :-)

 

 

Takk og pris at det motsatte ikke er mulig: at en arbeidssky forelder tar hatten - og babyen - og går, og derved løser SIN økonomiske situasjon en god stund framover. Mens MOR må seile sin egen sjø!

[Anonym bruker]

Jeg begynte å jobbe hver 3 helg (lørdag +søndag) da poden var 4 mnd gammel. Ene og alene fordi vi trengte pengene. Jeg er student.

[Dunder]

Jeg synes nå det er et merkelig argument at dersom mannen ønsker å få være hjemme med barn så kan kvinnen true med å forlate han og ta med seg ungen - HUN får jo overgangsstønad. Nekter å tro at dette var intensjonen med stønaden når den ble innført. Menn er jo fullstendig prisgitt kvinners godvilje for å få lov å være hjemmeværende. Menn som nketer å forsørge kona blir sett på som late, men her nekter jo HI å forsørge mannen, uten at hun blir sett på som lat av den grunn.

 

Jeg spør igjen HI: Hvordan ville det gått om mannen din var hjemmeværende? Ville han tatt oppgaven seriøst? Det er DET som er kjernespørsmålet her.

[Anonym bruker]

Hvis HI velger å bli forsørger, må det da være hennes sak om hun gjør det ved å arbeide eller ved å bli OS-mottaker! Forsørger er hun i begge fall.

 

Hvis mannen skal bli forsørger, må han arbeide.

 

 

Altså: Mannen tar ansvar hvis han skaffer seg en jobb, og HI tar ansvar hvis hun ENTEN skaffer seg en jobb ELLER tar babyen og hatten og går.

 

Gud har da ikke gitt begge kjønn like muligheter! Det er bare rett og rimelig at den som er kvinne kan forsørge sitt barn i 3 til 5 år uten at hun skal trenge å tjene penger av den grunn.

[Anonym bruker]

En eller begge må begynne å jobbe, det er det jeg syns. Begge kan ikke sitte å snu på kronene hjemme. En kan jobbe på dagtid, den andre helger / kvelder / netter.

 

Dette skulle dere ha tenkt på før dere fikk barn. Du har gått gravid og nettopp født, men mannebeinet burde vært i jobb for lenge siden.

[Anonym bruker]

Din mann må få seg en jobb.

 

Kanskje du skal hjelpe han. hva tror du selv? At han ikke kan KAN eller VIL få seg jobb?? Du bør begynne å søke jobb når du er klar for det..Kan nav kan hjelpe dere.?

[Anonym bruker]

Synes han er uansvarlig, respektløs, lat og egoistisk når han mener at du som mor skal forlate ditt 5 uker gamle barn for å forsørge familien, fordi han ikke orker eller vil jobbe selv.

Hva ser du i han egentlig?

 

Hører det er mange som roper ut om retten til at far skal være hjemme.

Pipa hadde nok fått en annen lyd om det var deres mann som plutselig fant ut at han ikke orket å jobbe, men foreslo at du kunne jo dra uti jobb når deres barn var 5 uker for å forsørge familien.

Tror dere er en gjeng med sutrete hyklere, men lett å komme med "råd" til andre når du sitter på ræva hjemme og er gjemt bak et anonymforum.

 

HI.

Gjør det som er best for deg og barnet, for dere kommer i første rekke. Hvis du ikke tar hensyn til deg og barnet, så vil ingen det.

 

[Anonym bruker]

Mødre i USA har ikke valg, og heldigvis så bor vi i Norge!

00:15, det er en grunn til at så mange amerikanske mødre velger å bli hjemmeværende...de tenker på barna sine.

Det er ikke bra for en mor å gå tilbake til jobb etter 6 uker, selv om de MÅ gjøre det. Kjenner ei som bor der borte som kommer til å miste jobben pga hun vil ha lenger permisjon.

Det er ikke bra for mor eller barn å gå tidlig ut i jobb igjen.

Helt idiotisk å trekke inn USA når vi snakker om et par som bor i Norge. Spørsmålet her er jo om hun stiller likt som bf, ikke tenk hvis hun hadde bodd i et annet land...osv!

[Anonym bruker]

Selvsagt trenegr en kvinne tid på å komme seg etter fødsel. det høre sut som om mannen bruker barnet som en unnskyldning.

 

Men når det er sagt, så trenger man å vite litt mer om bakgrunnnen for alt dette for å si hvem som har "rett". Hva er historien bak at dere begge sitter uten jobb i dag? Og hvorfor fikk dere barn (om det var planlagt) hvis situasjonen var ustabil? regner med dere ikke ble arbeidsledige begge to kort tid før fødsel?

[Dunder]

12:05: Jeg regner med du ville brukt en annen formulering enn "å orke å jobbe" hvis det var snakk om en kvinne som ville være hjemmeværende. Da ville du ment at det var naturlig å velge å være sammen med barnet sitt fremfor å jobbe. Hva ville du syntes om en mann som klagde over kona som ikke "orker jobbe og bare bruker ungen som unnslyldning for å slippe å jobbe"?

[Anonym bruker]

HI har skrevet lenger oppe at hun hadde vikariater, men pga at hun ble gravid og har slitt med bekkenløsning så var det vanskelig å få oppdrag og i det hele tatt jobbe.

Det HI ikke nevner er om samboer har noen hinder for å komme seg ut i jobb. (sykdom osv).

Men HI trenger tid på å komme seg etter svangerskapet, og ja..etter 5 uker så er det riktig at ikke hun som skal ut i jobb, men den late samboeren hennes.

Hun kunne nok fått det bedre med å gå i fra ham..hvis vi tenker økonomisk sett, men ingen kan sitte å si hvilket forhold HI har med sambo uten å kjenne dem eller hele historien.

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Jeg gikk ikke ut i jobb, men begynte å studere igjen da mini var 5 uker. Det går fint det, man må bare innstille seg på det. Kan ikke forstå at det skal være noe verre å gå ut i jobb egentlig...

 

Det er klart at det er ikke ideelt, men jeg måtte det, og det virker som at du også må det. Du og samboeren din kan ikke bare sitte å skylde på hverandre, minst en av dere MÅ ta tak i problemer, og siden det ikke virker som han er interessert i det, så bør du skaffe deg en jobb!!

 

Om samboeren din er så lat og uinteressert som du legger det frem bør du kanskje vurdere om han er noe å satse videre på??

[Anonym bruker]

Hi her...

 

Bare for å få avklart arbeidssituasjonen til samboeren min:

 

Sist gang han var i arbeid var FØR vi visste at jeg var gravid. Han hadde bare en kort sommerjobb i fjor, og det var det..

Jeg jobbet også i denne tiden, men fortsatte på vikariatet mitt etter at han sluttet i sin jobb.

 

Siden jeg bare jobbet som vikar, ble det ikke noe mer jobbing på meg på den arbeidsplassen, for det var ikke bruk for meg lenger.

Jeg søkte straks på andre jobber, men fikk ikke noe napp..Fikk komme på ett av utallige arbeidsintervju, og da jeg fortalte at jeg var 4 mnd på vei: "takk for at du kom! Vi tar kontakt hvis du er den rette for jobben."

 

etter 2-3 mnd med dette, begynte jeg å plages med vond bekkenløsning, og ga derfor opp hele jobbsøkingen..

 

I løpet av denne tiden hadde sambo søkt på mange jobber, men ikke fått noen positive svar.

Han sendte vel ca 1 arbeidssøknad hver 14. dag gjennom nav's sider, bare for å "vise" meg at han søkte og var interessert i jobb..

 

Når jeg konfronterer han med jobbsituasjonen hans, så svarer han: "har jo søkt på arbeid for bare 14 dager siden, må jo vente på svar".

 

Det er DET som er nok jobb for han; å SØKE.

 

Bortsett fra akkurat dette "problemet" med samboeren min, så er han flink hjemme, og flink med barnet. Er veldig glad i samboeren min..

 

 

 

 

[Anonym bruker]

HI kan selvsagt ikke begynne i en jobb nå som det bare er gått 5 uker etter fødsel. Men hvis hun fikk en jobb med start når ungen er 3 mnd, og sambo, som er flink med barnet, ble hjemme fram til august 2011 (barnehagestart), så ville vel ikke situasjonen være så ille?

 

Sikkert mulig å fortsette å leve på NAV to måneder til nå, hvis både NAV og HI vet at det er midlertidig.

 

Så eneste grunn til at HI ikke kan søke på jobb nå (med start når ungen blir 3 mnd) er at hun som KVINNE selvsagt ønsker å være lenger hjemme med sin baby. Hvis sambo ønsker noe tilsvarende, er han en j.... egoistisk typisk doven MANN.

[Anonym bruker]

Hiv han ut! Hva slags MANN er dette? Hadde vært flau... Sorry, men måtte bare si det. Du fortjener nok helt sikkert SÅ mye bedre enn det!!

[Anonym bruker]

14:24 har selvsagt ingen kunnskap at barnet faktisk er mer avhengig av mor enn av far den første tiden. DERFOR bør hun være hjemme med barnet.

I tillegg så tar det tid før kroppen kommer seg etter svangerskap + fødsel, dette er nok en grunn til at HI bør være hjemme og ikke bf.

Med denne bakgrunnen så er han en doven mann, og må komme seg på hodet ut i jobb. Tror HI trenger å gi han et lite spark i ræva for at han skal søke aktivt på jobber..ikke hver 14. dag. (Bare for å ha gjort det).

 

HI få deg bein i nesa og for all del stå på ditt!