Hvem har "rett"? Jeg eller sambo?

[Anonym bruker]

Både jeg og sambo er arbeidsledige, og har ikke krav på dagpenger eller noe.

 

Har i tillegg et barn på 5 uker sammen. Får hjelp av NAV til husleie og slikt nå.

 

Skammer meg veldig over å ha havnet i denne situasjonen, og skammer meg over at barnet ble født inn i et "sosialhjem".

 

Har mast og mast på sambo at han må finne seg arbeid snart. Både etter og før fødselen, men det har ikke endret seg noe. Han sier alltid "jeg har jo søkt på jobber, men venter svar".

 

Kan ikke leve lenger slik, og kan ikke leve lenger med å snu på hver an krone, og leve med noen tusenlapper hver mnd på en familie på 3.

Sambo viser ikke stor interesse for å finne seg jobb, og det selv om han er godt voksen! Ikke var han interessert i å finne seg arbeid da jeg var gravid, og ikke viser han større interesse etter at barnet kom heller. Føler at han "bruker" barnet som unnskyldning til hvorfor han ikke er i arbeid NÅ; for når andre spør hva han gjør om dagene, så sier han: "har jo barnet."

 

Så nå har jeg selv begynt å se etter jobb. Men synes det er for tidlig for meg å gå ut i jobb, føler meg ikke klar i det hele tatt. Og kjenner at jeg gruer meg til å være borte fra barnet.

SÅ jeg synes, og det er ikke av latskap at jeg synes det, at samboeren min skal kommer seg ut i arbeid først.

Er det egoistisk?

 

Jeg ammer ikke, så har jo egentlig ikke noen større grunn enn samboeren min for å være hjemme med barnet..

 

Ble litt sjokkert over han da jeg i all frustrasjon sa istad til han at jeg, som har slitt med et svangerskap i flere mnd, og født et barn for noen uker siden, måtte vel komme meg ut i arbeid først av oss to, for å kunne forsørge oss. Så fikk han bare være "husmor" hjemme med barnet.

Svaret fra sambo var kort og enkelt: "jeg vet om en jobb til deg på en butikk."

 

Hva synes dere?

 

Burde jeg bare komme meg ut i arbeid snarest mens sambo er hjemme med barnet?

Eller er det riktig av meg å være litt snurt på sambo fordi JEG må begynne å jobbe, mens han skal gå hjemme?

[Anonym bruker]

Hiv han på ræva ut. Høres ut som en latskap av en fyr delux. Forventer han, at du skal gå ut i jobb rett etter fødelsen?? Hvordan har han tenkt å ta seg av barnet? Høres ut for meg, som han slett ikke klarer å ta vare på noe barn. Barn trenger jo omsorg, mat og søvn. Klarer han det, mens du er på jobb??

 

Det er ikke for alt i verden heller, at man skal være i et forhold altså. Makan til frekkhet av et mannfolk.

[Anonym bruker]

Hvis han vet om en butikkjobb, så burde han jo søke selv også. Det er uansvarlig av dere begge å gå hjemme uten inntekt når dere har ansvaret for et lite barn. Vi andre som betaler skatt, er ikke ansvarlige for å forsørge dere som ikke gidder å jobbe. Og det er ikke alle arbeidsgivere som svarer på søknader, så å sitte å vente på svar, før man søker videre, er dårlig butikk. Voks opp og ta ansvar for eget liv!

[Anonym bruker]

HI her

 

Til andre mødre der ute, som av en eller annen grunn måtte tidlig ut i arbeid etter fødsel;

 

HVOR tidlig etter fødsel dro du ut i jobb?

[Anne-B.]

Hvofor gidder du å gjøre dette for den latsabben? Flytt fra ham, og få overgangsstønad med god samvittighet. Sett det som en betingelse at om det skal bli dere igjen, så skjer det først når han får seg jobb.

[Anonym bruker]

Helt politisk korrekt blir det vel det samme om det er du eller han som jobber iom at barnet ikke er avhengig av puppen din. Samboeren din kan også vise omsorg, gi mat osv. Når det er sagt, høres han veldig lat ut! Det høres ut som om han ikke vil jobbe og driter i deg.

Hvorfor kan ikke han søke på den butikkjobben han har foreslått for deg?

Men om du vil fortsette å være sammen med denne _gutten_, må du kanskje basere deg på å skaffe deg en jobb selv. Dere kan ikke leve på sosialstønad for alltid.

[Anonym bruker]

For dem som ikke har rett på foreldrepenger og bare får overgangsstønad har mor rett på seks uker permisjon etter fødsel.

 

Hiv gubbjevlen ut til han blir en ordentlig mann å skaffer seg en jobb slik at han kan forsørge sitt barn!!

[Anonym bruker]

HI her

 

 

Jeg føler at jeg ikke "kan" være sur på han når det gjelder jobb-situasjonen, for JEG er jo like fri for jobb.

 

Han sier at vi er i samme situasjon, og hvorfor skal det være mer riktig at HAN går først ut i arbeid, enn meg.

[Anne-B.]

Han manipulerer deg, og du biter på. Og siden det funker så bra som det gjør, så kommer han til å fortsette med det. Denne mannen har ikke respekt for deg verken som kvinne eller medmenneske. Du har nettopp født. Spiller ingen rolle om du ammer eller ikke. Denne mannen er ikke verdt å samle på, for du kommer til å oppleve at det alltid er du som er nødt til å ordne opp. Selvfølgelig kan du være sur og forbanna på ham for dette! Han er jo respektløs! Og lat! Han sluntrer unna, og tar ikke ansvar. Kom deg vekk, med en gang, du kommer til å ha det mye bedre og være en bedre mor for barnet ditt.

[Mortilbarn]

Det er ikke mer riktig at han skal ut i jobb igjen enn at du skal ut i jobb igjen. 6 uker etter fødselen er mødres kvote på fødselspermisjon, og da skal man kunne være i stand tilå jobbe etter de ukene.

Men ja, han er en latsabb. Han kunne funnet seg en jobb for lenge siden, og at "jeg vet om en jobb til deg på en butikk..?" Kunne ikke han tatt den?

BEGGE bør søke på jobb i en slik situasjon, og den første med levelig stillingsprosent som kommer burde tas.

Uavengig av hvem som må ut i jobb.

[Anonym bruker]

Anne-B, hva slags rett har du til å sitte å kommandere HI til å forlate mannen sin på grunnlag av det lille du vet ?? Hvordan kan du vite at HI kommer til å få det bedre uten han og at hun blir en bedre mor da?

 

Ja mannen er lat og han burde skaffe seg en jobb og la mor være hjemme med barnet, men hallo..

[Anne-B.]

Og du tror at det ikke er noe mer grunnleggende enn at han bare ikke gidder å skaffe seg jobb?

 

Jeg må jo svare ut fra det jeg får vite.

[Anonym bruker]

Er du sikker på at det er rett at dere to skal vere sammen? Du har rett til å være skuffet over at han ikke gjør en innsats, og av den kommentaren. Jeg lurer litt på hvorfor så mange av oss gjør elendige valt av fedre til barna våre når det finnes så utrolig mange snille menn.

[Anonym bruker]

Jeg har begynt å jobbe etter 2 mnd. Fulltid da jeg var student, og deltid nå. En har jo flere mnd. å planlegge økonomisk fra en blir gravid til en får barnet, og det er jo rart at dere har klart å bli uten noe annet enn engangstønad. Det er jo bedre at du jobber enn at ingen jobber.

[Anonym bruker]

Tipper du er HI av innlegget hvor mannen var arbeidsledig og tok barnet mye og skrøt av det til folk. Da fikk du ikke nok sympati, så nå lager du et nytt ett, og vinkler det mot din samboer! makan!

[Dunder]

Det kommer jo litt an på hva som er problemet her. Er det at dere begge kunne tenke dere å være hjemmeværende eller er problemet at han er lat?

 

For dersom problemet er at dere begge ønsker å være hjemme så er jeg enig med din samboer. Kvinner har ikke krav på å få være hjemme og bli forsørget av mannen, like lite som en mann kan kreve å være hjemmeværende mens kona forsørger han. Det er BARNET som har behov for omsorg, og det er barnets behvo som skal styre hva man velger, ikke mors behov. Men selvfølgelig bør man få hvile ut etter en fødsel, men etter et par måneder er de fleste på beina igjen.

 

Men spørsmålet her er om han bare er lat, og bare finner på unnskyldninger for å slippe å gjøre noe. Dersom du nå hadde gått ut i jobb, ville han da gjort en god jobb hjemme? Eller ville du bare blitt dobbeltarbeidende? Hvis det er slik at han ville gjort en god jobb hjemme, både med barnet og med husarbeid, så er han jo ikke lat. Da er han bare en slik type menneske som foretrekker å være hjemmeværende fremfor å ha lønnsarbeid. Og slik er det mange kvinner som er uten at noen kaller dem late av den grunn.

[Anonym bruker]

5 uker siden fødselen?! Kaler ikke deg lat da hvertfall, er over tre månder siden jeg fødet, og er fortsatt sliten!

 

Tror jeg ville vurdert hvor vidt jeg hadde giddi å vie mer tid på han, ja, det kan hende han er fantastisk ellers, og du elsker han så høyt.. Men så lenge ikke en gang ungen får han til å skaffe seg jobb, så vil det vel si seg selv at han er alt for lat til å noensinne gjøre det?!

[Anonym bruker]

Du syns det er for tidlig for deg å forlate barnet for å dra på jobb? Hva om pappaen føler det samme?

 

 

[Anonym bruker]

Dette kaller jeg et stjerneeksempel på at rette burde være å gå fra samboeren din, bli alenemor og motta overgangsstønad. Det er vel rundt 12000,- i mnd.

 

Og selv om dere får hjelp av Nav nå, vil jeg ikke tro de reagerer på det. Økonomiske rævkjørte situasjoner kan ødelegge ethvert forhold.

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres veldig rart ut at dere begge i 9 måneder under graviditeten og fortsatt kke har klart å få dere jobb, hvor lenge før dere ble gravid har dere vært arbeidsledige?. Synes det høres ut som dere kler hverander godt og er to alen av samme ulla. Burde virkelig ventet med barn da!!! Men å er det for sent, og minst en av dere må jo arbeide. Pussig par.

[Anonym bruker]

Jeg jobbet som vikar til jeg var i 4.mnd. Og deretter var det tilnærmet umulig å få jobb fordi jeg var gravid...

De to siste mnd av svangerskapet hadde jeg ikke klart å jobbe heller, da jeg var plaget med vond bekkenløsning.

[Anonym bruker]

Kjipt, men da holder jeg en knapp på at mannen må få ut fingern!!

[Anonym bruker]

Synes mannen din høres ut som en egoistisk latsabb.

Og ler godt av de som mener at Hi som har født for litt over en mnd siden, skal måtte gå ut i jobb framfor far som ikke orker.

Han bryr seg ikke om deg HI, han bryr seg ikke om å sørge for at familien sin har det godt og har det de behøver for å overleve i denne verden - hva er det egentlig han bryr seg om?

 

Jeg hadde dratt.

Tåler mye, men at en mann driter i å hjelpe til med å dra lasset, og ikke tar hensyn til deg som nettopp har født det hadde jeg ikke akseptert.

Hvis han ikke respekterer eller vil ta hand om dere/deg nå, så vil han aldri det.

[Anonym bruker]

Jobbet du fulltid i tillegg til å være student?

[Anonym bruker]

"Jeg jobbet som vikar til jeg var i 4.mnd. Og deretter var det tilnærmet umulig å få jobb fordi jeg var gravid..."

 

Umulig å jobbe? Hvorfor ble du da ikke sykemeldt i stedet for å slutte å jobbe?