Får vi en gjeng med drittunger??

[lille sprelle]

har ikke lest hele tråden, men minner om en ting!

 

Ikke la barna miste "ansikt" foran andre dersom det er til å unngå.

 

Jeg er helt enig i at foreldrene bestemmer det meste og at barna kun skal få velge ifht de tingene det er greit/praktisk at de velger osv, MEN oppdragelse for åpen scene er jeg helt i mot!

 

Jeg kjenner til barn som når de gjør noe uheldig får overhøvling der og da - det er skikkelig ekkelt både for barnet og for oss som må overvære det.

 

Kjenner også til barn som får denne praten i ro med mor eller far - og det er det beste for alle!

 

 

[yasmina]

hehe, da maa min mellomste soenn fremstaa som en ramp , vi faar ikke han til aa stille opp paa et familie bilde eller et oppstilt bilde uansett hvor hardt vi proeve. Det seg vaere daap, bryllup osv... Ikke snakk om uten at vi holder han og han hyler....

Da forsvinner poenget med bildet i mine oeyner.

 

Verken skole eller barnehagen har til dags dato klart aa ta et bilde av han , verken alene eller gruppebilde.

Det uansett hva vi lokker eller truer med

 

Ellers saa er han en greit gutt som rydder etter seg, sier takk for gaver og mat, spoer han faar lov foer han gjoer noe osv.

 

Men bilder kan en bare glemme !!!

 

Jeg er enige at dagens barn i mange tilfeller styrer for mye og har bekjente som lar datteren bestemme naar de , ja ikke hun, men foreldrene skal legge seg

 

Men som Teline sier, man maa velge sine kamper ogsaa og det er ikke alt som er viktig for seg som er viktig for meg eller omvendt.

[husmus &2]

Jeg er så overveldende enig at jeg kan nesten ikke få sagt det!

Nå er han bare ett år, men jeg sammenligner hele tiden med min brors monsterbarn (det er litt dårlig gjort og kalle han det, men men), han er 2 år i april og får lov til ALT. Så han vil ingenting, alt er hyl og skrik og nei nei nei og han kommer seg unna med det. Og som noen andre påpekte, han er praktbarn i barnehagen, men ikke hjemme, der kommer han jo unna med det. Jeg mener det er deres egen skyld som har satt han bort til barnevakten hele tiden (min far) hvor ALT, og da mener jeg ALT er lov. "Det er da helt trygt at han stikker fingern i stikkkontakten, jeg kan ikke skjønne at det skal være så galt" type ting. Jaja sier jeg bare....

 

 

[Mom2Two]

Det sier seg vel selv at man ikke ydmyker barnet foran andre, eller?

 

Men har man klare grenser og konsekvenser, så trenger man stort sett ikke ta tak i noe når man er sammen med andre. Det er i hvert fall ytterst sjelden jeg må det med mine unger, og skal jeg måttet det, så hadde jeg sagt: "Du, nå tar du og jeg oss en liten tur ut", og så tatt en prat på gangen eller noe.

 

For det meste holder det med et blikk eller en liten korrigering av oppførsel a la: "Nå tar vi det litt med ro" eller lignende.

 

Det er jo de som har null grenser ellers som må oppdra ungene sammen med andre folk.

[Gjest]

"Hehehe, men som dere ser finnes jo ikke disse barna! I det minste ikke her inne Så - problem løst!

Stratos har 2 + en i magen ) "

 

Signerer denne he he he:-))

 

 

Men forøvrig så er jeg veldig enig med dere i denne problemstillingen.

Vet når man er på besøk, så er det ofte barna som styrer hele settingen og samtalen. Man har liksom ikke mulighet til å snakke voksne imellom i det hele tatt. Men her snakker jeg ikke om de minste barna, men de litt eldre. (Men her har jeg et problem med eldste, så skal ikke si så mye).

[Gjest]

Om vi får en gjeng med drittunger? Tja...

 

Det som kjennetegner den oppvoksende generasjon er at de tilbringer store deler av oppveksten sin i barnehage, sfo og skole. De blir oppdratt av

andre enn foreldrene og de befinner seg hele tiden i grupper der de må lære å tilpasse seg.

De vokser opp med materealisme og foreldre med dårlig samvittighet.

Denne kombinasjonen kan nok skape barn som "sjefer" en del på hjemmebane. Likevel tror jeg dette veies opp av oppdragelsen de får i de ulike institusjonene..

 

Det blir spennende å følge denne generasjonen. Selv har jeg vokst i en trygg tilværelse med en hjemmeværende mor, god råd, og klare grenser, men at jeg var "sjef" hjemme er det ikke noe tvil om.

 

Det har blitt et hederlig menneske av meg og..

Så tiden vil vise

[Gjest]

"Det er jo de som har null grenser ellers som må oppdra ungene sammen med andre folk."

 

Det er jo ikke riktig. Barn er forskjellige. Barn har forskjellig behov for å prøve ut grenser. Noen barn har til og med diagnoser. Det du sier her kan på ingen måte sies å være en generell regel. Noen barn lever et liv med omtrent 100% konsekvent oppdragelse, likevel tester de ut grenser.

 

Samtidig er det jo flott at du er så heldig at du har barn som ikke er i konstant opposisjon til autoriteter

[prekæs]

Det har alltid vært drittunger. Problemet er vel helst at tidligere var det ingen i "hjemmets lune ro" som fanget opp disse ungene. Flere enn nå fikk juling og ett svært lite pedagogisk opplegg hjemme. Og tiden har svært ofte visst hvordan det gikk med de ungene, som ikke en gang hadde en barnehage som kunne varsle når det var noe som ikke var som det skulle være.

[prekæs]

vist

[Lillepromp blir storesøster]

Vi oppdrar ikke barn, vi oppdrar voksne...

 

Det jeg er mest opptatt av når det gjelder dette er at barna må bli tatt med på dagligdagse ting. Da jeg var lita måtte jeg og broren min ta oppvasken fordi vi ikke hadde oppvaskmaskin. Vi måtte være med på "helgavasken" hver fredag og lære å lage mat. Det var ikke alt som var like bra, for vi fikk også ris hvis vi ikke oppførte oss, men dette ser jeg faktisk ikke på som noe som har påvirket meg negativt. Jeg ville derimot aldri slått mine egne barn.

 

Jeg har sett voksne mennesker på over 20 år sitte i sofaen og rope til sin egen mor "Når blir det middag? Jeg er sulten!!". Det kunne ikke falt meg inn å gjøre det. Tror ikke denne mora noen gang har tatt med seg barna sine på matlaging.

 

Jeg jobber på videregående skole og ser 17-18-åringer som ikke vet hvordan man skrur på en stekeovn, og som forteller at de får pizza på julaften fordi de ikke liker ribbe.

 

Vi får barn fordi verden skal gå fremover, og da må barna også lære hva livet venter av de. Hvis de tror at alle i hele verden kommer til å stille opp for dem på samme måte som foreldrene så kommer de til å få seg en på trynet. De må bli oppdratt sånn at de vil klare seg selv når de skal flytte hjemmefra, og det er vel egentlig det vi må ha i bakhodet hele tiden.

 

[Lille tripsi]

Veldig enig med første gang -81

Mener våres oppgaver er å veilede og gi barna ansvar, la dei få kosekvenser for egne handlingar, gjer dei klar til den store verden, men vi må vere der tilstades på vegen...

[Tøysetipp]

Det veies ikke opp for oppdragelsen de får på institusjonene Mariposa Mimosa. Dersom foreldrene er fraværende på hjemmebane. Det legges for mye ansvar ift. at barnehage/skolen skal oppdra ungene, men dersom hjemmet er grenseløst er det også ganske nytteløst å lære et barn oppdragelse. Det skaper enda mer forvirring for barnet. Og det skyldes nok ikke at barn er i barnehage istedenfor å gå hjemme med mor. Barnehage er et sunt alternativ for barn. En pedagogisk plattform med lek til læring og et vel så godt alternativ som på syttitallet da mor var hjemmeværende.

[Gjest]

Helt enig i det Tøysetipp. Jeg formulerte meg litt feil.

Jeg snakker om hele den oppvoksende generasjon, ikke det enkelte barn.

Klart det ikke er bra med grenseløse hjem, det skaper utrygge og forvirrede barn. Trenger ikke være pedagog for å skjønne det.

 

Om det har blitt flere grenseløse hjem og flere bortskjemte barn enn når vi vokste opp er spørsmålet. Og jeg vet ikke svaret...

Materialisme og tidsklemme har nok noe og si.

 

De foreldrene jeg kjenner, er opptatt av barneoppdragelse på en helt annen måte enn det vår foreldregenerasjon var. De er mer opptatt av å gjøre de riktige tingene istedenfor å ta ting på sparket.

Og de er opptatt av kvalitetstid med barna den tiden de har fri.

Selv kjenner jeg mange velfungerende barn, men drittungene finnes også. Men de har vel alltid funnets?

 

[Gjest]

Men trenger man egentlig kjempe for å få ungene med på et familiebilde da? Siden dere prater om å velge sine kamper?

Hvis man allerede har markert hvem som er voksen, og hvem som er barn i familien. (og litt omvendt psykologi som prækes)

[prekæs]

Det er nettopp det. Må man kjempe for små saker så har man på ett eller annet tidspunkt sendt feil signal til ungene sine. Det er jo faktisk små saker som er med å oppdra barnet. De store, virkelig viktige sakene er det så stort fokus på at selv ett barn skjønner det og kan tenke ut hva som er riktig selv. Som mobbing, slossing og ødelegging. Det er jo egentlig en småting å ikke springe og bråke på en kirkegård f.eks, men hvis ikke jeg stopper minsten og forklarer hvorfor han skal oppføre seg i den sammenhengen, bare fordi jeg skal velge mine kamper og ha fokus på de store, mener jeg at jeg gjør feil som oppdrager.

[Gjest]

Med forbausende mange barn må man faktisk det ja Det er ikke alle barn som responderer på omvendt psykologi eller utspekulert manipulering bestandig heller

[hopplaaa har to guttetroll:)]

Signerer mom2Two

 

Kunne ikke vært mer enig.