Får vi en gjeng med drittunger??

[PAVEEL]

Signerer:)

[~sjiraff~]

Og hvor hyggelig er det med et familiebildet der en voksen må tvilholde på en 3-4-5 åring som nekter å stå selv og så absolutt ikke smiler? Jeg er av de som ikke gidder å bruke 1 time på å ta et familiebildet.

 

Anser mine barn som ganske veloppdragne men bilder tvinger jeg de ikke med på, og de får også gå fra bordet da de er ferdige. Har tenkt at eldste nå kan begynne å sitte lenger, men har ikke tatt den samtalen ennå.

 

 

[Tøysetipp]

Jeg er sikker på at det er en rekke ting som blir misforstått, på grunn av lover, forskrifter etc. som ikke blir tydeliggjort til andre i personalgruppen- annet enn til pedagoger og ledere. Nå tenker jeg på i barnehagesammenheng bl.a. Som barns medvirkning som virkelig er på dagsorden nå for tiden. Det gis lesetimer til assistenter og fagarbeidere, men det diskuteres ofte ikke i plenum. Det viser ikke sammenhenger eller knagger å henge informasjonen på. Og jeg tror medvirkning ofte fører til medbestemmelse-noe som lar barns rett til å bestemme gå for langt. Dette er min syltynne observasjon i praksis da jeg studerte til førskolelærer. Uten å skulle henge ut noen, jeg synes mange pedagoger går 'for langt' ift. barns medvirkning også. Det blir FOR pedagogisk (om jeg kan si det på den måten).

 

Jeg husker vi i praksis ble styrt av 3-5 åringer som skulle få bestemme fargen på koppen og asjetten sin. Det ble mye uro, gråt og sutring. Ikke hadde vi nok rosa kopper, plutselig var ikke rosa riktig farge etc.

 

Det er mange unødvendig situasjoner, hvor det er mulig å unngå barn som blir forvirret over hvilke valg de har, og hvor viktig er det egentlig? De skal bli hørt, de skal bli lyttet til. Hva liker barnet å gjøre, hvilke interesser har barna- la de få utvikle seg og utfolde seg i de ønsker de måtte ha (og styre barns medvirkning i den retningen). Jeg har latt barn ( litt eldre barn) få gå med ullvotter og få erfare at det ikke var så lurt når de så hang som våte slips med slaps på. Men, jeg er tydelig på at de skal sitte rolig rundt matbordet, være høflig med hverandre, takke for maten og bli forklart hvorfor det er viktig. Og at det vil få konsekvenser etter å ha fått en advarsel. Det tror jeg gir tryggere barn.

 

Og et lite apropos. Det virker som mange foreldre tror det er opp til barnehage og skole og oppdra ungene. Det kreves et samarbeid og ork fra foreldrene også !

[Rååååsa på ball]

Attachement parenting overkill??

Tror det handler mye om dårlig samvittighet og latskap i grunn.

Vi jobber masse og er mye borte fra ungene, er slitne etter jobb og orker ikke oppdra bestandig... Også leser vi bøker om oppdragelse til krampa tar oss og sunn fornuft blir byttet ut med Jesper Juul og ymse andre som liker å fortelle oss hvor dårlige foreldre vi er om vi gjør ditt eller datt.

I min verden sitter ungene rolig ved bordet til alle er ferdige, å takke for ting er en selvfølge (og takker de ikke for gaver så gir jeg tilbake gaven til giveren), vi lager EN middag, de lærer god folkeskikk og jeg er ikke flau over å ta de med ut blandt folk..

Selvfølgelig er ikke ungene mine perfekte de heller, de har dager hvor trassen er der hele tiden og de prøver å diktere meg rundt, men forskjellen ligger i at jeg ikke finner meg i sånt og de får tilsnakk når de prøver seg.

 

Hvis man virkelig vil bli bekymret over folks oppdragelsesevne bør man ta en tur på en stor lekeplass eller type lekeland.

Ungene løper rundt som ville aper, dytter og slår, skriker, sniker i køene osv mens mamma og pappa sitter i hjørnet med latten sin og sjekker facebook.

Om dere ser ei sur kjerring et sånt sted som står å kjefter på alle andres unger og passer på køene så er det nok bare meg...

[Gjest]

...og atter en gang innser jeg at å oppdra barn egentlig bare er en avansert versjon av å oppdra hunder. De trenger ganske enkelt en sjef, og klart definerte regler om hvor ansvaret ligger.

 

Joda, barn skal bli sett og hørt og føle at de får komme til orde - men til syvende og sist er det den voksne som bestemmer. Barna får uttale seg, så velger de voksne om man vil ta innspillet til følge eller ikke.

 

Vi har ei på 1,5 som har levd hele livet med "vår" måte å oppdra på, og så har vi ei på 3 som bare har hatt regler og rammer i 7-8 mnd, før den tid var hun diktator og styrte ALT selv. Hun "bestemte" hvilke klær mora skulle kjøpe til henne når hun var 4-5 mnd gammel, når hun var 1,5 bestemte hun selv når hun skulle spise, hva hun skulle spise, når hun skulle sove... osv. Alltid vært "nødt til" å ta stilling til valg som var alt for modne for henne, fordi mora alltid spør. Hun gir ikke beskjeder, hun spør hvordan barnet vil gjøre det. Og som de på BUP så pent sier det; når man stiller barn et spørsmål, så krever man at de bruker krefter til å finne et svar. Man krever rett og slett at de skal ta avgjørelser som er alt for voksne for dem.

 

For å si det sånn; den ene av dem er en veltilpasset ung dame som rydder bordet etter middag med så stor innlevelse at vi voksne pent må avfinne oss med å hjelpe henne - ellers tar hun det selv (og dette har hun funnet på selv), som rydder når hun ser andre rydde, som på alle vis holder tritt med utviklingen i forhold til sin alder, og som fint kan tåle litt omrokkeringer i rutinene innimellom. Blid og omgjengelig, og på tross av en meget sterk personlighet lett å ha med å gjøre. Den andre er hysterisk grenseløs, går helt av skaftet om noe uforutsett skjer (f.eks. at man ikke skal i barnehagen når det blir lørdag eller at man spiser så tidlig at det ikke er barne-tv når middagen er ferdig), svært lite "kommer av seg selv", det aller meste må terpes på og det blir fryktelig mye "nei" og avledning for å berge hus og hjem, vett og forstand igjennom dagen. Rett og slett godt på vei en "bortskjemt drittunge". - Gjett hvem som er hvem...

 

Jeg har stor tro på at vi skal "få til" storesøster også, men det minner oss bare daglig på hvor viktig det er med grenser og klart definerte roller allerede fra de er bittesmå. Ikke bare for å få "veloppdragne" barn som kan å si takk og som finner seg i å bli "kommandert rundt" av de voksne, men også for å få trygge barn og barn som tør å stole på at vi foreldre vet hva vi driver med. Storesøster sliter mye med så mangt, men et av hovedproblemene hennes er nok ganske enkelt at hun ikke tør gi fra seg "kontrollen" over sitt eget liv, og rett og slett blir stressa og usikker fordi hennes kamp for å bestemme gjør at hun aldri egentlig har noen å støtte seg på. Jeg håper vi får rettet på det snart, at hun tør gi fra seg kontrollen og være barn selv. Så kan vi voksne være voksne. I tillegg har vi altså hatt storesøster her i 7-8 mnd, og allikevel er det ingen som kan definere ting hun "liker" å holde på med. Hun har rett og slett aldri hatt tid til å finne "sine" interessefelt når det kommer til lek. Trist, rett og slett. Det er vondt å se en treåring som må LÆRE å leke, fordi hun har vært for opptatt med å leke voksen.

 

Nei, voksne skal være voksne og styre familien, så skal barna være barn og slippe å bestemme alt mulig selv.

[Jenny-penny]

Synes det her er stort sett snakk om vanlig høflighet, tror nok vår foreldre generasjon var strengere enn oss på myemens valgmulighetene også var mindre. Her i byen fantes det to barne/ungdomsklesbutikker- jeg gikk i 6.klasse da jeg fikk min første merkebukse, nå i år valgte min 5 åring seg sitt eget nyttårsantrekk. Hun er mer bortskjemt på mange områder enn jeg var på den alderen, MEN

 

* Hun takker alltid pent for gaver

* Spiser det hun liker av den maten som blir servert.

* Rydder sin egen tallerken fra middagsbordet

* Takker for maten, spør pent om feks drikke når vi er borte

* Rydder rommet sitt

* MÅ stille på balletten hver onsdag fordi hun har valgt å begynne der

 

Jeg ønsker å ha ett oppdragent barn, med respekt for andre mennesker og som kan ta konsekvenser for sine handlinger. Jeg gjør ting på min måte og vi prøver så godt vi kan. Men ser på samfunnet rundt at våre barn kan fort bli den bortskjemte generasjonen desverre.

[&#4326Bellღ&gullet&#4326]

Ei venninne lagde opptil 3 middager for de ønsket ulikt, likte ikke osv. min svigerinne gjorde som barna sa de vokste opp på pølser og potetmos og fikk selfølgelig vondt i magen når de spiser normal mat.

Her serveres kun en ting.

 

Jeg fikk meg sommerjobb på ungdomskolen og jobbet vedsiden av skole og studier. Jeg fikk råd til bil og kom meg inn på boligmarkedet tidlig. Det ble misunnelse det. Men jeg jobbet, mens andre festet.

 

Men barnet her skal få vite viktigheten av bidrag og jobbing. Og han er 2 år og har det siste året vært med på husarbeid og utejobbing Han tvinges ikke men vil selv, og han roses for hvor flink han er. Derfor stiller han ivrig opp når vi gjør noe og får lov og være med.

[Gjest]

Det høres helt uspiselig ut med sånne unger. Jeg kjenner ingen unger som oppfører seg slik, selv om det i aldersgruppen 2-4 år kan være mye rart til tider. Men det har alltid gått seg til. Unger i alderen 5 år og opp er flotte og veloppdragne barn, av de jeg kjenner selvfølgelig.

 

 

Samtidig ville jeg aldritvunget enn 3-åring med på et bilde. Jeg ser ikke vitsen, men det er kanskje fordi jeg er lite opptatt av oppstylta familiebilder,

[Tøysetipp]

Vi må ikke glemme at barn er svært forskjellige. Store livsstilsendringer til barnet kan være en årsak til at barn utreagerer og er vanskeligere å handtere. Noen er mer viljesterke, og noen er mer sårbare. Det er mange faktorer som er avgjørende for hvordan et barn oppfører seg. Jeg har ikke et barn som oppfører seg eksemplarisk i en hver sammenheng. Jeg har vært for ettergivende mange ganger. Jeg har ikke orket fightene bestandig og jeg har vært sliten.

 

Roheryn: Jeg synes det var leit å lese om storesøster. Jeg velger å tro at et barn ikke er så håpløst, men at hun kanskje har hatt andre utfordringer som gjør at hun trenger mer veiledning og tilrettelegging. Håper hun ender opp som en seiersprinsesse;-)

[Mom2Two]

Det handler jo ikke om oppstylta familiebilder, Teline.

 

I tilfelle 1 så var det jo snakk om familiebilde fra dåpen. Litt kjipt at ene barnet nekter å være med.

 

I det andre tilfellet så var det snakk om besøk fra utlandet, og i et annet tilfelle et årlig familietreff.

 

Og vet du hva: Jeg ser ikke sjarmen med at "hehe, i det året var ikke Peder med på bildet, for han nektet". Da tenker jeg heller at Peder får se litt mutt ut på bildet, så får han selv huske historien bak sitt dårlige humør;-)

[Gjest]

Og der er forskjellen på deg og meg, jeg driter i om Peder er med på det bildet. Jeg har sannsynligvis fanget han opp på kamera ti ganger tidligere den dagen likevel. For meg er det bortkastet energi å skulle krangle en unge med på et bilde, fordi det familiebiildet ikke vil være det viktigste for meg i etterkant uansett. Det er stort sett øyeblikksbildene av personene som blir bra

[Mom2Two]

Og jeg tror ikke unger har vondt av at voksne velger å ta avgjørelser for dem. Det kan jo være Peder synes det er leit å være den eneste som ikke er med på det bildet når han er stor.

[prekæs]

Jeg tror nok at en treåring som ikke vil, oftest sier "vil ikke" for å få oppmerksomhet. Ikke fordi han får traumer av å bli fotografert. Jeg har forresten to "vilikkebarn" som gjerne vil/ville, bare de blir fortalt det. Evnt og spesielt hvis vi tok igjen med, greit, da får du ikke lov heller. I god gammel Anna Wahlgren? ånd.

[Mom2Two]

My point exactly, prekæs;o)

 

Synes utrolig mange foreldre er push-overs.

[Gjest]

Nei, barn har ikke vondt av at voksne tar avgjørelser for dem. Men siden oppstylta familiebilder ikke er en viktig ting for meg, velger jeg altså andre situasjoner og arenaer å ta kampen på Og i min familie ville Peder vært et så enormt fotografert barn at det hadde vært utrolig om ungen la merke til at han ikke var med på ett eller to. Her er det sjelden alle er med, hvem som helst kan nemlg takke nei til å bli fortografert i en slik setting.

[Tøysetipp]

Jeg er enig, Mom2Two. Barn vet kanskje heller ikke hva det innebærer, eller konsekvensene av det valget man gjør. Vil ikke være med på håndballturnering feks. Vet man da at dette er noe alle snakker om i etterkant og at man gjerne vil føle seg utenfor når man ikke har deltatt? Det er ikke bestandig barnet er i stand til å skjønne hva det ikke vil.

[Mom2Two]

Er det ikke normal i en dåp eller på et familietreff at man har et ønske om å få et bilde samlet? Har aldri opplevd at noen har takket nei, jeg da, men kanskje vi er rare i våre familier da;o) Det eneste jeg har opplevd er unger som trasser og ikke vil.

[Gjest]

Traumer er nok usannsynlig. Men hvorvidt man som forelder tar en kamp vil jo avhenge av hvor viktig den er. Fotografering i tilfeller som er beskrevet i denne tråden her ville jeg aldri giddet å kjempe for. Bortkasta energi og tid i min verden. Men da ville forløperen vært: de som vil være med kommer nå (også kommer ca halvparten av slekta).

[prekæs]

Jeg har noen ganger tatt meg friheten overfor andres "vilikke" barn og sagt greit, da får du ikke heller. Som regel med hell. Virker nesten hver gang det. De ser som regel litt surt og overrasket på meg, men da vil de ofte. Veldig:)

[Gjest]

Fullt mulig det er min bekjentskapskrets som er voldsomt liberal, men her tvinges ingen. Familiebilder er lystbetont, men paparazzitendensene florerer. Derfor finnes det utallige flotte bilder av enkeltpersoner og små grupperinger fra alle arrangementer, men ikke ett hvor alle familiemedlemmene er med. Til gjengjeld smiler de som er med helt på ordentlig

[Mom2Two]

Vet du, det gjør de faktisk på våre familiebilder også, selv om noen har spurt først om alle kan komme for å samles til et felles bilde. Går an å få et ekte samlet familiebilde også, ser du.

 

Vi har både mange "paparazzibilder" og familiebilder der alle er med. Ja takk, begge deler;-)

[Jenny-penny]

Enig i at man velger sine kamper! Jeg lar kanskje ting gå i visse sammenhenger der andre ville stå på sitt, mens jeg står på mitt i kamper andre ikke synes er viktig. Slik er vi jo alle forskjellig, det viktigste er at vi tar kamper og ikke lar alt gå?

[solfrøken-♂♂♂]

Heeeeelt enig!!! Ei venninne av meg har en slik sønn som får trille mamman sin rundt fingeren! Og hun har innrømmet det også. Gutten eier ikke folkeskikk og er til tider en "drittunge" Og det værste er at hun skylder på dårlig samvittighet ovenfor han fordi hun er alene med han (eller var til nå i sommer)

 

Mine unger må pent sitte ved bordet til ALLE de andre er ferdige (barna i det minste) de sitter stille og rolig mens de spiser, de skal si takk for maten før de får gå og det er oss voksne som bestemmer om og når de får gå fra. De rydder etter seg både etter mat og lekene sine =)) Er vi borte sitter de pent med oss i sofaen eller leker der de andre ungene er, men de løper ikke rundt i andres hus.

 

 

[signe maten]

Hoho.. Jeg er kjempeenig!

 

Skrekkeksemplene her er ett fra jul 08 hvor niesen til svigermor kom tilbake med julegaven - det var ikke sånn hun ønsket seg og om hun kunne få penger istede? WHAT???? Svigermor blei så paff at hun bare tok tilbake gaven og gav penger istede.

Da lurte vi på om vi burde gjort det samme med vår gave fra samme familie - en samurai figur med sverd og det hele som helst passet inn på en 8årings gutterom (eller i søpla), Men det blei liksom litt for drøyt!

 

Også kjenner jeg ei som gleder seg til prinsessevilikke skal begynne i barnehagen så de kan lære henne å dele. HAHA! Yeah right.. Det kjære mamman ikke har skjønt er at prinsessevilikke kommer fint til å lære at det er forskjellige regler i bhg og hjemme. Og at hun i bhg må dele mens hun kan la være hjemme.

 

Jeg slår ett slag for god gammeldags (?) oppdragelse. Helt vanlige manerer og helt normale regler, ansvar og plikter. I allefall er det for meg helt vanlig med spørreord, takk, innetider, avslutte det man har begynt på, svare ordentlig og sånne helt vanlige greier.

 

Håper vi lykkes

 

Så forresten det var nevt hunder og dressur oppover her. Og i den forbindelse kan man jo tenke litt over hvor rart det er at når man får hund er det veldig anbefalt med dressurkurs og oppfølging med veileder. Mens barn, vel det er mer på måfå (av mangel på annet ord) ;P

[Gjest]

Foretrekker ikke samfunnet drittunger da? Jeg synes det er sjefete klyser som ser ut til å lykkes. De som venter på tur og er greie blir helt nedtrampa. Fornuftige foreldre i dagens samfunn trener ungene i å bli passe flinke til å effektivt sutre/true til de får viljen sin.