Forventer du at barnet/barna dine tar høyere utdanning?

[Anonym bruker]

Jeg vil heller oppmuntre mine barn til å gjøre noe de har lyst til. Selv opplevde jeg mye press hjemmefra om å ta utdanning. Jeg hadde flere ting jeg ville gjøre, men foreldrene mine mente at det ikke var godt nok.De mente da at fordi jeg var så skoleflink kunne jeg ikke kaste bort evnene mine på yrker som frisør, hjelpepleier osv. De mente det jo godt, men kunne nok ha oppmuntret, istedenfor å skremme meg til å sitte i 7 år på universitetet.

 

Jeg er jo veldig glad for at jeg tok en lang utdanning, men føler ikke helt at det var mitt eget valg. Men på den andre siden, har jeg noe å falle tilbake på, om jeg skulle velge å gjøre noe annet.

 

Dessverre er det slik i Norge at om en ikke har (god nok) utdanning, blir en sett ned på. Det er ikke alle som velger å ta en lang utdanning, men som lever et lykkelig liv. Verre er det for de som ikke kan ta utdanning selv om de ønsker det.

 

 

 

[Anonym bruker]

Huff, får litt vondt i meg når jeg ser at det er så mange foreldre som kommer til å forvente og il prøve å påvirke barnas valg av utdannelse.

Er kjempetungt å vokse opp i slike hjem, når man hele tiden må prøve å leve opp til foreldrenes forventninger.

 

Vi skal la barna få bestemme helt selv.

Håper så inderlig at de vil finne noe som de virkelig brenner for, og følger deretter. Om det er yrkesfag, høyskole, eller universitet er meg likegyldig - så lenge de blir fornøyde.

 

Jeg holder på med min høyskoleutdanning, mens mannen er bilmekaniker. Jeg er ikke fornøyd med yrket mitt, mens jeg misunner mannen som virkelig er glad i yrket sitt.

[AO3]

Begge mine foreldre har høyere utdanning, og selv om jeg aldri, ikke på noen måte, har blitt utsatt for press fra dem, har jeg alltid sett på det som en selvfølge at jeg skal studere. Helt fra jeg var 4-5 år gammel kan jeg huske at jeg tenkte det.

 

Jeg tok da selvsagt lang universitetsutdanning, og det har også min samboer. Våre familier er svært forskjellige sånn sett - han var den første i sin familie som tok universitetsutdanning, mens i min familie er det absolutt normen, i alle fall på morssiden (det er den siden av familien jeg har mest kontakt med). Jeg har masse søskenbarn, og der er det stort sett bare master- og doktorgrader som gjelder. Et søskenbarn som er sykepleier er vel den som har "lavest" utdanning her (og misforstå meg riktig, det er ikke en dårlig utdannelse, men det er desidert den korteste i antall år).

 

Så hva med knerten? Han må selvsagt få velge selv. Ingen ting er jo verre enn at man tvinger barna sine, de må få ta egne valg! Jeg må si at jeg blir veldig overrasket hvis han ikke velger å ta høyere utdanning, mtp familiebakgrunnen (og den har mye å si!), og selvsagt håper jeg at han gjør det. Men - det viktigste er at han trives med jobben sin, og at han kan leve et fint liv på lønna han får. Jeg kan imiderltid ikke legge skjul på at vi i oppdragelsen kommer til å legge vekt på skolearbeid og at han gjør det beste ut av de evnene han har, og vil oppmuntre ham som best vi kan. Det er klart at dette kan påvirke valgene hans, uten at jeg ser på dette som "tvang" på noen måte.

 

Det må jo også sies at i min akademikerfamilie trengs det kanskje noen håndverkere også? Det er jo kjekt å ha en bilmekaniker, elektriker eller rørlegger i familien (selv om jeg ikke ANER hvor de praktiske genene i så tilfelle skulle komme fra - da har de i alle fall hoppet over en generasjon eller to!). På samme måte trenger vi en tannlege, men da må han jo regne med å tilbringe noen år på universitetet først.

[Anonym bruker]

Ja jeg forventer det, men det viktigste er om de blir lykkelige:) Kommer til å sette krav om at de skal fullføre videregående (uansett om det er allmennfaglig eller yrkesfaglig), så fremt de er friske etc. Da har de iallefall et sted å starte.

[Anonym bruker]

"Forventer" er vel et litt krevende i denne sammenhengen, men jeg håper inderlig at barna mine tar høyere utdanning, og jeg kommer til å påvirke dem i retning av å gjøre dette. Jeg husker min studietid som fantastisk, både i forhold til dette med faglig og personlig utvikling og den sosiale siden av den. Jeg vil veldig gjerne at barna mine skal oppleve dette. Men når det kommer til HVA de skal studere (og hvor lenge), så kommer jeg ikke til å si noe som helst. Det får bli helt opp til dem selv, og hva som er deres interesser og mål i livet. Det er jo utrolig mye som er høyere utdanning i dag.

 

Denne påvirkningen forutsetter jo selvsagt at barna ellers er lykkelige og har ressurser som kreves. Det virker som noen her inne setter utdanning og lykke i et enten-eller perspektiv.

 

Men jeg skal også huske at en 18-19 åring ikke alltid vet sitt eget beste. Lykke i øyeblikket er ikke det samme som langsiktig lykke. Jeg er veldig glad for at mine foreldre oppmuntret meg til å studere. Det var hardt i eksamensperiodene, men fy søren så bra det er å fullføre og få seg en jobb man virkelig ønsker!

[Anonym bruker]

Forventer og forventer. Tror jeg hadde blitt skuffet, men er tross alt barnets liv. Syns det kan være lurt å formidle litt tidlig at læring er gøy og at høyere utdannelse åpner veien til flere valgmuligheter i livet.

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, og jeg tenkte at en av dem kunne blir en høyprofilert fotballspiller med millionlønn. En kan bli lege, en kan bli bilmekaniker og en kan bli snekker. Da har jeg all den hjelp jeg kan trenge på mine eldre dager

 

Nei seriøst, jeg forteller ungene mine at de skal følge drømmene sine og at de kan få til alt det de vil om de prøver hardt nok. De kan få akkurat den jobben de vil når de blir voksne.

 

Jeg vil selvfølgelig oppfordre til å utdanne seg, men om et av mine barn ønsker å bli elektriker så er det absolutt ikke noe nederlag. Jeg ønsker at barna mine skal bli lykkelige og finne en jobb de kan trives i, hva det blir kan ikke jeg bestemme. De vokser uansett opp i et hjem med middels godt utdannede foreldre (3 år på høyskole) og får nok med seg det vettet og den fornuften de trenger for å gjøre det rimelig bra her i livet.

[Anonym bruker]

forventer nei. men jeg håper jo at de sørger for at de klarer seg både økonomiskog på annet vis. om det er høgskole/ universitet det vet jeg jo ikke.

 

for meg er det viktig at forventningene ikke er til dem emn til meg og måten jeg oppdrar dem på og måten jeg oppmuntrer og veileder dem på.

 

jeg ønsker at mine barn finner lykken i seg selv. at de er sterke nok til å klare seg selv og til å be om hjelp når de trenger det. at de kan drive seg selv og nå de mål de setter seg. at de aldri slutter å drømme. og håper at de blir fornuftige mennesker. men det er min jobb og hjelpe dem dit.

 

klart jeg ser jo at økonomien ofte er bedre når man har utdannelse. men man må jo også jobbe med det man liker. og noen yrker tjener man bra på uten at man behøver noe utover vgs.

 

 

[Anonym bruker]

Vel det er fordi mange hjelpepleiere tror at jobben går ut på å løfte pasienter, noe man aldri skal gjøre.

[Anonym bruker]

pjuuuk..makan til skryteinnlegg, Verste hittil