Forventer du at barnet/barna dine tar høyere utdanning?

[Anonym bruker]

Håper, men forlanger ikke.

[Anonym bruker]

Jeg håper barna mine finner noe de vil trives med. Trivsel er viktig! Jeg selv har høyskoleutdannelse, men mener ikke det er et must. Man skal være i arbeidslivet for mange år til å velge bare ut fra prestisje.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Helt enig med Cat.68 her.

[Anonym bruker]

Jeg håper det men forventer det ikke. Hvis min datter vil bli frisør eller hjelpepleier så må hun jo få lov til det.

 

Eller hvis min sønn vil bli elektriker eller snekker så må han jo få velge dette selv.

 

De er like nyttige i samfunnet som alle andre.

 

Forøvrig sier min 4 år gammel jente at hun vil bli lege og jeg håper hun har det samme målet om 10-20 år

Men jeg støtter henne så lenge det er det som gjør henne glad.

[_Løvemamma_]

Føler ikke at jeg har noen rett til å forvente det, men kommer absolutt til å oppmuntre til det, støtte og ev hjelpe økonomisk.

[Musemor med tre søte små]

Jeg håper at han gjør det, men for meg er det mer viktig at han gjør det han trives med enn hva slags utdannelse han tar.

[Anonym bruker]

Vil oppmuntre til det.. men det viktigste er at han finner noe han trives med selv.

[Anonym bruker]

Håper det, men først og fremst at de finner et yrke de vil trives i.

 

Men så er det jo slik at høyere utdannelse gir mer valgmuligheter og gjerne bedre økonomi så jeg håper at de tar det ja.

 

Snakket akkurat med sønnen min om dette, han går på allmenn-/kombinert yrkesfaglig vgs. og planlegger øk.utdannelse videre.

Innrømmer at jeg er glad han ikke går videre innen håndtverk.

Kanskje snevert å tenke slik, men jeg vet jo at en økonomisk høyskoleutdannelse vil gi han en bedre jobb og bedre lønn.

(det finnes selvfølgelig unntak for håndverkeryrket også, der de blir entrepenører, driver eget firma osv. )

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

For meg er det et fett om ungene mine vil bli hjelpepleier eller lege. Det jeg kommer til å legge vekt på er at de velger utfra noe de ØNSKER å gjøre, og ikke impulshandlinger/begynne på en linje fordi venninnene går der osv. Om mine barns drøm er å være frisør eller rørlegger eller hva det måtte være kommer jeg aldri i verden til å kreve at de blir økonom eller advokat istedenfor. Det syns jeg de skal få velge selv.

[Anonym bruker]

Håper barnet arver min hjerne, og ikke farens og vil oppmuntre til høyere utdanning, men klart hun må få bestemme selv.

[Anonym bruker]

Ja det forventer jeg!

[Gjest]

Absolutt ikke:)

 

Jeg vil at han/hun skal bli akkurat det hun vil, og trives med jobben sin

[Anonym bruker]

Sønnen min er fortsatt bare 5 år, og jeg har sålangt ikke tenkt så mye på hans utdanning. Men en dag spurte han plutselig masse om hvor pappaen og jeg studerte, om vi var kjærester da og hva vi ble når vi var ferdige. Så sa han, etter en liten tenkepause: Det som blir verst når jeg begynner på universitetet er at jeg ikke kan bo sammen med deg, mamma. Og så sa han at han skulle bli forsker eller politi.

Sååå søt, han, men det spørs om han mener det når han blir 19-20 år.

[Anonym bruker]

Ja, det forventer jeg.

 

Vi har begge høyere utdannelse, akkurat som våre foreldre.

 

Tror de har en bra ryggsekk med seg om de studerer, med både utdanning og studietid.

[Anonym bruker]

Vil min datter bli hjelpepleier eller frisør når hun velger yrke, vil jeg på det sterkeste fraråde henne det. Ikke fordi de ikke er nyttige yrker, men fordi mange blir slitne tidlige i disse yrkene. Hardt arbeid sliter på kroppen, og i tillegg er de vel ikke betalt nok for å slite seg sånn ut heller.

Når hun etter mange års skolegang er skolelei, og vil bli fort ferdig med skolen, skal jeg ta meg en skikkelig prat med henne!

[Anonym bruker]

Ja.

[Anonym bruker]

Forventer: ja, fordi mannen min og jeg har tilsammen 13 år med universitetsutdannelse, og eldstemann virker til å være en liten nerd allerede før han er 5 år. Yngste er bare opptatt av pupp foreløpig, så hans evner er foreløpig ukjent men han har en fysisk funksjonshemning som uansett vil begrense hans muligheter i praktisk arbeid.

 

Forlanger: nei, men jeg kommer til å forsøke å få barna mine til å gjøre bevisste valg, og ikke ende opp med å måtte "ta til takke" med noe mindre enn det de egentlig ønsker, bare fordi de i en fase av livet gir blaffen i skole og utdanning. Dersom de gjør så godt de kan på skolen, og gjør gjennomtenkte utdannings- og yrkesvalg, så skal ikke jeg protestere dersom de velger å ikke ta høyere utdanning.

 

Det viktigste er selvfølgelig at de skal ha det godt i livet, og det er ikke opp til meg å definere deres lykke.

 

[Anonym bruker]

Her var det mange dustete innlegg:(.

Akkurat som om man ikke kan være skoleflink og samtidig ha et brennende ønske om å bli snekker?!

Man trenger overhodet ikke å være spesielt intelligent selvom man er skoleflink. Jeg forstår ikke hvordan mange av ere tenker....

Så hvis man er ekstremt dyktig på skolen så velger man automatisk en studieretning som krever veldig høyt snitt/ mange poeng? Da kan man for eksempel ikke bli billedkunstner? Herregud så sort/hvitt dere tenker.

Nå skjønner jeg hvorfor det er så mange idioter her inne....

Dere gjenspeiler dårskapen deres her.

[Anonym bruker]

Håper er en ting, men forventer det gjør jeg ikke. Mine barn skal ikke leve opp til mine forventninger og tanker om det, men sine egne.

 

Bare de finner sin hylle i livet, så får de velge veien dit selv, når det kommer til karriere.

[Anonym bruker]

Nei, forventer ikke, men håper. Jeg tar selv høyskoleutannelse nå, de vil få god hjelp og oppfølging i skolarbeidet og oppmuntring til å gå skole. I tillegg sparer vi penger som vi har tenkt å skyte inn så de får råd til å studere hvis de ønsker det, uten at de må jobb så mye at det vil gå ut over studiene.

Mine foreldre har ikke høyskoleutdannelse, jeg tror at jeg hadde gått rett på høyere utdannelse selv i yngre alder hvis de hadde had det. Er delvis derfor jeg går høyskole selv nå, både for min egen del, men også fordi det kan påvirke barna mine litt til å ta høyere utdannelse.

Jeg hadde trolig studert på universitetet selv hvis mine foreldre hadde vært akademikere. Det var litt en holding som lød: man jobber for å tjene penger, og man kan tjene godt og slippe studiegjeld hvis man tar en yrkesfaglig utdannelse, så hvorfor slite i mange år for så å tjene 3-400 000? Nå innser jeg at det ikke handler om penger alt, men om å realisere seg selv også, stimulere hjernen litt, se muligheter for å utdanne seg videre. Jeg kommer trolig til å ta master i hvertfall. Fått blod på tann og elsker å lære, studere, lese, diskutere. Jeg håper jeg vil kunne påvirke barna mine i positiv retning, men jeg vil ikke presse dem heller. De skal bli oppmuntret til å tenke selv, men også bli fortalt at kunnskap åpner mange dører.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Nei, det har jeg ikke tenkt noe på. Har bare sagt til sønnen min, at han kan jobbe som akkurat det han selv vil. Føler selv at jeg ble presset til å studere, og det var ingen suksess... Det er viktig å oppfordre barna til å tenke selv. At de tenker mer på hva slags JOBB de vil ha, enn hva de skal studere... Også er det kjempelurt med litt jobberfaring fra de er unge. La de prøve ut litt forskjellig, så har de litt fere bein å stå på, og litt bedre utganspunkt for å vurdere hva slags jobb de vil ha

[kristanna]

Nei,gjør jeg ikke. Vil at barnet mitt skal jobbe med det han har lyst til,uavhengig av hvor lang utdannelsen er.

[Anonym bruker]

Ja det gjør jeg ;O)) Mener at de trenger det nå i disse tider!!

[Anonym bruker]

NEI- de får utdanne seg til akkurat det de vil, så lenge det er noe de kommer til å trives med! :-)

[2 små og en undulat]

Jeg håper ungene mine tar seg utdannelse, om det er yrkesrettet, høgskole eller universitetsutdannelse er for meg revnende likegyldig.