Jeg vurderer abort pga ekstrem kvalme

[Anonym bruker]

Så bra at du føler deg litt bedre :-)

 

Håper du bare fortsetter å bli bedre!

 

Jeg vil tro at mange av de som mener fysiske begrensninger ikke er en god grunn heller ikke mener alder, økonomi o.l. er noen bedre grunn... Er man mot abort er få grunner gode nok.

 

Så er det vel sikkert for de aller fleste vanskelig å sette seg inn i din situasjon. Ingen kan vite hvordan du har det.

 

Jeg tror ikke du ønsker abort, men jeg skjønner veldig at du har tenkt tanken for å slippe å lide. Ønsker deg lykke til videre!

[Gjest]

Jeg trekker tilbake min kommentar,visste faktisk ikke at man kunne bli SÅ kvalm når man var gravid

 

Lykke til videre i svangerskapet HI Kos deg med barnet når h*n kommer

 

Klem .

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt jeg. Jeg var nummeret før innleggelse, men siden jeg klarte og beholde litt veske lå jeg hjemme i alle 9 månedene.

Jenta er prøverør og jeg kastet opp fra dag 1, å det var det siste jeg gjorde før jeg dro til sykehuset.

 

Jeg var ikke overvektig i utgangspunktet men gikk ned 11 kg på de 9 månedene.

 

Siden hun er prøverør var aldri tanken på abort der. Men jeg har ingen planer om og gjøre det igjen for og si det sånn.

 

Men prøv og hold ut, det går over !

 

 

sender en klem, å lykke til

[Anonym bruker]

Kona til fetteren min lå på sykehuset i 3(+/- dager) mnd med kvalme. Hun klarte ikke å spise noe. Det hun fikk i seg spydde hun ut igjen med engang. Hun fikk alt intravenøs. Når man må ligge på sykehuset i 3 mnd pga kvalme, da er det jævlig. Men hun holdt ut.

 

Du må prøve å være sterk, og tenke godt gjennom dette. For om du nå ta abort, kan du angre livet av deg senere når kvalmen er borte.

[Anonym bruker]

Jeg har tydeligvis vært kvalmere enn deg- og der er en av grunnene til at jeg ikke har vært på BIM tidligere i svangerskapet. FORDI jeg har ligget rett ut, blitt kvalm av tv, ppc, lys, lukter, ungene mine, gubben min og fandens oldemor. Måtte løpe ut av matbutikken og spy i søplekassa utenfor Meny- en solskinnslørdag... Trodde jeg var litt bedre!

MEN: Så plutselig: i uke 10 eller 11, så ga det seg helt plutselig!! Det er det jeg tenker på når jeg leser din fortvilelse: Det kan være siste dagen eller uka- og som ei over sier: Du vil mest sannsynlig oppleve kvalme neste gang! Er du bedre skikket til å takle det da? Nå har du jo allerede kommet et laaangt stykke på vei- dersom det gir seg i uke 10, 11 eller 12. Langt over halvveis, faktisk!!!

 

 

[Anonym bruker]

Må bare få si at jeg skjønner deg veldig godt! Har tre svangerskap bak meg, alle med hyperemesis. Innlagt på sykehus og prøvd alt av medikamenter etc. uten virkning... I det siste svangerskapet var jeg så dårlig at jeg faktisk var inne på tanken om abort selv.Ingen som ikke har vært gjennom dette kan forestille seg hvordan det er og hvor intenst og grusomt det er. Håper ikke du velger abort, men medisinsk sett skjønner jeg deg hvis du velger å ville gjøre dette. Hvis det er en trøst så er det verdt det til slutt, og du klarer å komme deg gjennom kvalmen, dag for dag, selv om det virker uutholdelig... Finn en måte å "overleve" på. Selv om tida virker å stå stille, så går den faktisk fremover. og som regel blir det litt bedre rundt 5-6 mnd. Lykke til med graviditeten og kvalmen!! Håper du orker å holde ut, det er så absolutt verdt det til slutt

[Anonym bruker]

Tydelig at du ikke har vært igjennom hyperemesis!!!!!!!!!!!!!

Er slett ikke uvanlig å tenke dette, eller ønske å avbryte svangerskapet.

[Anonym bruker]

skjønner deg godt jeg, var på vei til å gi opp et par ganger i begynnelsen jeg og fordi jeg var så dritdårlig. Du ler ikke når du spyr oppi 18ganger om dagen liksom...kvalmestillende middel jeg fikk fra legen funket ikke i det hele tatt. Og alle trodde jeg overdrev og sa at det går over i uke 12...noe det IKKE gjorde...begynte å hjelpe seg når jeg nærma meg uke 20! Fikk høre at det var viljestyrken som gjorde at jeg ikke kom meg ut i frisk luft for å bli bedre...men klarte jo nesten ikke å gå til inngangsdøra engang uten at jeg spydde! Spydd mer i dette svangerskapet enn hele mitt snart 34 år lange liv, var som å være konstant jævlig fyllesyk. Men de som ikke har det sånn selv, skjønner det ofte ikke. Ikke engang mannen min skjønte hvor ille jeg hadde hatt det før han selv en natt ble skikkelig fyllesyk og jeg forklarte at slik hadde jeg hatt det hver jævla dag i nesten tre måneder.

Det som hjalp meg litt var healing, ble ikke mirakeløst bra, men det hjalp såpass at jeg fikk i meg litt mat iallefall...