Jeg vurderer abort pga ekstrem kvalme

[Gjest]

HI

Jeg vet ikke hvordan du har det, men reagerer kraftig på at du sammenlikner svangerskapskvalme med cellegift og kreftpasienter.

Jeg har jobbet med og sett barn/unge/voksne/gamle leve og dø med sin kreftsykdom. De har vært gjenstand for beinhard behandling, både i form av cellegift, stråling og kirurgi. Fellesnevneren er at de færreste klager. Dette har gjort meg ekstremt ydmyk i forhold til deres situasjon og ofte evnen til å takle det.

 

Jeg slet med fryktelig kvalme i begynnelsen av svangerskapet, men det kunne ikke falle meg inn å trekke paralleller til en potensielt dødelig sykdom som de fleste vet at medfører ufattelige lidelser for de det rammer.

 

Sykdom og smerte (kvalme) er selvsagt objektivt, men du er nå tydeligvis ikke dårligere enn at du kan sitte på nettet og legge ut innlegg på innlegg.

 

Beklager, men min sympati uteblir derfor!

[Anonym bruker]

Jeg prøvde akupunktur men det hadde ingen effekt.

Av og til tenker jeg at hadde dette vært et mannsproblem så hadde det vært løst for lenge siden.

Jeg var dødskvalm, men ikke så kvalm som du.

Jeg var til og med kvalm av enkelte farger.

 

Jeg forstår godt at du tenker abort. Men da må du også tenke adopsjon. For det blir vel neppe bedre en eventuell annen gang?

[Anonym bruker]

jeg vet at dette er ganske ekstremt, men jeg vet hvordan du har det.

Man kan bli desperat av kvalme og tror at dette klarer man ikke.

Jeg har tenkt tanken når det har vært som verst. To ganger. Ja, gjorde det igjen gitt:)

Hang in there . Du kommer nok igjennom det.

 

Dersom du ønsker barn kan du like gjerne holde ut nå, for et senere svangerskap kan bli like ille. Dessverre.

Lykke til.

 

[Anonym bruker]

Skjønner godt at HI må trekke inn denne sammenligningen når det er så få som skjønner hvor ille ekstrem svangerskapskvalme er. Sammenligningen er jo også kun bygd på kvalme, og ikke noe annet. Og som jeg sa i mitt innlegg over her så var min bestemor mindre kvalm og sengeliggende enn meg da hun gikk på cellegift enn da jeg var gravid med førstemann. Hun greide å lage mat, gå på do og til og med gå til postkassa uten å spy eller besvime.

[Anonym bruker]

Her er det mange som ikke har peiling.

 

Ekstrem svangerskapskvalme er faktisk en potensielt dødelig sykdom. Jeg har en venninne som var døden nær i første svangerskap, fordi "man skulle jo være kvalm", "sånn er det å være gravid" osv. var vanlige kommentarer. Da hun endelig kom seg til legen, var det ca et døgn å gå på. Hun har gjennom tre svangerskap kastet opp, på gode dager bare 4-5 ganger. Hun kan ikke jobbe, kan ikke ta seg av barna hun har fra før, kan helst ikke gå på do for da blir hun kvalm av lukten.

 

Hun tar medisiner, uten at de er helt sikre på at barnet ikke skal bli skadet av det. Fordi uten kommer både barn og mor til å dø.

 

Et par dager i uken får hun intravenøst væske / næring.

 

Og dette varer i 8 mnd, fra ca 5. uke til fødsel. Hun fikk faktisk råd av legen med nr 3 å fjerne barnet, siden hun hadde to friske barn og det ville bli en fryktelig påkjenning for kroppen hennes. En gravid kvinne som lå inne sammen med henne tok i mot dette rådet.

 

HI: Hvis du ønsker deg dette barnet kommer du gjennom det. Du vil angre på at du fjernet det! Men ingen skal komme og si at det ikke er en reell sammenligning, selv om det psykiske aspektet ved graviditet er "litt" annerledes enn ved kreftsykdom.

[Gjest]

Jeg skjønner imidlertid IKKE hvordan HI kan sammenlikne med mindre hun selv har hatt cancer og fått cellegift.

At din bestemor kanskje ikke hadde blandt de verste plagene og symptomene er jo flott, men alvorlig talt det er da ikke dermed sagt at de er slik for alle de som rammes!

[Anonym bruker]

Ta deg sammen, svangerskapskvalme alene er ikke god nok grunn.

 

Jeg var innlagt på ukesvis og sengeliggende halve svangerskapet pga kvalme, bekkenløsning, svangerskapsforgiftning og truende prematur fødsel.

Gikk til termin og fikk et nydelig og friskt barn. Da hadde jeg også barn fra før av, men familie og venner stilte opp for å hjelpe oss når vi trengte det periodene jeg var innlagt eller så dårlig at jeg ikke kunne eller fikk lov til å forlate senga, annet enn for å gå på toalettet.

Aldri angret en dag, og hadde gjort det samme igjen en gang til hvis jeg skulle had flere barn.

[Anonym bruker]

Hun skriver jo ikke "alle kreftpasienter på sterk cellegift", men "en kreftpasient på sterk cellegiftt". Og det har seg sikkert slik at de kreftpasientene hun har sett i sitt liv ikke er like kvalme som det hun er nå, noe som er fullt mulig!

 

Det er jo veldig få som har sett eller opplevd selv å ha ekstrem svangerskapskvalme, mens kreft er mer utbredt. Sjansen for at noen har sett en kvalm kreftpasient er derfor større, og da skjønner kanskje flere her på forumet hvordan hun har det.

[Aliena]

Jeg går ut fra at sammenlikningen med kreftpasienter var for å illustrere hvor ille det faktisk er, det er mange som ikke vet så masse om at slik ekstrem svangerskapskvalme faktisk finnes. Regner ikke med at HI sammenlikner seg kreftpasienter forøvrig, så skjønte ikke helt de sterke reaksjonene på det. Jeg jobber selv med kreftsyke. Det er heldigvis sjelden at det er noen som er så ekstremt plaget at ingen kvalmestillende ikke virker.

 

Hva har du prøvd av kvalmestillende? Det vi ofte gir til svært kvalme er en kombinasjon av emend, zofran og dexamethason. Evt marzinè (reisesyketbl) elller scopoderm plaster. Usikker på om disse medikamentene kan gis ved graviditet (har jo naturlig nok aldri noen gravide pasienter) Har også hatt pasienter som har hatt god effekt av akupunktur.

 

Ønsker deg lykke til, håper du holder ut en stund til, og at det gir seg snart.

[Figa]

HI, det er sikkert mange her som ikke forstår hvor utrolig dårlig man blir av å ha ekstrem svangerskapskvalme.

En vennine av meg hadde det. Hun ble rådet til abort av legen og på sykehuset fordi hun var så syk at hun ble uttørket.

Jeg kan forstå at det er kjempetungt og slitsomt å være så utrolig dårlig i så lang tid om gangen.

 

Men du må huske på at hvis du vil ha barn, så må du gjennom dette. Det er selvfølgelig et valg du må ta. Hvis du ikke orker det, så har du min fulle sympati!

[Anonym bruker]

Jeg vurderte aldri det nei, men jeg skjønner deg. Jeg kjempet først i 3 år for å bli gravid, så 7uker begynte kvalmen, jeg spydde sikkert 15 ganger minst her dag, ingenting hjalp. Ingen mat ble holdt nede, og jeg var konstant så kvalm at jeg ikke fikk sove, klarte å ligge sitte eller gjøre noe som helst. Alle sa hele tiden det er bare til du er ca 3 mnd så går det over. Men å tenke at man skulle være slik i to mnd til var ikke akkurat posetiv.

 

Spesielt vanskelig når jeg annen hver dag måtte inn til legen å få næring fordi jeg mistet for mye vekt. Og jeg var heldig som legen så som faktisk hadde så mye å tære på.

 

Rundt 3 mnd merket ble det bedre jeg kunne igjen spise litt. Og holde det nede. Og kasta opp bare en til 2 ganger om dagen.

Men først når jeg var 6 mnd på vei var jeg ikke kvalm lengre.

I tilegg fikk jeg sterk bekkenløsning så jeg måtte ha krykker, og 2 mnd før termin fikk jeg svangerskapskløe og forgiftning.

Og ble lagt inn på sykehus.

 

Så det var mange ganger jeg i løpet av det svangerskapet faktisk tenkte at det hadde vært bedre om jeg ikke var gravid.

 

Det du må se på er om du mener et barn er verdt at du sliter for noen mnd eller ikke.

Jeg mener virkelig tenke på det. Hva er verdt mest for deg, kvitt kvalmen eller å få et barn om 7 mnd tid.......

 

For meg var til syvende og sist jenta mi verdt det, det var fryktelig slitsomt den gang men å få henne i armene mine på slutten gjorde at jeg syntes det var verdt det. Og tanken på henne gjorde at jeg klarte å bite tenna sammen og komme meg gjennom det.

 

Jeg valgte til og med å bli gravid igjen kort tid etter. (vel vi hadde jo venta at det skulle ta langt tid så vi startet prøvinga fort.)

Nå var mitt andre svangerskap veldig mye lettere da :-)

 

Men for å komme til poenget, det er faktisk naturlig å vurdere det når man er så dårlig, så får du bare tenke deg godt om å velge det som er best for deg.

 

Et barn betyr at du i de neste 18 årene må offre ting noen store og noen små, det å være syk nå er på en måte det første offer du gir.

[Anonym bruker]

nå tror jeg dere annier som svarer krasst og mener hun burde slutte å syte bør legge denne diskusjonen vekk! Jeg var heldig og slapp unna med kvalme kun i 1. tri. Men det var grusomt nok. Og jeg hadde det langt fra ille. Å være kvalm er EN ting, men å være så dårlig at kroppen nekter å gjøre noe annet enn å spy, det er noe helt annet.

 

Og du annie 18:34, hvem gjorde deg til verdensmester "Jeg var innlagt på ukesvis og sengeliggende halve svangerskapet pga kvalme, bekkenløsning, svangerskapsforgiftning og truende prematur fødsel." Så fint for deg da! Men denne kvinne LIDER faktisk gjennom svangerskapet sitt på en helt forferdelig måte. Hold fred! Dine problemer er dine problemer, ikke sett deg på din høye hest og men at din opplevelse kan sammenlignes med HI sin!

 

HI: Jeg forstår dine følelser og tanker. Du koser deg ikke med gullet i magen, du vil bare bli menneske igjen. Det skjønner jeg godt. Men prøv å veie opp, vil du ha babyen mer enn du vil blin kvitt sykdommen? Husk at det går over, om noen mndr. Det virker helt grusomt nå, men etterhvert vil det gå over.

 

Hvis du virkelig ikke takler det, så gå inn i en grundig samtale med JM og lege. Snakk om dine valg og muligheter. Det er IKKE riktig at du skal gå slik gjennom hele svangerskapet. Det er ikke bra for hverken deg eller babyen. Er det helt umulig å rette på kvalmen, så forstår jeg godt at du tar et tungt valg. Men prøv ut alle mulige løsninger først. Det er mye ikke medisinsk ute i verden også. Prøv ut al du kan:)

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at folk reagerer på sammenliknelsen, men jeg tror jeg skjønner hva du mener med den. Jeg har ikke hatt ekstrem svangerskapskvalme, men jeg har hatt leukemi, og har derfor blitt behandla med cellegift. Og da var jeg sengeliggende i et par måneder og hadde det jævlig, men etter å ha lest hvordan folk med ekstrem kvalme har det, så virker det ikke å være så mye forskjell fysisk. For meg var det jo verst psykisk siden jeg fikk depresjon pga alt som skjedde.

[Anonym bruker]

Jeg tror dette blir det første negative innlegget jeg noensinne har skrevet inne på dib, men dette går bare ikke an. Jeg var en av de "heldige" som fikk hyperemesis, gikk ned 20 kilo og trodde virkelig jeg skulle dø. Men jeg skulle da gladelig gjort det opp igjen og gnagd av meg begge beina i samme slengen for sønnen min. Usakelig og satt på spissen - JA. Men slik er det. Folk må være litt realistiske angående svangerskap, det er ofte ikke den dansen på roser hollywood gir oss inntrykk av. Dersom prøvene dine viser at du holder på å avgå ved døden - ja vel da må man prioritere mor, men vet de hva, Man blir mor i det øyeblikket en celle blir til to.

 

christina

[Anonym bruker]

Heftig diskusjon det her.... Jeg er enig med dem som sier at mange her ikke forstår hva ekstrem svangerskapskvalme går ut på. Ved en slik tilstand, så andler det faktisk ikke bare om å holde ut alltid. En venninne av meg MÅTTE ta abort to ganger grunnet dette. Hun var innlagt på sykehus fra uke 6 begge gangene, og begge gangene måtte hun velge sitt eget liv fremfor barnets liv -hun var da nesten 5 mnd på vei. Legene ga henne klar beskjed om at hun ikke ville overleve hvis hun fullførte svangerskapene. Noen mennesker "tåler" rett og slett ikke å være gravide -noen forskere mener at man nesten er "allergiske" mot HcG

[lana<3]

Nå er jeg så så sint!!!!!

 

Jeg har hatt ekstrem kvalme og når det sto på som verst sa jeg hadet til mine venner og familie for jeg trodde faktisk at jeg skulle dø!!!

 

Ekstrem kvalme er ekstrem kvalme. Det hun mener med kreftmedisin er nok Zofran kvalmestillende som gis til dem med kreft for å døyve kvalmen som man får av cellegiften. Zofran gis også til de verst rammede med ekstrem kvalme til tross for at man ikke vet hvordan det går med babyene.

 

Jeg unngikk akkurat å få sonde i magen for jeg gikk heldigvis ikke like fort ned i vekt som de andre, men hun ene jeg lå på rom med hadde opererert sonde GJENNOM halsen siden hun bare kastet opp sonden når de la den gjennom nesen og ned.

 

De jeg lå på rom med lå bare og kastet opp opp og opp. Vi fikk alle frokost på senga siden vi var for dårlige til å gå.

 

Vi delte også rom med kreft pasienter og de var også dårlige ja, men de fleste av dem (såklart ikke alle) klarte nå iallefall ta seg en runde ut i gangen og gå litt.

 

For deg som er dårlig og for dere som ikke vet hvordan det er og være ekstrem kvalm ta en titt på dette:

 

http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1000168

 

 

Ps. Jeg hadde ikke klart å tatt abort selv, men forstår av erfaring at andre kan gjøre det når det står på som verst! God bedring til deg

Hi.

 

 

 

[Anonym bruker]

Eh, de som tar abort før uke 12 blir jo ikke sett på som mødre med mindre de har unger fra før av. Hyperemesis er en sjelden sykdom, og det er ikke mange som har hørt om den før man rammes selv av den eller blir medlem av et gravidforum. Alle har jo hørt om morgenkvalme i 1. trimester, men ingen som forteller om dem det går mye hardere utover.

 

Det er jo fullt lovlig å ta abort i niende uke, og det å VURDERE det pga kvalme er jo akkurat som å vurdere det pga alder, økonomi, aleneansvar og bare at det ikke passer. Kanksje til og med en mer reell grunn fordi kroppen er helt ødelagt, og løsningen er ikke ekstrajobb eller en mormor som passer ungen.

[Anonym bruker]

Dere som nedlatende skriver at det svangerskapskvalme ikke kan sammenlignes med bivirkirkninger av cellegift i kvalmestyrke, ta å stapp hue i do eller noe a! Dette er ikke noe HI kommer med, dette viser FORSKNING! Har lest mange forskningsrapporter, både norske og internasjonale, som konkulderer med dette.

Til deg HI:

JEG VET HVORDAN DU HAR DET. Jeg holdte på å ta abort pga det samme. Jeg krabbet på gulvet, kunne ikke gå opp trappen en gang, lå i fosterstilling i sofaen fra uke fem til 18 denne gangen. Da var det syv år siden første gang jeg var gravid, brukte syv år på å komme over traumen, den gangen holdt jeg på i 29 uker!!! Det var helt jævlig. Jeg holdt ikke ut tanken på at det skulle vare så lenge en gang til. Jeg var på sykehuset til abortundersøkelse i uke ni, totalt utmattet selv etter væsketilførsel på sykehuset. sto med pillen i hånden og det var rett før. Jeg måtte ta pillen klokken syv. Halv åtte hadde jeg ike klart å ta den enda. Jeg ringte til sykehuset, gråt i strie strømmer, og så fikk jeg snakke med en jordmor som klarte å overtale meg til å holde ut. selv om jeg spøy så blodet sprutet. jeg kunne ringe igjen når jeg ville. Og tro meg, det det er ingen ingen ingen ting som funker, borsett fra JERNVILJE og veldig mye hjelp fra mannen din og familie. Glem å være mamma (jeg kunne ikke ta meg av barnet jeg hadde). Spise det man klarer, uansett hva det er, veldig ofte, er det eneste som hjalp bittelitt. Brødmat (alt med mye hvete) gjorde meg mye dårligere. Jeg spiste tomater, gulrøtter, grønne epler blant annet. Ikke mye næring, men noe var det hvertfall. Gikk ikke opp i vekt før i uke 24. Går du mye ned i vekt må du på sykehuset, eller hvis du blir dehydrert. Jeg klarte heldigvis å drikke nok. Jeg har forståelse, full forståelse hvis du gir opp. Men jeg klarte meg, du vil klare deg. De fleste med ekstrem svangerskapskvalme blir bedre etter uke 18. Du er halvveis. Du kan nå målet. Men har du ikke hjelpen du trenger, så forstår jeg deg. Dette er så nærme døden som du kommer på lenge.

 

[Anonym bruker]

Hvorfor er det tabu å sammenligne kvalmen med bivirkningene av de medikamentene kreftpasienter får???

 

Noen av dere drar inn døden, og fandens oldemor. Dama forklarer at hun er ekstremt kvalm, og har sett en gruppe mennesker hun føler at gir en mening for oss andre at hun sammenligner seg med.

 

Maken til sensitive mennnesker. Kreftpasienter er også mennesker. Og kreft er bare en diagnose som er kjent for de fleste av oss, noen av oss har hatt det selv, og forstår godt hva hun mener med kvalme!

[Anonym bruker]

Ja det har jeg gjort.

Lykkelig gravid, tre barn fra før.

Men kvalmen kom sterkere enn noen gagn før. Ikke klarte jeg å ta vare på de barn jeg hadde fra før, en vanskeligstilt.

Uke 9 tok jeg abort etter alt var prøvd av helsekost,te, flere type piller av legen, den ene typen gjorde meg ikke i kjørbar tilstand og jeg sovnet.

 

Med brist i hjertet måtte jeg tenke på de jeg har og tok abort.

 

Alle de andre tre gangene har jeg også vært kvalm og kastet opp i ni mnd, men ikke så ille som jeg ble nå. Bare lå der, ville bare bort fra våken tilstand.

Føler med deg og jeg er overhode ikke begeistret for abort, men måtte faktisk ta stilling til det i min situasjon.

 

Så det ble abort

[Anonym bruker]

Min mor hadde ekstrem svangerskapskvalme i ene svangerskapet, og hun har hatt kreft (i eggstokkene) og gått på cellegift.

 

Hun sier at svangerskapskvalmen var 10 ganger værre enn cellegiften.

 

Så vet dere det liksom

[Anonym bruker]

Så utrolig ufattelig trist! Det er fælt at du har det så vondt at du vurderer dette. Virkelig!

 

Jeg var selv nokså kvalm i begynnelsen av svangerskapet, men langt fra så dårlig. Og tok meg selv i å ønske at jeg aldri hadde blitt gravid. Selv om vi hadde slitt en stund med å bli det.

 

Midt oppi det så klarer man ikke å se nooen ende på elendigheten. Ei heller at det skal komme noe godt ut av dette. Men kjære HI, tenk deg godt om. De ukene du har holdt ut til nå betyr jo noe, hvis du tar abort var de jo forgjeves... Og det kommer en stor belønning til slutt. Det er absolutt verd det, og den tunge tiden er glemt så snart babyen er i armene dine. Kanskje er du kjempeheldig at det gir seg eller i alle fall blir til å leve med om få uker...

 

God bedring!

[Anonym bruker]

Søsteren min var lagt inn store deler av svangerskapene sine..Men du er nok ikke like syk, da hadde du ikke engang greid TANKEN på å ha en PC i nærheten.....Ingenting annet en et mørkt, kjølig og stille rom,- HELT alene greide hun å være på...... Og hun var på vei til å bli trillet ut for abort andre gang hun var gravid,- hun mente hun ikke greide mer, at hun kom til å bli gal...Men det ble ikke slik, men hun slet lenge etter ungen var født,-men er i dag sjeleglad for at det gikk osm det gikk )

 

SÅdu bør nok tenke litt mer på det..Om litt, om du tar abort,-så komme rhormonene i balanse, du begynner å tenke at det var ikke SÅ ille, du skulle ha holdt ut LITT til,- kanskje hadde det gått over osv osv....Også blir det til at du prøver en gang til,- garantert...Kanskje gjør det det enklere og avslutte da også, om du gjør det nå, eller du fullførere, og du angrer bittert at du ikke holdt ut denne gangen også..Hvem vet??? 9 måneder i helvete,-som max, er da ingenting mot resten av livet? Mange som har levd "der" lenger,- av ulike grunner...

 

Også slipper du enn så lenge og bekymre deg for unødvendig vektopppgang, strekkmerker osv..UNGEN får det den trenger uansett,- så sånn set er det IKKE farlig..Heller ikke for deg..SÅ lenge psyken holder )

 

Lykke til..

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle støttende svar! Jeg er overrasket over hvor mange av dere som forstår min situasjon.

 

Til dere som synes at sammenligningen var usmakelig: jeg beklager dette. Jeg sammenlignet av den enkle grunn at mange flere har kjennskap til hvordan man føler seg når man får cellegift en når man har hyperemesis. Bare de som har hatt hyperemesis kan forstå hvor sinnsykt kvalm det er mulig å bli, og hvordan dette påvirker psyken.

 

Til info så får jeg samme medisin som dødssyke kreftpasienter får. Det er overhodet ikke synd på meg sammenlignet med de som er dødssyke, men det viser kanskje at jeg faktisk er veldig dårlig?

 

Jeg føler meg litt bedre nå, og tanken på abort er derfor fjernere nå en når sist innlegg ble skrevet. Jeg håper bare at kroppen min klarer å holde ut denne påkjennelsen uten varige men,

 

Til dere som ikke synes dette var god nok grunn til abort; hvorfor er ikke fysiske begrensninger god nok grunn? Mange tar abort pga alder, økonomi osv, men at kroppen streiker er ikke god nok grunn?

[Anonym bruker]

Godt å høre HI! Stå på, dette klarer du!! Kommer ikke til å angre når du ser resultatet vet du!