Feiler det henne noe?

[Anonym bruker]

Min samboer har en datter på 5 år. Hun er her hos oss annenhver helg

og en gang i uken, og var hos oss denne helgen.

 

Problemet er at ingen av oss klarer å få skikkelig kontakt med henne..

Hun vil konstant bare være sammens med oss voksne, og nekter å leke med min sønn som er like gammel. Når vi alikevel ber henne om å gå å leke litt med han gjør hun det uten å protestere, men hun er så "anonym". Hun leker liksom ikke... hun bare ser på. Men noen ganger kommer det noen glimt der de leker sammen, men da er vi voksne også med i leken.

 

Vi har lenge slitt med å få i henne mat også. Hun gikk så langt at hun begynte å kaste opp vedmatbordet for å få sympati. Det sluttet vi å bry oss om, og ga henne bare stille og rolig ny mat når hun begynte slik. Etter det har hun nesten sluttet å kaste opp, men bruker veeeeeeeldig lang tid, og ender som regel med at hun må sitte spise alene. Men hun må holdes øye med, ellers kaster hun/gjemmer maten.

 

På lørdag kveld fikk hun beskjed om å gå i forveien inn på badet or å begynne å vaske seg. Det gjorde hun med godt humør. Ved en tilfeldighet var jeg påvei mot badet for å hente en q-tips. Når jeg nesten er fremme ved døren roper hun : "jeg skal bare på do jeg!"

Ja, sier jeg i det jeg åpner døren. Da står hun å tisser ned hele gulvet...!

Må innrømme jeg ble rimelig sint, så jeg gikk fra situasjonen og sendte min samboer isteden.

 

Om natten ligger hun ofte og roper, snakker og gråter i søvne også. Dette har hun gjort lenge!

 

Hva er galt??? Forferdelig å si det.. men jeg begynner å bli lei det opplegget hennes!!

[Anonym bruker]

hmmm...ER dere avlasting for henne siden dere har henne så mye? Jeg reagerte litt på at dere faktisk har like mye samvære med deres barnebarn som en barnefar ville ha hatt ved "vanlig samvær" om mor har fått hovedomsorgen......Bare derfor...

 

Tydeligvis er det ikke alternativ og snakke med din datter,- så jeg ville tatt steget og snakke med barnehagen om det,- hvsi hun går der..Hvis ikke/eller kanskje helst, hennes faste helsesøster.... Gjør det så enkelt at DU tilbyr å bli med på neste kontroll eller bestill time til neste ukedag du skal ha henne.....Barn er så forskjellige,- det kan være alt fra trass til "rop om hjelp" eller at det faktisk "er noe" med henne....Men det er ikke jeg den rett å si noe om.... Men samme hva "svaret" er så synes jeg du skal prøve å finne det ut..JEG synes denne oppførsel lyder merkelig, ville ikke mistenkt noe galt i utgangspunktet, men er såpass "Mye" at jeg ville gjort en innsats for å finne ut litt mer...Særlig om det ikke var MITT barn....

[Anonym bruker]

du anonym 13.34- jeg anbefaler deg å lese hovedinnlegget en gang til, du har misforstått deler av innlegget

[Anonym bruker]

Beklager at jeg lot meg missforstå..

Jenta på 5 år er min samboers datter!

 

Hennes far (min samboer) er egentlig litt påvei til å "gi opp", for jentas mor er veldig vanskelig å ha med å gjøre. Vi er jo redd at dette kommer av noen form for "feil" hjemme hos moren. Mens hun mener at jenta gjør dette ordi hun er nervøs når hun er hos oss...?

 

Men hun gleder seg jo alltid til å komme. Skal klemme og kose før hun drar, og samboer sier hun gråter noen ganger når han leverer henne... da kan et vel ikke være oss?

 

Og ang de gangene hun skriker i søvne har det ved minst en annledning skjedd at hun hyler ut: "jeg vil ikke hjem til mamma"

 

Men samtidig virker det som hun gleder seg til å reise hjem noen ganger også...

 

Jeg forstår ingenting, for jeg har som sakt et barn på samme alder. og han opptrer langt i fra slik som henne!

[Anonym bruker]

Jeg får vondt inni meg når jeg leser dette. Er selv stemor til et barn som vi lenge har lurt på om det har vært noe med. Det hele endte med at barnevernet akuttplasserer barnet for at mor ikke tok vare på det.

Men da var det allerede gått såpass langt at barnet var alvorlig psykisk skadet, og trenger masse med hjelp.

Vi måtte krangle lenge for og få barnevernet til og få opp øya før dem gjorde noe dessverre.

Men barnet får all hjelp som trengs nå heldigvis.

 

Men hadde jeg vært deg hadde jeg tatt tak i saken på en eller annen måte. Beste er vel egentlig og prate med barnevernet og få gjort noen sjekker av barnet og dess hjemmeforhold.

 

 

[Anonym bruker]

Min samboer har allerede vært i kontakt med barnevernet. og der er det ikke mye hjelp å få. Ble noen møter som ikke endte opp noe sted, og så fikk han et telefon nr til en barnevernsvakt. Men det har ikke vært noe hjelp i.

 

Hva mener du vi kan gjøre??

 

Det skal sies at barnemor prøver å ta fra far samværsrett.

[Anonym bruker]

Første anonym som svarte her:.Jeg husket liksom at det var din "DATTERS datter",- som var hos dere ) Ikke din samboers datter...Svaret blir vel ellers det samme )

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Føler med dere. Det er ingen lett situasjon.

Vi slet som sagt lenge med og komme noen vei selv så vet hvordan dere har det.

Men dere kan skrive opp hendelser som dere reagerer på, allt fra minste lille uttalelse fra barnet som er suspekt til hendelser hvor hun tisser ned gulvet, kasster opp maten og skriker om natten. Gjør det etter hvert samvær, og kontakt barnevernet igjen og igjen til dem hører på dere. Anbefall en sakskyndig utredning av barnet, og foreldre. (da både en undersøkelse av dere som samværs hjem og mor som den dagligeomsorgen.)

Da må dem enten gjøre dette eller begrunde godt hvorfor dem ikke ser grunn til og gjøre noe + at da har dere på papiret flere ganger at dere har prøvd og gjøre noe hele veien, dersom det skulle bli en sak angående samværs rett fra mors side eller rett og slett hvis det blir omsorgsovertakelse fra barnevernetsside.

 

Gjør allt i deres makt for og få frem deres bekymring, og viktigst av allt ikke gi opp jenta.

 

Lykke til og bare si fra hvis du lurer på noe mer.

 

(samme anonym som over)

 

[Anonym bruker]

anonym 15:04:

 

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg er påvei til å gi opp jenta, men jeg holder ut, for samboers skyld. (han vet ikke at jeg føler slik)

Vi har skrevet opp og vist barnevernet osv, men barnemor mener på at det er noe vi dikter opp selv, så det blir ord mot ord... Jeg er så lei, og så sliten!

[Anonym bruker]

HI

for all del IKKE GI OPP!

tenk hvis det virkelig er noe alvorlig galt....

fortell ihvertfall barnefaren hva du føler å mener..

uff får helt vondt jeg..er så mange saker for tiden syns jeg hvor det skjer vonde ting med små barn

 

lykke til

[Anonym bruker]

Ta kontakt med BUP. Barne og Ungdoms Psykiatrien, og la dem vurdere om det er noe galt i første omgang. Og så vil nok de gi råd om hva dere skal gjøre videre.

 

Lurer på om dere ikke må gå om fastlege for å få henvisning til BUP. Det er jeg litt usikker på....

[Anonym bruker]

Jeg skjønner det er tøfft.

Har selv vært der som sagt, og det er ikke enkelt og tøffere kan det komme til og bli før det blir bedre. Men det er så verdt det når man ser resultat i ettertid.

 

Jeg kjenner igjen den med ord mot ord. Det er derfor det er så viktig at dere krever en ordentlig sakskyndig utredning av alle parter. For dem er som regel veldigt flinke på det dem gjør disse sakskyndige. Hvis det feiler jenta noe (noe det helt klart gjør) så vil dem finne ut av det.

Barnemor klarer helt klart ikke og lure en sakskynig utredning trill rundt.

Og barnevernet skal ha en veldigt god grunn til og ikke starte en utredning når dere ber om det. Men se til og få det ned skriftlig og send/lever til dem, og ha kopi av det selv og skaff en perm og legg alle papirer i. Veldigt fint og ha allt dokumentert hvis det går så langt opp til retten.

 

Håper det går bra for dere.

 

(samme som over igjen)

[Anonym bruker]

Dette er skrik om hjelp. Rop om farens oppmerksomhet rett og slett.

Faren MÅ gi ungen alenetid.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det høres ut som og ha noe med ønske om alenetid med far og gjøre.

Tror da heller det er noe annet som ligger bak.

Trengs en utredning her ja.

[Anonym bruker]

føler du for å gi opp henne HI??

 

stakkars jente, tenk om hun sliter med noe ALVORLIG å du "føler" for å gi opp??

 

greit at det ikke er ditt barn, men man gir bare ikke opp unger uansett hvem sine det er!

 

nå må du gå inn i deg selv å skerpe deg! jenta kan slite med noe alvorlig!!

 

har selv et barn som har å fortsatt sliter med mYe, å har gjort det i 12 år!

sliten? JA!! noen ganger så sliten at jeg kan bryte sammen i gråt(ikke foran barnet da)

men gi opp?? aldri!!

[Anonym bruker]

Du MÅ IKKE gi henne opp. Husk at barns problemer ikke er barns ansvar. Hvordan skal hun klare å ordne opp selv? Hvem skal hjelpe henne om dere som SER problemene ikke gjør noe?

 

Og slike problemer hos barn kommer ikke av barnet selv, eller av "vond vilje". Her ligger noe bak. Barns reaksjoner på psykiske problemer/mishandling viser oftest fysisk i form av slike ting som dere opplever. Hun prøver ubevisst å kontrollere seg selv kanskje, i et forsøk på å veie opp for ting hun ikke kan kontrollere, som er vonde.

 

Kontakt barnevernet IGJEN og legg inn bekymringsmelding på MOR og jenta. Barnevernet kan ikke/har ikke lov å overse en melding på bostedsforelderen til barnet!

 

 

[Anonym bruker]

går hun ikke i barnehagen? hvordan oppfører hun seg der? hvis hun er helt "normal" i barnehagen kan det kanskje hende at det som skjer, skjer kun hos dere og at det er derfor moren synes dere dikter det opp? be barnehagepersonalet være ekstra på vakt med henne. går hun ikke i B.hagen, skal hun vel begynne på skolen snart. faren kan snakke med læreren. de kan være veldig flinke hvis de ser bekymringer hos foreldre.

ikke gi opp. hun er i en vanskelig alder. gi det litt tid.

[Anonym bruker]

Til deg/dere om reagerte på at jeg noen ganger ønsker å gi opp; så er det en grunn til at jeg ikke har gjort det! Jeg kan jo bare ikke det!

 

Jo, hun går i barnehagen. Selv har jeg aldri hentet henne der, og heller aldri snakket med personell. Men det er kanskje verdt et forsøk. Min samboer har jo sett jenta i samvær med mor, og jenta er like "vimste" der.. Bare "svever" og umulig å få kotakt med!

 

Tviler på at det kan være mangel på alenetid med far, for det har hun ofte. Men min samboer synes ikke det fugerer. For hun snakker ikke... og svarer knapt når han snakker til henne! Når hun først snakker, kan det ofte bli vanskelig å forstå henne også.. for hun kan snakke om 3 ting i samme setning. Her om dagen hadde samboer sakt til henne at nå surrer du litt, jeg forstår ikke hva du mener, og da hadde hun begynt å gråte.

 

Ang BUPP, så har vi tenkt på dette. men kan vi ta henne ditt uten mors samtykke?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale dere, som sagt tidligere her, å notere alt ned. Hver gang det skjer noe. Kontakt barneverntjenesten igjen og igjen dersom dere føler at det er noe galt. Magefølelsen er som regel rett.

 

Ut i fra det du skriver kjenner jeg uro, men det behøver ikke å være noe.

 

Mistenker dere at det kan være noe i hjemmeforholdene hos mor som gjør situasjonen slik den er? Har dere sett noe/hørt noe? Det er også mulig for far å forsøke å få hovedomsorgen. En sakkyndig vurdering kan også tas i en slik sammenheng. Den vil da se på hvor det er best for barnet å bo.

 

Tidligere barnevernansatt

[Anonym bruker]

autisme?

[Anonym bruker]

Hva er autisme?

 

Til tidligere barnevernannsatt:

 

Ja, vi føler det kan være noe hjemme hos mor. For det første så forteller barnet noen ganger at mors kjæreste leker troll, og andre ganger forteller hun også at mors kjæreste har låst henne ute. Når vi spør hvorfor han gjorde det, sier hun at han bare tullet med henne. Jenta har flyttet ofte, og ofte byttet barnehage. Hun har flere ganger vært med på å komme til låst dør hos mamman sin når hun skal leveres. Og har også blitt tatt med på reise sik at barnefar ikke får tak i henne. Om hun vet at det er derfor vet jeg ikke. Men er mye "småting" som viser meg at mor er ustabil. Jenta så også, da hun var 2 år at mor knivstakk barnefar i beinet. Og hun hører ofte på at mor skriker til far.

 

De gangene vi har nevnt barnets skriking om natten sier mor at det er bare å si "hysj!" - vi synes ikke det er rette løsning.

 

HI

[Anonym bruker]

En annen ting er at mor tidliger har anklaget oss for sexuelle overgrep på jenta!!! Grunnlaget for å si det, var at jenta hadde vondt i underlivet. DA ble jeg så explosiv at jeg ringte oren å spurte hva i all verden hun sier. Da endte det til slutt med at hun mente ikke at vi drev med sexuelle overgrep, men at jenta hadde sår i underlivet. "har du ikke sett det" sier hun til meg... Nei sa jeg da. Jeg har faktisk ikke som vane å se i skritet på 5 år gamle jenter! Hele det opplegget der synes jeg også er litt rar.... ?

 

HI

[Anonym bruker]

Vet du virkelig ikke hva autisme er?

 

 

 

Oppgitt, jeg.

[Anonym bruker]

Autisme er en medfødt tilstand. Det er et vidt begrep. Tenker du "Rainman", så har du den tyngste enden. Tenker du Aspergers Syndrom, så har du den lette varianten.