Hvorfor i h"#¤% må svigerfar ringe HVER J"#¤% DAG?!?!?!

[FrøkenSprøken]

Jeg holder på å bli tullete!!!

Hvis den mannen snart ikke lar oss være i fred, kommer det til å klikke for meg!

 

Han ringer heldigvis ikke MEG så ofte, men han ringer kjæresten min MINST en gang om dagen, og det irriterer meg!!!! Og han ringer ikke for å fortelle noe/spørre om noe heller, men rett og slett fordi han er så ensom, og ikke har noen venner, og fordi han MÅ vite hver minste ting Erlend gjør, slik at han kan skryte av å være "verdens beste bestefar" som kjenner barnebarnet sitt såååååå godt!

Men selv om han ringer hver dag og spør om ungen, får han ikke med seg en dritt, for han tenker bare på seg selv hele telefonsamtalen...

 

 

Kjæresten min er ukependler, så vi har i utgangspunktet veldig lite tid sammen, og da blir det ikke bedre av at den lille tiden vi faktisk HAR sammen går med til at han skal "underholde" faren sin...

 

Problemet er at kjæresten min ikke ser problemet med faren sin, for han er vant til den manipulerede og megaegoistiske fyren, og synes det er "normalt"..... AAAARGHHHH!!!!

 

 

Jeg ønsker bare at han kan la oss være litt i fred! !! Ikke ringe hver dag, ikke invitere seg selv på besøk så ofte, ikke mase heeeeele tiden om når vi skal "gi ham SIN del av fritiden vår." For det virker som om det er slik han tenker. Eller, det ER slik han tenker.

 

 

 

Bare nå til 17. mai har han spurt 6 (!!!) ganger om han og den nye kona kan få komme på overnattingsbesøk, og jeg har 6 (!!!!) ganger svart at det passer veldig dårlig, siden jeg har EKSAMEN den 18. mai, og dermed ikke ønsker å ha besøk den helga. Men tror dere han gidder å høre på meg, da?!?! Neida. Han bare ignorerer meg totalt, og sier "joda, men det går sååå bra så. Du må ikke styre med nooooen ting, vi ordner oss selv, vi." Selv om han ikke hjelper til med en DRITT når han er her, og BARE er en belastning.

 

Han står ikke en gang opp sammen med mini slik at vi foreldrene kan få sove lenge. For det er visst så kjeeedelig. Så da må kæresten min stå opp sammen med ham. For han måååå jo ha selskap. Ikke EN gang tenker han på hva han kan gjøre for OSS. Bare hva VI kan gjøre for HAM. VI, som er studenter med en stram tidsklemme, og HAN som ikke gjør en DRITT!!!!!!

 

 

Jeg er så lei at jeg holder på å sprekke, snart! Faen heller! Og ikke nytter det å snakke om det, for da blir kjæresten min bare såret, og det vil jeg jo ikke! Det er jo ikke hans feil at faren er en av de største idioter som har satt sine bein på denne jorden...

 

 

ÅÅÅÅÅÅÅ!!!!!!!

 

 

Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget, egentlig. Ville vel bare få det ut, tror jeg... Dette er faktisk det eneste skikkelige problemet vi har. Dersom vi krangler om noe er det i (minst) 60% av tilfellene hans far som er temaet.

 

 

JEG ER SÅ LEEEEEEEIIIII!

 

 

(takk for at du orket å lese....)

[cherry coke]

Det at han står opp med barnet deres, er vel strengt tatt ikke hans jobb? Og du sier selv han er ensom...hva med å unna han denne telefonsamtalen med sønnen sin da?

Ut i fra innlegget ditt virker han ikke som en kjempeidiot.

[___]

Sikkert irriterende, men veldig vanlig at mødre og døttre snakker med hverandre minst en gang om dagen på telefonen og at de treffes flere gangeri uka. Det er vel ikke noe rarere med far og sønn?

[solstråle69]

Ups! Jeg snakker også med pappan min HVER ENESTE dag! :-) Og han ække ensom, engang...

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Oi, jeg snakker med mamma en gang for dagen, og ingen av oss er ensomme..

 

Kansje du trenger å se ting fra et annet perspektiv? Er du sliten nå, at det kansje er derfor dette irriterer deg? Kansje det er du som må forandre innstilling din? Da finner du kansje ut at svigerfar ikke er så verst likevel..

[Gjest]

Sutrekjerring!

Vær glad for at han bryr seeg om barnebarnet sitt.

[Magandang anak ko]

Ut fra innlegget ditt høres du egoistisk ut. Hvis han vil komme på besøk til dere, er det vel ikke hans jobb å stå opp med ditt barn? Hvis han er ensom så vil han jo tilbringe tid med sin sønn. Min farfar ringte nesten hver dag til min far. Ikke pga noe spesielt, bare for å si hei og prate litt. Han ringte nesten alltid midt i middagen, men min far tok seg alltid tid til å prate med min farfar selv om middagen ofte ble kald i løpet av samtalen. Jeg har alltid vært stolt over min far for måten han viste omtanke og respekt ovenfor sin far, og husker dette den dag i dag selv om jeg var veldig ung da min farfar døde. La din mann få lov til å ta seg av sin far. Han er en god mann om han tar godt vare på sin far.

 

Gå litt i deg selv å tenk hva du hadde gjort dersom det var din mor og du som var i samme situasjon og din samboer klikket pga dette...

[FrøkenSprøken]

Nei, det er det virkelig ikke, og vi har aldri bedt ham om det heller, men han mener selv at han kommer hit for å "hjelpe" oss. Altså at han er en slags ressurs, og han avviser glatt alle argumentene mine for at det passer "litt" dårlig med besøk. For han er jo bare til "hjelp" må vite.

 

Greia er at han mangler totalt selvinnsikt. Når han kommer hit lever han som en konge. Jeg vasker og rydder og shiner til han kommer. JEG rer opp seng til ham, JEG lager mat til ham, JEG rydder av bordet etter ham, JEG rydder opp rotet etter ham, JEG må sitte hjemme og høre på at han "foreleser" om hvor dårlig alle mine forelesere på lærerhøgskolen er, fordi HAN vet så mye bedre enn alle andre. For HAN er jo den perfekte lærer! *not*

(Han ble "flyttet til en annen jobb" etter å ha blitt anmeldt for å ha tatt hardt tak i og skubbet en elev, og for å ha brukt et upassende språk i klasserommet, og ha snakket nedlatende om elevenes foreldre framfor elevene)

 

Og dette selv om vi ALDRI har invitert ham på besøk til oss. Vi rekker det rett og slett ikke, for han presser seg på helt av seg selv.

 

Da vi bodde i samme hus som ham (ufrivillig) kom han rett inn minst 5 ganger hver dag, og satte seg ned for å være sammen med oss/meg uansett om jeg hadde jentekveld med mine veninner. Han inviterte også gjerne noen av mine veninner opp til SEG på rødvin dersom han så at de var på besøk. Damer han ikke har noen forutsetning for å kjenne, men som han ønsker å "sjarmere" fordi de er unge og pene.

 

Han kom ned å hentet skittentøy hos oss når vi var hjemme, for "maskinen hans var ikke full nok."

 

Han kom ned og tok opp Erlend når jeg hadde sittet i en TIME ved sengekanten hans for å få ham til å sovne av seg selv. Gikk bare rett inn på soverommet og plukket opp ungen, selv om han siden fødselen har kritisert meg for å aldri la ungen gråte. Og jeg SATT der selv!

 

Han flyttet om på pålegget/majonesen og melken i kjøleskapet mitt, fordi han hadde en "bedre løsning" til hvordan jeg burde organisere det. Han spurte ikke om jeg ønsket "hjelpen".

 

Når han skulle være barnevakt til Erlend da han var baby, LOVTE han meg på tro og ære at han skulle ringe meg hvis ungen våknet. Det var forutsetningen for at jeg i det hele tatt ønsket å gå ut.

 

Da jeg kom hjem hadde Erlend vært våken to ganger, men han hadde valgt å ikke ringe meg, fordo "han visste bedre enn meg at ungen bare hadde godt av å gråte litt, og fordi HAN MENTE at det var bedre for meg å få være ute hele kvelden uten å måtte komme hjem."

Dette var IKKE mitt ønske, og han hadde LOVET å ringe!

 

Da vi (omsider) flyttet inn i ny leilighet laaaangt unna ham, inviterte han seg selv på overnatting den første natten vi skulle sove der. Jeg sa pent "nei desverre, det passer litt dårlig" ALLE gangene han spurte, men han ga faen, og tok med seg feltsengen sin og lå over allikevel. Han ble i flere netter.

 

 

 

 

Jeg kunne ha nevnt uendelig mange eksempler, men regner kanskje med at dette er nok?

 

Jeg forstår godt at dette ikke kom så godt fram i hovedinnlegget mitt, men da var jeg bare så oppgitt at jeg ikke klarte å ordlegge meg godt nok. Kanskje dere forstår litt bedre hvorfor jeg reagerer som jeg gjør nå?

 

(Pju, det var godt å få det ut!)

[Staark]

Du har min medlidenhet!! Jeg vet akkurat hvordan du har det! (Har tenkt tanken på å skrive et lignende innlegg faktisk....)

 

Jeg er selv overrasket (og faktisk litt sjokkert?) over at folk tror de IKKE er i veien når de FLYTTER inn hos andre midt under eksamensperioden.

 

Mannen din burde ta hintet, om dere krangler pga all denne ringingen. Jeg tok et oppgjør her i gården, holdt på å bli gal. Det var to stk som jevnlig holdt "telefonterror" her. En som ringte hver dag, flere ganger om dagen (for å få vite ALT om livet vårt), og en annen som ringte og alltid skulle snakke i timesvis (2-3-4timer) om ingenting. Hvis mannen sin telefon ikke ble besvart, så ble min nedringt. Jeg ga beskjed til mannen at INGEN av hans kompiser/bekjente fikk ringe på min telefon for å nå gjennom til mannen (-og samme med mine venninner, de får ikke ringe på hans telefon for å snakke med meg).

Mannen er forresten drittlei telefoner selv nå, tror han innså hvor mye galskap det var i all denne ringingen. Vi har telefon-frie timer her i hjemmet nå, herlig.....

 

(PS. Om min mann hadde hatt problem med at min mor ringte for mye, så hadde jeg gjort noe med det...)

[OsloMor]

Eeeh, det virker ,utifra hovedinnlegget ditt, at du har bygget opp urettmessig mye aggresjon mot svigerfaren din. Du fremstår som ganske sjalu, en som vil ha mannen din helt for seg selv.

Sorry, min sympati går ikke til deg slik du beskriver situasjonen.

[FrøkenSprøken]

Ja, det er mulig at jeg virker egoistisk, men det vet jeg at jeg ikke er, så det er greit. Da kommer det bare litt dårlig fram hvor ille ting egentlig er. Vi kommer fra et lite sted, og INGEN liker denne mannen.

Til og med venner av kjæresten min trekker meg tilside i festlige lag, for å spørre hvordan det går med meg, og om jeg takler svigerfar. De selv gjør alt de kan for å slippe å møte mannen.

 

En venn av min kjære er nærmeste nabo til svigerfar, og han skrur av lysene på bilen sin når han nærmer seg huset, slik at svigerfar ikke skal komme ut og "invitere seg selv" inn på besøk. Han klarer ikke å være i nærheten av fyren.

 

 

Hele resten av svigerfamilien min er kjempehærlige, og han er det eneste mennesket på denne jord jeg har problemer med å takle.

 

Jeg forstår godt at dere kanskje ikke får et helt riktig bilde av hvordan ting er. Kanskje kan det hjelpe å lese det første svaret mitt?

Uansett, på dette punktet vet jeg at jeg ikke overreagerer, så det er helt greit:) Jeg måtte bare blåse ut litt frustrasjon, og trenger ikke å høre at jeg har "helt rett"... Frustrasjonen er allerede godt ute;)

 

 

En del av greia er vel også at jeg aldri sier noe til kjæresten min om dette. For jeg ønsker ikke å såre ham. Så jeg nikker og smiler, hilser tilbake, og vasker hus og baker kaker til svigerfar kommer på besøk.

 

Så jeg gjør jobben min som "god svigerdatter" på utsiden. Svigerfar liker meg veldig godt, kaller meg drømmesvigerdattera, og aner ikke at jeg har store problemer med ham.

Det kommer han aldri til å få vite, heller, for jeg er villig til å gjøre alt i min makt for at min sønn ikke skal finne ut hva jeg mener om farfaren hans. Så utad er jeg blid som en sol, og alltid hyggelig.

Inni meg holder jeg derimot på å gå i oppløsning.

 

Det gjør vondt å skjule dette for den mannen jeg elsker også, men jeg må bare. Ingen liker at foreldrene deres blir kritisert. Og dersom jeg begynner å gjøre det, kan jeg ødelegge forholdet vårt. Så jeg holder kjeft, og smiler...

 

Men ja, mannen min er en god mann. Det vet jeg. Og det setter jeg pris på.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg har sett deg klage over svigerfaren din ved flere anledninger.

Og det er trist at du gjør det!

 

Syns du virker lite empatisk og at det er DU som tenker på deg selv.

Jeg vil ikke ditt, jeg vil ikke datt, jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke...

Hver gang du hører, ser, tenker på svigerfaren din begynner det å koke i topplokket ditt.

 

Gjør noe med innstillingen din!

 

Det er du som lar deg provosere, det er ikke han som provoserer for å provosere.

 

Det er ikke hans oppgave å ta seg av sønnen din, selv om han vil VÆRE sammen med han. Det er ikke hans oppgave å la dere få en mindre tidsklemme her i verden - det er DERE som har valgt å være studenter. Har han valgt det for dere? Har han valgt for DERE at DERE skulle få en sønn midt oppi det???

Nei.

 

Og ærlig talt kvinne, du burde da være glad for at han tok VARE på sønnen din når du var ute på byen? Jeg regner med at han ikke vanskjøttet ungen? At han ikke lot ungen skrike fra 21 - 03?

Nei, nemlig..

Vær litt takknemlig!

 

Jeg blir provosert av å se så lite takknemlige folk.

Såklart - noen ting er provoserende!

Men, å videre si: en av de største idioter som har satt sine bein på denne jorden...

 

Det gir meg lite sympati for deg....

[Bare jeg er meg :o)]

Forventer du virkelig at HAN skal stå opp med ditt barn?

Jøie meg!

 

Syntes det virker som han BRYR seg om dere og hva som skjer i livet deres fordi dere er viktige i hans liv jeg.

 

Jeg snakker med mamma hver dag jeg. Ikke fordi hun er ensom,men hun ønsker å ta del i vårt liv og jeg ringer henne og involverer mine foreldre i vårt lig fordi det er viktig for meg!

 

Faktisk syntes jeg du er litt vanskelig her nå!

 

[cherry coke]

Bare lurer på hvor ofte han er på besøk hos dere?

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Ikke bruk energien din på å finne småting som irriterer deg ved svigerfar. For det er nettopp det du beskriver om han, ubetydelige småting.

 

Aksepter heller at ikke alle mennesker passer sammen, det finnes rett og slett ikke kjemi mellom dere to. Og det trenger ikke være fordi svigerfar er tullete i hodet, og heller ikke at noe er gale med deg. Men fordi dere er to forskjellige mennesker, så ikke skyld på svigerfaren din.

[FrøkenSprøken]

Ja, det er faktisk ikke så greit når man aldri får privatliv.

Jeg føler at jeg blir oppspist innvendig:(

 

Vi krangler aldri om telefonsamtalene. Det har jeg ikke sagt noe om. Når vi krangler om hans far er det om hvorvidt han kan legge seg opp i oppdragelsen vår av Erlend og liknende ting.

Ofte blir det ikke krangler heller, men en dårlig tone, hvis du forstår?

 

eks. Svigerfar spør meg om å få komme på overnattingsbesøk midt i eksamensperioden. Jeg sier nei, men han fortsetter å spørre hver gang vi treffes. Jeg sier nei på en trivelig, men bestemt, måte hver gang.

Etter å ha spurt meg mange ganger, spør han kjæresten min. Kjæresten min, som ikke aner hvor mange ganger han far allerede har spurt, spør meg hva jeg synes om å få besøk av hans far. Jeg blir så sint at jeg holder på å fly i flint, men forklarer så rolig og trivelig som mulig, at dette har faren hans spurt meg om mange ganger, og jeg har sagt nei. Jeg forklarer også at jeg ikke føler at faren hans respekterer meg når han aldri kan ta et nei for et nei, men heller spør mange ganger, og til slutt spør kjæresten min istedet for meg, slik at han kan få det svaret han vil ha.

Kjæresten min blir såret fordi jeg blir sint av spørsmålet, og vi er "uvenner" / har en dårlig tone resten av dagen. Han er såret, og jeg føler meg tråkka på.

 

 

(PS/ jeg ville også ha tatt tak i det dersom min kjære hadde problemer med mie foreldre. For meg kommer familien min alltid først, og med familien min mener jeg kjæresten min og sønnen vår. Mine foreldre kommer i neste rekke.)

[FrøkenSprøken]

Nei det er på ingen måte hans oppgave å gjøre noe med tidsklemme vår. Det har vi ALDRI bedt ham om.

 

Men det er heller ikke greit at han forventer at vi skal gjøre ting for ham.

Han er en frisk mann, langt under pensjonsalder, som bare har seg selv å tenke på, men allikevel setter han OSS til å rydde opp i HANS garasje, når vi har EN UKE sommerferie sammen som familie. Hver gang vi er en snartur hjemme der vi kommer fra, har han masse oppdrag han forventer at kjæresten min skal gjøre.

Som å male huset hans, hugge trær i hagen, pusse båte, kjøre ting på dynga o.l.

 

Og dette til tross for at fyren selv nesten ikke jobber, og er helt frisk.

 

Men han sover halve døgnet, og ser TV og røyker den andre halvdelen av døgnet.

Og så venter han med alt som må gjøres på huset til vi kommer hjem og kan gjøre det.

 

 

Han kommer på besøk og forventer at vi skal bruke vår tid, som knapt nok strekker til fra før av, til å gjøre ting for ham. Som å være med på IKEA, noe han helt fint klarer selv.

 

 

Jeg forventer ikke (og ønsker ikke) hans hjelp til noe som helst. Men jeg mener at dersom en part skal hjelpe en annen, så er det ikke travle småbarnsforeldre som skal hjelpe en mann i sin beste alder bare fordi han ikke gidder å gjøre det selv.

 

Da er det i såfall motsatt. Foreldre skal ikke være en ekstra belastning i småbarnsperioden. De kan gjerne hjelpe til, og være en ressurs, og det er vel de fleste besteforeldre? Men de må ikke.

 

 

 

[AnTiLoPeSvIn]

tviler sterkt på at du har et bånd mellom dine foreldre...

[FrøkenSprøken]

Jo, det har jeg. Svært godt også, faktisk:)

 

Og til svigermor også

 

 

Men forstår at du tviler, altså. Ser den. Men du har aldri møtt min svigerfar;)

 

 

Jeg snakker også ofte med mine foreldre, men der er det gjensidig, og vi ringer hverandre annen hver gang.

 

 

De forventer heller ikke at jeg skal være en ressurs som skal hjelpe dem med noe særlig, og stiller heller opp for oss dersom vi trenger noe:) Jeg hjelper dem gladelig med småting, og av og til store, men da er det frivillig, og ikke fordi de "krever" det av meg.

 

Vi spør aldri om hjelp, men de vet at vi har det travelt, så de ringer og tilbyr seg å hjelpe av og til. Og hvis jeg svarer nei takk, vet du hva de gjør da? De respekterer det!!!!! Tenk det?

 

Og det gjør svigermor også!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Inntrykket mitt blir bare sterkere og sterkere: Du tenker bare på deg selv.

Du ser ikke hans syn av saken.

 

Jeg står på mitt, du må forandre DIN EGEN holdning for at DU skal få det bedre.

 

Vær bitter og hat gubben så mye du vil, men du kommer ingen vei med det om du ikke tar det opp med samboeren din. Er det rart du har så sinnsykt mot han da? Du følger bare etter samboeren, og tør ikke å stå opp mot det du mener fordi du er redd for å såre han?

Hvis det er noe hold i det du sier, så må da NOE av dette være slik at samboeren din ser det?

Hvis ikke.. Så må du gå i deg selv og finne ut hvorfor du er slik.

 

Det virker jo som du bare dilter i ditt eget hus og smiler og er glad. Er ikke rart du utvikler en slik holdning!

 

Om samboeren min inviterer noen uten at jeg vet det, blir ikke jeg blid. Jeg lar han få vite hva JEG mener der og da.

 

Samme er det med samboeren. Han blir ikke blid han heller, hvis jeg inviterer... Naboungene over hit, etter han er ferdig på jobb f.eks (Dette har aldri skjedd, men er eksempler jeg vet han kommer til å reagere på..)

 

Det virker som om dere må snakke mer sammen, UTEN at du er redd for å såre han.

Og ærlig talt, Legg igjen litt av holdningen din om svigerfaren din.

Han kommer til å være der enten du vil eller ikke - så du må finne måter å omgå og takle situasjonene. Ikke stå der som en nikkedukke... OM det er det du gjør...

 

[Piri]

Jeg driter syltynt i svigerfaren din. Jeg vil bare på fest. kanskje han vil bli med???

[FrøkenSprøken]

Hehehe:)

det vil han heeeelt sikkert! Han bruker som regel å "slenge seg med" når vi skal ut med vennene våre. Jeg kan gi deg nummeret hans?

 

Og så er han veeeeldig glad i unge damer. En riktig sjarmør. Er bare så rart at han aldri får seg noe? Ingen vil jo snakke med ham ute på byen. De bare later som om bestevennen er kjæresten deres, og sniker seg unna.

 

Men nå har han bestilt seg dame via internettet, da. Så kanskje han ikke vil?

[therehag]

hei

ser at det er mange som kritiserer deg for å være utakknemlig. Skulle gjerne likt å bytte ut din svigerfar med dems i en måned å se hva de sa da;) At han passer på ungen en dag da du er ute på byen er selvfølgelig flott, men veier ikke opp for at du må være tjeneren hans. Og det at han kommer og sover hos dere når dere tydelig har sakt nei er faktisk bare frekt. Selvfølgelig må vi alle bite i oss ting som familie og venner gjør som vi ikke liker fra en tid til annen, men ikke hele tiden. Ingen hadde likt å ha måtte gjøre det du gjør og fortsatt ha på seg smilet. og de som kritiserer deg for det er de som ikke opplever det selv. Personlig syntes jeg min svigerfar er grei. Men din høres ut som mitt verste mareritt!!! Du har min dypeste sympati! Mine foreldre og min samboers foreldre elsker barenbarna, men beviser det ikke med å invadere hjemmet vårt, ta over barneoppdragelsen, forvente oppvertning og trenge seg på. I mine øyne er du en helt!!!

[Koala *g07*]

Kan forstå at du blir irritert på at noen overhode ikke respekterer dine ønsker ved overnatting/besøk. Men du skal være utrolig glad for å ha en som bryr seg om dere som familie. Ikke alle er så heldige.

Nok av besteforeldre som er egoister i den retning at jobb, kjærester ol kommer i første rekke. Snakker av erfaring.

Selvsagt finnes det en god balansegang. Nå kjenner ikke jeg fyren, men det første som slo meg var en stolt bestefar som ønsker å ha mye tid med barnebarnet sitt. Og ja besteforeldre kan ha en type jeg vet best holdning.. Man må nok bare leve med den er jeg redd. Alle vil vi vel på en eller annen måte vite best..

[Gjest det spirer og gror- Adrian&Oda]

jeg synes ikke dette er egoistisk i det hele tatt.. hvis svigerfar spør om han kan komme på besøk å hun sier det ikke passer, bør han godta det. når han likevel inviterer seg selv å argumenterer med at han skal være til hjelp, og han ikke er noe annet enn merarbeid... da hadde jeg også KLIKKA!