Stemors rett på et liv

[Anonym bruker]

Jeg også kjenner igjen tendensene i det HI skriver.

Men heldigvis for meg har jeg vært ganske flink til å "sette ned foten".

Jeg skjønte ganske tidlig i min "karriere" som stemor at jeg ikke taklet rollen så godt og at det ikke var noe vits i å trosse meg selv. Jeg var nødt til å fortsette å være meg, på godt og vondt. For der er enda en motvilje mot å få for mye ansvar, og mot å ofre så mye. Og det sier jo at jeg ikke er der mentalt sett enda. Ikke noe å legge skjul på synes jeg.

Ikke hadde jeg forutsettningene for og lykkes heller. Med to forhold bak meg hvor jeg både var nr.1, 2 og 3 på en gang.

Jeg forklarte dette for mannen min, og han forsto meg veldig godt.

Han synes det er bedre å vite hva jeg føler og mener, enn at jeg er i dårlig humør og han ikke skjønner hvorfor.

Så gjennom denne nokså "brutale" ærlighet, har vi løst de fleste konflikter på en bra måte synes jeg.

[Anonym bruker]

Hei

 

Prøv å snu litt på det... jeg kjenner flere som har tatt et bevisst valg til det å ikke få barn og som alikevel har funnen mannen med stor M (med barn) - han må også ta hensyn til hennes livsvalg... her sitter dere å skriker over - ja, når man har valgt å bli sammen med en som har barn fra før - hva med han som har valgt å bli sammen med en som ikke har barn fra før - skal hun utslette seg selv for å sette hans barn først. Vel de jeg kjenner ordner dette fint, men det er et tankekors... Har følelsen at det sitter mange bitre biomødre her og skriver.

 

 

[Anonym bruker]

AMEN!