Stemors rett på et liv

[Anonym bruker]

Jeg er stadig inne på flere av foraene her på BIM, og det er én ting som forundrer meg mer og mer.

 

La oss f.eks. ta "parforholddebatten". Der skriver kvinnfolk inn om menn som behandler dem dårlig, og uutholdelige livssituasjoner av ulike grunner.

Disse damene får ofte mye støtte fra sine medsøstre. Det er mye utsagn av typen "du har bare et liv, og fortjener noe bedre enn å bli behandlet på den måten". Det er sjelden disse damene får slengt i ansiktet at "du visste at denne fyren var alkoholiker/økonomisk ødeland/arbeidssky/notorisk utro når du valgte å få barn med han, så nå får du bare bite i deg den situasjonen du har kommet i".

Det gis også i stor grad støtte til mødre som velger å gå ut av et forhold, fordi mannen er følelsesmessig utilgjengelig/jobber for mye/bare sitter foran pcen etc. Da er det ikke mye snakk om at her må de sette barna først, og "stakkars dem, da gjør du dem til skilsmissebarn".

Det fokuseres altså i stor grad på at kvinnen selv også har krav på et godt liv, selv om hun har satt seg i situasjonen selv, og selv om hun skader barna ved å bryte opp.

Men dette gjelder biomødre.

 

Når det gjelder stemødre derimot, får pipa straks en annen lyd.

Da smøres det på tykt med at barna alltid må komme først, at stemor har valgt situasjonen selv, at man er egoistisk som har egne lyster og ønsker.

 

Det jeg sitter igjen med, er at en del av dere der ute sitter med helt urealistisk høye krav til en stemor - mye høyere enn dere vil sette til de samme barnas biomor.

Det kan godtas at biomødre forlater far for en ny mann, at hun flytter med ungene for å forfølge karrieremuligheter.. etc.

Men stemor, som ikke engang har noe biologisk bånd til barnet, hun forventes å ta store belastninger økonomisk pga bidrag med et smil, å godta at eksen til mannen fortsatt er bestis med svigermor, å ikke få tatt med egne barn på ferie fordi de ikke har råd når alle skal være med.. etc.

 

Er det bare jeg som ser denne skjevheten i forventninger?

 

[Anonym bruker]

Nei det er ikke bare du som ser skjevheten!

Jeg er helt enig med deg!

Jeg er selv stemor til to, og min mann og jeg har to sammen.

Vi har valgt å ta vare på hverandre og familien "vår". De helgene/feriene hans barn er her da tar vi vare på alle sammen. Men, å sitte på vent av den grunn at særkullsbarna skal ta del i alt vi gjør, det hadde ødelagt oss og "vår" familie. Det er ikke riktig at våre barn skal måtte komme i annenrekke hele tiden fordi særkullsbarna må få det samme eller vere med på akkurat det samme som fellesbarna. Fellesbarna skal ikke straffes for at de har to foreldre som bor sammen.

Jeg har en flott mann som deler mitt syn på dette. Derfor kan jeg skrive at Vi har valgt å gjøre ting på denne måten. Det er jeg stolt av som stemor!

 

[Gjest Antarctica]

Da har du lest noen helt andre innlegg enn jeg har lest...

Jeg har besøkt disse sidene med ujevne mellomrom, men ganske mye gjennom 3 år.

 

Jeg har ikke registrert at kvinner får vite at det er til pass for dem hvis mannen til den som skriver er en drittsekk, alkoholiker, ødeland eller emosjonelt forstokka. De blir heller ikke bedt om å holde ut under sånne forhold - enten de har biologiske barn eller stebarn i familien.

 

Men mange får til svar at det er ting de må finne seg i når de selv ytrer at STEBARNA er problemet. Mange voksne, som leser dette, reagerer (og det bør de!) på at barna blir framstilt som problemet: Barna er der for mye, får for mye, gjør seg gjeldende osv. Noen steforeldre vil ikke at stebarna skal være på julekortene, eller at bioforeldre skal gjøre seg altfor gjeldende i barnas konfirmasjon osv. - en dame husker jeg som til og med syntes det var ekkelt at mannen hennes koste og klemte for mye på barnet sitt.....

 

Det er legitimt å TENKE slik, men da må man vente motbør! Det er ikke "rettferdig" eller "greit" å presse gjennom endringer i sånne tilfeller. Far skal ikke kose mindre med barnet eller ha mindre samvær for stemors skyld. Barnet skal ikke nektes familiebilder (uten stefamilie) fra konfirmasjonen sin. Barnet skal ikke uteukkes fra kontakt med nye halvsøsken, selv om det åpenbart må tas hensyn til barselkvinners behov også. Slike og mange tilsvarende "problemstillinger" vil møte mange fordømmende kommentarer!

 

Dessuten skriver jo folk ut i fra den situasjonen de selv er i. Hvis de syns det er naturlig selv å omgås med eks-partnere, egne og mannens, så vil de skrive at dette ikke bør være noe problem. Hvis de derimot lever i en krigssone vil de ha mye større forståelse for at stemødre er forbanna på mannens eks.

 

Da gjelder det å holde hodet kaldt: for selv om man bor i en krigssone kan man ikke framstille det som at alle andre burde opprettholde samme iskalde stemning...? Hvis noen klarer noe annet, er ikke det bra da? Jeg klarer ikke omgås med stebarnas mor - men jeg sier heller ikke til alle på forumet at mitt liv er ideelt. Jeg kan heller velge å si at min INNSTILLING til det livet jeg lever er ideell: å endre det man greier å endre, å godta det som er umulig å endre, og å klare å se forskjellen.

 

Hvis du leser tilbakemeldingene som at "stemødre har seg selv å takke" mens andre kvinner fritt bør vandre ut og inn av forhold, da mistenker jeg at du ikke har lest verken problemstillingene eller svarene nøye nok.

 

...og så er det jo slik da, at nyfamilien HAR utfordringer som kjernefamilien ikke har. Og det bare er sånn! Man kan ikke late som at de utfordringene ikke vil komme! (Det veit jeg som har prøvd begge deler...)

 

[Anonym bruker]

Det må ikke være slik at man skal sette stebarna foran alt og at alt og alle skal danse etter deres pipe... I det ene øyeblikket skal stemor ta stebarna inn i sin familie, og involvere dem helt i den, i det andre øyeblikket får hun ikke være med på bildet, og skal godta at barnet ønsker å fotograferes med en annen familie. Det får da være grenser for hva man skal kreve av en stemor.

 

Min far døde dessverre alt for tidlig. Og her lager man stort oppstuss av at far ikke kan være med på det "rette bildet"... Av og til har jeg lyst å skrike til flere stebarn at "Du har tross alt en far! Han er glad i deg, og du kan ringe til han når du ønsker, og når du har lyst å komme på besøk så er han der da og!"

 

Nå skal jeg ikke gjøre dette til en sak om bildet, men jeg synes det illustrerer veldig godt hvordan det forventes at stemor skal brette seg dobbelt, og hvordan det stilles ganske urimelig krav av og til.

 

Man må slutte å synes så forbanna synd på disse stebarna. De fleste har det utrolig godt. De har en far som er glad i dem, og en mor som er glad i dem, og jammen har de ikke også fått en stemor og en stefar som er glad i dem. De får et ekstra sett med besteforeldre, og kanskje noen ekstra onkler og tanter og søskenbarn som de kan ha det moro sammen med, og som tar vare på barnet.

 

Vel har noen av dem en litt klønete livssituasjon, men gud hjelpede meg, det er da mange barn som bor med begge sine biologiske foreldre som har det mye verre enn dem!!

 

Mange av stebarna blir sykt bortskjemte. Begge foreldrene er redde for at barnet heller vil bo hos den andre, og gjør derfor alt barnet ønsker for å unngå dette. Far vil ikke si nei, for han ser barnet så sjelden, mor vil ikke si nei for da må hun ta en kamp med barnet og det er for stress, stemor tør ikke si nei, når far ikke sier nei. Ingen tør å sette barnet på plass og man kjøper seg ut av dårlig samvittighet med dyre gaver.

 

Og det meste av dette bunner i at det er "synd på barna som må bo litt hos mor og litt hos far".

 

Biomor og biofar har gjerne litt ekstra dårlig samvittighet for at de har satt barna i denne situasjonen, da de valgte å gå fra hverandre. Da er det kanskje ikke rart at stemor - litt på sidelinjen, ser situasjonen noe annerledes, og kanskje setter foten ned for en del av det som har foregått frem til hun kom inn i bildet.

 

Det er ikke synd på barna når de ikke får det akkurat slik de vil. Det er tross alt de voksne som skal ta avgjørelser på vegne av barna, og da må de ta hensyn til hele familien - ikke bare barna. Det gjelder i like stor grad for biobarn som for stebarn.

 

Og hvor mange barn har ikke skreket "Jeg hater deg" til sine foreldre?? Inkludert meg selv da jeg var yngre, og mine foreldre var gift til far døde. Det handlet bare om at jeg ikke fikk viljen min, og følte verden var ekstremt urettferdig.

 

Vel, verden er urettferdig. Det går ikke alltid slik man skulle ønske. Og også stebarn har godt av å lære å gjøre det beste ut av situasjonen. Og å se på fordelene fremfor ulempene.

 

Jeg vil heller at sønnen til min samboer skal være glad for at jeg finnes i livet hans, fremfor å sutre over at mor og far ikke er på samme bildet.

 

Og husk - en ulykkelig stemor er ingen god stemor!!

 

M!

[Anonym bruker]

Glemte en ting i det forrige innlegget, og det er at stebarna gjerne over noen år har vært alene med mor og alene med far.

 

En mor og en far som ikke har andre voksne som selskap, og som dermed også bruker barna som sin beste venn.

 

Barna er derfor vant med å få mor og fars udelte oppmerksomhet. De får være med på alt, det er lett for mor og far å jekke seg, da det ikke er noen andre å ta hensyn til. Og der er vant med at det er dem mor og far henvender seg til når de trenger noen å prate med.

 

Disse barna trenger også å forstå at de nå er en del av en familie. At de ikke alltid kan få mor eller fars hele oppmerksomhet for den er det andre som også vil ha. At far eller mor trenger voksen kontakt, og at deler av det forholdet de har hatt deler nå mor eller far med en annen voksen, og de går tilbake til å være barn igjen.

 

Og ingen barn har noensinne hatt vondt av å bli behandlet som barn. Det er bare vanskelig fordi de i en periode har blitt behandlet som små voksne. Men dette er noe de biologiske foreldrene må ta på sin kappe, og ikke noe det kan forventes at stemor skal fortsette.

 

M!

[Gjest Antarctica]

Nei, det er ikke noe poeng i å skjemme ungene bort - verken egne eller andres, mener nå jeg.

 

Men jeg mener det hovedsakelig fordi

1 det å være bortskjemt gjør at man blir mislikt av andre, og

2 det å være bortskjemt fører til at man alltid er litt skuffa eller misfornøyd, for man er vant til at ønskene alltid kan pushes litt lengre.

 

Jeg mener det IKKE fordi jeg blir sur på at mannen min "bruker for mye" penger på ungene sine el.l. (Det blir en sak mellom meg og han, ikke mellom meg og ungene, i så fall.)

 

Selv har jeg råd til å bruke MYE mer penger på mine egne barn enn det jeg gjør - hvis det er snakk om impulskjøp, godteerier, tilfeldige ukelønnforhøyelser etc. Men jeg gjør det ikke likevel! Ikke fordi jeg er kjip mote mine egne barn, men fordi jeg vil dem vel - jeg syns "bortskjemming" er det slemmeste man kan gjøre mot et barn...

 

Forskjellen her er ikke mellom "skal ungene få alt de vil" og "skal ikke stemor få det som hun vil" - det blir helt feil å sette oss voksne og våre behov opp mot ungenes.

 

Da betyr det ikke at jeg syns man skal kjøpe alt, skjemme bort, si ja til ting man er imot osv.

Da betyr det jeg syns at JA; selvsagt skal en voksen brette seg doblere enn et barn, for å bruke ditt bilde! Men ikke brette seg dobbelt mer enn de andre voksne. Mor og far er de hovedansvarlige for at barna har det bra. De er også ansvarlige for at barna ikke blir bortskjemte...

 

Å være bortskjemt kan være så mangt. I min manns øyne er det noe helt annet enn i mine!

 

Jeg ser at å "glede" folk med det som kan kjøpes og det som kan spises er en velbrukt og meget tradisjonell måte å vise noen at man er glad i dem. Men det er ikke nødvendigvis en god måte.

 

Selv bruker jeg den ikke - og sier til mannen min at det å bestikke ungene med noe søtt hver gang de er trøtte og grinete, eller har slått seg, eller har møtt på en skuffelse - det syns jeg er kjipt. Det er å gi dem noe annet enn det de har bruk for. Er du trøtt trenger du hvile, har du vondt eller er skuffa så trenger du trøst. Men han ser at en is funker mot alt, og da gir han dem det. På kjøpet gir han dem spiseforstyrrelser... i alle fall hvis det blir mye av dette. Og de framstår som bortskjemte - f eks når de "feiker" et fall for å gnåle seg til en is!

 

Mannen min selv syns at jeg er helt på jordet, og at det er jeg som driver med bortskjemming! F eks hvis ungene oppfører seg på en måte som han syns er dårlig, sitter stygt på stolen når vi spiser, banner eller piller nese el lign. Da syns han at jeg burde kjefte mer, og at min mangel på kjeft er med på å skjemme dem bort (dette gjelder merkelig nok aller mest mitt barn, ikke hans...;-)) Jeg har ikke trua på kjeft som virkemiddel, og det står jeg for, men i hans øyne er det MITT barn som er bortskjemt - selv om det barnet aldri ber om noe som koster penger, aldri klager på maten og aldri bruker ordet kjedelig (som de andre gauler hver gang de opplever et minutts dødtid.)

 

Så når du sier at mange av disse barna er sykt bortskjemte, så veit jeg ikke hva du mener. At de går gjennom livet uten å få kjeft? at de mottar mye materielt fra far eller mor? eller at de styrer familiens gjøren og laden gjennom sin surmuling, hyling eller andre demonstrasjoner?

I mine øyne er det bare det siste som betyr bortskjemt.

 

Å få et bilde av seg selv og sine foreldre er ikke å skjemme noen bort. Fotografering kan være en symbolhandling. For noen barn (inklusive ett av mine stebarn) er mors og fars skilsmisse så langt tilbake i tid at de ikke husker den. Spedbarnsbildene av henne selv og mor og far ble tatt i situasjoner hun ikke selv kan huske. Å ha et bilde fra en dag man faktisk husker kan være vesentlig.

 

Jeg har bilde av oldemor og meg selv - jeg er glad det bildet finnes. Ikke av noen bestemt grunn, men jeg er glad for det. Da mannen min fomla det til på barnedåpen til sønnen vår, blei jeg sur - han skulle ta bilder, men det ble bare tatt av ungene, samt av hans egne familiemedlemmer! Dåpsbarnet hadde en oldemor i live (min mormor, hun er død nå...) som faktisk var der, men ikke et eneste bilde ble tatt av henne. Jeg kjenner at jeg syns det er sårt.

 

Å utebli fra et foto skal være min minste kunst, hvis det gleder stebarna mine. De har rett til å velge hvem de vil ha i albumet. Det er IKKE det samme som å brette seg dobbelt - og jeg vil heller ikke ha det på meg at mannen min må "velge" mellom mine behov og barnas. Han skal ikke måtte sette det opp mot hverandre. Det er nok av konfliktområder mellom barn og barn, eller mellom voksen og voksen. Vi trenger ikke plassere barn i konflikt med voksen - det er en ujevn konflikt.

 

[Anonym bruker]

Du skriver godt Pashla, og det er interessant å diskutere med deg! :-) Og det er nok ikke dine kommentarer jeg har reagert mest på underveis.

 

Jeg skjønner cluet med bildet. Men som jeg nettopp skrev på tråden ang konf bildet, så er jeg blitt rådet til å ta med stebarna på alle bildene som angår det nye barnet. Da synes jeg stebarna kan gi det samme tilbake. Hvorfor skal ikke den nyfødte få bilde sammen med bare mor og far, hvis konfirmanten skal kunne ønske det??

 

Jeg mener det at dersom dette bildet er så sårt for stemor at det gjør familieforholdet i den nye familien vanskelig, så ser jeg ingen grunn til at det MÅ tas et slikt bilde. Der bør de voksne se lenger enn konfirmanten, og forklare han at det ikke er noen god ide, og komme opp med gode alternativer i stedet...

 

Og hvordan skal jeg kunne ta dette barnet fullt og helt til meg som en del av min familie, når jeg blir ekskludert på barnets viktige dag??

 

Når jeg sier at barn er bortskjemt, så mener jeg egentlig først og fremst at de styrer hele showet gjennom sin forventning om at ting skal legges til rette for dem og tilhørende sutring og surmuling om så ikke skjer. Men også at de får alt de peker på, uten å tenke på hva det koster, uten å tenke på at noen har måttet jobbe for dette, og at det kanskje går på bekostning av noe annet.

 

Men som du selv også sier, det er foreldres lettvinte løsninger som gjør barn bortskjemte. Dersom du ikke kjefter fordi du tror på andre løsninger, så er det en ting. Men dersom du ikke kjefter (og fortsetter å la barna gjøre akkurat som de vil) fordi du ikke orker å følge opp situasjonen, og fordi ungene blir så sure... Da er barna bortskjemt.

 

Det trenger ikke være kjeft, men noen må fortelle barna hva de gjør galt. Og når de gjør noe galt må det få konsekvenser. Hvordan dette gjennomføres er opp til de enkelte foreldre.

 

Og det med at barn ikke tåler at noe er kjedelig, tror jeg er en av dette landets store katastrofer!! Vi fikk nettopp alle garasjene her tagget ned - nettopp av ungdom som ikke er i stand til å ta initiativ og finne på noe på egen hånd, og som ikke vet hva de skal gjøre når ting blir kjedelig...

[Anonym bruker]

Jeg har aldri sett dette. Jeg har vært her siden 2004.

 

Jeg oppfordrer alle stemødre til å pelle seg vekk fra mann og stebarn hvis det byr pås å mange problemer. Skån deg selv, barn og mann for mange sorger og problemer.

 

Hvis stemor likevel velger å bli må hun få inn i hodet at stebarna og har hjemmet sitt i hennes hjem, de er ikke annenrangs beboere, og de har nøyaktig de samme rettighetene og pliktene som hennes egne barn. Hun må også få inn i hodet sitt at de er barn, og at ansvaret til syvende og sist ligger hos far og stemor for at det skal fungere. Rollen som steforelder er tøff, men det vet ethvert oppegående menneske før man trer inn i rollen.

[Anonym bruker]

Heisann, endelig noen som svarte på det temaet for tråden var ment å være iallefall. For meningen denne gangen var IKKE å sette fokus på stebarna, men rollen som biomor vs stemor.

Og ærlig talt, kom igjen jenter - dere har aldri sett dette før?!

Så det er ingen andre enn meg som ser en tendens (mer enn en tendens) til at når det gjelder biomødre, så får man høre at man har bare ett liv, har mor det bra så har ungene det bra - selv om det betyr at hun må gjøre sånn ting som å gå fra far etc.

Men, når det gjelder stemor så er det helt andre regler som gjelder. Da har folk plutselig det fokuset at man har valgt det selv, og man må alltid sette barna først etc, etc.

 

Så mitt spørsmål og min påstand er fortsatt, hvorfor forventes det at stemor i større grad skal sette barna først enn det som faktisk blir forventet at deres egen mor gjør?

 

Og for de som fortsatt mener dette er tull og vas - javel. Men jeg er nå engang begge deler selv, både biomor og stemor, så jeg kjenner dette på kroppen.

 

Kvinnefrigjøringen har ført til at vi kvinner ikke lenger trenger å forbli i livssituasjoner der vi ikke har det godt. Men mentaliteten ovenfor stemødre går i andre retningen, og jeg føler det er et tilbakesteg for kvinnefrigjøringen.

 

Både som biomor og stemor vil jeg kreve retten til å ha et ok liv!

 

HI

 

[Anonym bruker]

Nei, jeg har aldri sett den tendensen. Det jeg har sett er mye vonde følelser begge veier, og en del steforeldre som tar seg litt for mye til rette til tider. Jeg har også sett sure biomødre. Tendensen her inne er å skjelle ut mor og stebarn, også kommer røkla strømmende til og sier seg enig. Det er min erfaring her inne.

[Helene Harepus]

Jeg skjønner hva du mener, jeg får ofte inntrykk av -ikke bare på BIM men også andre tilsvarende sider- at mens mor er hellig ku, så sliter stemor fremdeles med det dårlige rykte hun har hatt siden den gangen med Snøhvit.. :/ Med andre ord, myten om den onde stemor lever i beste velgående og ofte er det slik at det går ikke an å debattere problemstillinger på en saklig måte , fordi tråden blir fort gjort om til tråden om "den onde stemor". Men det er ikke bare her man møter de holdningene, om dagen leste jeg en artikkel om norske barnebøker, hvor forfatteren omtalte mangel på anmeldelser på barnebøker som "stemoderlig behandling", altså i negativ forstand. Jeg ble ganske provosert, det finnes såklart råtne epler i stemorskurven og, men de aller fleste av oss vil gjerne at barnet skal ha det bra hjemme hos oss og far, samtidig som vi vil gjerne bli behandlet med den respekten det forventes at vi skal vise stebarna og deres mor. I stedet er det slik at det forventes at vi er villige til å utslette oss helt for samarbeidets og barnas skyld, mens mor kan gjøre hva hun vil og vi skal akseptere det stilltiende fordi "det er til barnets beste", til og med når det gjelder forhold i vår og fars familie. Det er ikke mye "samarbeide" nå den ene forventes å gi og den andre ta hele tiden. Stemødre som ikke finner seg i alt er da "egoistiske, smålige, sjalu o.s.v" og ikke glem "stakkars barn som har deg som stemor".. Jeg tviler ikke på at en mor elsker sitt barn mer enn noen stemor vil gjøre og det er naturlig det, men at hun dermed i absolutt alle sammenheng vet bedre enn alle andre involvert (også far - og det finnes faktisk noen oppegående eksemplarer av den arten og ) hva som er barnets beste, er lite sannsynlig. Og det finnes dessverre damer der ute som blåser i det, så lenge de får straffet far og stemor gjennom barnet, men det rettferdiggjør de også ofte med at "det er til barnets beste at de får vite hvaslags drittsekk far er" etc etc.. Og kanskje akkurat disse sidene har en overrepresentasjon av stemødre som har en slik biomor i sitt liv?

 

Helene

[Kreoline]

Jeg skjønner cluet med bildet. Men som jeg nettopp skrev på tråden ang konf bildet, så er jeg blitt rådet til å ta med stebarna på alle bildene som angår det nye barnet. Da synes jeg stebarna kan gi det samme tilbake. Hvorfor skal ikke den nyfødte få bilde sammen med bare mor og far, hvis konfirmanten skal kunne ønske det??

Det er spesielt denne setningen jeg reagerer på. Da synes jeg stebarna kan gi det samme tilbake. Jeg er enig med deg, men respekt for hverandre må komme tidligere enn konfirmasjonsdagen. Og det er de voksne rundt barnet som må sørge for den gjensidige respekten mellom steforeldre og stebarn. Det er ikke bare stemor som skal skape en relasjon til stebarnet, men foreldrene må også hjelpe barnet å skape en relasjon til stemor.

 

Og en annen ting, selvsagt kan du ta bilde av barna dine uten stebarna. Det at stebarna skal være med på takkekort for dåpen, er så krampeaktig at jeg får fnatt, men selvsagt skal man ta bilder av stebarna som individer, sammen med dåpsbarnet, o.s.v. Slik gjør man stort sett i normale familier ang. bilder.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri sett noen skrive noe i nærheten av det du skisserer. Og jeg har vært her i snart 5 år.

[Anonym bruker]

Du glemmer noe vesentlgi. Stebarnet ditt er dine barns søster/bror. Du ble ikke stebarnets mor selv om du er sammen med far.

[Helene Harepus]

Da er det nok en del tråder du ikke har vært innom.

 

Helene

[Kreoline]

Kvinnefrigjøringen har ført til at vi kvinner ikke lenger trenger å forbli i livssituasjoner der vi ikke har det godt. Men mentaliteten ovenfor stemødre går i andre retningen, og jeg føler det er et tilbakesteg for kvinnefrigjøringen.

Hva mener du? En stemor har da like stor mulighet til å avslutte samlivet som andre. Men en stemor må sitte å høre på utsagn som "er det ikke bra nok for deg så kom deg vekk", et utsagn en mor aldri ville ha fått og i tillegg er det akseptert å si slik til en stemor. Så ære være og hallelujah for de stemødre som faktisk holder ut situasjonen for egne barns skyld. De er det mange av, tror jeg. Alle de som har trodd at det ble en familie ut av det, når det kom felles barn. I stedet ble det et liv på vent mens man venter på stebarn som kommer på samvær for kos og gøy, mens eget barn blir satt til side for fars oppmerksomhet. I steden for å behandle barnet som en del av familien, blir stebarna særbehandlet.

 

Hvordan skal en stemor kunne inkludere stebarnet i familien, når dette ikke er viktig for far? Det virker ikke viktig, når far kjører sitt eget løp sammen med stebarnet og blåser i alt og alle rundt.

[Anonym bruker]

Steforeldre må respektere at partners særkullsbarn er like viktige som deres felles barn. Hvis de ikke klarer å se det, respektere det og leve med det når situasjonen blir vanskelig, da får de komme seg vekk. Nyfamilien er en veldig vanskelig situasjon, hvis man ikke klarer å hanskes med det er det logisk at man slutter. Og i situasjoner hvor far er så håpløs som det du beskriver, ja da får man ta konsekvensen av det da. Man klarer ikke å forandre noen som ikke vil forandre seg.

[Kreoline]

Det kan nok være brillene vi leser innleggene med. Vi leser gjennom egne erfaringer og henger oss opp i det som stemmer med egne erfaringer. Vi tillegger ting i det som skrives og leser mellom linjene med den erfaringen vi selv har. Derfor tror jeg at vi oppfatter disse sidene forskjellig. Jeg oppfatter disse sidene på samme måte som deg og trådstarter. Jeg mener også at far er hellig ku her inne, mer enn biomor er det. Biomor og stebarn får mye skylda her inne, men mye av skylden er faktisk far, men han blir spart. Jeg har spurt tidligere om det og ble ikke så mye klokere.

 

[Anonym bruker]

Jeg leser om håpløse menn, grusomme mødre og forferdelige stebarn. Jeg leser svært få innlegg som vitner om stemødre med selvinnsikt rundt sin egen rolle i situasjonen.

[Anonym bruker]

"Kvinnefrigjøringen har ført til at vi kvinner ikke lenger trenger å forbli i livssituasjoner der vi ikke har det godt. Men mentaliteten ovenfor stemødre går i andre retningen, og jeg føler det er et tilbakesteg for kvinnefrigjøringen."

 

Her snakket jeg ikke om kvinnefrigjøring kun i sammenheng med retten og muligheten til å gå ut av et forhold og skape et liv for seg selv.

Jeg snakket om det med forventninger til hva kvinner skal finne seg i.

Det forventes ikke lenger at kvinner skal bli i et forhold der mannen misbruker dem fysisk eller psykisk, der han "lever i sin egen verden", der han sløser bort familien penger... etc. Kvinner som bryter ut av slike forhold blir sett på som sterke og ansvarlige.

 

Stemødre derimot, de blir sett på som svake og egoistiske sjeler hvis de ikke er fornøyd med å leve i et forhold der de stadig må svelge kameler og ikke få sjansen til å ta vare på/realisere seg selv. Det forventes av disse kvinnene at de skal være like selvoppofrende og lide i stillhet som våre medsøstre husmødrene gjorde på 50/60-tallet. Bortsett fra at det da var mannen som skulle skånes for disse kvinnenes mas, der de kom slitne hjem fra arbeid (mor hadde jo bare jobbet i hjemmet hele dagen).

I dag, med stemødrenes situasjon, så er det i tillegg til partner, stebarn og biomor skal skal spares for disse "sytende og kravstore" kvinnenes krav - der de egentlig bare prøver å stå opp for seg selv om retten til å ha et verdig liv.

 

Og som noen av dere sier; "det er jo bare å gå"

Er dere seriøse eller? Er det det dere mener er det ansvarlige å gjøre?

Og der det er fellesbarn i bildet også - da er det altså "bare å gå"? Useriøst sagt.

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Det er slett ikke useriøst sagt. Det er bedre for fellesbarn på sikt at foreldrene går fra hverandre enn å vokse opp med konflikter, eller en dypt ulykkelig mor.

 

Personlig synes jeg det er mange tanketomme damer der ute som ikke setter seg skikkelig inn i hva det faktisk innebærer å stifte familie med en mann som har familie fra før.

[Anonym bruker]

Så fellesbarna skal lide fordi det forventes så mye av moren deres som stemor, at det blir uutholdelig for henne å bli i forholdet?

 

Ellers så merker jeg meg at det så langt bare er én innskriver som seriøst kommenterer dette med biomor som hellig ku/ond stemor.

 

Blir ikke så veldig overbevist av argumentene deres om at "det har jeg aldri sett her inne".

 

HI

[Anonym bruker]

Skal stebarna lide fordi stemor ikke klarer relasjonen i den nye familien? Skal alle barna lide for at de voksne ikke klarer relasjonen i den nye familien?

 

Det er verre for barn å vokse opp i konfliktfylte hjem, eller med deprimerte foreldre (som kan være en ekstrem konsekvens), enn det er for dem å vokse opp med to barn. Hvis et forhold er uutholdelig, partneren ikke vil endre seg, så ja, da må man jo ta konsekvensen av det da.

[Anonym bruker]

Eller to hjem, som jo er et mer fornuftig ord i sammenhengen.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Her inne opplever jeg:

 

* Biomødre som er i undertall her inne og som prøver å forsvare sin egen situasjon. Ikke alle ser at hvis man først har valgt å skille seg fra mannen sin så må man ta konsekvensen av det: blandt annet at man må samarbeide med mannen sin - uansett hvem han velger som kvinnen i sitt liv. Det forundrer meg stadig at biomor hele tiden sier: tenk på barna. Hvis de hadde tenkt på barna hadde de selv svelget drøssevis med kameler for å gi biofar og stemor best mulig utgangspunkt for å gi barna hennes en trygg oppvekst.

 

* Stemødre som klager mye over stebarn, er umodne og som kanskje ikke burde ha gått inn i en nyfamilie (elsker hunden sin mer enn barna osv..)

 

* Stemødre som kommer med masse tips fordi de faktisk har klart å få til et bra familieliv med stebarn

 

* Biomødre som er skremt over hva stemødre tenker om barna.

 

* Stemødre som kanaliserer hatet de har til selve situasjonen over på biomor og stebarn (forbanna biomor og uoppdragne stebarn.) Sannheten i mange av disse tilfellene er det biofar som er for tafatt, konfliktsky og helgepappa til å ta grep. Men det er vanskelig å hate (mislike) noen man elsker, og man hater situasjonen men klarer ikke å la være å hate menneskene som skaper situasjonen.

 

Alt i alt kommer det innlegg fra alle kanter og misnøyen er i all hovedsak enten rettet mot stebarna, biomor eller stemor. Sjelden ser jeg at misnøyen rettes mot den som har nøkkelen til de fleste problemene, nemlig biofar. Tenk om man stilte litt krav til han og at noen av de var:

- Du er nå i ferd med å skape ny familie: kjæresten din, deg og barna dine. X`n din er ikke en person i dette bilde. Det er en person du har kontakt med utelukkende av praktiske årsaker fordi hun er mor til dine barn: hun er ikke din familie lengre

- Du er heller ikke hennes handyman

- Så lenge stebarna er i hus er alle èn familie og alle skal behandles og respekteres likt - ingen forskjellsbehandling

- Når stebarna ikke er der, er de som er igjen i familien èn familie: livet går videre.

- Oppdragelse av stebarna er biofar sitt ansvar- du må ta største jobben. Stemor skal selvfølgelig støtte oppunder og følge opp regler som blir satt i eget hjem, men hovedansvar for den daglige oppdragelsen har far (og mor i sitt hjem).

- Biofar må på banen: Helgepappa funker ikke i en nyfamilie. Ingen grenser fører med seg barn som bare foreldre kan elske.

- Hvis biomor slår seg vrang er det biofar sitt ansvar å distansere dette så mye som mulig fra sin nye familie: Krangling som henger igjen fra tidligere forhold bør stebarn, fellesbarn og stemor skånes fra.

 

Jasså, synes dere jeg krever for mye av mannen: Nei, han visste hva han gikk til med både å gå fra biomor og skaffe seg ny kjæreste. Skal du ha deg kjæreste og har baggasje - ja da får du ta hele pakka du også - nøyaktig det samme som du krever av din nye kjæreste.