Stemors rett på et liv

[Anonym bruker]

Nå har jeg lest meg gjennom denne tråden, og jeg tror vi ofte forventer mer av oss selv, barna, parteneren osv. Vi forventer (kan ialfall se sånn ut) at et spedbarn sover natta gjennom ved seksukers alder. Det stemmer ikke, det kan majoriteten av foreldre skrive under på. Mange forventer at i et forhold skal man ha god sex, kline ofte, ha romamtiske middager sammen og ikke minst, vi skal lage perfekte små barn i sammen. Og når hverdagen kommer med skitne truser, overtid og strømregninger - så rakner tingene, romantikken er på vei vekk - mannen er på byn sammen med kompiser, og vi søker trøst i en nyskilt venninne som lever livet. Og inspireres...?

 

Kvinner (og menn) som mishandles psykisk eller fysisk - de har jeg mer enn forståelse for at de forlater, med eller uten særkullsbarn.

 

Vi forventer kanskje at et forhold med særkullsbarn skal gå mer smertefritt enn det gjør, og når forventningene ikke innfrir - så ender vi opp med å klage oss gjennom livet med nyfamilien. Og romantikken daler kanskje fortere enn vi ellers ville ha opplevd - hva vet jeg?

 

Når forventningene ikke samsvarer med livet - så ender man opp med å være misfornøyd. Og jeg tror faktisk at dersom vi hadde vært litt mer fornøyde, så hadde vi vært gladere og lykkeligere, også som stemødre.

 

Jeg har sagt det mange ganger, lag kjøreregler rundt hva man skal ha informasjon om, hva man skal være med å bestemme, osv. Medbestemmelse i familien kalles det, og er viktig for å se og bli sett. Står familien samlet, så vil man kanskje ha styrke nok til å overse faktorer utenfra som vil forsøke å ødelegge, være seg biomor eller svigerforeldre.

 

Det viktigste er hva vi forventer av oss selv, hva vi forventer av partnere og hva han forventer av oss. Og dersom man greier å ikke søke etter konflikter, så vil man antagelig få det mye bedre:) Sånn ellers vl man nok lett kunne finne nye kilder tl konflikter her inne og i lignende forum... og unger kan være både elskelige, utspekulerte og ufyselige. Da må far OG stemor (som det er mye snakk om her) være på lag - både med seg selv, hverandre og med ungene, spør du meg.

 

Du har et poeng HI, det er en skjevhet i forventninger - og jeg ville nok sagt at dersom man ser antydninger til at man ikke greier å leve livet med andres barn, så må man velge, helst før det kommer flere unger inn i bildet. Stikk eller bli!! Nyfamilier er ekstremsport, og man skal være både tolerant og kanskje litt ekstremt positiv for at de skal vare.

[Anonym bruker]

Dette var et av de mest nyanserte og gjennomtenkte innleggene jeg har lest her på lenge. Takk! Jeg begynte å tro at denne siden var dominert av stemødre uten særlig fornuft.

[Helene Harepus]

"Det er slett ikke useriøst sagt. Det er bedre for fellesbarn på sikt at foreldrene går fra hverandre enn å vokse opp med konflikter, eller en dypt ulykkelig mor.

 

Personlig synes jeg det er mange tanketomme damer der ute som ikke setter seg skikkelig inn i hva det faktisk innebærer å stifte familie med en mann som har familie fra før."

 

 

Og der kommer vi kanskje til litt av essensen og hva enkelte innerst inne tenker ? Hvis stemor er ulykkelig nok, så forlater hun mannen og da kan mor og særkullsbarna ha ham for seg selv igjen.. Jeg har sett tråder hvor kvinner oppfordrer stemor til "å ta ansvar og gjøre det riktige og forlate mannen" og når en stemor skrev et trist innlegg om at nå skulle hun flytte, da ble det jubel for da gjorde hun det "riktige" (i forhold til stebarna), at hun selv hadde barn med denne mannen var uvesentlig, så andrekullsbarnet var åpenbart ikke helt så viktig som førstekullsbarnet. Jeg tror ofte det hele dreier seg om å sette stemor på plass, for som du sier, mannen "har jo familie fra før", så hvem tror liksom stemor hun er..?

 

Helene

[Anonym bruker]

De som mener andrekullsbarnet ikke er viktig er jo temmelig innskrenkede. Forøvrig sa jeg aldri at da kunne eks og særkullsbarn få mannen tilbake. Om du tenker sånn sier jo det mest om deg,

 

Hvem stemor tror hun er? Hun bør ikke tro at hun kan diktere fars forhold til sine barn. Enten de er felles, hennes eller hans. Er man ikke istand til å klare å få til et velfungerende familieliv må man jo ta konsekvensen av det. Og de som har barn fra tidligere har faktisk en familie fra før. Man kan ikke be noen rangere hvilken familie som er viktigst. Enten fungerer nyfamilien sammen, det kan trenge jobb og hjelp, men det er tilfeller hvor det ikke fungerer. Sånn er livet, og det er trist for alle involverte.

[Helene Harepus]

Jeg tror det er mange ekser som ser for seg at hvis bare stemor var ute av bildet, så ville mannen komme tilbake - mener du virkelig at det er så uhørt at "det sier mest om meg"? Jeg selv vet om flere tilfeller og trenger ikke å se lengre enn til min manns eks som drev åpenlyst med en "ut med Helene så kan mamma og pappa bli sammen igjen" kampanje. Hvordan skal en stemor få til samarbeide med en mor som ser sin interesse i at stemor mistrives? Det er ingen enkel sak å få til et godt forhold til stebarna når det er noen som står utenfor og motarbeider gjennom de samme barna. Alle vet jo hvor lojale barna er og hvis de får stadig vekk høre av mamma hvor fæl stemor er som har stjålet pappa fra de alle, så har du ikke mye annet enn håpet om at barna skjønner når de blir større at det mamma sier er ikke sant.

 

"Og de som har barn fra tidligere har faktisk en familie fra før. Man kan ikke be noen rangere hvilken familie som er viktigst."

 

Min mann har hatt en familie fra før, den eksisterer ikke lenger, han har bare en familie nå og det er den som består av meg, han og barnet. Og det er DEN familien som er den viktigste.

 

Helene

[Kreoline]

Da er det også mange tanketomme menn som ikke forstår hva det vil si å stifte en ny familie. Der menn tror at nyedama ikke har noe hun selv ønsker å ta med inn i forholdet, men bare føye seg etter det som er fra før.

[Kreoline]

En fraskilt mann med 3 barn møter en ung dame uten barn. Hvem av disse vet best hva de går til?

 

Du oppsummerer godt ang. fars rolle, men han er i hvertfall hellig ku om vi skal snakke om det.

[Anonym bruker]

Jeg synes du har en skrudd virkelighet hvis du mener det. Hans barn fra før er hans familie også. De er ikke mindre viktige enn deg og deres barn.

 

"Min mann har hatt en familie fra før, den eksisterer ikke lenger, han har bare en familie nå og det er den som består av meg, han og barnet. Og det er DEN familien som er den viktigste."

 

Det du skriver her er bare forferdelig. Hans barn fra før er like viktige som deres felles barn.

[Anonym bruker]

Selvsagt er det mange tanketomme menn også. Jeg ser bare ikke hensikten med å sitte her å kritisere far i det uendelige, siden han stort sett ikke er her og leser uansett. Det er mange damer med litt rare virkelighetsoppfatninger her. Det er mer hensiktsmessig å kommentere dem.

[Kreoline]

Det er ikke bestandig at stemødre har egne barn. Tror ikke Helene har barn, isåfall hadde det gjerne stått barnet vårt, og det gjør det ikke.

[Anonym bruker]

Takk for oppklaringen. Det gjorde det faktisk veldig mye bedre, og et utsagn jeg er enig i.

[Helene Harepus]

"Jeg synes du har en skrudd virkelighet hvis du mener det. Hans barn fra før er hans familie også. De er ikke mindre viktige enn deg og deres barn.

 

"Min mann har hatt en familie fra før, den eksisterer ikke lenger, han har bare en familie nå og det er den som består av meg, han og barnet. Og det er DEN familien som er den viktigste."

 

Det du skriver her er bare forferdelig. Hans barn fra før er like viktige som deres felles barn. "

 

Ærlig talt.. Jeg sier jo at barnet hans er en del av VÅR familie og at det er DEN familien som er viktigst for meg - og min mann! Jeg føler at det du skriver er et godt bevis på temaet denne tråden omhandler.. Uansett hva stemor skriver så blir det tolket på verste veg og så kan man kalle stemor forferdelig og skrudd, når man selv ikke engang gidder lese hva som står der.

 

Helene

[Anonym bruker]

Og rull inn selv medlidenheten litt da Helene. Ta heller litt selvkritikk for at du formulerer deg på den måten du gjør. Du får være PRESIS, så slipper du å bli feiltolket. det er faktisk svært viktig i et skriftlig medium hvor tonefall og kroppssråk ikke kan formidles. Ditt innlegg, hvis det hadde omhandlet den familiekonstellasjonen jeg faktisk diskuterer, hadde vært direkte skrudd og egoistisk.

 

Når det jeg diskuterer hele veien omhandler forhold med felles barn og hans særkullsbarn, kan ikke du bare komme med din familie, som er annerledes, å forvente at folk skal forstå det. I tillegg er det veldig vanlig at eldre stebarn ikke aksepterer en stemor, gjerne barn i tenårene, og da kan faktisk ikke en stemor komme å si at jeg og far er den viktigste familien.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg HI. Har vel egentlig litt på følelsen at det er flere eksdamer som henger her inne og får ut litt frustrasjon. Ofte har jeg også lurt på om de legger ut en del stygge innlegg fra stemødre kun for å sverte stemødre litt. Det er i hvertfall mange innlegg her inne jeg aldri har kunnet relatere meg til ang eskludering av stebarn, holdninger osv. Men det er jo bare en tanke.

 

Kjenner meg veldig igjen i det at jeg må være perfekt hele tiden i forhold til stebarna. Hvis noe kan tolkes feil plukker utenforsående det opp med en gang. Mens moren og faren ikke får reaksjoner på ting som jeg ville blitt lynsja for. Slitsomt, men man skal jo ikke bry seg om hva andre synes. Føler også at folk er ekstremt opptatt og nysjerrig på min og stebarn sin relasjon. Kommer mange rare spørsmål fra bekjente. Som sikkert har opphav fra alle de skrekk historiene som lever der ute ang stemødre. Merker at det er ekstra tøft med den nysgjerrigheten og falkeblikkende når vi har konflikter i familien og ting er litt vanskelige. Føler at jeg må forsvare meg mot fordommene.

 

 

En her inne mente at forskning hentydet at det var større sjanse for å bli drept av steforeldre. Leste litt rundt og det jeg fant mest litteratur på var at stemødre opplevde mer stress enn biologiske mødre. Spesielt steriotypene som stemødre opplevde fra samfunnet bidro til stresset. Fant mange artikkler, her er abstraktet fra en slik artikkel:

 

Stepmothers: Why So Much Stress?

A Review of the Research

Linda Nielsen

 

Recent psychological and sociological literature is reviewed in answering two questions: What factors generally affect how much stress women encounter as stepmothers? Why do stepmothers often experience more stress than stepfathers? The answers seem to lie in four areas: (1) our society's attitudes about mothers and motherhood; (2) the mother's and stepmother's personalities, attitudes, and circumstances; (3) the father's attitudes and his relationship with the mother; and (4) the stepchildren's gender and mental health.

 

[Anonym bruker]

Det med risiko for å bli drept er kalde fakta, selv om det heldigvis ikke skjer ofte. Derimot er ekskludering, mobbing, mishandling ol noe som skjer mye hyppigere.

 

Forøvrig har jeg aldri sagt annet enn at steforeldrerollen er utrolig krevende.

[Helene Harepus]

"Ditt innlegg, hvis det hadde omhandlet den familiekonstellasjonen jeg faktisk diskuterer, hadde vært direkte skrudd og egoist"

 

"Når det jeg diskuterer hele veien omhandler forhold med felles barn og hans særkullsbarn, kan ikke du bare komme med din familie, som er annerledes, å forvente at folk skal forstå det."

 

Er det mulig sier nå jeg.. Tråden forutsetter ikke at de eneste stemødrene som har "lov" til å svare er de som har fellesbarn, den handler om holdninger stemødre generelt møter på nett og i hverdagen, det må du bare forholde deg til, du kan ikke bestemme "hvaslags" stemødre som skriver her!

Dessuten, når jeg skriver at jeg, far og barnET er den familien jeg synes er viktigst, så synes jeg det er ganske innlysende at det er ett (1) barn det er snakk om, nemlig det barnet jeg er stemor til. Det virker i hvertfall ikke som om andre har problemer med å forstå det.. Men det er vel litt av sakens kjerne, hvis du er stemor så er det enkelte som nøler ikke med å kalle deg for både forferdelig og skrudd og egoistisk fordi de velger å alltid tolke alt på verste mulig måte.

 

"I tillegg er det veldig vanlig at eldre stebarn ikke aksepterer en stemor, gjerne barn i tenårene, og da kan faktisk ikke en stemor komme å si at jeg og far er den viktigste familien."

 

Ellers så er det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest dine innlegg, at mens stemor skal være inkluderende, så kan mor og barna kan være så ekskluderende ovenfor stemor som de bare ønsker. Og at du mener at både far og barn er fremdeles del av en (ikke-eksisterende) familie som stemor kan ekskluderes fra, hvis ikke tenåringen liker henne.. Kanskje jeg tar feil, men da er det sikkert bare du som må være litt mer PRESIS.

 

Ellers så må jeg bare le, det er jo akkurat den type holdninger som diskuteres i denne tråden og da kommer du med beviset på sølvfat!

 

Helene

 

[Anonym bruker]

"Ellers så er det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest dine innlegg, at mens stemor skal være inkluderende, så kan mor og barna kan være så ekskluderende ovenfor stemor som de bare ønsker. Og at du mener at både far og barn er fremdeles del av en (ikke-eksisterende) familie som stemor kan ekskluderes fra, hvis ikke tenåringen liker henne.. Kanskje jeg tar feil, men da er det sikkert bare du som må være litt mer PRESIS."

 

Dette beviser jo bare at du har en del forestillinger om hvordan virkeligheten er, og at du overfører det til meg, og innbiller deg at det er det jeg mener. Det får stå for din regning.

 

Beviset? Du er jo bare litt stakkarslig. Du tillegger meg meninger jeg ikke har og mener dermed at du har fått beviser for dine egne fordommer og forforståelse av situasjoner. Gratulerer, godt jobbet.

 

Jeg har vært PRESIS hele veien. Oppsummert blir det dette:

 

- Nyfamilien er en meget utfordrende organisme

 

- Steforeldre må forstå og akseptere at fornuftige foreldre setter sine barn først (det betyr ikke at barn kan gjøre hva de vil)

 

- Rollen som steforelder kan være svært utfordrende og utakknemlig, men hvis man i utgangspunktet innser at rollen krever at man gir mer enn man kan kreve tilbake (akkurat som foredlrerollen) så vil ting gå enklere for en selv.

 

- En selv er ansvarlig for sin egen lykke. Hvis man ikke klarer å få til et fungerende familieliv, må en ta konsekvensen av det (det betyr ikke at jeg mener en steforelder er eneansvarlig)

 

- Steforeldre må være utrolig tålmodige, det koster ofte mer å være glad i andres barn.

 

Det er mitt syn på det å være stemor, som jeg selv har vært i snart 9 år. Jeg har også fellesbarn. Bare le videre du, du ler garantert ikke mer enn jeg gjør av alle de besynderlige innleggene som dukker opp på denne siden. Nå også fra deg.

 

[Helene Harepus]

"Du tillegger meg meninger jeg ikke har og mener dermed at du har fått beviser for dine egne fordommer og forforståelse av situasjoner. Gratulerer, godt jobbet."

 

Kan jeg minne deg på at du i denne tråden har ikke nølt med å kalle meg både forferdelig og skrudd pga at du nettop tillegger meg meninger jeg ikke har?? Hva er det hvis ikke fordommer?! Men jeg tror kanskje ikke jeg skal gratulere deg med det..

 

De punktene du ramser opp nå, som bevis på hvor PRESIS du er, har du IKKE nevnt når du svarer på mine innlegg og det er selvfølgelig de jeg svarer utifra. Jeg har ingen mulighet for å vite hvilken av alle disse anonyme innleggene her er dine. Du får bruke nick-et ditt eller signere innleggene og da klarer vi andre kanskje å skille deg fra alle de andre anonyme som skriver her og vite hva du egentlig mener. For som du selv sier "Du får være PRESIS, så slipper du å bli feiltolket. det er faktisk svært viktig i et skriftlig medium hvor tonefall og kroppssråk ikke kan formidles". Å signere innleggene sine på et eller annet vis, så vi andre vet hvem som har skrevet de, må vel kalles for svært viktig i en sånn nettdebatt!

 

Helene

 

[Anonym bruker]

kolliderer mine ønsker med stebarna ine ønsker så må mine ting alltid vike. det samme om mine ønsker kolliderer med noe stebarnas mor eller far har valgt for dem.

når det gjelder mine barn så må de av og til vente fordi mor skal noe, og det er helt greit, men må hans barn vente så blir det visst helt feil.

 

det er visst helt greit at mine barn er hos besteofreldrene, naboer, tanter og onkler mens jeg går i bryllup, men det er ikke greiet at hans barn er hos sin egen mor slik at han kan bli med. at de skulle være hos sin egen farmor eller andre i slekta er ikke bare lite greit,det er totalt uaktuellt.

 

det er også helt uaktuellt at hans barn ikke kan reise på ferie fordi han har kjøpt seg ny bil, men det hadde vært helt uproblematisk for meg å ikke dra på ferie med ungene om jeg hadde gjort det samme.

[Anonym bruker]

Selvsagt er jeg klar over at jeg mistolket ditt innlegg, Derfor takket jeg også for oppklaringen jeg fikk av en annen, og sa at da var jeg igrunnen enig med deg. En fordom vil jeg ikke kalle det siden jeg trodde vi diskuterte utfra de samme premissene.

 

Det er åpenbart at det er vanskelig å skille anonyme fra hverandre, men du kan jo vurdere å bruke minimalt med folkeskikk og høflighet, du kan foreksempel spørre om det du tror folk mener er reelt før du slenger med leppa.

[Helene Harepus]

Folkeskikk må vel gå begge veier Kan hende jeg ble litt hissig i denne debatten, men det er fordi jeg føler veldig ofte når jeg leser på sider som denne (og andre også) at folk har ganske urimelige forventninger / holdninger til stemødre, så jeg ble ganske engasjert

 

Vi har det veldig godt i min familie nå og jeg er glad i mitt stebarn, men det har tatt mange år med mye tålmodighet og kamelsvelging, det vanskeligste har uten tvil vært hvordan mor har oppført seg hele veien, for det er en kamp vi kunne ikke ta pga hensyn til barnet. Samtidig som hennes oppførsel påvirket barnet enormt, barnet var 1 år når foreldrene gikk fra hver andre, h*n var 3 år når jeg og far møttes og h*n nektet å snakke med meg de første 2-3 årene pga alle de tingene mamma sa. Det var helt forferdelig vanskelig, ikke minst siden h*n bor mest hos oss og jeg følte meg helt maktesløs, for hva kunne jeg stille opp med når det var MOR som sa alle disse fæle løgnene om meg?

Så når jeg leser innlegg fra andre stemødre som sliter med noe av det samme, så tviler jeg ikke et øyeblikk på at det er akkurat slik det er, selvom jeg må samtidig innrømme at før jeg havnet opp i det selv, så ville jeg kanskje trodd folk overdrev og at mor kunne umulig oppføre seg slik!

 

Men poenget er at hvis mor velger å "ta opp kampen" mot stemor gjennom barnet, så blir den kampen veldig ujevn, ikke får stemor stoppet mor i det hun driver med og ikke heller kan stemor si til barnet at mamma lyver, så av og til føles det som det eneste jeg som stemor kan gjøre er å gå inn her og få ut litt frustrasjon og se hvordan andre som sliter med noe av det samme løser det, og om det er ikke noen løsninger å få, så vet jeg at jeg er ihvertfall ikke alene. Og en mager trøst er bedre enn ingen! Jeg har lest mange nettinnlegg hvor det er barnets bioforeldre som frustrert over barnets oppførsel, men de blir aldri kalt for dårlige foreldre, de blir snarere rost for å prøve å finne en løsning (bl.a med å skrive om det på nettet), mens jeg får ofte inntrykk av at stemor har ikke lov til å føle frustrasjon uten å umiddelbart bli stemplet som den onde stemor, så jeg føler at jeg skjønner veldig godt hva HI mener! Nå er ikke alle innlegg om vanskelige mødre og selvfølgelig er ikke alle mødre vanskelig og det finnes også urimelige stemødre! Jeg har jo selv hatt en av de sistnevnte, så jeg er klar over at de finnes

 

Og til slutt, kanskje folk bør huske at naturen sørger faktisk for at mødre blir "forelsket" i sine barn med å gi de en klekkelig dose med hormoner under graviditeten og fødselen, det kan ta oss andre som ikke har fått disse hormonene litt lengre tid å bli glad i poden..

 

Helene

 

[*-*]

Til diskusjonene lenger opp her om gamel og ny familie og særkullsbarn:

 

Selvfølgelig må en kvinne eller mann som finner seg en partner med barn fra før være innstilt på å inkludere disse barna i sin familie, det tror jeg er den almenne oppfatningen i vårt samfunn i dag.

Men vel så viktig er at hvis man ønsker å starte nyfamilie så må både en selv og omgivelsene rundt være innstilt på at dette blir den reelle og viktige primærfamilien i dag - uavhengig av hvem far tidligere har vært sammen med og hvor lenge. Det er de voksnes ansvar å vise barna hvilke familiekonstellasjoner som nå gjelder og hva barna skal forholde seg til. Det finnes masse eksempler på barn som har hatt en flott barndom i nyfamilier, bare rammene er tydelige og de voksne signaliserer at det er gode løsninger. Selvfølgelig kan de voksne forvente av barn at de forholder seg til de familiene som gjelder, inkludert steforeldre som familiemedlemmer, men foreldrene må stå trygt i sin avgjørelse, vise barna at dette er en god løsning og etablere trygge og stabile forhold i nyfamilien. Hvis en eller begge foreldrene enten sabotererer nyfamiliene eller signalisere uklare grenser og usikkerhet så vil det selvfølgelig bli mye vanskligere. Hvordan kan barna være trygge i en situasjone når de merker at foreldrene er usikre? Og oppfatter barna stadig signaler fra omverden på at det er biologiske foreldre og helsøsken som er den eneste ordentlige familien, så vil de jo bruke hele livet på å sørge over dette og eventuelt forsøke å sabotere nye familier - i stedet for å få hjelp til å gå videre, og trives i de familiene de er en del av.

Det er de voksnes ansvar og ikke barna. Voksne med særkullsbarn må tenke gjennom om de er klare for å starte nye familier med alt det innebærer, og vil de det så må de løsrive seg fra gamle familiekonstellasjoner og være villigtil å bruke mye tid og energi på å skape nye og trygge alle involverte. Man kan ikke forvente at steforeldre skal ha helt andre håp og forventninger til familielivet enn alle andre. Jeg tror ikke det er det at en har særkullsbarn som nødvendigvis ødelegger mange nyfamilier, men det at omverdenen forventer at steforeldre ikke skal ha samme rett på egen familie fordi partneren har barn fra før. Min mann har barn fra før, og de er en selvsagt del av min familie. Men jeg hadde aldri blitt lykkelig hvis ikke jeg hadde fått lov til å ha min egen familie, der min mann og jeg er de voksne og setter våre grenser i felles hjem. Vi har jobbet mye med "teambuilding" både innenfor vårt hjem og utad og er fornøyde med det vi har fått til. Stebarna mine ser på oss som en familie nå - og så er de en familie med mor og hennes kjærste på den andre siden. Men dette hadde aldri gått hvis ikke moren og faren deres hadde hjulpet dem med å akseptere situasjonen og vist dem at de selv syns det er riktig at det er slik.

[Helene Harepus]

Du sier alt jeg føler, men som jeg ikke klarer å sette i ord!

 

Helene

[Anonym bruker]

Da er vi igrunnen veldig enige Helene

[Helene Harepus]

Ser slik ut

 

Helene