Hvordan orker dere å være så tunge?

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer for jeg har gått opp MYE i svangerskapet og synes det rett og slett er GRUSOMT å være så tung!

Ikke tvil i min sjel om at alt MÅ av for man orker jo så mye mindre når man har alt for mye å dra på - det merker jeg helt tydelig.

 

Jeg har alltid vært tynn, men har nå fått oppleve hva det vil si å være alt for tung og synes faktisk synd på de feite.

[Anonym bruker]

Faktisk har det ikke vært noe problem for meg hverken før eller i svangerskapet å være så tung som jeg er... Veier 109-110 kg før jeg var gravid og nå veier jeg 120 i 36 uke. Jeg er i fin form, eneste gangen jeg syntes det er tungt er når jeg skal snu meg om natta, da er det som å flytte en medisinball fra den ene siden til den andre.

 

Men det er klart, jeg har alltid passet på å bevege meg...

[Anonym bruker]

Bra du ikke opplever det som en belastning da.

Jeg lurer faktisk oppriktig på dette for jeg opplever det som fælt selv.

Jeg tror rett og slett jeg ikke er bygget for å dra rundt på dette lasset. Nå var jo heller ikke min kropp vant til overvekt før svangerskapet.

Men det er ikke så lenge igjen av svangerskapet, så snart går det rette veien her

HI

[Anonym bruker]

Vond sirkel ofte.

Man bruker mat som kos, når man kejder seg, når man er lei seg, når man er glad.

Så blir man deprimert fordi man er blitt kraftig overvektig, så spiser man mer for å trøste seg og man fortsetter livsstilen, stikker hodet i sanden, klager over små størrelser i butikkene, slankepress osv.

 

Det er ikke så vanskelig å gå ned i vekt, det vanskeligste er å holde det.

 

I tillegg kommer jo ting som sykdommer og medisiner som gjør at man kan legge kraftig på seg med lite mat...

[Anonym bruker]

Det er veldig få sykdommer og medisiner som gjør at man legger veldig mye på seg...

Skjønner det med matens rolle som psykologisk støtte for noen. Er vel menneskelig å finne seg trøst. Men synd det blir å stappe i seg som skal hjelpe da... Nb: jeg moraliserer overhodet ikke.

Men det jeg lurer på er selve følelsen av det å drasse på så mye ekstra? Kan da ikke være bare jeg som synes det er et vanvittig ork å drage rundt på alt for mange kilo?

HI

[lindynatt]

Det er jo noe som skjer gradvis og kroppen venner seg til det og mange går jo i mange mange år med overvekt.

 

Men den gang jeg hadde over 90 kilo merket jeg ikke så mye til det må jeg si men nå, 30 kilo lettere, merker jeg jo en forskjell.

 

Og desverre finnes det medisiner som gjør en feit, kortison f.eks.

 

Pga leddgikt får jeg sprøytet det inn i knærene nå og da er det vanskeligere å holde vekten.

 

Kortison i tabelettform er enda værre sier de som tar det...

[Anonym bruker]

Det med kortison er bare tull! Det var før i tiden at kortisontablettene var sånn. De moderne er ikke så ille.

Dette vet jeg faktisk mye om fordi jeg bruker det selv! Og jeg var ikke tykk før jeg ble gravid selv om jeg da også gikk på kortison!!!

 

Det er graviditeten som har gjort meg feit. Sånn var det forrige svangerskap også! Jeg kan på ingen måte skylde på kortison - enda jeg tar dette daglig.

Ingenting irriterer meg mer enn dårlige unnskyldninger på denne fronten!...

HI

[Anonym bruker]

Unnskyld meg HI. hva er det egentlig du vil fram til? selv om ikke du har hatt et vektproblem før nå og alltid har vært tynn, så er det faktisk mennesker som legger på seg lettere enn andre. det er ingen unnskyldning, men ren fakta. og det disse menneskene må¨gjøre er å være veldig nøye på alt de spiser, noe som ikke alltid er lett når vekta er vanskelig og holde nede.

 

jeg så det allerede på det første innlegget ditt at du var ute etter noe mer enn råd og ærlige spørsmål og svar. hvis du klarer å gå lett ned i vekt er det jo kjempe bra for din del. men spar sarkasmen din til noen andre.

[Anonym bruker]

Ha ha at noen i det hele tatt får seg selv til å i det hele tatt stille et så dumt spørsmål vitner jo på at det til daglig blir født idioter i denne verden*ler*

 

Vi over 90 trenger ikke at du synes synd på de feite,bare at du er til gjør at min overvekt blir et minimalt problem sammenlignet med ditt menneskesyn....

 

Ikke rart verden fostrer anoreksia og andre spiseforstyrrelser,nå mennesker med din horisont kommer med bemerkninger som er beond forståelse...

 

Samme spørsmålet du stilller haha hvordan orker dere være så tunge?

Da spør jeg hvordan er det være så stygg?eller hvordan være så dum?

 

Ikke alle plager i verden man kan noe for,men jeg ER FEIT,JA OG JEG KAN SLANKE MEG...Takk gud,men det du lider av er uhelbrederlig...

 

 

haha er det mulig?

 

 

Godt nytt år

[Anonym bruker]

Uff, dere to siste som svarte her svarte ganske ondskapfullt, synes jeg.

 

Det eneste jeg reagerte på er det som ble sagt om kortison. Da jeg faktisk har inngående kjennskap til kortisonbruk, så vet jeg jo utmerket godt at det ikke er derfor jeg har lagt på meg!

 

Hovedinnlegget mitt var et hjertesukk og et håp om at noen forsto for jeg opplever det som helt forferdelig å ha gått så mye opp i vekt. Jeg lurte på om jeg er alene her om å oppleve at det er veldig tungt å være tung!?

Jeg MISTRIVES med alle kiloene som har rast på i dette svangerskapet også fordi det er så fryktlig slitsomt at dra på så mye vekt som har kommet på så fort!

Skal jeg få kjeft for det, kanskje?!

 

Dere to siste her var sannelig ikke mye greie eller hyggelige, sukk...

 

Har sett på andre tråder her inne at det skal lite til før noen "hogger løs" på de som ikke synes det er helt greit å være tykk. Triste greier, og ganske avslørende for at de slettes ikke har det godt med seg selv med å være tykke.

 

Jeg kommer hvertfall ikke til å fortsette å være tykk etter å ha gått MYE opp i hvert svangerskap. Jeg får ta tiden til hjelp denne gangen også. Klarte å gå ned etter forrige sv.sk. Jeg MÅ for jeg orker ikke å slepe på alt sammen...

[Anonym bruker]

Ojsann, anonym 23.26, dette var innmari drøye uttalelser!

HI stiller et spørsmål og blottlegger noe som er problematisk og du svarer med den driten der!

Skam deg! Ikke fatter jeg hvordan du kan være så stygg i kjeften.

[Anonym bruker]

jeg er anonym 23.26

 

det har noe med måten du skriver ting på. allerede i første innlegg skriver du at du synes synd på feite! at du ikke klarer og drasse på alt. men da har jeg et spørsmål til deg HI, hvorfor i verden har du latt deg selv gå så mye opp i vekt da? hvis du ikke takler å drasse på alt fettet ditt?

 

 

[Anonym bruker]

Seriøst svar til deg HI:

 

Jeg tror at mange (jeg en av dem) har gått så sakte og gradvis opp i vekt at man egentlig ikke merker noen stor forskjell. Kroppen og ikke minst psyken venner seg til de ekstra kiloene slik at man ikke merker ubehaget. Mens du som har gått opp så raskt merker det mye bedre...

 

Grunnen til at jeg har denne teorien er at jeg har slanket meg over 25 kg, og merker nå hvor mye lettere alt er... Bare det å bøye seg å knytte skolissene er jo enklere...

 

Men jeg kan med rimelig stor sikkerhet si at alle overvektige ønsker å være slanke. Tror ikke noen ville sagt nei dersom jeg hadde hatt en tryllestav og kunne tryllet de slanke.

 

Hvorfor slanker de seg ikke da? Joda, det gjør vi jo... Hver mandag... men det hjelper ikke det når slankekuren varer frem til lunsj... Noen ganger slanker vi oss i ukevis. Men så er det tilbake til det samme gamle, og kiloene raser på igjen.

 

Hvorfor greier vi ikke å slanke oss, og holde oss slanke? Det er FRYKT! Vi vet at vi må endre vanene våre... Og vi kan det for en kort stund, men for resten av livet? Nei, det er skummelt... Skal jeg trene 4 ganger i uken resten av livet? Skal jeg lage og spise så sunne middager hver dag, resten av livet? Med kun utskeielser en sjelden gang? Ikke kunne ha den helgekosen jeg er så vant med, med den store godteposen, brusen og potetgullskåla... Pizzaen... lasagnen, tacoen... Ikke mer sånt til middag...?

 

Det er så vanskelig å forestille seg et "nøkternt" liv... Men til alle dere som vil gjøre noe med det... Håpet er ikke ute, man kan overvinne frykten. Jeg begynte i det små... Kuttet ut all snacks. Fokus på de neste seks mnd. Frem til sommerferien... Så begynte jeg å trene og endre kosthold. Men var fortsatt redd... Kunne ikke klare å holde dette tempoet resten av livet vel? Men ett år senere var mine nye vaner et faktum... Nå elsker jeg å trene. Har et sunt og variert kosthold, og har til og med lært meg å begrense snacksen slik at jeg kan kose meg litt en lørdag om jeg vil :-)

 

Det eneste man trenger å gjøre er å bli bevisste. Vær bevisst på hva du spiser. Tenk deg om. Det er du som bestemmer hva du skal putte i munnen.

 

Ble kanskje litt mer enn svar på spørsmålet ditt... Men det får så være :-)

[lindynatt]

Merkelig at legen min sier at kortison har innvirkning på vekten, spesielt i tabelettform.

 

Men det er ikke grunnen til at jeg var over 90 kilo.

 

Hos meg er hormonproblemer og insulinresistens med på å gjøre vektnedgang vanskelig og vektoppgang lett. Men det ble ikke oppdaget før i 2004, gud hjelpe meg så mye drit jeg fikk av leger, bl.a gynekologen ejg hadde den gang... helt tild et ble oppdaget.

 

Det er for mange vanskeligere og tyngre å skulle spise sunt, endre vaner, endre unnskyldningene enn det er å være tung.

 

Overvekten blir en del av identiteten, ok det ble det hos meg.

 

Synes ikke det hjelper å synes synd i noen, det hjelper heller å være konstruktiv å heller prøve å hjelpe eller være der, ha et åpent sinn.

 

Hvis jeg tenker tilbake på vektoppgangen, var jeg litt lubben hele oppveksten nesten, så i 94 sklidde alt ut for første gang, var au pair og misstrives og maten ble en trøst.

I 1997 klarte jeg å slanke meg, men jeg sultet... spiste kanskje et rundstykke for dagen og ikke noe mer.

 

Så det gikk somd et måtte gå, jeg kunne ikke holde vekten, atter en gang i utlandet men da pga min elskede og misstrivsel og for lite mosjon...

 

Da lå jeg npen år jevnt på ca 86 kilo, helt til bryllupet i 2003. Da slanket jeg meg igjen, med sulting og mat jeg egentlig IKKE liker.

Så i 2004 krøp vekten opp til 99 kilo, etter bryllupet ble jeg lat, min mann legger ikke så kjapt på seg og vi hadde usunne vaner.

 

I 2004 fikk jeg diagnosen pcos og insulinr esistens og klarte å gå ned 30 kilo, men selvfølgelig klarte jeg ikke å holde vekten men krøp frem til 2008 opp i 83,5 kilo igjen.

Nu er jeg nede igjen i 71 og håper inderlig, at jeg klarer å holde det, men det er ikke lett...

[Anonym bruker]

Til trådstarter. Et helt ærlig spørsmål som jeg antar mange reagerer på. Det var så mange svar så mulig mitt svar er gjentakelse av andres.

 

De fleste overvektige har lagt på seg gradvis og har også utviklet muskelmasse i takt med vektøkningen. Jeg opplever dette fordi jeg er sterk. Styrketrening er gøy, det får jeg til! Det er verre med kondisen.

 

Men.. dette gjør at det faktisk ikke trenger å være så ille som du tror å være tjukk. Når man legger på seg som gravid skjer jo dette over relativt kort tid, samt at man har redusert lungekapasitet når alle indre organer blir sammepresset for å gi plass til livmor og barnet - derfor oppleves den vektøkningen verre og annerledes enn å være tjukk sånn "til vanlig"

 

Håper du ble litt klokere

[Anita*født*]

jævla bra svart=))

[Gjest]

Jeg må si meg enig med svarene fra de som føler seg provoserte av trådstarters innlegg; trådstarter gir inntrykk av å være et fordomsfullt menneske, og det hun skriver tyder på forakt for overvektige.

 

Trådstarter bruker ord som å "orke å være så tung", noe som gir inntrykk av at hun mener alle overvektige burde frelse seg selv fra overvekten. Overvektige har "alt for mye å dra på", som om det er snakk om en overfylt handlepose, og ikke ens egen kropp. Overvektige kalles heller ikke overvektige; de omtales som FEITE, noe som jeg personlig syns er et veldig stygt ord, og bare en som enten er uvitende eller fordomsfull bruker slike ord (ville du som slank likt å bli kalt radmager eller guttete?).

 

Trådstarteren avslutter med å skrive at hun "faktisk synes synd på de feite". Hva er det å synes synd på noen for? Så lenge du vet at du skal klare å kvitte deg med din graviditetsovervekt, ser jeg ingen grunn til at du skal gå omkring og bry deg om hvordan det er for andre. Hvorfor skal det ha noe å si for deg om noen du overhodet ikke kjenner veier for mye, så lenge du klarer å gå så mye ned i vekt at du er fornøyd med deg selv og syns livet ditt har blitt lettere? For det du vet finnes det sikkert mange overvektige som syns at livet er ganske greit, mange kilo til tross.

 

Det er for mange her i verden som har for god tid til å bry seg om ting de ikke trenger å bry seg om. Om trådstarter velger å svare med at "hun bare lurer", så blir det for enkelt: De fleste som leser hennes første innlegg skjønner at hun først og fremst er ute etter å provosere, fordi hun vet at mange overvektige plages med kiloene og fort vil forsvare seg selv ved å svare på innlegget. Og hvis det ikke er et kalkulert forsøk på å provosere, men faktisk et utsagn som er helhjertet ment, så syns jeg synd i trådstarter. Vedkommende må da være veldig enkel og ha veldig lite å finne på...

[Anonym bruker]

Takk for seriøst svar.

HI

[Anonym bruker]

Denne var til 02.01, 11.15. Ser at det heldigvis har kommet flere seriøse svar her.

HI

[Anonym bruker]

Til 02.01, 00.36 og alle andre:

 

Det var ikke ondt ment at jeg uttrykker medfølelse med overvektige. Jeg har medføelelse for alt besværet det kan føre med seg, og kan ikke forstå at det skal være galt - tvert i mot.

 

Jeg har ikke "latt meg selv gå opp i vekt" slik du sier. Hvem vil vel det?

Jeg har ikke fått forklaring fra legene på hva det kommer av, og tro meg, jeg har spurt. Har alltid vært slank og levd sunt og trent. Så den vektoppgangen henger ikke på greip i det hele tatt.

 

 

Men jeg mistenker at svangerskapet igangsetter kraftig insuliresistens, så nå har jeg kuttet en del i karbohydratinntaket og håper at det retter seg etter dette svangerskapet også.

 

Til de som tror at jeg syter over bagateller:

 

Det er ingen spøk å gå opp 40 kg i svangerskapene når man alltid har vært slank. Det føles som en altfor stor belastning for kroppen og kan umulig være sunt.

 

Håper jeg slipper å lese flere spydigheter nå.

Hadde forventet bedre på et forum for overvektige.

 

HI

[Anonym bruker]

Til 02.01, 21.51:

Tusen takk for hyggelig og informativt svar!

HI

[Anonym bruker]

Til 04.01, 20.45:

Her var det mange spydigheter ang min person gitt...

Beklager hvis du føler deg støtt. Ikke meningen å støte noen. Hovedinnlegget var oppriktig ment. Jeg har til informasjon meget høy utdannelse og er alt annet enn snever. Men jeg skrev innelgget i dyp frustrasjon og håpet på medfølelse på dette forumet.

HI

[Anonym bruker]

Til alle som har svart på denne tråden:

 

Det var ikke ondt ment at jeg uttrykker medfølelse med overvektige. Jeg har medføelelse for alt besværet det kan føre med seg, og kan ikke forstå at det skal være galt - tvert i mot.

 

Jeg har ikke "latt meg selv gå opp i vekt" slik du sier. Hvem vil vel det?

Jeg har ikke fått forklaring fra legene på hva det kommer av, og tro meg, jeg har spurt. Har alltid vært slank og levd sunt og trent. Så den vektoppgangen henger ikke på greip i det hele tatt.

 

 

Men jeg mistenker at svangerskapet igangsetter kraftig insuliresistens, så nå har jeg kuttet en del i karbohydratinntaket og håper at det retter seg etter dette svangerskapet også.

 

Til de som tror at jeg syter over bagateller:

 

Det er ingen spøk å gå opp 40 kg i svangerskapene når man alltid har vært slank. Det føles som en altfor stor belastning for kroppen og kan umulig være sunt.

 

Håper jeg slipper å lese flere spydigheter nå.

Hadde forventet bedre på et forum for overvektige.

 

Tusen, tusen takk til dere som har gitt meg seriøse svar fritt for spydigheter.

 

HI

[Anonym bruker]

Sånn tolket jeg oxo hennes innlegg,ikke sympati for hun gikk opp men åssen vi feite orket være så tunge,en med så mye utdannelse burde ha mer dannelse.... hihi

[Anonym bruker]

Hi, jeg har en sang du bør lære deg: "Ro, ro til fiskeskjær, mange fisker får du der..... Ja, hvis du ror mer når blir årene dine så lang at du treffer bunnen snart. siden du er så himla tung trenger du jo ikke spørre oss om hvordan vi klarer det, du kan jo bare spørre deg selv!