Positiv fødselsopplevelse: Flaks eller innstilling?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det har så mye å si hvem instiling man har før man begynner å føde. For følelsene endrer seg raskt når smerten begynner å komme.

 

Men kan ha en kjempe positiv innstilling før fødselen, men så fort en rie merkes får man helt angst. og omvent.

 

Jeg hadde ingen innstilling "Den tid, den sorg" var eneste jeg gadd å tenke på. Å uroe meg for noe jeg aldri hadde vært med på før, er noe jeg ikke ville bruke min energi på. Jeg fikk en hard fødsel, men har fortsatt kun positive minner fra den. Og det har nok mye å gjøre av jordmoren. En herlig dame.

[Anonym bruker]

Kan bare si at de som så fast bestemt mener at det har med innstilling å gjøre har hatt flaks!

[Gjest]

Litt av begge! Naivt å tro at en fødsel ikke skal gjøre vondt for å si det sånn!

 

Synes ofte det er sammenheng mellom folk jeg kjenner som har hatt en "lett fødsel" contra en "tøff fødsel" med innstillingen deres til andre ting også. F.eks føler jeg folk som "alltid" er syke og syter ofte har hatt de verste fødslene.

 

Men for all del, det finnes mange unntak!

[Anonym bruker]

"Klart "flaksen" har litt og si, men jeg tror alt går mye bedre hvis man går inn i ting med positiv holdning. Hvis man tenker realistisk - "det kommer til å gjøre veldig vondt, vondere enn noe jeg har kjent tidligere. Men jeg skal klare det, og jeg får hjelp til å klare det på best mulig måte. Jeg kommer ikke til å klare det alene, jeg må ha hjelp av de som kan det, og det kan hende jeg trenger smertestillende, men det må jeg nesten vente å se." - da tror jeg du har bedre forutsetninger enn om du går inn i en fødsel med dårlig innstilling."

 

 

Det var den innstillingen jeg hadde, under hele svangerskapet. Men fødselen ble så jævlig at jeg sleit med det i over et år etterpå. Det har definitivt MYE med flaks å gjøre! Dere som tror noe annet kan bare prise dere lykkelige over at dere fikk den fødselen dere fikk. Men slutt å tro at andre har en fæl fødsel bare fordi de ikke hadde samme innstilling som dere! Utrolig arrogant å tro at fødselsopplevelsen deres ble bra, bare fordi dere selv var så jævla flinke!

[Anonym bruker]

Flaks tror jeg.

Jeg hadde en positiv innstilling i de første 40 timene (JM kommenterte til og med hvor hyggelig det hadde vært på rommet hvor vi var), men så gikk alt galt og det ble kaos, vakum i flere omganger (burde blitt haste KS så hadde jeg kanskje vært mer postiv i etterkant), babyen på intensiven i en uke og jeg i sjokk.

 

Denne gangen blir det planlagt KS, men selv om jeg er fullt klar over at jeg ikke trenger å føde vaginalt så får jeg stressreaksjoner med en gang jeg får kynnere.

 

Men, når det er sagt så tror jeg at en normal fødsel blir mer positiv hvis man har en positiv innstilling og klarer å jobbe sammen med kroppen sin (det er noe av grunnen til at jeg velger KS denne gangen; jeg vl ikke være i stand til det)

[Anonym bruker]

Så synd at når man snakker om "fødselsopplevelse", så er det så mange som tenker; ååå de forferdelige smertene!!!

 

Fødselsopplevelse er hele situasjonen, med deg og de som er rundt deg på siste etappe før du ENDELIG, etter mange mnd med lengting og undring, får se ditt store mirakel, din lille baby.

 

Jeg gledet meg til fødsel siden testen ble positiv, jenta vår lå i seteleie, smertene med veer var ikke til å tro, men de 30 sekundene med pause, da jeg tittet bort på klokka, så klarte jeg da hele tiden å tenke at NÅ, nå er jeg 5 minutter nærmere å treffe ungen min!!!!!! Det ble hastekeisersnitt etter katastrofealarm, navlestrengen kom i klem og hjertelyden forsvant. Fikk fødselsdepresjon og gråt i mange mnd fordi jeg mistet selve det å føde barnet mitt, det ble "tatt fra meg" i siste øyeblikk, etter full åpning. Men siden jeg fikk treffe henne første gang, så har jeg nærmest begynt å grine av glede med tanke på det siste døgnet i livet mitt før hun ble en del av det!!

 

Jeg er ikke i stand til å forstå hvordan man kan forbinde verdens største mirakel, med noe fælt og negativt!!???

[Anonym bruker]

Det er kanskje fordi du slapp å trykke ut ungen selv. Riene fram til pressveene var ingenting. Det er siste etappe som er vond og den slapp du. Jeg tar gjerne riene fram til 10 cm åpning hvis jeg kan få keisersnitt på resten. Jeg våknet faktisk midt på natten med 10 cm åpning; ingen problem. Men å prøve å trykke ut en unge i 7 timer etterpå og til slutt bli tatt med tang. Da forbeholder jeg meg retten til å føle at det var fælt og negativt. Helt greit at du synes det du synes, men andre har helt andre opplevelser og det må du da forstå. Da kan jeg si at for en pyse du er som fikk fødselsdepresjon etterpå for det fikk ikke jeg og da kan jeg ikke forstå at andre får det. Lykke til med neste mann håper du får føde skikkelig da..... så tåpelig har jeg ikke hørt på lenge. Det er nok andre ting som har gitt deg fødselsdepresjon.

[Anonym bruker]

Oioioi så vanvittig barnslig!!! Det er klart at man opplever fødselen svært forskjellig!! Det er likevel ufattelig at barn som vokser opp i vesten i dag er mors verste mareritt noensinne!!

 

All smerte oppleves forskjellig! Jeg har ei søster som synes veene var helt greie, mens pressveene var selve helvetet. Oså har jeg ei anna søster som opplevde alt like ille, ikke like greit, men like ILLE, bortsett fra at det var deilig å endelig kunne gjøre noe aktivt, å virkelig presse og være en del av det som skjer.

 

Og, nei, for å opplyse ditt åpenbart uvitende hode: nei, det var nok ikke noa"annet" som ga meg fødselsdepresjonen, det er svært vanlig å oppleve fødselsdepresjon ved akutt keisersnitt.

 

Men takk forresten!!! ) Jeg håper også at jeg får føde skikkelig med nestemann som er godt på vei nå! Gleder meg!!

[Anonym bruker]

Det er da ikke barnet som er mors verste mareritt, selv om fødselen var helt for jævlig!

[Anonym bruker]

Jeg er samme anonym som over (18:13 13.11.2008)

 

Hei anonym 18:38. Du skriver:

"Jeg er ikke i stand til å forstå hvordan man kan forbinde verdens største mirakel, med noe fælt og negativt!!???"

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg forbinder overhodet ikke sønnen min med noe fælt og negativt. Men jeg forbinder ham ikke med fødselen overhodet. Pga fødselsopplevelsen jeg hadde så fikk jeg ikke noe forhold til babyen min før flere uker etter. Han ble liggende på intensiven og jeg på barsel - begge to på et annet sykehus enn der hvor jeg fødte (han ble tatt veldig godt hånd om, det gjorde ikke jeg, sansynligvis fordi de ikke kjente bakgrunnen til at jeg ikke fungerte).

 

Etter at vi kom hjem så stelte jeg ham, ammet ham og gjorde alt det man skulle, men alt ble gjort på autopilot og fordi jeg visste at det var noe man gjorde.

 

Jeg forbinder fødselen med noe fælt og negativt først og fremst fordi sønnen min fikk store, men heldigvis ikke permanente, skader og hadde masse smerter i ettertid. I tillegg så trodde jeg at jeg kom til å dø og jeg var ikke i stand til å ta vare på ham og trøste ham den første uken når han hadde vondt og trengte mamman sin. Det gjør ufattelig vondt fremdeles, 3 år etter.

[Gjest]

Innstilling tror jeg har utrolig mye å si for hvordan man opplever ting, ikke bare fødsler. En fødsel blir vel neppe komplisert ene og alene fordi man ikke er positiv, men jeg er overbevist om at opplevelse av smerte for eksempel kan forverres i stor grad av at man blir redd.

[Lykke X 4]

Jeg mener det er naivt å si at en god fødselsopplevelse baserer seg på innstilling eller flaks. En fødsel er gjerne så langt mer sammensatt enn det. Det kan være mange faktorer som spiller inn på den enkeltes opplevelse av fødselen, uten å gå nærmere inn på dem nå.

 

Man kan gjerne ha en bra innstilling i utgangspunktet før en fødsel, men ikke alt trenger å bli som man forventer. Å føde kan være uforutsigbart.

 

Om man må ha født 10-12 ganger før man uttaler seg? Nei, det tror jeg ikke. Jeg har selv født 2 ganger og skal nå ha nummer tre. Mine to fødsler har vært to helt forskjellige opplevelser, og i ettertid sitter jeg med stor ydmykhet ovenfor hva en fødsel kan være. Det er ikke svart hvitt. Det er ikke så enkelt at det bare handler om flaks eller innstilling. men disse to tingene spiller klart inn.

 

Så til det å lytte til en Jordmors erfaringer. Hun har gjerne opplevd mange forskjellige fødsler og pratet med mange fødende kvinner, men jeg tror ikke hun vil kunne gi det et ordentlig godt svar før den dagen hun har født selv

 

Egentlig er det flott at vi kvinner har så forskjellige fødselsopplevelser, det betyr at vi kan dele ulike erfaringer og ha noen å søke støtte og gode råd hos.

[Anonym bruker]

Men hvis du i tråden over skal få forståelse for fødselsdepresjon (noe jeg ikke fikk fordi jeg var heldig) ,kan vel du ha litt forståelse for de som har opplevd en forferdelig fødsel de aldri glemmer (slik jeg fikk), Men barnet blir man jo alltid glad for. Men det er vel ikke forferdelig at noen innrømmer at det var en forferdelig opplevelse? Da kan jeg si, hvordan kunne du kaste bort de første måneden av ditt vakre barns liv i en depresjon?

[Anonym bruker]

Jeg synes det er utrolig hvor negativ denne tråden om "positiv fødselsopplevelse" ble. Alle som har født har gjort det helt selv, og de har gjort en fantastisk jobb - uansett utfall. Og de som sitter igjen med en dårlig følelse etter en fødsel må en forsøke å forstå, uten å argumentere med at en gjorde det så bra selv.

[Anonym bruker]

Mener så absolutt at det går på instilling. Etter keisersnitt på første, gledet jeg meg til en vanlig fødsel. Mente ingenting kunne være verre enn keisersnitt. Hadde innstillingen at det var vondt der og da, men gikk fort over, mens med tidligere erfaringer var jeg sengeliggende og hjelpetrengende. Hadde en fantastisk fødsel, vondt selvfølgelig, men ville ALDRI tatt keisersnitt igjen.

 

Sitter igjen med en kjempe fin opplevelse av det og føde, så nå teller jeg dagene frem til min tredje skal komme. Gleder meg.. =)

 

 

[Anonym bruker]

Flaks.

 

Med eldste fødte jeg med positiv innstilling, gledet meg og trodde det skulle bli bra greier.

Fødselen var forferdelig og det sto om livet til babyen.

 

Andre gangen grudde jeg meg som en hund og tryglet etter keisersnitt. Men fødselen gikk strålende og var en super opplevelse.

 

Flaks.

[Lemonia]

God innstilling kan hjelpe, men jeg mener at det ikke er det som teller mest.

Jeg gledet meg faktisk til å føde, var så bevisst på det arbeidet jeg skulle gjøre og den flotte opplevelsen det ville bli, og det fantes vel knapt noen med mer positiv innstilling enn meg, og jeg endte opp med en forferdelig fødsel som ikke på noen måter gikk som jeg hadde trodd. Gruer meg ikke spesielt til neste gang likevel, men har nå blitt mer ydmyk og innsett at min innstilling teller lite og at det er helt andre ting som avgjør hva slags fødsel man får, selv om en positiv innstilling sikkert kan hjelpe litt. Så de som går rundt og innbiller seg at fødselen deres var flott ene og alene pga deres fantastiske innstilling er nok ganske naive. Det er min mening.

[Anonym bruker]

Signerer 20:52

[Anonym bruker]

Man kan jo være så positiv som man bare vil, men når fødselen blir helt for jævlig (det er noen som har verre fødsler enn de fleste andre) så er det vanskelig å holde på den positive innstillingen. Og om man er et par uker på overtid, sliten, masse vann i kroppen, begynnende svangerskapsforgiftning, ikke sovet ordentlig på det en kan huske osv, så er det vanskelig å holde seg positiv.

 

Dere må vel være enig i at det må være letter eå være positiv om man har et lett svangerskap, og en lett fødsel litt før/til termin? Dvs - flaks?

Altså, amn må ha litt flaks for å kunne ha en positiv fødselsopplevelse.

 

Jeg var veldig positiv før første fødsel. Den opplevelsen unner jeg ikke min verste fiende, og jeg var veldig klar på at jeg aldri skulle gjenta den bedriften. Nestemann kom ved planlagt ks, en udelt positiv opplevelse!

[Anonym bruker]

Ikke heng deg så mye opp i å "føde skikkelig"! Man er akkurat like mye kvinne og mor om barnet kommet ut den ene eller den andre veien. Personlig mener jeg vaginalt fødsel er "oppskrytt", og det var ingen forskjell ang morsfølelse osv når det gjalt mine to unger (prøvd begge typer fødsel).

[Anonym bruker]

"Jeg er ikke i stand til å forstå hvordan man kan forbinde verdens største mirakel, med noe fælt og negativt!!???"

 

Da kan jeg opplyse deg om at jeg elsker og har alltid elsket min eldste sønn over alt på jord. Like fullt var fødsel og barseltiden et mareritt på jord, av ulike årsaker. Går an å ha to tanker i hodet på en gang, skjønner du!

[Anonym bruker]

Jeg har født endel gang og vil si at det er både og. Innstilling hjelper veldig på det meste i livet. Men man bør også stille seg åpen for at ting ikke alltid blir etter plana, og lære seg å omstille seg også.

 

Man opplever og takler ting forskjellig.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er litt av hvert.

 

Å være realist er viktig, det å føde gjør vondt, uansett! Så et program en gang om noen som skulle føde og hun ene var helt overbevist om at hun kunne "puste" babyen ut og det trengte ikke å gjøre vondt å føde. Hun hadde en hjelper på forhånd (som var en dame uten barn som påsto at det måtte ikke gjøre vondt...) som skulle forbrede henne. Selvfølgelig ble hun kjempeskuffet og fikk en dårlig opplevelse når hun fant ut at det gjorde vondt og det var ikke bare å puste ut babyen.

 

Flaks er også viktig. En fødsel med store komplikasjoner får ingen en positiv fødselsopplevelse av uansett hvilken innstilling man har på forhånd.

 

Innstilling er også viktig, hvis man har bestemt seg for at min fødsel skal være sånn og sånn og jeg skal ha/ikke ha det og det av smertestillende, så kan man lett bli skuffet underveis og få en negativ fødeopplevelse. Jeg tror det er viktig å sette seg inn i hvilke typer smertelindring/smertestillende sykehuset man skal føde på har, og se for seg hva man tror man ønsker å prøve og så ta ting som de kommer.

 

Jeg har selv hatt en fødsel hvor jeg åpnet meg fra 3-10cm i løpet av litt over 1time, hadde selvfølgelig vondt, men ikke verre enn at jeg klarte å slappe godt av mellom mange av riene. Jeg lå over 2timer med pressrier, men jeg visste ikke hvor lenge jeg egentlig lå før etterpå og hadde heldigvis lagt merke til at få har pressrier over 15-30min (hvertfall etter det jeg har lest her inne). Det er flere ting ved fødselen jeg har begynt å tenke på etterpå og hvis de skjer igjen ved en senere fødsel, så vil jeg nok bli redd, men der og da følte jeg at jordmor og barnepleier hadde full kontroll og jeg bare trengte å tenke på meg selv og det var med på å gjøre at jeg fikk en positiv fødselsopplevelse.

[Anonym bruker]

Må det være enten eller da? Jeg har langtfra hatt flaks under mine fødsler. En endte med katastrofesnitt i full narkose etter 18 timer med maserier, og den andre endte med stjernekikker, tang og totalruptur, sying i en og en halv time og baby på nyfødtintensiven. Ikke akkurat drømmefødsler, eller? Men vet dere hva? Jeg synes jeg har hatt to flotte fødselsoppleveser! Jeg fikk kjenne på spenningen med rier, vannavgang, og framgang i fødselen (iallefall den ene gangen), jeg fikk god støtte og hjelp, og gledet meg til å møte babyen min.

 

Om jeg hadde fortalt at jeg har hatt fødslene fra helvete, så hadde jeg sikkert fått medfølende blikk og kommentarer, men jeg ser ikke slik på det. Så jeg tror absolutt at innstilling har noe med saken å gjøre.

[Tigerpote]

Ingen av delene. Jeg tror det har mer med hvordan vi er skrudd sammen å gjøre. Hvordan vi opplever feks smerte, følelser etc. Noen takler fysisk smerte godt, har en høy terskel for smerte, andre tåler mindre og har styrken sin andre steder.