ang bilde i konf.....:-)

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til en gutt som skal konfimerers til våren.

det er ikke mye jeg gruer meg til den dagen, men jeg er redd biomor skal styre min sambo helt og at dem skal virke som et gammelt ektepar om dere skjønner. dem har vært gift, og det var veldi slikt før at hun styre alt og i lang tid etter vi ble sammen.

 

Har vært sammen i 4 år nå, og venter barn sammen.

men det jeg lurer på er, er det forventet at dem skal stille opp på bilde sammen som en familie? mor, far og sønn?

det virker nok mest naturlig, men hvem skal evt få brukt det bildet?

ingen av oss kommer til å henge det opp på veggen og heller ikke i album. Når vi sender ut takkekort er det jo konfirmanten som skal bli fotografert, så der skal jo heller ikke mor og far være...?

 

mange vil sikkert synes jeg er urimelig nå.. men jeg synes bare tanken er ekkel på at dem skal være i fokus som en familie akkurat da, når dem ikke er det lenger??

Har ellers gode tanker om konfirmasjonen og skal gjøre alt for at det skal bli en hyggelig opplevelse. Har ingenting jeg gruer meg til egentli, bortsett fra bildet... hehe..

 

Så er det noen som har lignende tanker, eller andre synspunkt på dette?

[Anonym bruker]

Har tenkt samme tanken, vet heller ikke helt hvordan en gjør i sånne sitvasjoner, men hadde liksom ikke presset meg inn på bilde selv, men synes det er "feil" at de skal stille opp på bilde som en happy familie når de ikke er det lenger er en familie..

Tenkte det er mer normalt å ta et bilde med deg,samboer å konfirmant.

Å et bilde med mor,eventuelt stefar å konfirmant, for det er jo sånn familie sitvajonen er..

[smiia]

Unnskyld meg jenter, men dette syntes jeg ble for dumt.

Hvem er det sin dag? Jo, konfirmanten. Tror dere ikke han har lyst på et bilde på konfirmasjonsdagen med seg selv, sin mor og sin far? Selvfølgelig vil han det, tenk nå med dere selv.

Er ellers veldig mye enig i at man får holde kortene adskilt og ikke late som om man fortsatt er en familie. Men her stiller de jo ikke til bilde som en familie, men som foreldrene til gutten.

Prøv nå å senke skuldrene litt og ikke se på alle gufs fra fortiden som en trussel mot deres forhold til en fyr med barn fra før.

[Anonym bruker]

for det første....:

- jeg ser ikke på den kjerringa som noen som helst trussel for meg og sambo.

- kofirmanten sin dag ja, men hva skal han med bildet egentli? det er kun den ene personen som får bruk for det? ingen andre får det bilde om du skjønner?

 

synes ikke svaret ditt smiia var noe godt svar, har allerede alle intensjoner om at det er guttens dag og at vi skal gjøre det beste for han (som jeg allerede har forklart).

Men som anynom over her sier, så er det nesten like naturlig at stefolka og stiller opp på et bilde sammen med bioforelder. f.eks meg, far og sønn..? det er jo tross alt det bilde som blir "brukt" av oss og ellers av familien vår. er vell ingen som vil ha eksen/ekssvigerdatter hengendes i stua (på et bilde:-))?

 

er sikkert tusen ulike meninger om dette, men tror faktisk at det er et tema som er viktig å ta opp. det er jo bare for å lufte ideer, er ikke dermed sagt at det skal bli gjort...:-)

 

 

 

[januarsurprise]

Jeg synes ikke det er no stress om barna vil ha bilde av seg selv m mamma´n og pappa´n sin. Det er jo tross alt hun som har født dem og er mamma´n deres, ikke jeg - selv om de bor hos meg og pappa´n. Vi kommer til å gjøre det barna har lyst til. Om det bare er barnet som vil ha bildet, så er vel ikke det "bare"?

 

(Jeg har til og med tatt vare på et gammelt bryllupsbilde av foreldrene i tilfelle noen av barna synes det er gøy å ha..

[Helene Harepus]

Nå er det en stund til mitt stebarn konfirmeres, men om h*n ønsker å ha bilde av seg sammen med mamma og pappa på denne dagen, så skal ikke jeg sette meg imot det! Jeg har selv et par bilder av meg og mine foreldre fra når jeg ble konfirmert, enda mine foreldre var fraskilt. Tror idéen er å ha et bilde av konfirmanten med de 2 viktigste personene i hans/hennes liv, nemlig foreldrene...

 

Helene

[Anonym bruker]

ja, er med på tanken. at dei er dei to viktigste i ungens liv og derfor skal være med på bilde, men må det skje på samme bilde? like viktig for det? det er tross alt bilde av konfirmant, konfirmant + steforelder + bioforelder som blir lagt i album egentlig? og det er vell det som er viktigst - at vi får et bilde som alle er fornøyd med og som blir brukt?men er forsåvidt enig i at for ungens del så er det gøyest med bilde av far og mor, men dem står ALDRI sammen eller treffes noe særli utenom, så føler hele greia blir falskt og ekkelt..

 

ikke vet jeg...

 

HI

[smiia]

Må og må... er det egentlig opp til deg å ha noen mening om det her? Må vel være helt og holdent opp til konfirmanten hva han/hun ønsker. Om du synes det blir falskt og ekkelt har vel ikke så mye med saken å gjøre i denne sammenheng? Føler vel at dere tar en sak som egentlig ikke handler om dere, og gjør det til en sak som handler om dere.

Du anonym over her som spør hva konfirmanten skal med bilde av seg selv og sine foreldre. Vel, spør han da. Har du snakket med han om hva han har lyst til? Hvis han har lyst på et bilde av seg og sine foreldre, hvem er du da til å nekte han? Hvis ikke han vil ha det, men heller av far og mor med hver sine nye familier - problem solved!

[*-*]

Ja, det kan jo føles litt rart det der. Jeg er i utgangspunktet ikke for at man skal forsterke gamle relasjoner eller bruke mye tid til å dyrke det som var men ikke er lenger. Jeg tror ungene øker sjansene sine til å bli lykkelige og harmoniske hvis de slår seg til ro med hvordan ting er nå, at de har to fine familier og at mor og far ikke hører sammen. Hos oss har mannen min derfor med helt fine, kjærlige og diplomatiske avledninger og bortforklaringer klart å unngå at barna lever i et minnemuseum hvor man skal ta vare på og dyrke alt som hadde med den opprinnelige kjernefamilien å gjøre. Vi har for eksempel ikke noe gamle familiebilder med mor oppe i vårt hus, og det har heller aldri vært uttrykt noe savn over det. Vi er opptatt av å ta vare på og forsterke de minnene vi har sammen vi som er en familie nå.

 

Men når det er sagt så syns jeg det ville blitt vanskelig å nekte en konfirmant et bilde med seg selv og begge foreldrene. Jeg kan være enig med deg i at det kan være en unaturlig setting fordi det ikke er sånn lenger, men som en annen her skriver, det er jo tross alt de to voksne som er nærmest barnet og hun/han må få lov til å ha et bilde av seg og sine nærmeste omsorgspersoner om det er viktig. Dessuten blir det vanskelig å forklare hvorfor det ikke skal gjøres, du har vel ikke lyst til å fortelle konfirmanten om dine følelser rundt dette?

 

Jeg ville snakket med mannen min om dette hvis jeg var deg, og fortalt hvordan du føler det. Kanskje dere kan bli enige om hvordan dere kan gjøre det. Min mann ville ikke være særlig komfortabel med å stille opp som par med sin ekskone, men han ville jo tatt et bilde med konfirmant og foreldre for barnets skyld. Men det er helt greit at faren er klar på (ved en passende anledning) at han ikke ønsker akkurat det bilde hengene i stua hjemme hos dere, og at han også sier at han ønsker å bruke et bilde av alle sammen eller bare den nye familien hvis noe skal distribueres på noe vis. Ellers er det jo mest vanlig at besteforeldre henger opp bilder av bare konfimanten på veggen, ikke bilde med familien og alt.

Hos oss tror jeg vi ville sørget for at vi tok nok bilder av alle, med alle variasjoner. Det ville være veldig naturlig å ha bilde av konfirmanten med hele sin nærmeste familie, dvs foreldre, steforeldre og søsken. Og så kan man ta med nyfamiliene.

Noe jeg nok kanskje ville reagert på imidlertid, var hvis min manns ekskone hadde instistert på å ta et bilde av eksmann, konfirmant og søsken - da hadde jeg følt at det var litt for å demonstrere båndene i den gamle kjernefamilien. Da kan hun heller ta bilder av barna sine og familien med sin nye partner, ikke med min mann!

 

Ellers er det jo litt forskjell på hvor gamle stebarn var når man kom inn i livet deres også. Jeg merker forskjell bare på mine to stebarn, hvor den ene er litt eldre. Den yngste er aldri opptatt av mor og far som par eller den "gamle kjernefamilien", hun er mest opptatt av familien sin som den er nå og viser ofte at jeg har en spesiell plass i livet hennes. Den eldste har jeg også et veldig godt forhold til, men hun er mer nostalgisk og vakler litt mer mellom lojalitet til den nye og den "gamle" familien.

[Anonym bruker]

Takk lindsay!!:-)

fikk svar på mye av det jeg lurer og tenker på, nå som jeg har lest innlegget ditt. så klart skal konfirmanten få et bilde av far og mor hvis han ønsker det selv, men håper som du sier at det ikke blir noe tema at andre søsken av han skal også stilles opp på det bilde - da blir det liksom som å minnes det gamle.

er også helt enig i at ungene trenger forsåvidt ikke ha et "minnemuseum" så du sier.

 

skal snakke med sambo om dette, bare for å få luftet ut tankene mine, hjelper veldi det:-)

PS: veldi deilig å få et svar på innlegget som ikke er dømmende på noen måte. alle kan ikke være enig i dette temaet, men er litt mere saklig å få diskutert et tema, uten at folk skal dømme noen.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Skjønner følelsene og tankene dine, absolutt!

I dåpen til fellesbarnet (mitt første) vårt, kom jeg oppi et lignende dillemma. Mamma og pappa er jo skilt, og når vi tok bilder syns jeg alt ble litt anstrengt. Jeg hadde jo veldig lyst på et bilde med meg, sambo, barnet og min mamma og pappa, for de er jo MINE foreldre, og min datters biologiske besteforeldre. Samtidig har jo begge foreldrene mine nye samboere, og har hatt det i mange år. Jeg spurte søsteren min, og hun sa "såklart du kan spørre om det!"

Så jeg tok motet til meg og ba mamma og pappa komme frem med oss. Jeg så at samboeren til pappa ble litt stram i maska, men så ba jeg om et bilde av pappa m/sambo, og mamma m/sambo, og jeg tror de satt pris på det!

Det er ikke lett dette med nyfamilier i mange situasjoner. Jeg er jo 28, og følte dette vondt. Tenkt på barna som går med disse tankene og følelsene. Det er ikke lett:( Heller ikke for dem. Jeg tror vi som steforeldre bare MÅ sette følelsene våre til side noen ganger, og være litt romslige. På en konfirmasjon er barnet midtpunktet, og jeg forstår at et bilde med mamma og pappa betyr mye. De skal slippe å gå å ta hensynt til stemors/stefars følelser på disse områdene.

Når det er sagt, gruer jeg meg SÅ til stebarna mine skal konfirmeres. Selv om det er mange år til... jeg har lyst til å bare ikke dukke opp. Men det er en annen sak. Lykke til alle som skal i "ilden"

[smiia]

Dette siste innlegget fra anonym 13.21 synes jeg illustrerer nydelig det som er viktig i denne debatten. Altså, det er da ikke riktig at ungene skal stå der med klump i halsen på deres dag, i frykt for å spørre om å få et bilde med faren og moren på. Det finnes en tid og et sted for alt, og konfirmasjonen til steungen er ikke stedet og tiden å kjempe for deres nyfamilie. Kjen virkelig etter med dere selv, vil dere at ungen skal ta hensyn til dere stemødre og deres følelser denne dagen? Hvis dere kan svare ja på det spørsmålet, så mener jeg dere må gå noen runder med dere selv.

Jeg skal være enig i at det er både sårt og provoserende med biomødre som til en hver tid skal understreke at det er vi som var familie først. For de biomødrene er det nok av, det skal være visst. Men altså, det her er ikke en dag vi har noe vi skal ha sagt, det er ungen sin dag. Hvis dere surfer litt på disse sidene, så vil dere se at det er mange steder det er et diskusjonstema om stemor skal få lov til å komme i konfirmasjonen en gang. Ikke at jeg synes det er riktig, men det viser iallefall at vår plass på en slik dag er på sidelinja.

En siste ting. Min egen stedatter er nettopp konfirmert. Jeg blandet meg ikke opp i noe som hadde med dagen å gjøre, men etter hennes ønske ble jeg plassert ved hovedbordet ved siden av faren. Når vi skulle ta bilder holdt jeg meg helt i bakgrunnen mens det ble tatt bilder av henne alene, og sammen med foreldrene. Men så roper hun plutselig på meg, og har lyst på bilde med henne, moren og meg. Etterpå ble det bilde med begge nyfamiliene, etter hennes valg.

Ble veldig glad, men hvis jeg hadde presset dette igjennom hadde jeg sittet igjen med en vond smak i munnen istedenfor å være glad.

[*-*]

Ja, det er jo ikke til å komme fra at det er mange vanskelige ting her, og det er ikke så lett å sammenligne en situasjon med en annen heller. Det hele kommer jo også an på den følelsen man har i hele nyfamiliepakken, om ting glir ganske greit eller om man kanskje føler seg stadig bevisst ekskludert av både stebarn og deres mor. Kanskje du også smiia er såpass trygg på din situasjon at du visste at dette ikke skulle bli så vanskelig. Det kan jo hende du ville følt det litt vondere om stedatteren din hadde fått bestemme selv og plassert deg nederst på høyre ving på konfirmasjonsbordet sammen med litt fjerne tremenninger.

 

Det er klart at vi som voksne skal ta hensyn til stebarna våre og forstå at det ikke alltid er like lett. De er barn og vi er voksne, de er kommer først, og i de aller fleste tilfeller er det riktig å ta hensyn til deres følelser fremfor våre. Men jeg syns også etterhvert som barna vokser til at det også er greit å lære dem å ta hensyn til andres følelser, det er en viktig oppgave for foreldrene. Steforeldre har ofte investert mye i barna i løpet av årene, både av kjærlighet og omsorg og de fleste er oppriktig glad i stebarna sine. Da kan det være helt på sin plass av forledrene å minne den litt tverre og humørsyke tenåringen eller den litt egosentriske unge voksne på at steforeldre også blir glad for å bli satt pris på, også har behov for å føle seg inkludert og også kan bli såret over ting barnet gjør. Jeg mener ikke at et barn skal gå rundt å ha dårlig samvittighet overfor voksne, men jeg mener at man godt kan minne barnet på at det har flere omsorgspersoner som har gjort en innsats i livet deres og som er glade i dem.

 

Jeg mener derfor at steforeldre som har vært en del av barnas liv i mange år har en naturlig plass ved hovedbordet i konfirmasjoner og bryllup, ved siden av sin ektefelle i nærheten av stebarnet sitt. Jeg mener også at foreldrene bør sørge for at det skjer og at man kan snakke med barna sine om at man skal inkludere alle i familien. Det gjelder også bilder. Som skrevet over vil jeg selvfølgelig syns det er greit at barnet tar bilde med foreldrene sine på konfirmasjonen, men jeg tror faktisk jeg ville blitt litt lei meg hvis mine stebarn hadde ønsket det samme ved store øyeblikk resten av livet. Jeg vil ha vært gift med deres far 2/3 av deres oppvekst, den tiden har de tilbragt like mye med meg som sin mor. Vi har vært en familie hos oss med stebarna og etterhvert deres søsken. Mitt hjem og mine armer har alltid vært åpne for mine stebarn og min mann og jeg kommer jo til å være et likestilt besteforeldrepar for barna til stebarna. Hvis mine stebarn som voksne ville ha tydelig vist ved alle større anledninger at det bare var mor og far som var viktige, så tror jeg faktisk min mann ville sagt fra, Han ville også ha blitt lei seg på vegne av vår nye familie.

Jeg syns det er greit at voksne barn tar hensyn til andre menneskers følelser uansett om de er skilsmissebarn eller ikke.

[smiia]

Linsay, det glir ikke alltid greit her i gården, og gudene skal vite at det er nok av både protestering og sabotering i både barnas og mor sin leir. Men jeg ser også absolutt poenget ditt i å lære barna å vise respekt og hensyn til sine medmennsker, deriblandt steforeldre.

Det er også viktig for meg å kjempe for min nyfamilie. Du kan banne på at hvis det oppstår en situasjon der jeg føler meg tilsidesatt når jeg mener jeg ikke bør være det, så sies det ifra og det ganske ettertrykkelig.

Det som er mitt anliggende her, og som jeg har nevnt i flere av innleggene i denne tråden, er at dette er ikke vår anledning til å hevde vår rett. Nå ble det et lite sidespor i debatten dette med bordplassering og sånt. Hadde nok tuppa min mann (ikke ungen) ganske hardt i ræva hvis han hadde stått passiv og sett på at jeg ble plassert sammen med perifere slektninger/venner.

La oss konsentrere oss om dette med bildet. Der er jeg helt klar på at ungen skal få sitt bilde med mor og far. Selvfølgelig! Og det uten at stemor skal bli "stram i maska" som en tidligere innskriver skriver her.

Er også enig i at det er stor forskjell på nyfamilier, og mange kamper som skal og bør kjempes. Men velg deres kamper jenter, alt kan ikke bli en kamp. Og en unge bør ikke settes i en situasjon der han får dårlig samvittighet av å ville ha et konfirmasjons-/dåps- whatever bilde med sine biologiske foreldre. Hadde jo aldri hengt opp et sånt bilde i stua her selvfølgelig, men om ungen vil ha det på rommet sitt, eller senere i sitt hus/leilighet, så må jo jeg respektere det uten å lage bråk. Igjen, velg deres kamper. Og respekter barnets tilknytning til de som nå engang er foreldrene deres. De vil alltid ha en spesiell plass i deres stebarns hjerter, samme om man har vært der fra ungene er bitte små.

 

[Anonym bruker]

Oj, jeg var med sambo i konfirmasjon for et par år siden. Dette tror jeg ikke det var noen som tenkte på, hverken før, på dagen eller etter...

 

Ble ikke tatt noe mor, far, sønn bilde... Var aldri snakk om det heller.

 

Men, tror det kommer an på. Nå er det mange år siden det ble slutt mellom dem, og sønnen kanskje er mer vant til det enn at de skulle blir avbildet som en familie...

 

Men, om barnet ønsker det, så kan det jo være greit med slike bilder.

 

Forøvrig ikke noe "vondt blod" noen veier, ikke det som var årsaken..

[Nordhagenjentene :)]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 2 år, i min konfirmasjon tok vi bilde sammen (begge to hadde nye samboere på den tiden), og jeg synes det er koselig å ha. Jeg har aldri ønsket de to sammen igjen, og stiller ikke ut bildet i stua her, men jeg synes det er koselig med bilde av meg og mine foreldre sammen.

 

Da søsteren min ble konfirmert 9 år senere tok vi bilde utenfor kirka, mamma, meg, søsteren min og hennes pappa. De var da skilt også. Og søsteren min synes dette var et veldig hyggelig bilde å få, da jeg fant det igjen for noen måneder siden.

 

Stedatteren min har også to kopper på rommet sitt, den ene med bilde av henne og pappa'n, den andre med henne og mamma'n. Selv om jeg ikke trenger å se biomor hele tiden (og jeg faktisk innimellom blir litt lei meg når jeg ser det), synes jeg det er viktig for barnet at hun forstår at hun kan ha bilder av mamma'n sin her også, det er jo på hennes mamma på hennes rom, ikke i stua vår.

 

 

 

Så jeg synes dere som skal ha konfirmanter kan spørre konfirmanten om de vil ha et bilde med mamma og pappa (før selskapet selvfølgelig) - det er ikke sikkert de vil ha det, men hvis de vil det tar dere det bildet først, så inkluderer dere steforeldre, så et bilde med far og stemor, mor og stefar, og så med fadderer og så besteforeldre...? Hvis man skal ha et bilde på veggen fra den dagen, så er det nettopp det; ETT bilde, og da velger dere et bilde av konfirmanten, ikke et med andre på... (Evt. dere vil ha et med dere og konfirmanten og nye søsken)

 

Men konfirmanten vil kanskje ha minner av de menneskene som er i livet hans....? Og h*n har faktisk en mor og en far, selv om de ikke lever sammen...

[Anonym bruker]

Tror det er lurt å ta det som det kommer. Ikke legg så mye i det.

 

Du trenger jo ikke ta det opp selv, men dersom noen spør om å få ta bilde av konfirmanten sammen med foreldrene, så kan du jo nesten ikke protestere og lage en scene heller.

 

Da jeg døpte datteren min, tror jeg det ble tatt mange bilder av besteforeldrene og alle var skilte fra hverandre på det tidspunktet. Flere hadde ny partner. Var ingen som hevet et øyebryn engang.

 

Dette går nok veldig bra skal du se.

[mn73]

Jeg spurte sønnen min jeg hva han ville, han ville ha bilde av seg og søsken, samt seg, mamma og pappa.

Så da tok vi det, han har fått bildene i sitt album, og gleder seg over det.

Han har en stesøster hos pappa i tilegg til en "halv" bror, han og Broren er påe t bilde alene, det får hans bestemor til jul innrammet. Hun har ingen bilder av bare de to sammen, bare med stesøster tilstede.

Vi hadde selskapet hos pappans foreldre, etter min sønns eget ønske (vi har flyttet 3 timers kjøring vekk, men fikkordnet så han fikk sermoni etc der vi bodde tidligere), og hadde en kjempe fin dag med mine, dine og vårt barn, nye samboere begge to og barnets besteforeldre. Stebesteforeldrene kunne ikke komme fra noen side, men de var invitert og husket på gutten.

 

Det er en dag i ungens liv som betyr mye for han, og min sønn var veldig taknemmelig og glad i etterkant for at han hadde en så fin dag.

 

 

Nå har vi aldri bodd sammen, jeg var alene med han i flere år, farens samboer har til tider ikke akseptert meg, men tatt godt vare på min sønn. Det er det viktigste for meg, og for sønnen min

 

[Anonym bruker]

Så lenge det kun er snakk om et enkelt bilde synes jeg det må være helt greit. Jeg kommer iallefall ikke til å motsette meg det den dagen mine stedøtre skal konfirmeres. For konfirmanten betyr dette ganske mye, var i samme situasjon selv på den tiden, og husker det veldig godt.

 

Utover dette med bilde synes jeg ikke du skal finne deg i at de oppfører seg som en gammel "happy familiy" denne dagen. Livet har gått videre for alle parter, og det er faktisk noe de har valgt selv, både for seg selv og barna.

 

Husk at denne dagen er konfirmantens dag

 

Lykke til

 

 

[Anonym bruker]

HI her.....

Takk for gode svar:-) gutten skal self få bilde med mor og far om det ønskes, men kan helt ærlig innrømme at det er utruli vanskeli å vite at der er forbindelsen mellom biomor og min mann (om dere skjønner).

Tanken på at dem som en "familie" skal foreviges med bilde er ikke enkelt (for meg...), men vet samtidig at gutten har sikkert stort utbytte av det. det er nok det som er vanskeligst, å vite at gutten kommer til å digge det øyeblikket med mor og far ved sin side... hehe..

 

ikke lett å forklare, men er sikker på at noen skjønner...:-)

 

Uansett, dagen skal bli fin for alle, inkludert meg:-)

skal bite tenna sammen og late som om alt er i skjønneste orden.. hehe...:-)

 

HI

 

[Anonym bruker]

En liten halvveis digresjon i denne debatten. Hva sto det på invitasjonen til steungenes konfirmasjon hos dere? Hos oss sto det Navnet på far (la oss kalle han Per), navnet på mor (la oss kalle henne Kari) og navnet på konfirmanten (la oss kalle henne Trude). Altså, Per, Kari og Trude inviterer til konfirmasjon.

Dette gjelder ikke bare konfirmasjoner, men alle invitasjoner som gjelder stebarna mine;

Per, Kari og Trude inviterer til bursdag

Per, Kari og Simen inviterer til skilek for klassen

Per, Kari og Harald inviterer til Halloweenfest

Og all sånn planlegging skjer uten at jeg er tatt med i prosessen.

Men jeg får lov til å være med da...

Hva synes dere?

[*-*]

Det syns jeg er horribelt og helt uakseptabelt. Enten får man ta med alle navnene, som kan bli litt mye, ellers så holder det jo med barnets navn når det er bursdag eller klassearrangement. Og halloweenfest trenger man da strengt tatt ikke arrangere sammen.

 

Hvis det er du som også skrev det andre innlegget med en ekskone som legger litt mye beslag på din mann og ditt familieliv, så må du virkelig sette foten ned.

Hvis det er så viktig å være sammen på så mange ting, så får dere heller arrangere annenhver gang! Den familien som har barna på halloween ber til halloweenfest hos seg og så kan den andre forelderen og partner bli bedt. Enten må alle fire voksne være likeverdige og planlegge og arrangere sammen, ellers så må de to hjemmene bytte på å arrangere ting. Ellers så må de to foreldrene til barna flytte samme igjen da og bli et par...

 

Sånn som det der går jo ikke an!!! jeg kjenner at jeg blir helt opprørt, hehe.

[Anonym bruker]

Hei du, det er meg med tilstedeværende eks ja. Du aner ikke hvor godt det er å få høre at jeg ikke bare er en ond, sjalu stemor, som sitter og skuler mens stebarna en gang i blant får nyte mor og far sammen.

 

Siste som skjedde her var at mor totalt kuppet et arrangement som jeg ikke visst hun skulle være med på engang.

Fikk vite et par dager før arrangementet at mor og ny-mannen skulle være med. Tenkte at ja, ja, kunne det ikke være bare oss denne gangen, men vet at det betyr mye for stedatter.

Når jeg så møter opp får jeg sjokk, det er mor og far som sammen leder det hele, og jeg blir skjøvet helt ut på sidelinja (mor er ei bestemt og myndig dame). Jeg får også vite at det er mor og datter som har skrevet invitasjonene til dette arrangementet, hilsen Per, Kari og Trude.

Sitter igjen med vond klump i magen, kunne ikke far foreslått at jeg og stedatter kunne laget de.... kunne jo bundet oss sammen.

 

Problemet med far er todelt. Dels ser han ikke problemet, det er jo for ungenes skyld, og jeg og han bor jo sammen og deler livet ellers. Den andre delen av problemet er at eksen er et rivjern som ikke legger to fingre imellom for å lage et helvete for samboeren min. Hun skriker og styrer, gjerne med ungene som tilskuere, og truer med både det ene og det andre. Samboeren min er en fredsæl fyr, og vil helst ikke lage bølger. Det tar også veldig på han å stå opp mot henne, pga bråket hun lager.

 

Vanskelig dette. Dere skjønner da også kanskje hvorfor det blir ekstra vanskleig å skulle dele koselige anledninger med henne.

[*-*]

Ja, det er ikke så lett for mennene heller, de står jo midt litt i mellom. Men jeg syns det er veldig viktig som du sier, dere må finne anledninger hvor dere kan få lage bånd dere som familie, litt teambuilding liksom. Det er dere som er familie og som trenger dette nå, ikke han og eksen. Det er viktigst for barnas velvære at det god stemning i de to hjemmene der de bor tror jeg, ikke nødvendigvis at de biologiske foreldrene gjør ting sammen i ett og alt. Det viktigste du og din mann kan gjøre er å skape et solid forhold dere i mellom og nye tradisjoner, minner og bånd i den nye familien. Dette må man jobbe litt aktivt med, det kommer ikke av seg selv, Og det krever blant annet at gamle konstellasjoner, dvs ekskoner, kommer litt i bakgrunnen.

 

Vi har som sagt også hatt fellesbursdager og vært på skolearrangementer sammen i flere år. I starten var ekskona til min mann litt raskt ute med å avtale ting for familiene til barna, dvs hun kunne si ja til verv på skolen på min manns vegne, eller regne med at hvis de skulle være med å arrangere juleavsutning så var det de to sammen. Vi (dvs min mann) ga etterhvert beskjed om at det var greiere å ta det annenhver gang. Hvis det var slik at vårt barns familie skulle arrangere juleavslutning og vi måtte gjøre det sammen, så fordelte vi oppgavene slik at jeg og mannen min gjorde en del og hun og samboeren en annen del. På samme måte gjør vi det med bursdager, vi deler ansvar for baking, godteposer og arrangering av leker på to og så planlegger vi og løser det separat hver for oss i de to familiene. Vet ikke om det var sånn ekskona til min mann egentlig ville ha det, men det funker i alle fall veldig bra nå. Og det er den eneste måten jeg kunne orket å ha så mange fellesarrangementer på. Vi kan gjerne treffes i sosiale sammenhenger der det er natulig, men det er min mann og jeg som er et par og familie, og ikke hun. Ergo arrangerer vi sammen. Ansvar fordeles etter familier og ikke etter biologiske foreldrepar.

[Anonym bruker]

Et siste spmål til deg Lindsay.

Når jeg tar dette opp med min man, så mener han det er jeg som må reise meg og ta grep om situasjonen der og da på arrangementer der hun vil kuppe. Dette er jeg helt uenig i. Da blir det en maktkamp mellom meg og moren på en tilstelning som gjelder ungene, og det blir helt latterlig - mener jeg. Altså, for min mann så handler det om at jeg lar meg trampe på, og må reise meg og kjempe for min rolle.

Jeg mener det tvert imot er hans jobb å markere ovenfor eksen hvordan vi vil ha det, og å organisere så man unngår situasjoner der hun kan kuppe showet.

Han synes forresten heller ikke det er noe galt at hun børster (usynlig) støv av dressen hans med hånda, og rufser han i håret og ber han komme seg til frisøren.

 

Deres opplegg høres forøvrig veldig fornuftig ut, dere har organisert sånn at man slipper disse maktkampene - lurt.