Familiehemmeligheter...

[Anonym bruker]

Mannen min er tørrlagt alkoholiker men sprakk på ferie i sommer:-(, gikk også i terapi for vold. Jeg er student med kjempesperrer for å lese, tar alltid skippertak og står alltid, men later som jeg er flittig hele året, i tillegg latet vi som om vi var skilt i flere år slik at jeg kunne få stønad som enslig. ja, ja, i de beste familier kan allting skje

[Anonym bruker]

Tja..Where to start ??

 

Jeg var av den typen som slo sambo, ødela han både fysisk og psykisk ! Heldigvis fått hjelp, har vært innlagt på psykiatrisk..Men nå har jeg begynt og få tilbakefall pga jeg er gravid og ikke kan gå på pillene Utad virker vi som det perfekte par, men det er vi ikke ! Vi skal snart begynde med parterapi, jeg stoler ikke på han..Og han får ikke gjøre noe alene !

 

Mamma og pappa slo meg som barn.

 

Både jeg og lillesøstra mi har blitt misbrukt av stebroren min.

 

Jeg spiser i skjul, mye pga jeg ble mobbet som barn..Tør ikke og spise framfor andre, men med engang jeg er alene trykker jeg i meg alt jeg kan få i meg.

 

Jeg gleder meg ikke til og få barnet i magen, tenker hver eneste dag på abort, men det er alt forsent nå...Håper at barnet i magen skal dø !

 

 

 

Det med narkotika ser ikke jeg på noe familie hemmelighet...Selv har jeg prøvd alt som er..

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Min morfar har kladdet på flere barn...sine egne og barnebarn!

 

[Anonym bruker]

Jeg tenker på å ta livet av meg når noe går meg litt imot, det har jeg gjort siden jeg var 7 år. Har aldri fortalt det til noen. Hadde det ikke vært for at jeg fikk barn er jeg sikker på jeg hadde blitt rusavhengig, men har klart og holde meg unna, men om jeg drikker en gang i blandt klarer jeg alltid å bli kanon dritings, så jeg prøver å unngå sånne situasjoner.

Ellers har hele familien vanskelig for å snakke med hverandre og familesammenkomster er uaktuelt.

Ellers føler jeg at hele svigerfamilien min misliker meg, og jeg misliker vel egentlig dem og.

Jeg har et behov for at alle skal synes jeg er flink og jobber hardt, men innerst inne er jeg lat og ønsker at pengene skulle komme til meg som en lottogevinst. Jo mer og hardere jeg jobber jo bitrere blir jeg for at de ikke kan se hvor flink jeg er. Har og til tider anorektiske tendenser og elsker å være tynn, og hater meg selv når jeg er tjukk (opp og ned vekt). Har gått i terapi i et halvt år, men har bare sittet å pyntet på livet mitt, og tør ikke fortelle mine mørke sider. Klarer det rett og slett ikke. Vi har aldri snakket om problemer i familien vår. Mine foreldre ringte aldri lege når jeg var syk, bare når jeg holdt på å dø forsto de alvoret. Har alltid fått beskjed om å ikke klage når jeg var syk (noe jeg var mye), og det har gjort at når jeg kommer til lege "spiller" jeg mye friskere enn det jeg er for å ikke "klage". Dette har resultert i flere hasteoperasjoner. Jeg får verdens dårligste selvtillit når jeg er syk. Sikkert få som gidder å lese dette, men det var jammen terapi å skrive.

[Anonym bruker]

Det var godt å lese innlegget ditt. Har det litt sånn selv. Jeg har også gått i terapi og sittet og pyntet på livet mitt.

[Anonym bruker]

Du som skriver at du ikke gleder deg til barnet kommer og du håper det kommer til å ddø? hvordan kan du si noe sånt? Er et uskyldig barn det er snakk om. Godt jeg ikke kjenner deg da hadde jeg nok gitt deg en på trynet nå.

[Anonym bruker]

Jeg betaler 600 kr hver gang og har kastet bort masse penger på dette. Jeg forsstår ikke hvorfor jeg pynter, men jeg klarer ikke å la være. Jeg har og en merkelig tendens å etterligne andres tonefall når jeg snakker med dem. Jeg er helt klar over det, men klarer ikke å la vær.

[Anonym bruker]

Føler plutselig at jeg ikke har det så værst likevel....

[Anonym bruker]

Mannen min ble voldtatt gjentatte ganger gjennom oppveksten av faren sin.

Sier det ikke til en levende sjel siden folk er så snar til å dømme misbrukte, spesielt menn som er seksuelt misbrukt, som pedofile.

[Anonym bruker]

anonym 18:49

 

ble veldig lei meg av å lese at du håper ditt ufødte barn skal dø. Husk det er et uskyldig lite menneske det er snakk om. Hvis du har det så tungt håper jeg du får hjelp, sånn at du får det bedre med deg selv, og at det blir bedre for det kommende barnet. jeg høres sikkert ufølsom ut nå, men hvis du ønsker barnet død, kan du ikke adoptere bort til noen som ønsker seg barn? det vil jo være det beste for deg, barnet og event nye foreldre, dersom du ønsker det dødt!

 

jeg er ikke psykolog, og skal ikke prøve å leke det heller. men kan det være at du tenker slik fordi du selv har blitt missbrukt i oppveksten, og egentlig er redd for å føde et barn til denne verden? jeg har andre problemer enn deg, men har tenkt det samme. Ikke ønsket at mitt barn skulle dø, men slitt med dårlig samvittighet for å ha født h*n til en verden jeg selv synes kan være grusom.

 

Håper du får hjelp.. var ikke slemt ment dette...

[Anonym bruker]

Samboeren mi (vi har to barn) røyker hasj hver kveld.

Han er kontrolerende og sykelig sjalu. Han har slått meg ett par ganger før jeg ble gravid.

Moren min er pillemissbruker. Jeg trøstespiser.

Farn min er alkoholiker. Det frister meg ofte å stjle småting som er dyre i butikken(gjør det aldri).

 

Jeg kunne drept om noen hadde gjort barna mine noe.

Faren min er sykelig opptatt av utseende mitt og barna mine sitt.

Mannen min følger med hvor jeg ser hele dagen. Kn til og med få kjeft om jeg ser på Tv og det kmmer en lettkledd mann å jeg glemmer å snu meg bort.

Jeg røykte under begge svangerskapene. Det hender jeg tenker på andre nåe jg hr sex med mannen min. Mormorenmin stakk fra barna sinde da de var små og morfaren min har hatt fire barn alene. Moren min er svært lik sinegen mor. HUn er syklig egoistisk og fæl med meg til tider.

Jeg kan ofte være urenslig. ikke vaske med nedentil på tre dager feks. Er alltidnøye med barna da. Mannen min bytter ofte ikke bokser på felere dager. Toalettet mitt er skikelig skittent men jeg orkr ikke vaske det.

 

 

Og alle misunner oss vårt "perfekte" familieliv! Dere skulle bare visst:(

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært forelska i mannen min, og han vet det. Likevel er jeg storfornøyd med tingenes tilstand. Jeg gikk inn i forholdet med fullstendig åpne øyne, og har fått verdens beste mann og far til mine barn. Det eneste som stikker meg innimellom er dårlig samvittighet fordi han burde hatt ei jente som var oppslukt av han. Men mannen min visste hva han gikk til, og har tatt det valget selv.

 

Jeg ble mye mobbet som barn, og ble fortalt at det var synd på den jeg forelska meg i. Er i dag ei oppegående jente med mange venner og en del beundrere, men får fullstendig panikk når jeg forelsker meg. Da stikker jeg av eller avviser fyren til han går lei. Forholdet til mannen min er basert på vennskap og at vi tenner på hverandre seksuelt. Men som sagt: Jeg har fått en flott mann, og selv om jeg aldri har hatt de rosenrøde følelsene, føler jeg at jeg elsker han.

 

 

[Anonym bruker]

know the feeling. Her tror også alle at jeg ikke lar han gjøre noe. Men han slår meg når han drikker, og blir provosert for ingenting.

Min dype hemmelighet

[Anonym bruker]

- Jeg har en lillebror som ble adoptert bort ved fødselen, fordi mamma hadde masse angst og psykiske lidelser på den tiden + at guttens far brukte stoff og var voldelig. Ønsker veldig å få møte denne gutten en gang - han er jo min bror... Men vet ikke hvordan jeg går fram, kanskje vet han ikke selv at han er adoptert.

 

- Jeg avskyr mamma, og gruer meg hver gang hun skal komme på besøk. Syns hun er et motbydelig, ondskapsfullt menneske. Ønsker av og til at jeg også hadde blitt adoptert bort.

 

- Mamma vet ikke at jeg nå har kontakt med min far og hans familie. Hvis hun visste det, ville det bli et helvete. Hun hater dem...

 

- Stefaren min er alkoholiker (det er vel egentlig ingen hemmelighet)

 

- Tanten min har et barn hun ikke vet hvem som er faren til.

 

- Jeg er ikke forelsket i samboeren min, kun glad i ham som venn. Nå skal vi snart gifte oss, og jeg tenker litt på at jeg aldri kommer til å være i et forhold hvor jeg er stormende forelsket... Men han er verdens snilleste, og jeg angrer ikke på at jeg ble sammen med ham.

 

- Da jeg fikk vite at jeg ventet en datter, og ikke en sønn, ble jeg kjempeskuffet, og ønsket at babyen skulle forsvinne. Skammer meg over dette nå, jenta er nå 2 mnd, og jeg elsker henne så vanvittig masse!

 

- Så fort jeg er alene hjemme, stapper jeg i meg masse godteri.

 

- Har et snev av tvangstanker, må vite hvordan ting ligger f.eks. Rører tannbørstene hverandre oppi tannkoppen? Må finne det ut, ellers får jeg ikke sove. Må dobbeltsjekke at lysene er slått av (eller på).

 

- Bruker for mye tid på meningsløse ting på nettet -- her på denne siden, f.eks.

 

- Har slått eldstebarnet mitt. Dette får INGEN vite noensinne, skammer meg fælt. Ikke hjalp det noe heller, hvis noen tenker på å gjøre noe sånt.

 

 

 

[Anonym bruker]

Her er det mye å ta av, vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

 

På min mors side: Mormor var i en periode psykisk syk og innlagt på psykiatrisk klinikk når barna hennes var små. Alle trodde hun var bortreist i forbindelse med familie.

Morfar hadde en affære med ei dame han jobbet med, ellers var han en lite kjærlig og kjølig/hard far. Men alle rundt så på familien som perfekt, han som en kjernekar og mormor var den perfekte husmor

 

Min onkel har prøvd ca alt av narkotiske midler i sin ungdom, bare fordi. Ellers er han far til to barn veldig få vet om. Ei jente i USA og en gutt i ei bygd ikke langt fra hvor vi kommer ifra. Gutten ble han far til med vilje, "faren" til gutten er nemlig hans beste venn som er steril.. Og hva gjør man vel ikke for gode venner? Dette er mange år siden.

 

Min andre onkel lurte til seg min mors arv før mine besteforledre døde, så hun sitter uten noe.

 

Mamma har vært gift med en hollender, en amerikaner og en araber. Men ingen av de er far til meg eller min bror..ikke at vi har samme far. Amerikaneren var alkoholiker og banket min mor, hadde han ikke gjort det hadde jeg vært et søsken rikere. Hun vet også at det var hans far som drepte hans mor(amerikaneren), det vet også hans far at hun vet...men ingen andre. Min mor har en gang hatt et sexuellt forhold til min far...så jeg ville bare kondolere.

 

***

Min fars side: Farfar rakk seg ihjel i ung alder, Farmor tilta og overførte følelsene hun hadde for sin mann til sitt barn..min far. De hadde et sexuellt forhold som pågikk over flere år. Det var hans eldre bror som tilslutt stoppet det...siden da har de vært bittre fiender, han ødela jo deres vakkre forhold.

 

Min far er ikke helt frisk mentalt og har diagnosen manisk deprisiv, ellers har han missoppfattet forholdet mellom barn og forelder og missbrukte derfor meg sexuelt i flere år når jeg var lita. Han er idag utdannet psykolog.

 

***

 

Jeg sliter selv med angst og depresjoner. Har det bedre enn noen sinne, men overspiser mye nå som jeg ikke lenger bruker antidepresiva. Av og til irriterer barnegråten til mitt barn meg så mye at jeg har lyt til å riste den lille kroppen til det gir seg, men tanken skremmer meg nok til at jeg blir veldig lei meg for å ha tenkt det...men føler meg elendig som mor når tankene kommer.

 

 

Det var vel det...

 

[Anonym bruker]

Min mann og jeg klarte ikke å fullføre samleie i flere år, fordi jeg led av den psykosomatiske sykdommen vaginisme - ufrivillig sammentrekning av muskulaturen i skjeden. Dette gjør at penetrering blir enten smertefullt eller fullstendig umulig. I mitt tilfelle gikk det ikke an å føre inn noe som helst i skjeden. Var som en murvegg. I mellomtiden maste alle på når vi skulle få barn. Heldigvis ble jeg frisk til slutt, men måtte navigere meg frem til hjelpen selv. Leger og psykologer i Norge vet fryktelig lite om sykdommen. Men den er faktisk langt mer utbredt enn man skulle tro.

[Anonym bruker]

Du skjønner vel at det er pga problemene hun tenker slik om barnet...og du tror at en på trynet er det som skal til?

[Anonym bruker]

var på konsert med venninna mi, Kom bort fra venninna mi, og jeg hadde tatt speed og ville ut og feste.. Og mobilen gikk tom for bat så ingen fikk tak i meg og jeg brydde meg bare om å feste. Tom politiet ble kontaktet, men fikk tak i venninna mi neste dag...

[Anonym bruker]

har en far som er alkoholiker, har vert det i 40 år!!! har vert vitne til at han slost, har stjelt o.l... da jeg og mine to brødre var mindre reiste vi ofte rundtom med han når han skulle ha oss til forskjellige rusa folk.. ofte når vi var der drakk han og mange voksne seg drita fulle o.l..

når min mor skulle kjøre oss til han måtte hun alltid vere med inn for å skjekke om han var driting, da reiste vi hjem igjen med mor, måtte forklare vennen mine at "nej det var ikke denne helga vi skulle til pappa det var neste helg", fordi vi turde aldri fortelle at han var alkoholiker!

idag er det 5 år siden jeg har snakket med han, ingen i familie vil ha noe med han å gjøre.. han har bl.a stjelt båten til søstera å mannen hennes, ødelakt X antall julafter for dem ved å drikke seg dritings..

alkoholikere er så jævla egoistiske!! en sjelden gang ringer han meg på mobilen å er dritings, lyver om at han skal på avrusning eller ER på avrusning, men jeg hører med en gang at han er full..

hadde han dødd hadde det ikkje gjort meg en drit! han kan heller ikke jobbe pga magesår og hjerneskader av alt alkoholen.. har hatt lappen flere ganger og mista den flere ganger.. kunne skreve tusen andre ting, men orker ikke..