Nætte;mortil2 Skrevet 20. mai 2008 #51 Skrevet 20. mai 2008 Da han kom, ba han om unnskyldning for det han hadde gjort? Måten han reagerte på? Ja skjønner utrolig godt dette er vanskelig, men virker jo som du har begynt å tenke litt på hvordan du vil ha det fremover.. Håper du klarer å gjennomføre det slik at du slipper å ha det slik. Han tok med seg playstationen i går da han gikk, det sier litt syns jeg......... Kom til å tenke på det i går kveld, det sier ganske mye om modenheten hans.. Uansett, lykke til videre, oppdater gjerne hvis du orker mer mas, for jeg vil så gjerne vite hvordan det går med deg og dere..
Anonym bruker Skrevet 20. mai 2008 #52 Skrevet 20. mai 2008 Grunnen til at han tok med seg playstationen, var nok fordi han skulle til å spille et nytt spill da det klikket for ham... Men ja, du har jo rett, jeg skjønner tankegangen. Det er godt å blåse ut og få støtte, så jeg kommer nok til å oppdatere. Takk for at du bryr deg. HI.
Nætte;mortil2 Skrevet 20. mai 2008 #53 Skrevet 20. mai 2008 Klart jeg bryr meg, du sliter og har det tungt, og vi sitter via en pc og prøver å gi deg støtte.. Kjenner meg dessverre litt igjen i deg, er det som gjør det ekstra sårt her, har bodd med en psykopat før, og selv om jeg overhodet ikke anklager din mann for å være det, så ser jeg av det lille du har skrevet flere trekk som er like.. Klem!
Anonym bruker Skrevet 20. mai 2008 #54 Skrevet 20. mai 2008 Jeg har noen ganger tenkt den samme tanken, men jeg skyver det fra meg. Det er en drastisk konklusjon å trekke.... Jeg har også sett noen "psykopatiske trekk" men det har vi kanskje alle. Det som er mest skremmende er at faren hans nesten garantert er "det", men min mann virker absolutt mer oppegående enn ham da..men man kan jo aldri vite. Huff, nei, skal ikke sitte og konkludere med sånt. Vi har ikke snakket noe om det som har skjedd, bare løst og fast om hverdagsting. Det skjer alltid, for jeg tør ikke ta det opp med ham. Da vet jeg at det blir rabalder... HI.
Anonym bruker Skrevet 20. mai 2008 #55 Skrevet 20. mai 2008 Du skal ikke utelukke at han er en sosiopat, for veldig mange psykiske lidelser er arvelige. Jeg er ening i at mye ved atferden hans kan tyde på en psykisk lidelse, men for å vite det trenger man selvagt en utredning av fagfolk. Noe som er åpenbart er i hvertfall at han stiller langt mindre krav til seg selv enn han gjør til deg, og sånne ting er vanskelige å få gjort noe med. Vurderer du å ta ham tilbake?
Anonym bruker Skrevet 20. mai 2008 #56 Skrevet 20. mai 2008 Og vi har ikke alle slike sosiopatiske trekk, heldigvis. Jeg synes du skal ta dette på alvor før det blir verre for deg og for ungene.
Miniogmy Skrevet 20. mai 2008 #57 Skrevet 20. mai 2008 men kjære du.. kjenner meg igjen i mye av det du sier.. men hvordan har BARNA det best? med en mamma som har det bra, er glad, smiler, eller med en pappa som surmuler som en liten unge, og en mamma som er tydelig deppa og har det jævlig? tror du må sette hardt mot hardt her, høres ut som om han trenger psykisk hjelp, pga bakgrunnen hans.. si at enten blir det behandling, eller så er det ut.. vet det er vond og vanskelig, men du kan ikke gå å finne deg i dårlig behandling. samme hvor mye du elsker mannen? tenk tilbake til da du møtte han, eller da dere ble sammen, hvordan var dere da? og hvordan har dere forandret dere? dett deg ned, når ungene har lagt seg, og "surpompen" sover, og skriv positiv og negativ liste, alt positivt med han, og alt negativt. legg den fra deg et sted han ikke finner det, og ta det opp igjen senere, se om fler ting kan legges til, endres.. så ser du hvordan det samler seg.. kanskje lettere å endre på situasjonen da?? vær egoistisk når det gjelder barna dine, de vil fint klare at pappaen bor et annet sted, og at dere begge har det bra er jo bare en positiv bieffekt :-) lykke til, og fortell åssen det går!
Anonym bruker Skrevet 21. mai 2008 #58 Skrevet 21. mai 2008 Hei dere. Vil bare takke nok en gang for den støtten jeg får av dere. Vi har kranglet igjen. Han blir så sint for hver minste ting, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor han kom tilbake igjen. Han har ikke vært noe særlig blid, og er grinete og sur. Det blir selvsagt jeg også da, og da klikker han igjen. Huff, for en vond sirkel... Det var en som skrev lengre oppe at det er ihvertfall helt tydelig at han krever mye mer av meg enn av seg selv, og sånn skal det jo ikke være. Jeg lurer på å si akkurat det til ham hvis det blir mer rabalder i løpet av dagen.. Han er på jobb så han kommer ikke før i kveld. Men nå kjenner jeg faktisk at jeg gruer meg til han kommer. Det er mye roligere og fredeligere når han ikke er her, for når han er her, føles det ut som om vi alle går rundt på tåspissene og er redd for at bomben skal eksplodere. Men når det bare er meg og barna, har vi en trygg, rolig og behagelig stemning oss i mellom. Dette er noe jeg har tenkt mer over de siste dagene, og jeg lurer på om jeg begynner å endre syn på tingene. Kanskje jeg klarer meg alene likevel. HI.
Anonym bruker Skrevet 21. mai 2008 #59 Skrevet 21. mai 2008 Hei igjen! Det er jeg som skrev innlegget der jeg sa at det virker som om han krever mer av deg enn seg selv. Det er veldig bra at du begynner å se ting litt klarere nå. Jeg har vært i et sånt forhold selv, men eksen min gikk ikke fullt så langt som din. Det var mer sånn at han var sur hele tida, og bare ble blid når han fikk oppmerksomhet fra andre enn meg. Jeg tenkte at han kom til å forstå hvordan et godt forhold skal være om jeg bare viste ham det, så jeg fortsatte å stille opp for ham på alle måter. Etter 5 år ga jeg opp, for det var ikke det at han ikke skjønte det: Han gadd ikke eller ville ikke. Jeg følte da at alle årene var bortkastet, men innser nå at de faktisk lærte meg ganske mye. Kanskje mest om meg selv, og det trengte jeg tydeligvis. Jeg tror kanskje at samboeren din dro fra deg for å være sammen med hun andre dama, og at hun innså hvordan han egentlig er og ikke ville ha ham likevel. Derfor kom han tilbake til dere, og tar irritasjonen og skuffelsen ut på deg. Han har tydeligvis ingen respekt for deg lengre, så du burde vurdere å kvitte deg med ham før ting raskt blir verre nå. Husk at det bare er livsforandringen du nå står ovenfor som virker skummel. De fleste av oss frykter forandringer. Du vil garantert få det mye bedre uten et sånt negativt element som tapper deg for energi og livsglede, og du vil føle deg så mye sterkere og mer selvstendig når du bare blir kvitt ham. La noen andre slite med denne taperen. Han vil garantert ikke forandre seg av seg selv, så bruk heller den energien på deg selv og barna. Stor klem
Anonym bruker Skrevet 21. mai 2008 #60 Skrevet 21. mai 2008 Hei igjen, og takk for svar. Tror du blander litt her, det er ikke snakk om noen annen dame her. HI.
Anonym bruker Skrevet 21. mai 2008 #61 Skrevet 21. mai 2008 Beklager. Du har helt rett. Jeg kryssklippa litt her nå. Trodde faktisk at jeg svarte på et annet innlegg.
Nætte;mortil2 Skrevet 21. mai 2008 #62 Skrevet 21. mai 2008 Hei HI! Vet du.. Så godt å høre deg si det at det var så god stemning hjemme når han ikke var der... For det å gå å være redd for at han skal begynne å bråke er grusomt!! Var sånn med min x også.. Jeg kunne høre på måten han slamret igjen bildøra på om det kom til å være ok eller ikke når han kom inn.. Det å være alenemor ser vi jo at det går utrolig bra for veldig mange! Klart det vil være tungt å stå alene mange ganger, men... Er du ikke sånn egentlig alene om ansvaret nå også? Du som passer på at de har det de trenger, prøver å gi dem det de har behov for, er med dem når de er syke og er den som har hovedomsorgen?? Mens samboern din forventer at du skal gjøre det han syns er best og alt annet er utenkelig og ikke på tale? Trist å se at du gruer deg til han kommer hjem, men bruk timene foran deg nå da til å forberede deg og nyte det at du er der alene og kan puste fritt...
Anonym bruker Skrevet 21. mai 2008 #63 Skrevet 21. mai 2008 Jeg tror jeg vet hvilket innlegg du mener, så det går bra. Men jeg ble jo litt satt ut når jeg begynte å lese da, hehe. HI.
Anonym bruker Skrevet 21. mai 2008 #64 Skrevet 21. mai 2008 Nættemor, det er akkurat sånn det er.. Har han en dårlig dag, får vi alle en dårlig dag.. Og ja, det er absolutt jeg som har hovedomsorgen.. Han er flink å hjelpe til når det passer ham, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg er bekymret for hvordan det skulle gått om jeg var borte i noen dager. Det som er så ufattelig trist, er at barna er jo så uendelig glad i ham, og han er superfavoritten til minste. Det er så vondt å se dem trist fordi at pappa ikke er hjemme. Men jeg prøver ihvertfall så godt jeg kan å ta vare på dem med et smil, selv om det ikke alltid er like enkelt. HI.
Anonym bruker Skrevet 21. mai 2008 #65 Skrevet 21. mai 2008 Er vel ganske typisk det at barn holder litt "fast" på det som er usikkert for dem.. Og klart de er glade i han, er jo pappaen deres! For å kaste ut en tanke: hvis du kastet han ut/gikk fra han nå med barna, og han skulle hatt omsorg annenhver helg og en dag i uka, tror du han ville skjerpa seg de dagene? Og hatt mer tålmodighet siden han hadde "fri" resten av tida? Jeg bare lurer da, for det er jo vanskelig å vite.. Vi (eller de fleste iallefall) vil det beste for våre barn, men det å være i samme hus som en som er så ustabil, som man må "passe seg for" vil ha motsatt effekt... Tro hva dine barn lærer om forhold og dette med å respektere den man skal være glad i?? Jeg er veldig imot tanken om å være sammen for barna sin del, og "skylde" på dem for å holde sammen, for de merker nok veldig hvordan du EGENTLIG har det. At de spør etter pappa og savner han er helt naturlig, men barn har en utrolig fin evne til å forstå og bli vant.. Nættemor
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå