I dag ble jeg så utrolig såret av mannen min.

[Anonym bruker]

Han ligner på mange måter på samboeren min... Hvis jeg prøver å ta opp ting med han, ender det med at han blir sur på meg.

 

Men.... han var iallfall med ut på 17.mai i dag! Han hadde fått en meget sur samboeren om han hadde droppet det!! Vi går allerede til samtaler på familievernkontoret, og jeg har sagt til han at jeg ser på det som vår siste sjanse.

 

Problemet mitt er at han ikke oppfører seg slik at jeg har det bra, men han har for mange gode sider til at jeg vil forlate han. Så jeg er veldig i tvil om jeg skal bli eller gå. Men hvis han bare kan forandre litt på de sidene jeg ikke liker, så håper jeg jo at vi kan få det til å funke. Men.... han hadde aldri satt seg selv foran barnet vårt på den måten!! Så din er nok verre enn min!

 

Men har dere prøvd familierådgiving? For oss funker det bra, og der klarer vi å snakke uten å krangle. For han trenger jo tydeligvis å høre hva du mener om oppførselen hans, og klare å ikke bli sur for det!

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

ganske kjipt av han da, siden han faktisk byttet vakt for at dere skulle være sammen!! håper du får tatt det opp med han på en ok måte, at han slkønner at du trenger alene tid du og.

her funka det med noen dager /en uke hvor pappa'n hadde ansvar for mini og alt hjemme, mens jeg jobbet (mini er bare 6mnd, så blir litt annen situasjon enn deg) han skulle lage middag og "stelle hjemme" sånn som jeg gjør til daglig.. for å si det sånn så ble han ganske sliten!!

 

 

håper han får skikkelig dårlig samvittighet for å skulke en familiedag!!!

[najs]

Synes det var lavt gjort av han. Jeg hadde sannsynligvis klikket og kledd på mannen min og slept han ut i tog. Gikk ikke det så ville jeg dratt alene med barna, mens han da var på jobb på kvelden ville jeg pakket veskene hans så kunne han være varsågod å flytte. Å ikke være delaktig for barnas skyld en sånn dag er å være en dårlig forelder. Å regne med at du fikser og stiller opp er å være en dårlig mann.

 

Man ska ikke kaste bort livet på noen som ikke respektere deg. Det gjorde jeg alltfor lenge, kom meg bort og fikk meg en drømmemann:-)

[Anonym bruker]

Er man alene legger man opp livet deretter.

Hun har en mann og kan forvente andre ting.

 

Helt tullete å si at hun "underminerer aleneforeldre". Man forholder seg til det man har. Er man en familie men mamma og pappa, så forventer man også at slike dager prioriteres for barnas skyld.

 

 

[Anonym bruker]

Hei.. "rumpetuppern" fra lenger oppe her igjen.. Hvordan går det med deg??Fått tatt det opp eller tenkt noe mer siden sist??

 

24 år er absolutt gammelt nok til at han skal være i stand til å skjønne hva famile og ansvar betyr.. Og er han ikke i stand til det nå, skjønner ikke jeg hvordan han plutselig skal bli det senere..

 

Du gjentar flere ganger her at du er veldig glad i han, og det er jo noe man ikke kan bestemme over. Men hva med å prøve rådgiving?? Som noen over her gjør.. Vil det gå?

[mamma til 2 små:=)]

Fy faen jeg hadde klikka!!!Hadde ALDRI godtatt det!!Jeg godtar ikke at min snakker dritt om høytidsdagene en gang!!

 

Det er gøy for barna!!

[Anonym bruker]

Du skriver at du har "kastet ham ut" tidligere, vel da vet han jo at han kan dure i vei akkurat som han vil.

Du tar ham jo tilbake alikevel.

Han er altså 24 år, da skal de aller fleste ha ristet av seg de siste umodenhetene sine.

Jeg vil råde deg til å pakke sakene dine og dra.

Du er ennå ung, ikke la denne tufsen få enda flere år av livet ditt.

Jeg forstår at du elsker ham, men han gjør deg jo ikke lykkelig!!

La barna dine og deg selv få sjangsen til å leve i en familie der alle er like viktige, om det bare er deg og barna eller om du etter hvert finner en som vet hvordan en familie skal være.

Mannen din er nok ikke ham.

[Anonym bruker]

er du her HI??? Venter spent på svar om du har konfrontert han eller om du har noe annet i tankene...

[Anonym bruker]

Hei alle sammen, og takk for engasjement..

 

Jeg har ikke tatt det opp med ham enda. Han har ikke vært i form i dag, og vi har i grunnen omtrent ikke snakket sammen. Men jeg kjenner det ligger og gnager skikkelig inni meg, og jeg tenker mer og mer på om jeg fortjener dette her. Om det er helt greit at han ber meg slutte å komme med ekle kommentarer fordi jeg spør om han kan ta av playstationen når jeg og barna kommer hjem etter å ha vært ute i flere timer for at han skal få slappet av...

 

HI.

[Anonym bruker]

Han høres virkelig ut som min x - og jeg er glad for at vi aldri noen gang fikk barn sammen... Nå hadde vi mange andre problemer også, men hans manglende deltakelse på familiedager, bursdager, selskaper osv. i både sin egen og min familie var en av de grunnleggende årsakene til at jeg gikk fra ham.

Snakk med mannen din om dette, forsøk i alle fall, og hvis han bare avviser deg, så prøv å søke råd hos noen andre før du gjør noe drastisk. Men tenk likevel nøye igjennom hva dette har å si for barna dine.

[Anonym bruker]

Hei. Det er utrolig trist at du og barna opplever dette, men hvis det er noen trøst er du ikke alene. Min eks var sånn, jeg følte meg mer som hushjelpa og dagmamma for hans barn enn hanskone!! Jeg klarte det ikke i lengden og forlot han etter 7 år. Det er en ydmykende følelse å ikke bli lagt merke til og respektert. Dette skal du ikke finen deg i!! Den dagen man lever som alene-mor, er man faktisk dette. Jeg følte det som en befrielse å komme meg ut av forholdet med han. Jeg hadde ikke selvtillit og han overbeviste meg om at jeg ikke kom til å klare meg alene, men til slutt så tenkte jeg at det iallefall ikke kunne bli noe verre... Etter jeg forlot han føltes det som en tenåring hadde flyttet hjemmefra! Jeg fikk plutselig mindre klær å vaske, mindre mat å lage og slapp den sårende kranglingen om alt som ikke var bra nok for han. Alt dreide seg om hvordan han hadde det, jeg og barna betydde liksom ikke noe. Det er ni år siden jeg flyttet fra han, og tro meg når jeg sier det var riktig i vårt tilfelle. Du må kjenne hva du vil med livet ditt, det skal ikke være nødvendig å be om at du har en mann som bryr seg om deg og barna. Det skal komme av seg selv. Hvis dere får til å komme gjennom dette uten at det medfører brudd er det veldig bra. Selv om det var riktig for meg å bli alenemor den gangen, er det IKKE sikkert at det er riktig for deg. Ta egne valg og sett grenser for deg selv ang hva du finner deg i. Hvis disse grensene stadig blir tøyd bør du nok vurdere livssituasjonen din grundig. Husk at et brudd ikke nødvendigvis betyr verdens undergang, men still et viktig krav før du finner deg en ny: Finn en som fortjener deg!! Det finnes to typer mannfolk- de som TAR og de som GIR...

 

Uansett, lykke til.

 

Hilsen Sykepleier.

[Anonym bruker]

Tusen, tusen takk for langt svar, Sykepleier.

Mine grenser blir tøyd, det er helt sikkert.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg blir kalt både det ene og det andre fordi vi har en diskusjon. Kan nevne ting som drittkjerring, psykopat, brødhode, idiot, fittekjerring osv. Og jeg godtar det jo tydeligvis. Her om dagen våknet han sur, og det gikk utover meg hele dagen. Han ba meg holde kjeft bare jeg prøvde å åpne munnen, og ga klar beskjed om at jeg rett og slett bare irriterte ham. Og da hadde jeg ikke gjort noe...

 

Husk at jeg bare påpeker det negative og ikke positive med ham her.. Han har gode sider også, og jeg klamrer meg fast til de gode stundene vi har. Jeg elsker ham som sagt, og jeg hater at jeg gjør det. Jeg skulle ønske følelsene mine for ham var død. Jeg blir helt dårlig av tanken på at han skal finne seg en annen..

Ikke minst vil jeg ikke utsette barna våre for å ikke ha pappa i samme hus. Det er grusomt. Men de hadde kanskje fått det bedre. Jeg hadde jo også fått litt fritid, for jeg hadde jo hatt fri annenhver helg...det har jeg absolutt ikke nå..

 

Herregud, jeg burde jo komme meg ut av dette. Men jeg klarer ikke. Og jeg vil ikke. Jeg vil ha HAM men med en annen innstilling.

Hvordan klarer man dette? :-(

Jeg har tenkt mange ganger på at det helt sikkert finnes en som ville brydd seg om meg, tatt vare på meg og satt pris på meg. Men jeg vil ikke ha noen andre.

 

HI.

[Anonym bruker]

Hei igjen.

Det er nok ikke lett for deg. Hva er det som gjør at enkelte mennsker krever så mye hensyn fra andre? Måten du beskriver mannen din på minner mer om en trassig tenåring enn en livsledsager. Snakker han så stygt til deg når barna hører på? Har du tenkt på hvordan de opplever dette? Har du tenkt over hvordan de opplever sin barndom? Det var tanker rundt dette som til slutt fikk meg til å ta et endelig oppgjør. Det rare var jo at det var min eks som truet med å flytte, og at jeg ikke måtte tro at han på noen som helst måte var avhengig av meg. Hvem tror du fikk problemet da jeg flyttet med barna? Da var det ikke måte på hvor han savnet oss og angret på at han ikke tok bedre vare på oss. Jeg klarte ikke å gå tilbake til han. Jeg tenkte at når han klarte å behandle meg så dårlig i mange år, tok jeg ikke sjansen på å la det skje igjen. Det kommer jeg forresten ikke til å godta fra noen andre heller. Man blir såret, og man får mindre terskel for hvor mye man klarer å godta igjen, ikke bare fra eksen, men også andre.

 

Og hva er det som får oss mennesker til å tro at vi klarer å forandre noen? Det høres merkelig ut, men det er faktisk det vi prøver på. Jeg har innsett at jeg verken har rett til å forsøke å forandre den andre, eller at jeg overhodet ikke ville klart det. Mennesker kan gå inn for å forandre seg selv, hvis de virkelig ønsker det. Selv da er det ikke enkelt... Dessverre er det også sånn at motsetninger tiltrekker hverandre. Husk allikevel at like barn leker best...

 

Jeg vil anbefale dere å snakke med en familieterapeut. Først må du snakke med mannen din om alvoret i situasjonen som du opplever det, så bør dere oppsøke hjelp. Hvis han er 100% sikker på at du blir i forholdet kommer han aldri til å forandre seg!!! Gjør han oppmerksom på at du også har et liv, og at barna er deres sammen. Gjør han også klar over at det er han selv som velger hvilken far han vil være for barna sine. Det bli tiden før og etter at man får barn. de fleste opplever denne forandringen som en modningsprosess, men dessverre er det noen som tror man kan få i både pose og sekk. Så enkelt er det ikke. Alle våre valg og avgjørelser får konsekvenser. Det er bare av og til så lett å glemme...

 

Dette ble et langt svar, men jeg kjenner igjen så mye av det jeg selv har opplevd og jeg blir så provosert når mannfolk ikke tar bedre vare på familien sin!!! Dere er der NÅ, og derfor må han få ut fingeren og reagere!!!

 

Hilsen Sykepleier.

 

[Anonym bruker]

Takk for svar igjen. Gjør ingenting at det blir langt:-)

 

Jeg kjenner meg nesten litt stolt over deg fordi du klarte å gå den gangen. Det krever faktisk utrolig mye, og jeg vet ikke om jeg klarer det.

 

Tenker mye på hvordan barna opplever det. Det hender at han sier stygge ting til meg når de er tilstede også. Det er fælt.

Det som er så rart er at han har hatt en vanskelig barndom pga. faren sin, og har alltid sagt at han ALDRI skal bli som faren. Men jeg ser jo at det er sånn han er på vei til å bli.

Til og med kompisene hans som har fått barn, som jeg trodde ville være mye "verre" enn ham, er MYE mer voksne pappaer som tar ansvar. Går turer med barna _selvfølgelig_, og elsker å være med dem. Her føles det som at barna kun er et ork for ham, og stakkars ham om han må være hjemme en kveld om jeg skulle finne på å stikke ut noen timer.

 

Jeg ser egentlig at hele situasjonen er håpløs. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på den, for jeg klarer ikke å gå.

Du har jo rett, forandre han klarer jeg aldri. Og han mener at han har forandret seg mye. Men for meg er det ikke nok. Dermed er jeg utakknemlig....

 

Takker for svar og gode råd. Men jeg føler meg helt tom innvendig. Tom og sår på samme tid. Det er så utrolig vanskelig å ha det sånn som dette.

Som du sikkert forstår så har ikke det kun med 17. mai å gjøre, men det utløste hele følelsesspekteret.

 

HI.

[Anonym bruker]

Hei igjen.

Jeg brukte sikkert to år før jeg klarte å gå fra han. Han var utrolig sjalu og eiesyk. Til slutt tenkte jeg at det faktisk hadde vært bedre om han bare hadde slått meg, da kunne jeg hatt en konkret grunn til å forlate han... Det er en vond prosess ma gjennomgår ved et samlivsbrudd. Det bør være overveid og gjennomtenkt. Det er egentlig ikke noe man ønsker å utsette barna for, men hvilket liv har de som familiesituasjonen er da? Er det riktig å la de vokse opp i et hjem hvor far sjikanerer mor? Hvor det er barna som må ta hensyn til far og ikke omvendt? (Dette gjelder selvfølgelig ikke bare fedre, i noen tilfeller er det moren som er superegoist.) Bruk tid, søk hjelp og vurder hele situasjonen før du tar et endlig oppgjør med deg selv og barnefar. Ikke gjør noe du angrer etterpå. Jeg tror det er lett å gå inn i gamle "roller" hvis man finner tilbake etter brudd, så dette må tenkes gjennom først.

 

Stol på deg selv og din egen vurderingsevne. Husk at du selv er ansvarlig for hvordan du lever ditt liv! Lykke til.

 

Hilsen Sykepleier.

[Anonym bruker]

3småkrapyl, takk for svar.

Jeg har lurt på om jeg skal vise ham tråden, men kjenner jeg ham rett, så gidder han ikke å lese den. Og ja, han hadde garantert blitt sur.

 

Jeg gråter når jeg leser gjennom svaret ditt. Jeg skulle så ønske du hadde rett i det du skriver ang. mannen min, men dessverre tror jeg ikke lenger at du har det.

Han har vært syk i noen dager. Begynte vel på 17. med å være litt uvel. Søndag kom han tidligere hjem fra jobben pga. han var dårlig. Jeg har tatt med meg barna ut for at han skal få slappet av, tatt meg av alt med dem, funnet ting til ham osv. Jeg føler jeg har gjort det jeg kan gjøre, så godt det lar seg gjøre. Men hvordan har han vært? Jo, sur og grinete. Ja, jeg vet han er syk, men han har oppført seg så frekt mot meg, hissig på barna og hissig på meg.

 

Nå i sted toppet det seg for meg. Jeg har prøvd å holde det inne og tenke at jaja, han er jo syk. Men da han nærmest slengte tv'en bortover tv-benken fordi den stod for nært sofaen, ba jeg han roe seg ned. Da måtte jeg bare holde kjeft og slutte og plage ham. Han var syk og fikk holde på som han ville. Jeg sa at jeg er klar over at han er syk, men det går an å oppføre seg normalt for det, og ikke være så hissig og frekk.

Det var tydeligvis nok for ham. Da fikk jeg slengt i ansiktet at dette var det siste vi kom til å ha med hverandre å gjøre, og at det var over og ut. Han pakket pc'en sin, playstationen og et par andre ting, og stakk.

 

Så nå sitter jeg her alene med to barn. Tårene triller og største lurer på hvor pappa er. Jeg har sagt at han er på jobb, men han er jo ikke på jobb 24/7....

Kanskje han tok valget for meg...

 

Han har gjort sånne ting et par ganger tidligere, men vi ender alltid tilbake. Og jeg godtar jo det. Jeg godtar alt. Alt for mye.

Faen, hvorfor elsker jeg denne drittsekken som mener han kan gjøre akkurat det som passer seg, og behandle meg som dritt?? Han som blir sur hvis jeg gråter og kaller meg for sutreunge....

 

For et drittliv.

 

HI.

[Nætte;mortil2]

Hei!

Den anonyme "tupperen" fra lenger oppe her..

 

Så utrolig sterkt å lese de siste innleggene her, og særlig ditt siste HI.. Du har det sikkert helt grusomt nå, så jeg kan ikke annet enn å sende deg en god trøsteklem herfra.

 

Bruk tiden han er ute nå og borte, til å se tilbake på alt, for som det ser ut her så er det ganske mye han må ha som er så postivt for at det skal oppveie det negative. Å få barn og behandle dem og sin kjære med respekt og kjærlighet er minstekravet, og han oppfyller ikke det så veldig godt.

Klart det er tungt å være syk, men ingen unnskyldning for å holde på slik.

For meg virker du som en mamma for denne stakkarslige gutten som ikke klarer å håndtere livet sitt selv, beklager så mye at jeg sier det, men det er det jeg leser!

 

Ønsker deg all mulig lykke til fremover, hvis han nå skulle komme tilbake håper jeg du klarer å ta det opp med han så dere ikke kommer tilbake i samme spor.. Det vil nok være ødeleggende! Og skulle han nå ikke komme tilbake.. Husk: du er sterk!! Du har tatt vare på dine barn så godt til nå, og kommer til å gjøre en kjempejobb fremover! Få hjelp og støtte fra der du kan, familie, venner eller utenom, sjekk hva du har rett på..

Ikke gi deg med det du har, to flotte barn og muligheten til å gjøre noe utav deg selv nå!!!!

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, Nættemor...det er egentlig alt jeg kan si.

Jeg er så lei meg og trist. Slapper av innimellom, men så "kommer jeg på det" og tårene bare spruter...

Har en vond klump inni meg, og den ha vært der i mange måneder. Men jeg kan jo ikke akkurat si at den blir mindre..

Han har ikke gitt lyd fra seg, og gjør det nok ikke i løpet av kvelden heller..

 

HI.

[MissUnderCover]

Hei!

 

Ville bare sende deg en klem jeg, håper det går bra med deg! Uansett utfall, DU KLARER DET!!!!

 

Klem fra meg!!

[Anonym bruker]

Huffa meg.

Har du ikke noen du kan dra til? Familie eller venner?

Som du sier, kansje han har tatt valget for deg.

Gråt og ras fra deg, deretter ser du fremover og alle mulighetene som står foran deg.

Når man har fått barn har man gitt fra seg "rettighetene" til å oppføre seg slik mannen din gjør. Ingen, hverken du eller barna dine skulle være nødt til å oppleve en slik egoistisk og stygg væremåte.

Du vil etter hvert oppdage hvor flott livet faktisk skal være.

Lykke til!

[Nætte;mortil2]

Ja enig med anonym over her, så ser du fremover etterpå!!

 

Igjen en klem fra meg..

 

 

(må innom her med jevne mellomrom og se hva som skjer... Kan ikke forestille meg hvordan du har det, men du ser jo vi er mange over her som støtter deg! )

[Anonym bruker]

Tusen takk for de siste svarene her.

 

Barna mine har vært urolige i hele kveld. Minsten har gått rundt og ropt på pappa, og største lurer som sagt på hvor han er. De har grått om kapp nå i kveld, tror de merker at mamma ikke har det som hun skal.

 

Jeg overlever vel uansett hva som skjer. Men akkurat nå er det så grusomt vondt og sårt.

 

HI.

[Anonym bruker]

Ja jeg skjønner at dere er flere som støtter meg, og dere skal vite at jeg er uendelig takknemlig for det. Det betyr mye mer enn man skulle tro.

 

HI.

[Nætte;mortil2]

Ja de skjønner nok at ikke alt er som det skal. Men gi deg litt tid så får du kommet deg.. Er lov å være lei seg, selv om barna er der!

 

Får håpe du får sove i natt, for det vil nok hjelpe...

[Anonym bruker]

Takk Nættemor....

 

Han kom tilbake i går kveld..men vi har i grunnen ikke snakket noe særlig. Føler at alt bare er veldig rart og merkelig nå. Det er vondt og vanskelig.

 

HI.