I dag ble jeg så utrolig såret av mannen min.

[Anonym bruker]

Han er en person som trenger en del frihet. Dette er jeg jo klar over, og det er greit. Men 17. mai da?

 

I dag er dagen for familier. For barn. Og mannen min satte seg selv foran familien ved først droppe tog med barnehagen (han kjørte oss ikke engang for han skulle sove, så det endte med at vi måtte omtrent løpe i tjue minutter) og så droppe grøten hos mine foreldre.

Jeg er så utrolig lei meg.

Greit, han liker ikke 17. mai og har aldri gjort det. Guess what? Jeg er ikke fan selv, men VI HAR FÅTT BARN! Vi har to barn på 5 og 2 år som gledet seg til å gå i tog med barnehagen. Så måtte jeg gå alene med dem da. Der kom vi i nydelig solskinn, og glade familier står på rekke og rad, koser med hverandre og smiler lurt til hverandre mens barna løper rundt og er storfornøyd, og tar det som en selvfølge at både mamma og pappa er der. Og så var det meg da, og mine to barn.

Jeg har ikke vært så lei meg på lenge. Han sviktet oss på en familiedag. Han sviktet barna som er to av de som ikke kan se på det som en selvfølge at han er der.

Men vi koste oss, vi gjorde det. Barna har hatt det helt supert. Men jeg sitter her alene nå (han er på jobb) og har mest lyst å bare gråte. Jeg kommer ikke over det. Han sviktet oss. Vi hadde planlagt dagen, men han brydde seg ikke.

 

Vi har hatt en del problemer fordi jeg føler at han vil ta den friheten sin akkurat når det passer ham, og ikke tenker på meg / oss. I dag rant begeret over, og jeg vet ikke helt hva jeg vil. Jeg elsker ham, men jeg er jo alenemor.

Jeg har også lyst å være lykkelig.

[blond]

Er han klar over hvordan du føler det? Hva sier han til det?

[Anonym bruker]

Han er klar over at jeg føler at han ikke tenker på meg når det gjelder den friheten sin, for han jobber mye og tar seg "fri" fra oss når det passer ham. Mens jeg er hjemme med minste barnet hele dagen, og har aldri noe tid for meg selv. Det har bedret seg litt i det siste, men i dag fikk jeg en skikkelig knekk.

 

Jeg har tenkt å ta det opp med ham senere, men jeg er nesten helt sikker på at han kommer til å bli sint på meg pga. det. Typisk ham.

 

Men jeg er nødt til å spørre, er det rart at jeg reagerer her, eller er dette helt normalt å kunne gjøre?

Hva om jeg hadde sagt, nei jeg liker heller ikke 17. mai. Jaja, da blir det ikke noe feiring på barna. Man gjør da ikke sånt?

 

HI.

[Anonym bruker]

Barna fikk jo en fin feiring uansett....du underminerer også alle aleneforeldre der ute, virker som om en ikke kan ha en koselig 17.mai med mindre begge foreldre er tilstede og smiler lykkelig fra øre til øre. Unnskyld meg, men lever du i Disneyland eller?? Og jeg skjønner godt at mannen din vil ta seg fri - han skulle tydeligvis på jobb i dag, er det da så skrekkelig at han får hvile fremfor å traske rundt med to unger i timesvis? Det går an å sette seg inn i hans situasjon også!

[blond]

Det høres egoistisk ut, enig i det. Alle trenger tid for seg selv, men 17.mai er ikke dagen å velge. Jeg hadde blitt såra og forbanna, iallfall hvis vi hadde planlagt dette sammen og han likevel ikke ville.

 

Spørsmålet du stiller til sist i innlegget ditt kan være en fin innfallsvinkel når du snakker med han. Hva vil han at barna deres skal oppleve og på hvilken måte vil han sørge for at det skjer? Jeg tror det er viktig at han er delaktig og tar ansvar. Vanskelig å vite hvordan du får han til å ta ansvar, kanskje?

 

Rart at han blir sint hvis du forteller han hva du føler... blir han høyrøstet eller gjør han noe mer?

[Anonym bruker]

Jeg skulle kanskje ha skrevet ang. det.

Jeg underminerer absolutt ikke alle aleneforeldre. Det var faktisk noe jeg tenkte på også. Forskjellen er at jeg er ikke alenemor, og vi skulle være en familie sammen. Det hadde selvfølgelig vært noe helt annet om jeg hadde vært det.

 

Han skulle egentlig jobbe tidligvakt og vi måtte ha vært alene. Men så fikk han byttet sånn at han begynte sent istedenfor, og da sa han det var jo bra det, for da fikk vi feiret sammen. Og så svikter han. Forstår du ikke at det er sårende?

 

Og grunnen til at han ikke orket og heller ville sove, var at han drakk i går...så jeg skulle i grunnen ønske at han måtte jobbe tidlig istedenfor, for da hadde jeg sluppet at han sviktet oss...

Selv om barna hadde det fint, lurte de jo på hvorfor ikke pappa var med, det var jo noe vi hadde planlagt. Jeg lar jo det selvfølgelig ikke gå utover barna og lar dem ha en dårlig dag pga. det som skjedde.

 

HI.

[Anonym bruker]

Han blir høyrystet men blir ikke fysisk hvis det var det du tenkte på. Men han har bedt meg holde kjeft et par ganger fordi han ikke "gidder å høre på det dritet mitt". Veldig koselig.

Her kommer bare de negative sidene fram, men han er en fin fyr altså. Og vi har det stort sett bra.

 

Jeg gir ham frihet også, det er ikke der det ligger. Men f.eks hadde vi barnevakt i går til kl. ett. Istedenfor å være takknemlig for at vi faktisk fikk barnevakt, så var han sur fordi det ikke var lengre. Så han ser så feil på tingene.

 

Han liker ikke 17. mai fordi han har et dårlig forhold til faren, som nærmest spionerte på ham da han var liten (han hadde besøksforbud.) Så jeg forstår ham der.

Men da tenker jeg jo litt som du sier. Vil han ikke at barna skal se tilbake på 17.maiferingene med glede, og huske at det var skikkelig kvalitetstid med familien?

Takk for tipset om å bruke det spørsmålet.

 

HI.

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg enda mere lyst til og droppe 17 mai. Se på alle som er lykkelige og foresket. Jeg for min del gikk i tog og var deprimert.. Er på sånne dager det er trist og være alene.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt hva du mener, og føler med deg.

Men forstår ikke du også at når man har en avtale, og en familie å feire sammen med, er det utrolig sårende når pappaen i huset dropper en sånn dag fordi han selv vil sove og slappe av?

 

HI.

[Anonym bruker]

Jeg ville bare si at mannen min gjorde det samme, og jeg gråter fremdeles når jeg tenker på hvor mye han ødela. For å si det slik så har jeg blitt alenemor nå.

[Anonym bruker]

Sendte inn litt for fort her. Var selvsagt andre ting enn 17.mai som var problemet, men det var sånne ting som fikk begeret til å renne over slik du sier selv. Så ville bare sende deg en klem, og håper at dere får løst problemene deres.

[Anonym bruker]

Det med menn og friheten er en rar ting... Her også har min mann "tatt" seg friheten til å dra å gjøre sine ting, mens jeg måtte be om "lov" til å dra ut... Helt til jeg satte meg ned med han og fortalte akkurat hvordan jeg hadde det... Han gjør det bare helt naturlig, går og kler på seg og forsvinner for å gjøre det som han har lyst til, mens jeg får dårlig samvittighet for å la dem være alene uten å hjelpe til. Men har sagt fra.. Han ble sint først, men så fikk han tenkt litt over det.

 

Virker som din mann er fjorten hakk verre enn min da, og jeg skjønner utrolig godt du er skuffet.. Han satte seg selv og fest og soving foran en dag som er ungene sin, noe som for meg er uforståelig! Greit det er gøy med en fest nå og da, men man må faktisk tenke, og han har et stort ansvar som pappa på en slik dag!! Å bli forelder betyr å prioritere annerledes, å gjøre valg som kanskje ikke er det man har mest lyst til selv der og da, men som er til ungene sitt vel...

 

Han trenger en solid tupp i baken sier nå jeg, og en klar beskjed om at dette godtas ikke lenger!!! Du må stå på ditt, ellers vil han jo aldri skjønne noe som helst... Er utrolig lei meg på dine vegne nå faktisk for jeg kjenner jeg ble sint på han!

[Anonym bruker]

Det var trist å høre.

 

Men jeg forstår det. Det har vært mye greier her også, men ingenting har føltes mer som et svik enn dette. Det høres kanskje rart ut, men jeg er virkelig såret. Klarer ikke å forstå hvordan det er mulig å "melde seg av".

 

HI.

[Anonym bruker]

akkurat sånn var min x, far til mine barn!!

 

ikke godta dette, er jo hans barn også, å like mye hans "fordømte" plikt å gi barna en fin dag!!

 

 

[Anonym bruker]

Uff skjønner at det sårer. Dager som barnas bursdager, 17. mai og julaften er familie dager, og er utrolig dårlig og selvsentrert hvis han ikke kan sette barna sine før seg selv, spesielt på slike dager.

 

Jeg og jenta mi har også vært alene idag, men det er fordi mannen min jobber og da er det andeledes. Vi spiste en ordentlig familiefrokost før han måtte komme seg ut av døra.

 

Og nå kommer han snart hjem med middag til meg og han selv. Jentungen sover jo, klart det er jo kjedelig at han ikke kan feire hele dagen med jenta vår men det visste vi når han søkte jobben så er greit.

 

Men å ikke ville se barna sine gå i tog fordi han ville sove, det er utrolig dårlig.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Jeg har gitt beskjed til ham, men det hjelper ikke sånn egentlig. Jeg føler det på akkurat samme måten som du skriver. For ham er det liksom ikke noe problem å dra ut i firetiden og komme hjem om kvelden/natten, mens jeg kunne aldri gjort det samme, for jeg føler meg f.eks. "må" være hjemme når det er leggetid, det er jo tross alt to barn....

Det er utrolig vanskelig. Jeg sier at han gir av seg selv det han kan gi, og da høres det jo ut som om han ikke har mer å gi til oss. Men jeg syns det er grusomt. Han "dumper" familien sin av egoisme.

Må legge til at vi var sammen i går og ute like lenge, så det er ikke sånn at han hadde større "rettigheter" til å bli liggende enn jeg hadde.

 

Jeg er helt enig med deg i at han har et stort ansvar som pappa på en sånn dag. Kanskje min skulle ha gått i lære hos din da, når det gjelder forståelse.

 

HI.

[Anonym bruker]

Takk for svar, det er på en måte godt å høre at det ikke bare er meg som reagerer.

Jeg skal ta det opp med ham, men jeg hater å gjøre det. For jeg kjenner reaksjonen hans alt for godt:-(

 

HI.

[Anonym bruker]

Er så leit at du gruer deg til en slik konfrontasjon fordi han blir sint!! Er så utrolig unødvendig! (jeg skrev et innlegg om å tuppe han i rumpa lenger opp her)... Klarer han overhodet ikke å se selv sin egen rolle i sine barns liv? Har spekulert masse på dette siden jeg leste innlegget ditt og svarte deg første gangen, og blir bare mer og mer oppgitt og sint for at noen er så utrolig egoistiske..

 

Ønsker deg bare veldig lykke til, oppdater gjerne her hvordan det går, for nå har jeg bare enda mer vondt av deg!

[Anonym bruker]

Takk igjen. Jeg kan gjerne oppdatere.

Ja, det er leit. Det er utrolig trist. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

Jeg tror nok jeg kunne klart meg uten ham sånn sett. Men jeg elsker ham dessverre. Jeg har hatt maaange runder med meg selv ang. dette. Og jeg vil jo ikke være uten ham. Jeg vil at han skal forandre seg på de punktene, men jeg vil ikke ha en annen istedenfor. Så det er vanskelig.

 

Takk for at du svarer meg. Det hjelper å blåse ut litt når man har det tøft.

 

HI.

[Dunder]

Hun underminerer ikke alenforeldre for det om hun synes det er trist å feire 17. mai uten mannen! Hvis man er sammen så er ikke familien komplett når en er borte. Hvis man er enslig, så er familien komplett når "bare" mor/far er der.

 

Synes det var en veldig merkelig ting å si..?

[Anonym bruker]

Dette minner veldig om en del tråder som har blitt skrevet i det siste, men da med nick, og opplysnigene om barn stemmer ikke helt (skjønner godt hvis du "trikser" litt)

 

Hvis du er den samme må jeg bare si at hvis ikke begeret har rent over for deg for lenge siden så må det være noe galt med deg. Mannen din er IKKE en ålreit fyr! Jeg forstår ikke din definish\jon på en fin fyr! Slutt å lag unnskyldninger for han!

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har ikke skrevet noen innlegg med nick ang. mannen min, så det er nok ikke meg.

Har skrevet noen innlegg ja, men da anonyme.

 

HI.

[Anonym bruker]

Det første som slår meg er at mannen din virker veldig umoden.

Er han kansje veldig ung? Eller har han ikke den "unnskyldningen" ?

Mannen min hadde noen negative sider ved seg når han var yngre, og jeg var på vei ut av forholdet.

Heldigvis for oss innså han at han måtte legge om kursen i tide og vi har nå vært sammen i nærmere tjue år.

En vesentlig forskjell på min og din mann er at han aldri var egoistisk slik du beskriver din mann.

En fin leveregel jeg har er at livet er kort, ikke kast det bort på ting / mennesker som ikke fører noe godt med seg eller som tilfører deg noe.

Mannen din vil dessverre mest sannsynlig ikke forandre seg, så mitt råd vil være å tenke nøye over hva som vil gjøre deg lykkelig og ta det der ifra.

[Anonym bruker]

Åh, jeg skal love deg at jeg har tenkt. Jeg har tenkt meg både grønn og blå og jeg holder på å bli smårar til tider.

Problemet (ja, det er et problem) er som skrevet tidligere at jeg elsker ham noe helt enormt. Dusten min. Jeg elsker ham virkelig. Jeg har "kastet ham ut" tidligere, men vi ender alltid tilbake til hverandre.

Det er så utrolig vanskelig og vondt.

Jeg ønsker å være LYKKELIG. Jeg ønsker å kunne si hva som helst til ham uten at han blir sur pga. at jeg snakker på en måte han ikke liker, eller en måte som ikke passer ham der og da.

Han vil nok ikke forandre seg. Og jeg klarer ikke å være alenemor i et forhold egentlig, for det sliter utrolig mye på meg psykisk. Men jeg orker ikke å være uten ham heller. Absurd og teit? Ja. Realiteten? Dessverre ja der også.

 

Livet ER kort ja, men jeg vil ha ham. Jeg vil at han skal forandre seg og være den drømmen jeg trodde han var... Optimismen lenge leve...

 

HI.

[Anonym bruker]

Han er forresten 24 år. Det er jo ungt, men jeg føler det er på tide å vokse ut av egoismen?

 

HI.