BOK - Angående "ung mor"-problematikk

[linepetrine]

Jeg leser "er det flere som synes at eldre mødre dømmer oss" med stor interresse. Grunnen til dette, er at jeg leser at de holdningene jeg selv har møtt ikke bare er meg, men også flere som kan kjenne seg igjen i.

 

I et års tid har jeg arbeidet med en bok som handler om dette temaet. Den tar for seg det å være "ung" mor i et samfunn der barn og familie er noe som skal utsettes lengst mulig. Å ønske seg barn tidlig i 20-årene er ikke helt "politisk korrekt." Jeg tror man lett kan bli misforstått som en kvinne uten ambisjoner. Selv ble jeg, som jeg har nevnt flere steder, mor i en alder av 23. Ikke ungt biologisk sett, men i dette samfunnet blir jeg det.

 

Boken handler om å få barn i en identitetssøkende fase av livet. Hvordan man kan realisere og skape seg selv som følge av samspillet i en familie. I stedet for å fokusere på hvordan barna hindrer oss, skal den handle om hvordan barna kan være en inspirasjonskilde. Jeg intervjuer kvinner i ulike situasjoner, gifte, samboende og enslige. Alle har fått barn tidlig og snakker om hvor BRA det er :)

 

Det skal være en motvekt til: "...det er ikke bra å føde barn i begynnelsen av 20-årene. Ingen barn har godt av bitre mødre." VI vet bedre, jenter, eller hva?

 

Hva mener dere jenter om dette? Fyr løs og diskuter som busta fyker! Vil dere kjøpe min bok? Det håper jeg selvsagt dere gjør :)

[ateena_k]

Jeg ville nok lest den:)

[Linda-Kristin=)]

hørtes bra ut!

[KristineMed2Sønner<3]

Hørtes kjempe bra ut! Flott at du skriver en slik bok!:-)

[Gjest Rebel + soggy bottom baby]

Høres veldig bra ut. Hvilken vinkling skal du ha på boka? skal den være en type samfunn/psykologi-bok ,eller skal du skrive den som roman? jeg stemmer for det første ihvertfall, og melder meg frivillig som intervjuobjekt dersom du trenger det=) 21 år og mamma til jente på 7 mnd=)

[linepetrine]

Det skal være en skjønnlitterær dokumentar. Jeg har allerede fått to artikler på trykk i Aftenposten om temaet. Et av dem handlet om en venninne av meg som ble uplanlagt gravid som 21-åring og møtte nærmest et "krav" om abort fra sine omgivelser, siden hun ikke hadde kommet så langt som samfunnet egentlig krever at en kvinne skal klare før barnet kommer. Hun beholdt barnet, og det var det riktige valget for henne.

 

Jeg er ikke utdannet psykolog eller samfunnsviter, så det er ingen fagbok, men det vil allikevel bli en bok som skal være et innspill i samfunnsdebatten med vekt på kvinnepolitikken. Den er litt inspirert av postmoderne feminisme. En kvinne skal ha frie valg, og skal ikke måtte forklare seg dersom hun velger barn før karriere. Etter min mening har feministene skapt en ny "norm" som kvinnen skal forholde seg til. Den selvrealiserende karrierekvinnen som venter lenge med barn er blitt den nye "normen." Jeg ønsker å vise at også vi som velger barn tidlig gjør gjennomførte og bevisste valg. Det blir liksom en slags protest, når det som fremstilles som et hinder for min karriere (barn) nettopp blir min karrierefordel.

Det vil være en fin oppmuntring for unge mødre å lese.

 

Send meg en PM med opplysninger om deg selv, så kan jeg vurdere deg;)

 

Klem fra mammafeministen

[mamsen og ML+litenimagen]

hei:)

 

har faktisk lest artiklene dine, ble svært rørt. tror du rørte ved mange i den situasjonen. det var som om det var meg det var snakk om. utrolig flott at noen tar opp dette temaet:) og veldig godt skrevet!

 

jeg hadde garantert lest boka:) sender deg pm jeg.

[unnl]

Ja, jeg ville lest den:)

Opplever det samme som veldig mange her. Har samtidig følt at det ikke forventes noe av meg som ung mor... da jeg var tilbake på skolebenken igjen 6 uker etter fødsel (fødte i sommerferien) virket det som alle mente at jeg ikke hadde noe der å gjøre. 3.året på vgs var visst alt for tøft for en mamma:O Ikke ville de legge til rette for at jeg skulle få ha med meg babyen den første tiden heller (sov som en stein i vogna si), Da var jeg like ved å gi opp, helt til mamma sa at dette skulle ikke knekke meg: hun ville være barnevakt, og kjørte gjerne til skolen så jeg fikk ammet;) Dermed ble det skoleåret gjennomført - med gode resultater også Og i de tre årene som kom etterpå, fullførte jeg en 5årig høgskoleutdanning, som alenemor:D Alt går bare man står på, og ikke lar seg stoppe!! Når folk jeg ikke kjenner oppdager at jeg har et så stort barn som jeg har, så sier de ofte ting som: "studerte du etter du var blitt mamma du da?". Ei studievenninne av meg sa til meg (vel vitende om min situasjon) at når hun fikk barn, skulle hun bare være hjemme å kose seg med dem, ikke gå skole i alle fall... Mange som uttrykker at karriere og barn, det hører ikke sammen. Men, jo, det vil jeg si det kan gjøre;) Det å bli mamma er det største som har hendt meg:)

[linepetrine]

mamsen og ML: hyggelig å høre. Det er nettopp det som har vært så viktig, at kvinner i samme situasjon skal kjenne seg igjen.

 

S.M: Det er trist å lese det du skriver. Du opplevde å bli mor tidlig, og attpåtil alenemor. Samfunnet legger sten til byrden ved å ikke støtte deg, det er nettopp denne problematikken jeg ønsker til livs. Hvis du ikke har noe i mot det, bruker jeg teksten du har skrevet bakerst i boka mi. Der er det en side med ulike ung mor - sitater som ligner på det du har skrevet. Ellers vil jeg si at det står respekt av det du har utrettet og du har all grunn til å være stolt av deg selv Det hadde i allefall jeg vært

 

Klem

 

 

[unnl]

Ja, det kan du gjerne. Kanskje jeg bør "finskrive" det først? Ser at det var litt usammenhengende det innlegget mitt;P Skrevet i en fei:)

Flott at du vil denne problematikken til livs:) Det vil jeg også Det jeg synes er verst, er det at det ikke var noen som forventet noe av meg karrieremessig. Om jeg sluttet skolen, så hadde ikke det noe å si. Tror ikke noen ville prøvd å få meg tilbake dersom jeg hadde bestemt meg for å slutte heller. Selv om jeg hadde mine klare mål, og jeg var bestemt på hva jeg ville bli:)

 

Send meg bare en PM dersom det er noe jeg kan bidra med:)

[eirin20]

jeg møtte fordommer og meninger fra folk som aldri ville pratet med meg under andre omstendigheter.

 

Jeg var gravid i 7-8 mnd da en annen gravid dame (godt voksen) kom bort til meg i butikken og begynte å prate om løst og fast, noe som i grunn var hyggelig det. Så spurte hun meg hvor gammel jeg var...

-Sååå ung? uffda... (medlidenhet i stemmen) Du har ikke tenkt på abort da?

Hvem spørr om en fremmed om noe sånt? Føle at man har rett til å spørre en fremmed om noe så privat! Tusen ting jeg hadde lyst til å si til henne, men klarte heldigvis å holde med helt kald og svare

- Nei i grunn ikke, men det har kanskje du som er så veldig gammel?

 

 

Boken din høres absolutt ut som noe jeg ville lest!

Bare å sende pm hvis du ønsker kontakt med oss

Har nylig fylt 21 og har en flott gutt på snart 6 mnd, er bosatt i oslo med samboeren min på 22 og vi har begge tenkt til å begynne å studere til høsten:)

 

eirin

[linepetrine]

uff, det er helt fælt. Det er nettopp den erfaringen jeg også har. Dette er noe alle kan mene noe om og si rett til den personen som har tatt valget hva man mener om det.

 

Min søster giftet seg da hun var 22. Hennes bestevenninne utbrøt følgende da hun fortalte at hun skulle gifte seg: "Det var det jeg visste! Du gjør den samme feilen som søstera di" (altså meg)

 

Hmmm.... Et godt ekteskap, to vakre barn. Det er altså å velge feil. Jeg hadde forstått spontanreaksjonen dersom jeg og mannen min var skilt og barna hadde vært kasteballer i mellom oss, men vi har det faktisk veldig bra

 

[unnl]

Ja, det er jo som om ingen har tro på oss:/ Hvorfor skal ikke vi greie oss på samme måte som mødre som er eldre? For å si det sånn, så har jeg møtt 20-åringer som har taklet mammarollen bedre enn 30åringer, og motsatt... skjønner ikke hvorfor alder skal ha alt å si i dagens samfunn?!

[linepetrine]

Jeg takker for alle innspill i debatten, det hjelper meg mye i prosessen å se at andre kan kjenne seg igjen i ung mor - problematikken.

 

Her kommer spørsmål nr 2: Dersom jeg skal markedsføre boken min, må jeg nå frem med et budskap. Hva mener dere jeg skal legge vekt på? Jeg ønsker å formidle positivitet, og ikke henge meg så mye opp i problematikken.

 

 

[Undrende85]

Denne boken vil jeg garantert ha!!

 

Jeg syns definitivt det burde være med noe om hvor raskt ting har endret seg. Jeg kommer til å bli førstegangsmor bare et halvt år før min egen mor, jeg er 23,5 da.

 

Da min mor gikk gravid hadde alle "barneparene" i deres omgangskrets allerede minst ett barn, flere hadde to eller en til på vei, og ett par hadde til og med 3. Alle damene var jevngamle med min mor.

 

20 år senere er det rett og slett vanskelig å se for seg at det er normalt å være 2-3 barnsforeldre midt i tyveårene.

 

Hva har skjedd? Og hvorfor har de samme damene som da levde i et samfunn der det var normalt å få barn tidlig i tyveårene plutselig snudd og er også med på det at "det er alt for tidlig"?

 

Har frigjøringen på 70-tallet virkelig all skyld? For min mor ble jo mamma på 80-tallet, så hvis dette er en 70-tallseffekt er den jo ganske forsinket!

 

Det er interessant å se hvordan jeg "plutselig" har blitt en ung mor, på bare et par tiår. Hva skjedde, liksom? Hvorfor dette enorme spranget i familieutviklingen?

[eirin20]

jeg ville markedsført den som en bok for alle mødre, og ville lagt vekt på at du ønsker å få morsrollen frem som 1.prioritet igjen =) at det ikke er noe mån må vente med til man er ferdig med alt annet, noe jeg tror mange tenker i dag...

Jeg ville lagt vekt på hvor utrolig fint det er å bli mor uansett alder.

Så ville jeg hatt en sprek forside somskiller seg litt fra alle de andre "mammabøkene"

gleder meg til å se den i butikken =)

[linepetrine]

Takk for nye interressante innspill. Ja, jeg tar for meg ulike temaer. Jeg deler boken inn i 4:

 

Del 1 handler om å ha et uventet svangerskap, og der kvinnen møter press om å ta abort fra omgivelsene. Denne delen er ment som en støtte og oppmuntring til de kvinnene som havner i en slik situasjon. Temaet er at det finnes et alternativ til abort, uten at det ligger noe moralisme bak det. Jeg intervjuer en kvinne som opplevde nærmest et krav om abort da hun var 21 (hun jeg skriver om i artikkelen), og en kvinne som ikke opplevde så mye press, men som sier at hun føler at samfunnet ikke legger nok vekt på hvor fantastisk det er å være mamma.

 

Del 2 handler om å være tenåringsmor. Noen klarer det fint, andre klarer det ikke. Jeg intervjuer en suksesshistorie om en jente som ble mor som 18-åring, og som nå er 22, 2barnsmor og som skal gifte seg med barnefaren til høsten. Hun fullfører også sin bachelorgrad i disse dager. Den andre kvinnen jeg tar med ble mor da hun var 19 og taklet det ikke. Så fikk hun profesjonell hjelp, og er i dag en velfungerende mor. Temaet er at jenter som havner i en slik situasjon trenger støtte fra samfunnet, og dette er dessverre ofte mangelvare.

 

Del 3 handler om å være ung mor, som vi allerede har debattert så mye at det ikke lenger er så mye mer å si om Men fokuset er positivt og jeg snur det hele på hodet. Jeg skriver om hvor fantastisk det er å bli mor i en identitetssøkende fase av livet, og hvordan familien blir en del av selvrealiseringsprosjektet - å realisere seg selv som følge av samspillet i en familie.

Jeg tar også et oppgjør med samfunnets fokus på barn som et hinder og en belastning. Etter min mening har dette gått for langt. Barna og familien er det som bringer samfunnet vårt framover, og det er derfor viktig at vi synliggjør barn som noe positivt og ikke bare et hinder slik det dessverre er i dag.

 

Del 4 handler om å være alenemor. De kvinnene jeg intervjuer forteller at spontanreaksjonen de møter når de er alenemødre er "stakkars deg, det er sikkert ikke så lett..." De ønsker å vise at også alenemødre kan leve et godt liv, og at det finnes forskjell på alenemødre. Det finnes alenemødre som sliter og alenemødre som er strålende fornøyde. Er det samfunnet som skaper en selvoppfyllende profeti om at det å være alenemor er det samme som å slite økonomisk og sosialt?

[linepetrine]

Underlig85: jeg har tenkt litt på dine interressante refleksjoner.

 

1) Norske feminister er blitt kritisert fordi de er lite tolerante for andres meninger. Feminismedebatten er ofte unyansert og ensidig. Den påvirkes av en svart/hvit - tankegang om hva som er rett og galt. Derfor tror jeg at mange kvinner i dagens samfunn balanserer på en syltynn linje av politisk korrekthet. Du skal ønske deg barn, men du skal ønske deg barn til riktig tid. Den dagen du blir mor skal du ikke være hjemmeværende, du skal fortest mulig ut i jobb.

Dette har hatt negative følger i forhold til abort, f.eks. Feministene har bestemt at abort er bra, ferdig med den saken. Etter at Retten til selvbestemt abort ble innført har ikke samfunnet investert i forskning på feltet. Vi vet derfor lite om den abortsøkende kvinne, og hva som skal til for å få ned aborttallet. Det viser jeg til i den ene artikkelen min.

Et annet eksempel er kontantstøtten. Det er mye som ikke fungerer med ordningen. Blant annet er det noen som bruker den på svarte dagmammaer. Det kan også diskuteres om hvilken effekt den har hatt på minoritetsfamiliene, der kulturen ofte er slik at mor skal føde barn og være hjemme. MEN hvorfor kaster feministene bort tiden på å skyte blink på de ressurssterke foreldrene som faktisk velger å være hjemme? Er ikke dette et likeverdig valg eller er barnehage normen alle skal følge når barnet er 1 år? Slik skapes nye "båser" å plassere kvinnen inn i, og hun undertrykkes under nye strukturer, i dette tilfelle de strukturene som egentlig skal frigjøre henne. Jeg tror derfor dagens utfordring for unge kvinner er å utvide kvinnebegrepet.

 

2) Når du snakker om vår mødregenerasjon tror jeg mange opplevde en slitsom hverdag fordi de ble dobbeltarbeidende. Selv om kvinnen fikk utdanning og skulle ut i jobb, var det fortsatt henne som gjorde mest husarbeid hjemme. Denne skjevfordelingen førte også til negative konsekvenser for barnets far i skilsmissesaker. Da var det naturlig at barnet gikk til den omsorgspersonen som hadde vært mest tilstede, altså mor. Poenget mitt er at det sitter nok mange kvinner i vår generasjon mødre som er bitre fordi de ikke fikk den hjelpen og støtten de forventet av sine ektemenn. Jeg tror noe av grunnen til dette kan forklare de høye skilsmissetallene i denne generasjonen, og det er statistisk sett kvinnen som tar initiativet ved et samlivsbrudd.

Dette, i tillegg til at mange skilsmissebarn ikke vil gå i samme "fella" som foreldrene, gjør at fokuset på barn og familie er blitt veldig negativt.

 

Men nå er ikke jeg noen ekspert på dette feltet, så jeg skal ikke mene så mye bastant om akkurat dette, men jeg tror at vår generasjon kvinner er den mest priviligerte noensinne i forhold til at vi er mer løsrevet fra kjønnsrollemønsteret.

[linepetrine]

Jeg dytter denne opp igjen. Har vært litt på ulike fora og fått mange interressante svar. Jeg håper kanskje det har kommet noen nye i gruppa som kan delta i diskusjonen

[linepetrine]

Forresten: hvis noen er uenig er dette helt ok å si

 

Jeg har fått ulike tilbakemeldinger, alt er av interresse for meg

[Yo&La+spire]

Synes dette høres veldig spennende ut!

 

Har selv en historie som ligner litt den til venninnen din...Eg var 21 da eg ble mamma, men jenta vår var planlagt. Likevel fikk eg spørsmål om eg hadde tenkt på abort (hvem tenker vel på det når barnet er planlagt?!), hva eg skulle gjøre med studiene, hvordan vi skulle klare oss økonomisk osv. Midt i gledesrusen over å vente barn, noe som for meg var "alt eg ønsket meg" og eg var kjempelykkelig, ble eg veldig trist over at ingen reagerte med glede over at eg var gravid. Eg synes ikke det er spesielt vanskelg å vere ung mor, men det som er vanskelig med det er hvordan alle andre reagerer på det, spesielt familie og venner. Eg føler enda at eg må forsvare mine valg (og eg har tatt noen utradisjonelle valg i forhold til oppdragelse og jenta mi) litt ekstra siden eg er så ung og at eg må bevise for alle at det går bra tross min unge alder (og gjerne gjøre ting litt ekstra bra), og det synes eg er helt feil.

 

Om du gir ut boka kommer den garantert til å ligge under juletreet til noen av mine familiemedlemmer iallefall;)

 

Såg på temaene du hadde satt opp og at du fokuserer mye på uplanlagt graviditet, alenemødre osv. Dette er jo ting folk ofte forbinder med unge mødre føler eg (mange tenker automatisk at ei ung mor er lik ei alenemor med et uplanlagt barn). Kommer det til å blir mest fokus på dette? Eller vil du også skrive tilsvarende om oss som lever i lykkelig samboerskap/ekteskap og har planlagte barn? Slik at det blir en 50/50 vinkling? Vil du også ta opp andre "samlivsituasjoner" (f eks alenemor med ny kjæreste/samboer)? Bare lurer:)

[Synne&TheTerminator]

Å, denne boken vil jeg lese!!!

 

Jeg er en veldig ung mor da, 15 år da jeg fikk gutten min..

Er 17 nå, og han er snart 13 mnd=)

 

 

[MariaEW- 05.10.07♥]

dette kommer jeg tilbake til.

har masse tanker som jeg skal prøve å få ned på papiret. men gjerne send meg en PM.

[Dozer]

Jeg ville absolutt kjøpt boka!

Var akkurat fylt 20 da jeg ble uplanlagt gravid med eldste jenta vår og reaksjonen fra de aller fleste var at vi ikke måtte finne på å beholde. Jeg var midt i å ta skole som privatist og vi bodde et stykke unna hverandre, det meste var igrunn negativt. Men vi hadde bestemt oss for å beholde så det spilte ingen rolle hva de fleste andre sa. Så klart det har vært hardt, men vi har tak over hodet og mat i kjøleskapet og nå har vi to nydelige små jenter. Men skulle ønske det kanskje hadde vært noen som syntes det var koselig at vi skulle bli foreldre istedet for å se alt jeg kanskje ikke kunne gjøre der og da! Men alle er veldig glade for oss nå da

[linepetrine]

yola: det skal også handle om stabile forhold. selv var jeg gift før jeg fikk barn, og noen kapitler handler om hvordan man skal ta vare på forholdet.

 

Grunnen til at jeg tar med så mange ulike livssituasjoner, er at jeg ønsker at alle typer mødre skal kjenne seg igjen. Noen blir mor på en like udramatisk måte som deg og meg, andre opplever det å bli gravid med en mann de ikke elsker, og kanskje attpåtil opplever press om abort. Alle forholder vi oss til den samme problematikken, og temaet er å støtte opp om valget.

 

Fint å få så mange gode tilbakemeldinger, jenter