barn vs karriere

[kosikos]

er så mange som setter ting helt på spissen her men jeg tror at de fleste er enige i at dersom man først får barn bør man prioritere dem fremfor alt. selvfølgelig skal man få tjene til mat på bordet osv osv. jeg har aldri behøvd å jobbe overtid med midre jeg vil ha råd til noe ekstra. vil mye heller være sammen med minien min og se henne vokse opp med mine verdier. barna er ikke ferdig laget selv om de er poppet ut og har sluttet med puppen

 

oooooog... hvis jeg kunne ville jeg vært hjemmemamma på heltid. hehehe. ok, ikke heltid heltid da, men mest mulig det er sikkert egoistisk men det er ikke feil selv om.

[Huldretuss]

Tror det er mange som ikke er enig med deg...

[kosikos]

kanskje ikke i det siste jeg skrev da, men de fleste er nå enig i det første... håper jeg virkelig...

[Huldretuss]

Det er bare så mange forskjellig oppfatninger av hva det vil si å prioritere barna sine. Noen tror det handler om å la dem få lov til å gå i barnehage fra de er bittesmå...

[Tommage♀♂]

Jeg er enig til en viss grad, men ideelt sett ville mor og far delt på å være hjemme med barna, at begge jobbet mindre.

Så mange forhold som tar slutt pr i dag er det jo trist at det er mødrene som kommer dårlig ut av det både med tanke på opptjent formue og fremtidig pensjon.

 

Jeg synes det er trist at vi mennesker har utviklet verden til et sted der barna blirsatt bort for at vi skal jobbe, tjene penger, være oss selv osv. Før var barna med på alt, skulle gjerne sett at det var mulig å gjøre det på den måten enda. Men samfunnet er ikke innstilt på det

[Huldretuss]

Men det går an, faktisk!

[FrøkenKnallkul]

Ja takk, begge deler Går fint an å kombinere!

[Gjest -<<-]

Jeg synes ikke personlig utvikling og lykkelig barn behøver stå i et motsetningsforhold til hverandre. Selv ikke for de av oss som har andre krav til personlig utvikling enn å kjøpe Reimadresser og koke poteter.

[KaMa]

Ser ikke helt at det er noen motsetning i å ha en karriere og sette barna først.

Barn blir eldre, mer selvstendige og får andre behov etter hvert som tiden går. Hadde både jeg og småen gått hjemme hadde det ikke vært særlig harmoni å spore.

Slik jeg ser det, så må det viktigste være å se hvilke behov barna har og prøve å stille de.

Å være hjemme med barnet sitt slik du skriver, syns jeg høres egoistisk ut. Til tider kan man lure hvor mange barn som blir født for å dekke foreldrenes tomme tilværelse (jeg sier ikke at det er deg, men du kommer ikke unna at det er tilfellet noen ganger), hvor det er snakk om mammas behov for kos, tilknytning og å bli sett fremfor ungens.

[KaMa]

Forresten, det var veldig ...koslig?? å se deg her inne igjen, kosikos. :-DD

[Anonym bruker]

enig med deg jeg kosikos

[___]

Jeg er ikke enig med deg. Etter min mening er voksnes lykke like viktig som barns lykke.

Jeg synes også barna til karrieremennesker har livets rett. Det bør ikke være forventet at en profesjonell fotbalspiller, en kjent artist eller en næringslivsleder skifter jobb til en 9 - 4 jobb selv om han/hun får barn. Voksne må også få lov til å drive med det de liker og det de er flinke til selv om de får barn. Det er mange måter å ordne livet på som skaper et godt vekstmiljø for barn.

Mange har det sikkert godt med stort sett hjemmeværende foreldre, men unger med foreldre i full jobb og vel så det vokser også opp til gode mennesker.

Om du trives med å gå hjemme og har råd til det, så gjør gjerne det, men forvent ikke noen stor takk for det. La i hvertfal aldri barnet få følelsen at du har ofret din egen kariere eller lykke for barnets skyld. Det er dårlig gjort.

[Dunder]

Enig med KaMa.. Man må passe på å ikke bruke barna for å få dekket sine emosjonelle behov..

[Gjest -<<-]

De aller fleste får vel barn nettopp for å dekke et emosjonelt behov.

[Anonym bruker]

Det som egentlig er problemet er at dagens samfunn ikke er godt nok tilpasset....

 

Det er ikke en enkel sak for de fleste å kombinere jobb og karriere, fordi vi har noe som heter morsinstinkter. Å plassere bort barnet i en barnehage hos fremmede mennesker og langt borte i fra oss er ikke en naturlig ting for oss. I fra primitive dager av var det bestemor og andre i nær familie som tok seg av barna når mor skulle arbeide. Det var et samfunn som var preget av langt større grad av trygghet, samhold og ikke minst storfamilier hvor alle hjalp hverandre og tok del i hverandres liv. Samfunnene var små og oversiktlige.

 

I dag er situasjonen en helt annen. Samfunnsutviklingen har gått langt lengre og langt raskere enn vi mennesker selv har tilpasset og utviklet oss....

 

Tro det eller ei, men dette er viktige forklaringsfaktorer til hvorfor barn og karriere til stadighet er et diskusjonstema. Vi har per i dag rett og slett ikke en funksjonibel nok samfunnsordning. De færreste har sine besteforeldre boende i nabolaget, og enda færre har besteforeldre som ikke fremdeles er yrkesaktive.

 

Mor rives og slites i alle ender - mor har behov for å utvikle seg selv og yte noe i samfunnet, men har også morsinnstinkter som binder henne til barnet. Fordi vi ikke har gode nok løsninger som gjør mor komfortabel med kombinasjonen barneomsorg og karriere, føler mange mødre de blir slitne, frustrerte og ikke minst i villrede om hva de skal gjøre. Det er ikke rart i det hele tatt...

 

At mor skal frakte seg langt vekk fra barnet for å gå på jobb, er ikke forenelig med morsinstinktet. At barnet skal overlates til fremmede i en barnehage er heller ikke forenelig med morsinstinktet. Mange trosser disse instinktene, andre klarer det rett og slett ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[___]

Jeg tror du til en viss grad har rett, men for det første så er det å ha barn i barnehage fulstendig forenlig med morsinstinktene til mange av oss, uten at vi er noen dårligere mødre av den grun, og for det andre tror jeg du har et svært snevers og litt romantisk syn på "primitive dager". I noen perioder var det nok som du sier for mange, men det var også mange fler som falt utenfor, der storesøsken på kansje 9-10 år måtte passe småsøskn hele dagen, umger som måtte arbeide hardt fra 5 årsalder osv.

Hva mener du foresten med i "primitive dager"? Vikingetiden? Stenalderen? For noen, hovedsklig de øverst på rangstigen, var nok forholdene mer som du påstår, men for de fleste foreldre og barn er nok dagens samfun både tryggere og mer utvikklende for alle parter.

[prekæs]

Hva er egentlig feil med å forsørge seg selv og barna sine? Ser ingen motsetninger her.

[prekæs]

Tror forresten de fleste ikke tenker på jobb som karriere, men noe som er nødvendig for å ha ett godt liv. Eller er det bare meg?

[Dunder]

Okey, la meg omformulere meg litt da: Ma må passe seg for å ikke kamuflere sine egne behov som barnas behov. Enig?

[prekæs]

Jeg er enig, varda og legger til. Ofte så tror jeg at de foreldrene(les mammaene) som skriker høyest over at "systemet" ikke tillater dem å være hjemme med barna, og da selvfølgelig til barnas beste (kremt) har de barna som hadde trengt mest å gå i barnehage. Ops...hva sa jeg nå:S

[Huldretuss]

Det virker som om noen i sånne diskusjoner tror at de av oss som mener at barn har godt av noen år hjemme mener at de skal være hjemme helt til skolestart. Jeg tror barna har det best med en nær omsorgsperson de første årene av sitt liv (ca 2 år) - før det er barnehage for foreldrene - ikke for barna.

 

Barnehage er supert, men ikke det beste for de bittesmå!

De blir fort store, jobbe kan man gjøre resten av livet!

[Dunder]

Uff da Prekæs, nå blir du hengt! Trodde et øyeblikk du skulle si at de mødrene som maser om at de vil gå hjemme for barna sine egentlig bare vil være hjemme å dibbe og se på Oprah og Dr. Phil..

 

Nei, fydda, den var stygg!

[prekæs]

3 småkrapyl. Jeg legger til at når man først skal på jobb og tjene penger, er det jo greit at jobben er trivelig og gir noen utfordringer. Synes vel muligens at endel "kjerringer" har bidradd til at ordet karriere har blitt ett negativt ladet ord. Da er man helt Tårnfrid, liksom:)

[Huldretuss]

Og du mener at alle som er hjemme noen år er evneveike og er de som aller mest burde ha barna sine i barnehage. Det er vel du som er mester i å generalisere og stigmatisere, eller hva?

[prekæs]

Jepp.