sambo vil ikke bli med på fødselen

[Anonym bruker]

han er redd...

hva med meg da....? mener det er en selvfølge at han skal bli med.. jeg har jo ikke noe valg..blir han dårlig får han lufte seg litt, men kommer aldri til å tilgi han om han ikke prøver..

[Glad tobarnsmamma]

Kanskje han ombestemmer seg når fødselen nærmer seg? Det er vel uansett ikke lett å tvinge han med.. Har dere vært på svangerskapskurs sammen? Har hørt at mange menn synes det er lærerikt og bra for å gjøre fødselen mer "forutsigbar" og mindre skremmende.... Lykke til! Håper du får han med! :-)

[WildPrincess]

Ta det opp med jormord... fødselsangst hos jenter er jo ikke noe ukjennt fennomen, men tror ikke det er noe uvanelig hos gutter heller.... Finner dere en god jordmor kan hun helt sikkert hjelpe

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Fårstår din frustrasjon, du er redd du også og kan ikke velge her. Men tror likevel du må respektere din samboers valg.

Om du tvinger han til dette kan det blir veldig traumatisk for han.

Kanksje dere burde tatt en prat sammen med jordmor om fødselen? Kanskje hun kan gi råd og veiledning til dere!

[Anonym bruker]

traumatisk for han...?

det er jeg som skal føde.

jeg har en fra før, men hadde en ganske tøff fødsel sist.. gikk veldig fort. rakk aldri smertestillende... og han trenger jo ikke se.. men mener han må prøve å være der for meg... mener han kan ofre seg såpass... han kan jo gå ut om han blir dårlig... det kan ikke jeg...

jeg prøvde å velge bort barnet, men etter mye prat har hjemme ble vi enige om å beholde... han vet jeg er redd.. var alene sist... vil ikke det igjen... og vil ikke ha noen andre der... syns ikke det passer seg..

vi skal prate om fødselen hos jordmor i uke 28.. siden det gikk så fort sist må vi ha en "plan" og vite hva vi skal gjøre.. sist var alt over på tre timer... går det fortere denne gangen blir det fødsel hjemme eller i bil/sykebil..

sambo må være forberedt, er ikke sikkert han har annet valg enn å ta imot selv.. er 10mil til sykehuset...

[NrToKomIJuli]

Dette drev min å sa også når jeg gikk med vår første. Etter å ha argumentert og diskutert ei stund, gadd jeg ikke mer. Jeg sa bare i fra om at det er greit, vil du ikke, så vil du ikke. Men da får du værsågo si i fra nå med en eneste gang, slik at jeg kan finne en annen som skal være med meg. For jeg gjør ikke dette alene, og jeg kan ikke akkurat ringe kl 0200 en mårrra og spørre "Hei, vil du være med meg på fødselen?". Dette bestemmer du selv, men gi beskjed om dette nu!

 

Han bestemte seg der og da, og han ble med. Det ble en litt for voldsom nedtur å tenke på at jeg skulle begynne å ringe rundt og invitere med meg andre, fordi han ikke ville.

 

Litt taktikk må gjerne til. Ren overtalelse funker ikke alltid. :-)

 

Lykke til!

[Bdur]

Synes ikke han skal ha noe valg!!! Dere er 2 om dette,selv om ungen er inne i deg så har han like mye ansvar!!! Jeg hadde ikke godtatt at min mann skulle la meg gå igjennom dette alene. Har full forståelse at han kanskje er litt redd,men det er ikke god grunn til å la deg gå igjennom dette alene. (du er sikkert ikke mindre redd en han)

 

 

Stå på!! han kommer til å angre STORT på det hvis han ikke deltar på dette. Dere skal jo ta imot babyen deres

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg ekstremt godt, og er veldig enig i at han burde prøve, det er det minste vi kan "forlange". Min samboer har ikke uttrykt det samme, men dersom han gjorde det hadde jeg sagt klart ifra at enten han vil eller ikke så må han hvertfall prøve. Som du sier, vi har jo ikke noe valg, det er vi som skal føde. Traumatisk opplevelse for han dersom han blir tvunget? Hva med oss da? Vi kan faktisk ikke bare trekke oss. Om det blir ekstremt vanskelig for han så kan han lufte seg. Men prøve, det bør han!

[Anonym bruker]

prøver jeg å prate om det blir han bare sur...

men vil ikke føde alene.. var ganske intens fødsel sist... om jeg da blir alene vet jeg ikke hva jeg gjør...

 

har ingen venniner eller no som hadde klart å være med... er ikke deres problem heller når det er sambo som er far...

 

jeg driter i om han spyr og svimer av... han skal være med eller aldri bli tilgitt... det er ikke synd på han...

 

HI

[Lille Luna]

Jeg kan godt skjønne at endel menn synes det virker skummelt og ubehagelig å være med på en fødsel. Men jeg mener det er viktig at de setter seg inn i hva som kommer til å skje, og kan skje, under en fødsel, slik at de ikke går og lager seg vrangforestillinger om at det kommer til å bli ubehagelig.

 

Mennesket er jo slik at vi gjerne vil ha så mye kontroll over situasjoner som mulig, men under en fødsel må man gi slipp på denne kontrollen og ta det litt som det kommer. Og jeg skjønner godt at det kan være ubehagelig å se den man elsker ha smerter under fødselen, uten å kunne fjerne disse smertene.

 

Hvis en mann har seriøse problem er med sykehusangst, fobi for blod eller legeskrekk, så er jo dette noe man skal ha respekt for. Men kanskje kan det å vite at det er en forestående fødsel i sikte gjøre det lettere for noen å ta ett oppgjør med denne frykten? Jeg tror iallefall det å sette ord på hva det er man er redd for er en viktig brikke i god kommunikasjon mellom to mennesker som skal bli foreldre. Man kan ikke forlange at noen skal utsette seg for noe de ikke vil, og man må respektere hverandres reaksjonsmønster på ulike eksponeringer.

Jeg mener at det er viktig å ha snakket om dette i forkant eller ha en avtale på hvordan man skal gjøre ting når fødselen er igang.

 

Det å forberede seg på hva en faktisk kan gjøre som mann under fødselen-gi saft, tørke med kald klut, være en støttespiller osv, kan gjøre det lettere for manne å vite hvor hans plass er, og at den jobben han gjør kommer til å gjøre fødselen bedre for kvinnen. Og at han er viktig oppi det hele.

At mannen får være med i hele prosessen fra unnfangelse til fødsel tror jeg også kan være med på å få han til å vite hvor viktig han er oppi det hele, og fremme et ønske om å trosse egne grenser og utsette seg for noe som kan virke skremmende i tankene.

 

Det er mange bøker om det å bli far nå, og der står det endel om selve fødselen. Jeg anbefaler boken "Verdens beste pappa" av Per Asbjørn Risnes Jr. til alle menn som skal bli pappa. Den er utrolig godt skrevet, og er både vittig og rørende. Selvsagt er den rettet mot menn (samboeren min leste den i ett jafs...), men den er fin for kvinner å lese også, for å skjønne hvordan menn kan se på det å bli far og å være med på fødsel.

 

 

[Anonym bruker]

han vil ikke se jeg har det vondt er det han sier...

pluss at han er redd for at forholdet blir ødelagt av at han mister sexlyst hvis han skulle se mer enn han takler...

 

litt av en unskyldning du.,

han er ikke redd for blod... eller sykehus...

blir fødestue og ikke sykehus fødsel her...

 

men min mening er at om han ikke tåler det så kan han stikke...

vi er to om det... så enkelt er det...

han lovet å prøve når jeg ville avbryte... litt angst for å føde og spesielt alene... selv om jeg har gjordt det før... ble veldig intens fødsel sist.. klarer ikke være alene uten noen i rommet da... tør ikke det... gikk alt for fort sist...

 

men ønsker ikke å prøve lenger... han sa det bare for at jeg ikke skulle gjøre noe jeg kunne angre på siden han villle bli far...

 

ønsker så absolutt ikke å føde hans barn om ikke han er moden nok til å ta konsekvensene...

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner jeg deg riktig hvis du setter betingelsen om at han enten er med på fødselen eller at det er slutt mellom dere?

 

 

 

[Anonym bruker]

at han prøver er det jeg forlanger... plir han dårlig kan han jo gå ut en tur..

men det minste han kan gjøre er å prøve...

om han ikke gidder det så er han ikke noe å samle på... han må kunne støtte meg... i alle fall ville prøve..

[Anonym bruker]

Helt enig med deg,han BØR i hvertfall prøve!!!! unnskyld meg men for en pyse!!! Redd for at sexlysta blir borte,tror ikke denne mannen er moden nok for en baby!!!! Hadde aldrig tilgitt typen min hvis han ikke hadde gått igjennom dette med meg. (trenger heldigvis ikke å tenke på det)

 

Beklager men jeg synes dette er veldig barnslig holdning hos han.

 

Bli en MANN og ta ansvar!!!!!!

[sekstisjuer]

Mannen min ble dårlig da vi skulle ha førstemann - han måtte taes med vacuum, og det ble for mye for far. Han satt på gangen i fødselsøyeblikket, men ble fort hentet inn igjen. Nå sist holdt han på å besvime da han fikk se morkaka, så noen er nok litt ekstra varè på enkelte ting. Han ville nok helst ha sluppet å bli med denne gang, så det kan hende det ender med å sitte på gangen en stund denne gang også.

[Anonym bruker]

Hei, mannen min var vært med hver gang ( 3 ggr), men han synets det var veldig tung å se at jeg hadde det så vondt...

Denne gang har jeg sagt ifra at han ska være hjemme med våre tre barn så kan han komme når vi har fått

Jeg hadde ikke presset han til å være med, men alle er ju forskjellig

 

Mannen min sa at han syntes det var så tungt å se meg ha så mye smerter og at han ikke kunne gjøre noe. Det tog lang tid (hver gang) innen han blev seg selv.

Det beste er å ha noen med seg, som ikke synes det er vanskeli og virkeli vil være med. Hadde aldri kunne presse mannen min til å være med... Det er ju bra å ha en god støtte enn ingen støtte..

 

 

 

Lykke til

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Misunner deg ikke denne situasjonen og ser at det kan være veldig tøft for deg, kanksje spesielt siden forrige gang ble en traumatisk opplevelse som du skriver.

 

Jeg ville bestilt en time hos jordmor med en gang og hørt om hun kunne hjulpet deg. Gjerne tatt en prat sammen med far fortest mulig før dette blir altfor stor sak i heimen(virker desverre som den er på vei ut av proposjoner allerede..).

 

Det kan jo være at du kan få kontoller på fødestuen og bli kjent med de som jobber der så dette kan bli tryggere for deg eller ha med jordmor som støtte? noen ganger kan jo dette være stor hjelp om man kjenner vedkomne litt mer

 

Klart er jeg enig i at han burde forsøke., men problemet er desverre at dersom han er for barnslig til selv å se dette og ta ansvar for noe han har lovet deg så kan det bli vanskelig å gjøre noe med det... Å tvinge voksne mennesker medfører sjeldent hell selvom jeg klart ser hvordan dette virker som eneste løsning for deg nå (og muligens hadde jeg selv gjort akkurat som du).

 

Ofte kan tips som foreslått over, snu på flisa og avskriv han totalt. Frata han valget, muligheten men også da en del av dette fremover. Ved å gjøre det slik våkner kanskje konkurranse innstinktet eller behovet for å redde og verne deg opp. Ordne det på best mulig måte uten han, vis at dette må du visst klare alene for så å ikke la han ta del i noe. Vel og merke om dette virker som en grei vinkling for deg. Samme hva er nok kanksje løsningen å finne alternativer om han er så vrang.. Jordmor kan og burde være en klar vinner der på råd og alternativer for deg. Har du ingen familie/mor du evnt kan få til deg? Ellers hadde jeg søren meg reist dit i goood tid før termin og blitt der og latt mannen styre hjemme.. Latt han få skjegget i postkassa uten sjans til å endre det og klart meg selv. Men så er jeg jo litt stolt av meg da....

 

Masse lykke til og håper det er forbigående for mannens del. Han går glipp av noe stort!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er lurt å `i`tvinge mannen med på fødsel `` da dette kan føre til problemer senere i forholdet.. La han ta denne avgjørelsen selv . Han kan fort ombestemme seg i det han sitter på gangen å venter... Det jeg tenker etter min forrgie fødsel er at jeg hadde kanskje slappet enda mere av og presset enda hardere om typen ikke hadde vært der,,, Du har jo jordmora, og typen din kan jo være sammen med deg under åpningsprossesen visst han klarer... Skjønner at menn kan synes det er hardt å se en fødsel .. husk han opplever den på en helt annen måte enn deg.. Moren min var med på fødsel til ene søstra mi og hun syntes det var fælt. hun slet litt med å se hvor vondt søstra mi hadde det osv.. Denne gangen har jeg sagt til typen at jeg gjerne kan føde alene .. men han er av den sorten som da blir fornærmet og som vil være med. Men vi har blitt enige om at han holder seg bak senga mi hele tiden og kommer til gi beskjed til jordmødrene om å dekke meg til så han ikke ser noe....

[Anonym bruker]

HAr du vurdert KS med Narkose ?siden du har sånn fødselsangst...

[Anonym bruker]

skjønner deg så utrolig godt-og det er en kinki situasjon...

men han burde ha såpass empati ovenfor deg som skal føde og støtte deg! kjæresten min var også veldig skeptisk ved første fødsel-hadde blitt skremt av skrekk historier om impostens etc...

jeg sto på mitt og sa at det var hans barn også som skulle bli født-og at jeg selv ikke hadde noe valg....

han ble med og var enestående..

 

LYKKE TIL! du får ham med skal du se...

[Anonym bruker]

Samboeren min og jeg hadde samme diskusjon da jeg skulle føde.. Han var veldig bestemt, og jeg kjeftet og smalt! Vi også var igjennom alle argumenter og jeg var så skuffa hver gang temaet kom på bane.. Men, etterhvert var det akkurat som om han hadde glemt hele saken, for SELVFØLGELIG skulle han være med, sa han!! Han var med, og det gik så fint, han ville ikke vært foruten for alt gullet i verden Men jeg tror du bare må gi han tid, ta han med til lege/jordmor hvor han kan få litt info om hva dere skal igjennom.. Jeg skjønner frustrasjonen din veldig godt, jeg også var forbanna for at han skulle "snike" seg una, men alt ordnet seg for oss, og det gjør det nok for dere også!!

[Nætte;mortil2]

Vi hadde avtale før fødselen startet at hvis han syns det ble tøft, så ville jeg heller at han skulle gå ut... Jeg syns det blir feil å skulle tvinge ham med,men som sagt, vi er alle forskjellige..

 

Enig med de over her som sier dere bør kontakte en jordmor og snakke med henne, kanskje hvis han får være med på informasjon om hva som skal skje og se fødestuen og slikt at han syns det er lettere å iallefall prøve!

[Sansara *fødeklar*]

Hei!

Jeg forstår veldig godt din frustrasjon. Samtidig forstår jeg hans.

Har lest hele tråden din, og jeg skal ikke si at jeg har svarene som passer deg, men kanskje jeg tør si hvordan jeg tenkte første gangen jeg hørte min svoger si at han ikke hadde noe ønske om å være med på selve fødselen. Han var redd for å se noe. Redd for å høre skrikene, redd for at noe skulle gå galt. Min søster tenkte at han var jo i den lukrative situasjonen at han faktisk kunne velge, men det kunne ikke hun.

 

Jeg tror hun gikk veldig mange runder med seg selv. Sint fordi han feiget ut, lei seg fordi hun mente at han ikke støttet henne slik han burde. Elsker han meg? spurte hun mange ganger. Selvfølgelig gjorde han det, det var jo akkurat derfor han var redd.

 

De har jo mange tanker de her guttene. Selve fødselstiden er jo relativt kort. Kanskje han kan være med deg i hele prosessen, åpningstiden osv, og at dere snakker med jordmor om at han går ut akkurat idet babyen blir født? Husk at fødselen er en liten del av det. Dere skal være to i tiden som kommer og to om det rett etterpå. Han kan faktisk delta masse selv om han ikke ser akkurat selve fødselen?

 

Jeg har aldri hatt tid til å holde mannen min i hånden under selve fødselen, men han har vært en fantastisk støttespiller rett før og idet baby er ute. Hvis han hadde vært redd tror jeg at jeg måtte respektert det og forsøke å finne løsninger. For det å føde er det nemlig bare jeg som kan. Han kan støtte, hjelpe og være der for meg til babyen er ute, og vi er to etterpå.

 

Snakke, snakke, snakke er det eneste som hjelper nå. Spørre ham om hvilke deler av fødselen han ikke vil være med på, finne løsninger og fortelle hvordan du har det og hvordan du tenker.

 

Jeg håper virkelig det ordner seg for dere.

 

Stor klem

[Anonym bruker]

BEKLAGER, men jeg blir så frustrert!!!!!!! Stakkars disse mannfolka som er SÅ redde!!!!! De hadde ikke problemer med å plassere ungen inni der men når endelig den største prøven kommer da skal dem løpe !!!! Hva med oss jenter som faktisk er like mye REDDE hvis ikke mer???? ikke kan vi komme oss unna.!!!!!

 

Jeg ser at jeg setter bare mer og mer pris på mannen min når jeg leser alle disse innleggene,han har stått ved min side begge fødselene og skal selvfølgelig det samme denne gangen.

 

Det er selvfølgelig greit hvis mannen føler seg dårlig under fødselen og trenger å komme seg ut at han da forlater rommet,da har han i hvertfall prøvd. Har desverre ikke mye til overs for disse mannfolka som rett og slett prøver å komme seg unna uten å prøve.. Dette kaller vi mannfolk!!!!!

 

 

[volvo-mamma]

du kan jo alltid ta med en anen også da i tilfelle han ikke klarer å bli med. men å tvinge han er jo litt drøyt.

Hans angs må vel bli tatt like alvorlig som din...

 

Jeg hadde med min mor første gang da sammbo ikke viste om han kom til å klare å være med, han ble med og det gjorde min mor også..