hvorfor er det "tabu" å snakke om psykiske problem?

[Gjest ->>-]

Det er jo supert, men så snart du er der at du kan kontrollere angsten fullt ut har du vel strengt tatt ikke angst lenger. Du er, som du sier, frisk.

[Gjest vierge&musovic]

Jeg har vel egentlgi ikke angst lenger. Det er vel bare at jeg sykeliggjør meg lit akkurat der i frykten for å få det igjen, for det var ganske skummelt for meg å ikke ha kontroll, og å tro at jeg kom til å dø når jeg fikk angstanfall. Det var også en skam for meg, helt seriøst.

 

Nå jobber jeg med å behandle traumer og med å "face my fear".

 

Man blir jo litt "avhengig" avå gå til psykologen sin også. Jeggruer meg til det er ferdig, for da står jeg HELt på egne ben igjen

[Cat.68]

Jeg mener at størstparten av alle med psykiske lidelser meget godt kan klare å fungere med sin sykdom så fremt den er diagnostisert og de får hjelp, informasjon og trening om hvordan man lever med sin sykdom. Og nå snakker jeg ikke om noen enkelte diagnoser siden psykisk sykdom vil være så stor og variabel at det ikke går å generalisere.

 

 

Og visst finnes det masse god informsjon, men som regel er det bare spesiellt intresserte som leter frem den.

[Cat.68]

Så enig. ;o)

[Gjest]

Stemoren min har angst (sosial). Hun kan fortelle og forklare om lidelsen og hvordan den arter hos seg selv i det store og det brede, men hun klarer likevel ikke dra på butikken og handle eller hilse på den "nye" naboen (han flyttet inn for tre år siden). Sånn sett har hun absolutt ikke helt kontroll. Hun er ikke farlig, men litt "skummel" på sin egen måte. Sånn som når man blir hevet på dør når man er invitert fordi det ikke passer likevel med besøk. Mange sier at hun bare burde ta seg sammen, og hadde hun vært frisk hadde det jo nettopp vært bare å ta seg sammen. Så jeg må si meg ganske enig med ->>-

[Gjest ->>-]

Klart de kan. Men det er stor forskjell på å "fungere" og å ha full kontroll over alle sine handlinger. Folk som ikke har dette blir fort ekstra krevende å forholde seg til. Og folk flest er jo kjent for å helst unngå det som er ekstra krevende.

 

Jeg tror ikke nødvendigvis det skyldes manglende kunnskap om noen unngår psykisk syke. Selvsagt kan det gjøre det, men jeg tror nok man også ofte rett og slett søker å unngå det som krever spesielle hensyn.

 

Men begge deler vil jo ha en tabubeleggende effekt.

[Cat.68]

Helt enig kaklehøna, men desto viktigere at det snakkes om??